Skaubjønn

Jeg har 47 cm dempet blaser løp i 6.5x55.Har bare ladet lette ladninger, v-max til drøye 800 m/s. Helt sinnsyk presisjon!

jeg bruker 37 grains N150 som standardladning for 50 - 55 grains kuler ( bortsett fra Barnes TSX). Har ladet til 38 grains, står det som maks i ladedataene som følger med Lee Collett Die, fikk ingen trykktegn og hastighet litt over fabrikkammo med 38 grains. Men presisjonen er helt fantastisk i min rifle med 37 grain, og hastigheten er dryg nok uansett (rett under 1100 m/s).

Her er det en kar som lager lysende korn, med LED teknologi. Lurer på hvordan det der fungerer i halvmørket? Noen som har en tusenlapp for mye og har lyst til å prøve? http://www.titanium-gunworks.com/titani ... ifles.html

Som jeg skrev på SL: "Det hender Fantomet tar på seg vanlige klær, og går omkring i byen som en vanlig mann". (Gammelt Jungelord)

Velkommen etter Z. Egentlig er det litt tull å diskutere disse kalibrene så mye, selv om det kan være gøy. Det er jo ikke noe magisk med dette. En klump med bly og kobber, av en viss diameter, i en viss hastighet. Ikke verre. En 6.5-284 er akkurat lik en 6.5x55, bare en del fortere. Ikke noe fantastisk med det, gjør ikke 6.5mm kule noe mer egnet, kun marginalt bedre kulebane, og noe mer trøkk i andre enden. Som kan være bra det sersom kula er bygget for å tåle det.

6.5x55 er vårt minst lovlige storviltkaliber. Perfekt til fugl, bever, rådyr, rein og hjort, holder til den mye større elgen men er dog minst lovlige og ikke optimalt. Lang kule for kaliberet betyr god inntrengning i forhold til kulevekt, og ofte gode flyveegenskaper på lange hold.

Er inne på siden deres nå, tar Løvenskiold 3500 for et rådyrkort?

Når? Når? Når? Når Når Når Når?

NÅR?

Et tips, registrer deg på http://www.accuraterelaoding.com, og be om hjelp der. En Amerikansk side, i en størrelsesorden som får våre fora til å virke som... ja... små i alle fall ( kom ikke på noen god metafor) Der er det advokater, politifolk, importørere og eksportører og gud vet hva. Du vil får tips om hva du kan gjøre, og en helt annen respons på dusørløfte enn her, tipper jeg

Vil bare nevne at jeg, inspirert av denne testen, handlet inn et par pakker med RWS Brenneke slugs til min drilling i 20 (Merkel k96 Lux) Merkel fabrikken opgir at jeg bør bruke Brenneke slugs, så derfor. Det gikk helt... begredelig... spredte over hele 20 liters malinspannet på 30 meter, og innslagene viste at slug'en gikk inn sideves. Jaja, er vel egentlig begrenset hva en 20 slug er god for når det kommer til stykket, for lett for villsvin vel? Blir vel rådyrmat? Da har jeg jo rifleløpet om det er over 20 meter, og under det er jo en hagleladning utrolig effektivt.

Ser du har kommet frem til et veldig anveldelig kaliber, og ser ut til at du faller ned på Sako. Du kan ikke gå feil der. Vil i tillegg tipse deg om Browning Stainless Stalker, jeg hadde en slik i noen år, og var topp fornøyd med den. Byttet den inn fordi jeg MÅTTE ha drilling, men skulle gjerne hatt en slik igjen. Kort boltløft, sikringen på kolbehalsen som ei hagle, sikringen låser både avtrekk og tennstempel, tilnærmet rustfri. Det er STOR forskejll på hvor lett "rustfrie" våpen ruster, de trenger også stell og olje, tåler mer enn blått stål bare. Browningen er lett og håndterbar, og min var veldig presis med alt jeg puttet i den.

Det finnes/fantes faktisk en norsk oppfinnelse på en kombipumpe der det var mulig å bruke pumpe på både hagle og rifledelen. Husker ikke å mange patroner det var i våpenet, Sikkert noen andre her inne som huske dette da jeg mener at det var noe omm dette i våpen eller våpenjournalen. Er ikke sikker på når dette var beskrevet. Mener å huske at dette ikke ble videreført da det ikke var god nok økonomi i det. Sikkert litt for mye maskin.

HS precission på SL har i hvertfall to av disse. Vet ikke om han er medlem her?

Eller for å si det på en annen måte Omega: Dersom du vil bruke patroner med mer hagl enn 36 gram (for øvrig HELT unødvendig) må du ha kaliber 12

Flott historie. Jeg er også en lykkelig eier av en Merkel 96 og hadde en tilsvarende erfaring. Skulle bare sjekke siktet Zeiss rødpunkt på hakemontasje før jeg skulle på vinterjakt. Den traff flott på skiva til naboskytteren. Han tok det pent, men jeg måtte skru noen meter. Høyden var helt korrekt, men sideveis var den et par meter ut av senter. Har ingen anelse hva som har skjedd, må jo ha fått et slag, men kan ikke huske noe slikt.

Det skumle er at da jeg var på banen og skjøt inn før jakta, måtte jeg stille mye. Det pleier å skille et par vm mellom A-frame jeg bruker på rådyra, og helmantel. Så det var rart, og så stille mye i fjellet igjen... Tyder på at noe er løst i montasjen, eller løst retikkel. Skal se på det mer utover våren når skytebanen åpner.

Jeg la ut en en liten apetittvekker før Gordon Setter og jeg dro på vinterjakt sammen! Vi har aldri truffet hverandre, kun snakket sammen på forumene Sluttstykket og Kammeret, blant annet siden begge har Merkel K96 drillinger. Han bor i Troms, og siden jeg tenkte meg nordover på vinterjakt tok jeg kontakt, og han var lutter velvilje. Vi skal jakte 7-9 mars, siste jakthelga i Troms og Finnmark, og jeg setter meg på flyet oppover på kvelden torsdag 6 mars. Etter anbefaling fra medforumister kjøper jeg nytt kamera, Canon Powershot G9 til turen.

___________________________

Som dobbeltforumist legger jeg ut denne tråden både på sluttstykket og kammeret. Bildene er lagret på photobucket for å unngå interessekonflikter. Denne fortellingen blir forsøkt solgt til et jaktblad, og noen av bildene jeg sender dit er ikke med her.

__________________________

Gordon Setter (GS) hentet meg på flyplassen i Bardufoss. Han er ekte Barduværing, og snakker derfor Østerdøl! Fogden Holmboe oppfordret folk sørfra til å bosette seg i indre deler av Troms, og distriktet fikk fast bosetning først i 1839 da tanken på egen jord fremfor tjeneste på en storgard lokket østerdøler og gudbrandsdøler til seg. Folket her har beholdt dialekt og kultur fra østlandsdalene den dag i dag. GS viser seg som en real, jordnær, sjenerøs og dugelig jaktkamerat. Han har på forhånd satt opp lavvo med vedovn et godt stykke innover ved Altevann, og stiller med snøskuter og feltsenger. Han har tatt seg av bunkring av proviant, så jeg kommer til dekket bord. Snakk om luksus! GS har med seg Gordon Setteren Biri på 9 mnd. Men det er visst ikke bare stas for henne å være fuglehund. Nyttårsaften varer visst hele romjula i Tromsø, og stakkars Biri er skuddredd. Jaja, vi får se, koselig og myk settertispe er det i alle fall.

En drøy halvtime på snøskuter innover løypa på Altevann, og vi kommer til lavvoen. Nordlyset leker over nattehimmelen og stillheten råder i den kalde nattelufta. Klokka er snart ved midnatt, og det er bare å få litt lunk i lavvoen, og så er det rett i seng. Bare lukke øynene nåm klar for morgendagens jakt.

Bare lukke øynene nå.

Men herregud så kaldt det er.

Jaja, får bare forsøke å sove.

Men i svarte h... så kaldt det er. Kulda siver inn i hoftebenet, huden på lårene kjennes kald ut mot hendene mine, selv om jeg ligger med stillongs i lånt dunpose, en slik en som det visstnok er umulig å fryse i... Får forsøke å bre jakka over bena i hvert fall.

”Fryser du”? Kommer det fra andre siden da jeg lager litt lyd med å ordne til. Er visst flere som hakker tenner! Den gode Setteren har med seg ekstra sovepose, som jeg trer utenpå min, og bruker selv Jervenduken Thermo til seg og bikkja.

Allikevel er det kaldt. Kulda slår opp fra undersiden av feltsengene, og det ble visst ikke noe særlig søvn på noen av oss.

Neste morgen er mat og vann frosset, var visst -22 om natta, og vi har lært til neste gang at man må ha liggeunderlag på feltseng, kulda slår rett gjennom nettingen. Skuterdressene fungerer som underlag de neste nettene, og det hjelper, selv om det blir lange netter med mye frysing. Men pyttsann, hva gjør vel det? Frysing må man regne med under vinterjakt i arktisk natur! Og nå er vi her, midt i eventyret! Gordon Setter fyrer i vedovnen, og vi pakker oss ferdig. Vi sammenligner børser må vite, begge med Merkel drillinger i kaliber 20-76, jeg med riflekaliber 6.5x57r, og GS med 5.6x52R. Vi håper det blir mulighet for å sammenligne effekt i rypa. Jeg har glemt rifleremmen hjemme, men litt improvisering med pakkremmer, og vi er begge klare for det store villmarkseventyret.

Og for en dag vi får! Himmelen er klar og frosten biter i nesa. Vi setter kurs rett oppover mot fjellrypeland. Lirypa er ofte skjær på vinteren, og kan være vanskelig både å komme inn på, og få øye på i bjørkeskogen. Fjellrypa kan være mer omgjengelig, dessuten har vi mulighet til avstandsplukking av rype med rifleløpet på drillingen. Føret er fint, et lite ferskt snølag på toppen av et snødekke som vinden har blåst hardt og fint. Vinterjakt er betydelig mer slitsomt når man må base seg oppover med løssnø til godt over knærne. Vi bytter på å brøyte løype, og begge er visst litt spent på hvilken form den andre er i. Viser seg at vi er godt matchet når det gjelder kondisen. Begge har kontorjobb, men er ok trent. Og viktigst, begge kan ta en 5 minutt i bakken, og styrer unna konkurransegreia med sprengpust og stive lår oppover i bratta. Godt å jakte med voksen folk!

Etter hvert som vi kommer i toppen av bjørkebeltet begynner vi å se rypespor. Ingen helt ferske, men det har da vært fugl her! GS vet om en bekkedal der det pleier å sitte fugl, og der, på kanten ned mot dalen, ferske spor! Biri svinser rundt, og har ikke skjønt dette med å være fuglehund enda. GS holder henne tilbake, og jeg følger sporene forsiktig over kanten og ned i bekkedalen. Så fanger netthinnen min opp et rypehode som stikker opp av en liggegrop. Snøhvite fjær, med en sort strek fra øye til nebb slik fjellrypa har. Det kan ikke være mer enn 30 meter borte, og rypa sitter der og strekker hals og nikker, tydelig klar over meg. Fuglen ser ut som den tenker på å komme seg av gårde, men at det samtidig er litt vanskelig å forlate den varme gropa den ligger i. Omtrent slik jeg hadde det litt tidligere på morgenen altså, etter at GS hadde fått varme i lavvoen, og jeg endelig fikk litt varme i kroppen. Jeg sikter slik at rypa sitter oppå kornet, og sender av gårde en 20-76 ladning med vismut størrelse 5, sikker på at det skal ankre rypa til stedet. Mine antakelser gir rypa jamt f… i, og drar med seg 5 andre fjellryper nedover en runde for så å vinkle oppover. Da jeg kommer bort til sittegropa, ser jeg at haglene har sveipet rundt fuglen, men det er ikke tegn til treff. Amatørtabbe! Første fuglesituasjon, og jeg smeller av gårde skudd på et rypehode. Jeg burde lagt meg ned, og plukket rypa med rifleløpet. Eller i alle fall brukt kikkerten og sett om jeg kunne finne flere fugler, og sjekket om en av de andre rypene satt mer åpent. Men vi har funnet fugl! Fjellrypa flyr oftest ikke mer enn noen hundre meter, og disse skal vi finne igjen!

Vi går en liten runde, lar flokken roe seg, før vi sniker oss innpå dem. Der! Vi ser dem samtidig, først en som sitter åpent, og så to til på hver sin side av en grå stein. Jeg sniker meg litt tilbake og utenfor synsvidde for fuglene, tar av skiene, og smyger innpå. Stikker så vidt hodet over en stein på godt riflehold, lirker sekken frem som skytestøtte og synker inn i en god skytestilling. Plutselig ser jeg i kikkertsiktet at rypa strekker hals. Og der kommer Biri svinsende rundt meg, totalt uvitende om at det er jakt på gang og at hun skremmer rypa. Heldigvis setter hun seg bak meg, og jeg kan gjøre meg klar til skudd. Jeg skrur opp Schmidt und Bender kikkertsiktet på 6 x forstørrelse, og selv med grovt Tysk 4 siktekors, er det lett å finnet et godt siktebilde. Jeg spenner snellertavtrekket, og i det trådkorset hviler midt i fremparten på fuglen puster jeg ut skuddet. Jeg vet at en 140 grains Lapua helmantelkule er på vei mot bunten av fjær og kjøtt 80 meter fremme. Vi hører *pjoooiiiig* fra en rikosjett, og rypa flyr videre sammen med 5 fugler til! Men i alle dager, hva er det som skjer? Jeg har skutt inn drillingen med helmantel på skytebanen til Jamt helga før avreise (fin skytedag sammen med Jamt, Tjoms, Cathrine og Zaitsev), og VET at den går midt i. Frem og kikke, og ikke antydning til kulenedslag i snøen rundt sittegropa der rypa satt. Her må det testes! Frem med gårsdagens VG som rypa nå skulle vært pakket inn i, og siktepunkt midt i øyet på kjendisbildet på første siden. Skuddet går laaaaangt under. Her er det bare å skru seg inn igjen, og børsa får ikke ny tillit før skuddet går midt i. Men noe er galt, og den følelsen gnager i jegersjela. Og Biri, stakkars hund, er forvandlet fra en valpete setter, til et nervøst vrak. Hun sitter stille og skjelver etter smellen, og blir igjen når vi går videre.

Vi finner ikke rypene igjen, og vender tilbake til bekkedalen. Det formelig lukter fjellrype! Bratte skrenter med et uttall av hyller og steiner som skjul, og tilgang til vegetasjon. Her må det sitte flere ryper!

Og der! En stegg spruter frem fra berget foran oss uten at vi kommer til hagleskudd. Men rypa setter seg i steinura omtrent 70 meter foran oss! Jeg har kikkertsiktet hengende på siden en lærtube, og riflepatronene i lomma for å unngå treffpunktendring som følge av trykkendringer i kulda. Rypa tripper litt rundt, og roer seg mens jeg gjør meg klar. I det jeg legger meg ned på sekken og grovsikter

Skyver jeg snellertavtrekket frem slik jeg pleier under presisjonsskyting med drillingen. Høyre albu forsvinner ned i snøen, og skuddet går! Snellertavtrekket er utrolig lett, og jeg har kommet borti, og skutt langt over rypa. Amatørfeil igjen! Og rypa har ikke tenkt å sitte stille og gi meg flere sjanser. Den er på vingene i smellen og når maksfart øyeblikkelig, og spruter av gårde nedover dalen mot oss. Jeg reiser meg i knestående i det jeg hører et dempet ”å nei” fra GS ved siden av meg. Med kikkertsiktet på 6 x forstørrelse er det vanskelig å finne rypa som er i vill flukt fra side til siden mot oss, men i det den vingler inn i trådkorset går skuddet.

Det ser ut som rypa har flydd inn i en vegg av hagl, den blir kastet rundt og dør i skuddet. Jubel!

Vi følger bekkedalen helt til topps, uten å finne flere fjellfugl, og Biri kommer luskende etter et par timer. Over en skvett med varm drikke og frosne brødskiver blir vi enige om at rypa nok sitter lavere i dag. De fuglene vi har sett har vært akkurat over tregrensa, og vi har ikke sett spor her oppe i fjellheimen. Vi deler lag, og går i litt forskjellige høyder. Biri ser knapt på sin eier GS, og er tydelig fornærmet over smellingen. Hun adopterer meg som turkamerat, og tusler nå noen meter bak meg. Jeg ser ikke mer fugl, men når vi treffes etter en halvtimes tid GS har plukket to med rifleløpet i 5.6x52R på sin drilling i toppen av bjørkebeltet.

*Jeg har noen fine bilder av GS med rypene, men tok de med bildeformat RAW, og da trenger jeg photoshop for å lage de lesbare. Komkmer etter hvert.*

Dagen er på hell, og magen sier i fra om at det er på tide med mat. Vel nede ved lavvoen begynner den blå timen. Solnedgangen maler fjellet i stadig dypere rosatoner, og i det lyset svinner synker stadig mørker blåtoner over landskapet. Herregud så vakkert det er her nord!

Det blir nok en kald kald natt. Jeg synker inn i denne tilstanden mellom søvn og våken, som frysing gir. Og det blåser opp. Vinden uler, og river i barduner, mens lavvoduken buldrer og smeller i vindrossene. Og når dagen gryr ser det slik ut

Vi er værfast! Ikke mer å si om den saken. Vi får senere høre at det er målt -22c den natta. GS har tatt med tre sekker med ved, og godt er det! Blir til at vi tilbringer det meste av dagen i soveposen, sover når det er varmt, og våkner når det er behov for mer fyring. Jeg gjør forresten en tabbe som kunne gått riktig ille. Jeg skal forsøke å få fyr på litt sur ved, og heller rødsprit i korken på plastflaska for å kaste inn i glørne. Vet jo at man ikke skal sprute rett fra flaska og inn i flammene! Rødspritflaska holder jeg i venstre hånd, og kaster spriten inn fra korken som jeg holder med høyre hånd. Jeg merker ikke at det renner rødsprit over kanten på korken og ned på den hånden min, før det sier VHOOOFF og hånda er i lys lue! Jeg reiser meg opp, og flammen hopper over til rødspritflaska i venstre hånd. Nå brenner høyre hånd, og det brenner på lavvogulvet og skoene mine. Forsøker å kvele flammene med høyre hånd over venstre, men det brenner lystig. Rart hvor sent tiden går når det er kritisk, jeg vet at jeg må få kvelt flammen, må få omsluttet den. Jeg vet at jeg tar en sjanse i det jeg trekker fleece genseren over høyrehånden som er i full fyr, og begraver hånden i venstre armhule. Tanker på hva som vil skjer om fleecen tar fyr fare gjennom hodet mitt, men jeg kan ikke se noen annen utvei i farten. Det går bra! Og heldigvis er vanndunken innen rekkevidde så jeg får slukket fort. Rødsprit er utrolig tyntflytende, og en liten dråpe kan spre seg over et stort område. Det ble litt skade på bunnduken i lavvoen, og smerten dunker i hånden min. Etter ganske kort tid ser den slik ut

På bildet kan man også studere den hypermoderne lavvofrisyren. Den eneste måten å få en slik frisyre på er å gå med lue hele dagen, helst svette godt under lua i motbakkene, og trekke igjen soveposen over hodet om natten.

Heldigvis har den gode GS tatt med seg feltapotek, og to ibux tar brodden av smertene.

Og så er det bare å vente.

Og vente.

På jakt i arktisk natur er det bare å innse at vi mennesker er små og ynkelige kryp, prisgitt naturkreftene. Når snøstormen tar tak i fjellet er det bare en ting å gjøre, og det er å gå i hi.

Vi døser av litt nå og da, og praten går ellers utvungen om våpen, jakt, skyting og … andre ting menn snakker om. Mot ettermiddagen løyer vinden en god del, og vi skal forsøke en liten jakttur. Det er ikke snakk om å gå opp på fjellet, til det pisker vind og sno for mye, så vi går etter lirypa. Det har kommet en god del snø, betydelig tyngre å komme seg av gårde nå. Biri, den rakkeren, følger etter meg i dag også. Merkelig, hun sover under fjellduken sammen med GS, han gir henne mat og daglig stell, allikevel følger hun etter meg. Jeg forstår det ikke, men tenker ikke så mye på det heller. Nå er det mulig å jakte rype, og jeg vil opp! Etter mange år på rypejakt høst som vinter, har jeg klokketro på at lirypa sitter helt øverst i bjørkebeltet. Og der, et tandert blondebroderi av ferske rypespor 50-60 meter borte. Det snør, så jeg vet at dette er helt ferskt! Jeg er over selve bjørkeskogen, i lavt vierris som jeg vet rypa liker. Drillingen ligger i ferdigstilling og pulsen dunker søtt i tinnengen i det Biri suser forbi meg. Hun er omtrent 40 meter foran meg i det en flokk på omtrent 15 ryper tar til vingene. Bikkja blir forvirret stående og se etter fuglene i det jeg banner over at hun ødela sjansen min. Jeg kaver meg nærmere så fort jeg kan for å komme på hold av eventuelle gjenliggere, og Biri tar det som et klart signal om å bevege seg videre. Og der tar hun opp ytterligere to gjenliggere, og så enda en. Og da blir det liv i bikkja! Hun setter etter fuglene med liv og lyst. Kanskje hun nå har forstått hva rypejakt er? Jeg er imidlertid rimelig fortvila. Som allergiker er jakthund utenfor min rekkevidde, og jeg elsker den noble støkkjakta. Og nå har jeg reist fra Kristiansand til Troms for å jakte rype, det er et lite opphold i snøstormen, og denne pelsklodden ødelegger hele greia! Jeg håper hun skal holde seg unna fra nå, skulle gjerne festet henne med borrelås til eieren. Men bikkja kommer pesende tilbake og tar hun ledelsen igjen, klar til å støkke nye ryper. Jeg skyter et hagleskudd i lufta, og hun forsvinner. Dårlig gjort? Vel, jeg kan jo ikke gå på rypejakt uten å skyte! Og det er helt forståelig sier GS. Hun er allerede skuddredd, og en situasjon fra eller til spiller liten rolle. Han skal forsøke å trene henne i løpet av sommeren, ved lek og moro i passe avstand til leirduebanen. Men virker ikke dette, blir hun solgt som familiehund. Og hundeeieren? Han knep ei rype i fluktskudd lenger nede i lia.

Jeg ser ikke flere fugler denne korte ettermiddagen, men siden vinden har løyet er det håp om jakt søndag. Vi må pakke ned og komme oss til Tromsø til flyet, men formiddagen kan vi jakte! Så vi setter klokka på 6.

Denne natta blir varmere, GS oppdager at den nye lavvoen hans har lufteluker under feltsengene, og disse har stått på vidt gap hele tiden. Ikke rart det var kuldegjennomslag! Men når dagen gryr, svinner håpet om jakt. Det blåser. Og ikke bare litt, men så mye at vi må begrave tanken på jakt i snøkovet. Så vi sover litt til, og pakker sammen utpå dagen, og vender nesa hjemover.

Det ble en fin tur. Risikoen for å bli værfast er en del av jakten, om man vil jakte under så ekstreme forhold som det er på Nordkalotten. Vi fikk en utrolig fin dag, og noen fugler ble det også. Og jeg har fått meg en ny jaktkamerat, som snakker om å ta turen sørover under bukkejakta. Det skal bli gøy! Kameraet jeg kjøpte fungerte fantastisk bra. Etter tre dager i sprengkulde og jevnlig bruk, er fremdeles batteriindikatoren på full! Bildene ble bra, og best av alt, kameraet passer i brystlomma på min Bergansjakke. Jeg ser at bildene som er tatt mot snø ble alt for blå, så kanske jeg må lære meg noe om hvitbalanse? Kanskje et fotokurs er tingen? Jeg vet enda ikke hva som gikk galt med kikkertsiktet. Dersom alle montasjeskruer er fast, kan det hende at retikkelet er løsnet. Det blir sjekket i løpet av våren, kan ikke har kikkertsikte jeg ikke kan stole på.

Bent Storå

Har en bever på hånda jeg kan ta når som helst. Det er ca en halvmeter snø der enda, men vannet er nå åpent, og grunneier har registrert noe aktivitet i blant. Når på dagen bør jeg prøve?

Ikke prøv på dagen du. Beveren er nattaktiv, er i skumringen morgen og kveld du har sjanse. Ikke for det, de kan være ute litt dann og vann på fine solrike stille dager. Men baserer du deg på det, så er det overveiende sannsynlig at du ikke får bever. Poster ved beiteplass morgen og kveld. Og lykke til!

Gratulerer Jan!

På et av-forum jeg er medlem på, og kikker innom av og til, opprettes det "offisiell tråd". Det gjelder da produkter som mange mener noe om, og er nysgjerrig på. Kanskje vi kunne hatt noe lignende her? Da tenker jeg for eksempel på tema som, i hvertfall på stykket, blir spurt etter om og om igjen. Av typen: Hvilket kikkertsikte skal jeg velge? Rimelig kikkertsikte til langhold? Hva finnes av linksrifler? Hvordan får jeg av lakken på trestokken? Bygging av kolbeforhøyer. Valg av kaliber til Norsk storviltjakt. Kaliber til Afrika. 12 eller 20 i hagla? Kjøp av chronograf. Osv osv. Tenker meg at moderatorene hurtig får oversikt over tråder som går igjen, og kan lage en "offisiell tråd", og hurtig flytte nye tema som omtales i offisiell tråd, til denne.

Mulig dette ikke blir et problem her på kammeret? Jeg tror i hvertfall det hadde vært gunstig.

Takk for advarselen Bamrud, jeg har vært heldig og har fått alt jeg har kjøpt til nå

Det er viktig å gi tilbakemelding dersom noen slurver med sikkerheten. På en vennlig måte selvfølgelig, men jeg vet at jeg vil i alle fall sette pris på det dersom jeg slurver, og noen sier i fra. Sikkerthet er viktigst

Jeg har vippet ut slyttstykket, og ikke tenkt mer på det. Kan jo ikke brukes da?

Min drilling med rifleløp i 6.5x57R samler godt med 120 grains Swift A-frame kule, og den funker fint på rådyr.

 

Du har ikke tilfeldigvis ladedata til Swift`n?

Jeg bruker 47 grains Norma MRP. Det er midt mellom min og maks for 129 grains kule i følge ladeboken, og siden A-frame er en relativt hard kule tenker jeg det er greit. Får ikke noen trykktegn, men har heller ikke chronografert denne ladningen. Det er sikkert mer å gå på hastighetsmessig, men det betyr ingenting for meg. En presis ladning, med en kule som funker fint i råryra.

De fleste turoperatørere har ledsager pris. Sør Afrika er jo genialt, da kan dere ta en jaktsafari, og så kanskje noen dager på stranda?

De fleste turoperatørere har ledsager pris. Sør Afrika er jo egnialt, da kan dre ta en jaktsafari, og så kasnkej noen dager på stranda?

Da jeg fikk installert retikkel Tysk 4 i min Leupold Premium Scope 1.5-6x42 for noen år siden sjekket jeg både Sverige og USA, og det ble BETYDELIG billigere å sende det over dammen! Tror du har valgt rett.

skyt inn åp 200 meter du, da får du noen få cm overslag på 100 meter, og kan holde rett på ut til 240 omtrent. Er du god nok til å skyte rev på den avstanden? Vel, kan du treffe konsistent på det holdet?

jeg håper inderlig at han IKKE har laget vaffler når jeg kommer, siden vaffler for all fremtid er et date fenomen for meg Men han er ekstremt gjestfri! Stiller med lavvo og scooter, og feltseng. Og han har dratt i forveien og satt opp og gjort alt klart. Helt utrolig, håper jeg kan gjøre gjengjeld på bukkejakta for eksempel.

Så det var godt med hare på Sørøya? Aldri vært der, men har jaktet på Uløya noen ganger, og der var det en del hare. Men stor svingning i bestanden både å rype og hare, og relativt små områpder å jakte på.