jaktlykke

Helt enig med deg Jon. Skal forklare saken for nemnda på onsdagens møte.

Da har jeg snakket med jurist i DN. Han henviser til brev av januar 2003 og Viltlovens § 14 A - felling av vilt i særlige tilfeller. Kommunene tillates på selvstendig grunnlag å sette i verk tiltak for å ta ut dyr dersom dette anses som nødvendig. I forhold til denne kalven så sa han at kommunen bare kan bestemme seg for å fjerne den og så få noen til å gjøre jobben. Da skal jeg snakke med rette vedkommende

Jeg tror jeg hadde blitt helt paralysert og tenkt at "dette skjer ikke meg"... Vet ikke om jeg hadde turt å skyte på bjørnen heller i redsel for skadeskyting og ekstra sinna bamse. (men hadde vel bomma likevel pga skjelving så kanskje det ikke hadde gjort noe)?

Kalven dukker stort sett opp når det er blitt mørkt. Dette er en øde veistrekning hvor det ikke er hus eller gatelys så folk går ikke langs denne veien. Trailere suser forbi i 90 og han står nedi grøfta og bryr seg pokker om det. Det er en svært trafikkert veistrekning og dersom vi skulle få klarsignal til å ta ham så må det jaktes på ham. Det er uforsvarlig å skyte ham der - det renner bil i ett kjør forbi og dessuten er det jo mørkt når han dukker opp. Jeg skal snakke med DN i dag (personen var til lunsj akkurat nå) så får jeg høre hva de har å si om situasjonen.

Det klassiske symptomet er innovernysing - det høres ut som om bikkja snorkler under vann Du kan lese om det HER.

Vi fjerner heller aldri hverken bukskinn eller baller i felten. I skogen vommer vi bare gjennom minst mulig åpning. Resten tas av når vi kommer hjem.

Du må prøve den der kombinasjonen - det er nydelig! Og skap får du ønske deg til jul vettu. Med glass i slik at du kan se inn og med hengelås utenpå

6 flasker??? Djezzzes jente - har du ikke vinskap

PM fungerer ikke hos meg i den nye versjonen. Og jeg sliter fremdeles med at fargene er så like. Men det er mulig bare mine gamle øyne En annen ting er at bilder i 800x600 nok gjør at man må scrolle sidesvis for å få alt med (bildene vises greit men høyrekanten av skrifta forsvinner i periferien).

Kjempefint. Da får vi se hva som kommer ut av møtet på onsdag!

Hehe - tror ikke viltnemnda er for skolert nei. Men kjempefint om du sjekker opp litt angående veivesenet. Og så skal jeg ringe DN på mandag og høre hvordan man skal forholde seg. Denne kalven har holdt seg på samme stedet siden september og det ser ikke ut for at den har tenkt å flytte på seg.

Den jeg har snakka med er viltnemndformannen. Jeg skal i et møte med viltnemnd og nevnte mann på kommunehuset på onsdag - da skal jeg bringe saken opp på ny. Og de som kjenner meg vet at jeg er sta som et esel - jeg gir meg ikke med det første

Her en kvelden fikk jeg virkelig oppleve hvordan vin og mat påvirker hverandre - hver for seg godt, men sammen himmelsk! Først fikk jeg servert en chilensk Santa Digna Reserve 2005 (cabernet sauvignon - bestillingsutvalget). Alene smakte vinen lakris og læraktig og det var ikke mye rundhet i kantene å spore. Den var helst litt for stram etter min smak som liker fylde og rundhet i vinene. Det ble til at jeg kun nippet til den. Så kom maten på bordet. Den bestod av ferske dadler hvor kjernen var fjernet og man hadde puttet en bit pepperonipølse inni. Rundt daddelen var det snurret en baconskive og så ble alt steikt forsiktig i ovnen. Tilbehør var olivenbrød, pepperonipølser, grønne salatblader, fersken i lake og forskjellige kremoster. Du verden for en forskjell det ble! Sterktsmakende pølser i kombinasjon med søt fersken og så denne vinen..... Det var rett og slett en opplevelse. Anbefales på det sterkeste!

De tviholder på at det er et friskt dyr som man ikke bare kan komme og skyte sånn uten videre... jeg har pressa på for å få tillatelse til å ta den, og argumentert med at det er pga trafikkfaren og ikke lysta på kjøtt som driver meg til å mase. For hva skjer den dagen en alvorlig ulykke inntreffer med personskade og det kommer folk for øre at "joda, den der har vi visst om i flere måneder". Jeg tror man kommer i et litt uheldig lys da.

Det dreier seg om en hjortekalv dette - men likefullt er det et problem ja! Saken er at vi ønsker å få tatt den vekk (gudene skal vite at jeg har masa) mens de som bestemmer sier nei...

Tidlig i jakta ble en kalv morløs. Denne kalven har deretter funnet seg et "bosted" langs en meget trafikkert veistrekning og beiter daglig i grøftekanten mens trailere suser forbi i 90 km/t. Den har blitt påkjørt èn gang - vi var ute og leita men klarte dessverre ikke å finne den igjen. Den holdt seg vekke noen uker før den brått var på plass igjen i grøfta... Vi får masse henvendelser fra publikum om å være så snill å gjøre noe med den. En vakker dag vil det skje en ny ulykke og hva da? Dette er et friskt dyr (nåja han har jo vært borti en bil tidligere) og det er ikke jakt lenger. Skal man bare vente på at ting går seg til eller bør man gripe inn?

Har folket noen målsetning for seg selv og bikkja i 2008? Selv har jeg gjort meg noen tanker om hva jeg skal finne på i 2008... Mål for Amigo: Prøve på svensk viltsporchampionat. Mulig også et finsk (men det er nokså urealistisk så rare regler de har ). Kvalifisere oss til NM blodspor. Mulig dra til Danmark på jakt etter dansk utstillingschampionat. Eget mål: Fullføre utdanningen som ettersøksdommer. Trene jevnt på blodspor.

Jeg har bare stilt Amigo på èn prøve i høst og det var blodsporprøve. Det gav ham en 1 premie. Dernest begynte jakta og da har man ikke tid til sånt Utstilling har det også blitt og gode resultater har han også fått der. Flere BIR/BIM, CK og BIG-plasseringer.

Det kan skyldes at den som har sendt PM-en har sletta den før du har fått åpna den.

En slaktebenk er noe man enkelt kan lage selv (sier jeg som har en hendig svigerfar som fikser opp ). Vi legger hjorten på rygg i benken og flår alt unntatt ryggen mens den ligger der. Deretter taljer vi den opp i taket og tar resten av skinnet derfra. Benken er i rustfritt stål og det er lett å rengjøre den etterpå. Benken er solid - den takler fint voksne bukker på 100 kg ++ Her er de vitale målene

Takk for gode "skyts" Solheimen

Vi skal i møte neste uke da ny viltnemnd skal stiftes. Jeg skal ta med med utskrift av det du henviser til Solheimen og etterspørre hva pengene brukes til hos oss. Jeg mistenker at det er heeelt andre ting enn viltstell de brukes til. Supert at du la det ut - da har jeg "harde fakta" å slå i bordet med! Blir spennende å høre hva de svarer (ikke sikkert de vet hva et viltfond ER for noe engang )

Ting å tenke på før/etter skudd - for å gjøre et evt. ettersøk lettere Forfattet av Helga-Mari Tessem Hvor stod dyret når du skjøt? Forbausende mange klarer ikke å si nøyaktig hvor dyret stod i det skuddet gikk. Det betyr jo vanligvis ingenting siden dyret går i bakken etter et vellykket treff. Men dersom du har feilberegna avstand eller dyret evt. har flytta seg i det du skyter så er det fort gjort at det blir en skadeskyting eller dyret forsvinner ut av syne og du ikke finner det igjen. Ofte er det i skumringstimen man skyter og dermed lurer omgivelsene deg i form av at du ikke ”kjenner igjen” skuddstedet. Prøv derfor i enhver jaktsituasjon å plukke ut noen referansepunkter slik at det er lettere å finne selve skuddplassen etterpå. For en ettersøksjeger letter det arbeidet enormt dersom man slipper å leite på feil haug eller 50 m i feil retning… og det sparer tid ikke minst! Avstand? Noen skyter på lengre avstand enn andre og ikke alle er like flinke til å beregne avstand og ei heller kjenner riflas og egnes begrensninger. Å kjenne sitt våpen og vite hvordan det oppfører seg på ulike avstander er viktig for ellers kan man få seg en lei overraskelse. For ettersøksjegeren er det greit å vite om det er 100 eller 200 m man har skutt på – dessverre er det noen som pynter på avstanden og ikke sier det som det er av redsel for å få represalier. Husk at ettersøksjegeren ikke er der for å moralisere eller kjefte – de er der for å hjelpe jegeren. Avstand og hvor dyret stod i forhold til jegeren gir verdifull informasjon som kan tegne et bedre bilde på hva som kan ha skjedd og hvordan løse søket. Flere dyr sammen? Det er ofte flere dyr sammen i skuddsituasjonen – enten de er i flokk på en bø eller på tur gjennom skogen. Ved skudd forsvinner som regel de friske dyrene vekk fra stedet mens den påskutte blir liggende igjen. Men av og til løper dyret sammen med de andre – i alle fall et stykke. Å vite HVA slags dyr man har skutt på (kjønn, alder) er også vesentlig – igjen er det en del som sliter med å kunne si om det var fjorkolla eller den voksne kolla de skjøt på. Eller var det rett og slett en spissbukk? Du skal vite hva du skyter på og ikke minst er det viktig for ettersøksjegeren å vite at det er korrrekt dyr man går etter – særlig når det er flere i en flokk. Hvilken vei stod dyret? Tenker man anatomi så ligger hjerte og lunger i midten framom mellomgolvet. Bakom mellomgolvet har vi milt og vom over på venstre side mens leveren ligger på høyre. Tarmene i midten. Står dyret svært skrått i skuddøyeblikket vil kuleutgangen kunne komme for langt bak og treffe f.eks vom, tarm eller lever. Det har også betydning om dyret skytes skrått bakfra eller skrått forfra. Se plansjene nedenfor. Har man skutt på svært skråttstående dyr så vet man også at sjansen for å skadeskyte er stor. Treffpunktet forteller mye om hva slags skade man kan forvente seg og hvordan søket kan fortone seg. Si derfor fra til ettersøksjegeren med en gang om hvordan dyret stod – det er til stor hjelp. Skuddreaksjon? Står dyret helt stille og bare ser seg rundt og begynner å beite igjen eller jogger et stykke for så å bli stående kan det tyde på bom. Uansett skal man ikke avspise det med ”det var nok en bom” for så å jakte videre; man skal undersøke skuddstedet og gjøre et kontrollsøk med hund. Legg merke til hvordan dyret oppfører seg etter skuddet. Ta nytt ladegrep straks og ha kontroll på dyret helt til det ligger nede. Faller det knall og fall og spreller med beina i været så OBS! OBS! Det er ofte tegn på ”høye skudd” – f.eks ryggtappskudd – og da går det bare et minutt eller så før dyret kommer seg på beina igjen og stikker av gårde i vill fart. Det samme dersom dyret blir liggende og veive med hodet – vær da klar med oppfølgingsskudd! Mang en jeger har fått seg en overraskelse da de har trodd at dyret er ferdig og satt rifla til sides for deretter å se at dyret spretter opp og forsvinner før de har sjansen til skudd nr. 2. Hørtes innslag? Dette kan man trene seg opp til å høre. Et treff i dyret blir som et ”svussssj-d`d”. Er det rein bom så høres ofte ingenting. Prøv å legge merke til om du hører noe neste gang du skyter – hører du innslaget så får du en trygghet for at du har treff. Om det er et godt treff - se det er en annen sak! De som bruker hørselsvern vil ha problemer med å høre innslaget nettopp fordi smellet skal dempes. Hvilken vei gikk dyret etterpå? Når du har skutt så følg med på hvilken vei dyret gikk. Ofte ligger dyret rett i nærheten, men selv ved et godt skudd kan et dyr springe borti 100 m eller mer før blodtrykket sender det i bakken og det dør av blodtapet og skaden. Er det skumring eller tett skog der dyret løp inn så vanskeliggjør dette å finne det igjen. Så følg med! Lyder etterpå? Mange dyr løper et stykke før de stuper. Legg merke til om du hører baksing og stamping og fall i krattet eller om det er helt tyst og stille etterpå. Det er alltid et godt tegn å høre at dyret går i bakken og det stilner etterpå. I påvente av ettersøksekvipasjen – hva skal du gjøre? Du har nå gjort alle de observasjonene som listet opp ovenfor – men dyret er dessverre skadeskutt eller det har forsvunnet og du trenger hjelp til å finne det igjen. Du er småstressa og vil finne dyret så fort som råd er – dette er velkjente følelser for de fleste jegere. Mange ødelegger for ettersøksekvipasjen uten å være klar over det der de tramper rundt på skuddstedet i sin streben etter å finne dyret selv, så her følger noen gode råd om hva du bør gjøre. Du kan gå til skuddplassen og leite forsiktig etter tegn på treff (blod, kjøtt, bein, vom, hår). Ikke tramp rundt på skuddstedet – er det blod der så kliner du det utover et stort område og det vil gjøre jobben for hunden vanskeligere. Pass derfor på hvor du setter beina! Er dere flere sammen så ikke spre dere og søk rundt på skuddstedet – det blir bare rot og dere ødelegger ”bevis”. Du kan gå et lite stykke (50-100 m) i fluktretningen og se om du finne dyret. Gjør du ikke det – trekk deg tilbake og vent på ettersøksekvipasjen. Merk skuddstedet (legg f.eks lua di der) og der du skjøt fra. Merk også tiden. Tenk over de tingene som er listet opp foran – avstand, skuddreaksjon, hvor løp dyret, hørte du noe etterpå osv. Dette er verdifull informasjon for ettersøksjegeren. Når ettersøksjegeren kommer vil han/hun lytte til informasjonen du gir og deretter foreta en skuddplassundersøkelse. Selv om du ønsker å komme i gang med søket fortest mulig så er det viktig å få dannet seg et bilde av situasjonen og det er ettersøksjegeren som tar avgjørelsene herfra. Er dyret skadet vil det gå i sårleie innen kort tid og da kan man med fordel vente med å starte søket noen timer. Vær også klar over at det ikke er tillatt med lysbruk under ettersøk av privat karakter – det er viltnemnd og kommunen som gir dispensasjon til den slags.

Jeg har lyst å presentere min hund som er av rasen stabijhoun. Det er en nederlandsk stående fuglehund (gruppe 7), men mange føler at rasen har mer til felles med gruppe 8 (apporterende hunder) da de fleste ikke tar stand eller er overvettes interessert i fugl. Den er en allround jakthund. Rasen ble brukt som gårdshund og er en ypperlig muldvarpjeger. Den er den eneste hunderasen som med sin fine hørsel kan plukke ut hvor muldvarpen befinner seg under jorda. Deretter graver den muldvarpen fram og dreper den ved å knekke nakken. Den er myk i bittet så skinnet blir ikke ødelagt. I dag brukes rasen innen spor, agility, som apportør eller familiehund. Den er en ypperlig svømmer. Den er smidig, intelligent, lettlært, ekstremt sosial og sta. Staheten gjør at den ikke fordrar repetisjonstrening så du må bruke fantasien eller trene i små økter. På den andre siden gir de seg aldri når de settes på spor - de vil løse oppgaven . Min hund brukes som ettersøkshund på skadet hjortevilt og ble godkjent som ettåring. Da var han den første stabijen i Norge som ble godkjent. I ettertid er det kommet 2 til. Det er 2,5 år mellom bildene men stilen er lik Vi startet treningen da han var 9 uker, og 11 uker gammel deltok han på sporkurs med voksne hunder. Det som kjennertegner en stabijhoun på spor er at den jobber i et rolig tempo og er stille, den er systematisk og spornøye. Det er en relativt stor hunderase - hanner er ideelt 53 cm og tisper 50 cm. Amigo er 56 cm og sterk som fy. Derfor er det godt at han er rolig i lina; man kan gå med en lillefinger på lina og plukke blåbær om man vil Stabijhoun er kjent for å være notoriske matstjelere. Jeg har kun hatt ett tilfelle da jeg tok ham på fersken liggende oppå kjøkkenbordet med hele hodet nedi saftmugga Da var han 4 måneder... Andre stabijer strekker seg laaangt inn på kjøkkenbenken for å få tak kaka eller chipsen og skyr ingen midler for å få seg en beta. En annen ting som er typisk stabij er å grave. Muldvarpjegeren i rasen ligger dypt forankret og det krever litt omtanke (armeringsmatter i hundegården, skjerme blomsterbedet i hagen, passe på nøkler mm i heimen). ALT blir nedgravd og det er en kilde til både latter (skalk i bokhylla) og fortvilelse (nøkleknippet forsvant for 2 år siden og det er dyrets feil). De er svært oppmerksomme på sine omgivelser - det har vel noe med at de på gården også var en vakthund. De ser detaljer som går de fleste andre hunder hus forbi. Det er ganske spesielt. Men de legger merke til - og varlser - om du har fått nytt inventar, noe er blitt flyttet på i huset, en jakke henger annerledes osv. Amigo ble viltsporchampion som 2-åring, men oppfylte blodsporkravene da han var 17 måneder. Han måtte vente til han fylte 2 år og fikk de siste premieringene på utstillling før tittelen formelt sett var i boks. Da slo han like godt til og ble utstillingschampion også . Som ettersøkshund er denne rasen herlig. Jeg har hatt andre hunder til dette før, men ingen som er så nøye og så rolig i sporet som ham. Det er rasetypisk. Flere og flere får øynene opp for rasen her til lands og til neste år skal vi endelig få vår egen raseklubb - Norsk Stabyhounklubb. Da har vi nådd minstemålet som er 50 hunder.

Flyttet fra prioritetstråd om oversikt over prøver mm Jeg tok å flyttet svaret ditt vilma fra "prioritetstråden" da den ikke skal skrives i. Håper det er OK Det hadde vært knallkjekt om du tok turen vestover og konkurrerte litt på blodspor her; kanskje jeg går som aspirantdommer på deg (blir ferdig utdannet til våren)