Klikkerapport

[Hannibal Lektor]

Siden dobbeltposting ser ut til å være godtatt, legger jeg denne saken her også. Alt for lang, selvsagt, men når man er ivrig, så... og det kan jo hende noen er interessert.... NB: Overskriften skal altså leses som klikker-apport, ikke klikke-rapport

 

Siden debatten om metoder for apporttrening tidligere (på SL) stort sett bare dreide seg om tvangs- vs lystapport, tenkte jeg at jeg ville gi en oppsummering av hvordan jeg har trent apport vha klikkeren med Jesper nå i desember. Jeg har ikke tenkt at dette skal være noe innlegg i en diskusjon om hva som er best, men vil bare fortelle hvordan vi har gjort det så langt i tilfelle noen skulle være nysgjerrig på hvordan man kan bygge opp en apport på denne måten.

 

Det er flere grunner til at jeg valgte å bruke klikkeren til dette prosjektet. Den viktigste er at når jeg har prøvd å trene apport før, er det det jeg har hatt best resultat med. Lystapport vil jeg ikke satse på – det blir for tilfeldig og erfaringsmessig en nokså stresset apport med mye tygging og herjing. Tvangsapport er nok ikke min greie om jeg kan unngå det, og så blir jeg nok litt ”vrang” når så mange fuglehundmennesker mener at tvang/konsekvens må til. I alle fall blir jeg nysgjerrig på å se om jeg kan få det til uten. Klikkermetodikken er jo en alternativ metode for å jobbe inn en tillært apport. Når jeg ser på de forskjellige måtene å trene apport på, ser det ut som den største forskjellen er på hvordan man får hunden til å gripe og holde. Resten – generaliseringen – er vel ikke så dramatisk forskjellig fra metode til metode.

 

Utgangspunktet var altså en veldig uerfaren og utrent irsk setter på halvannet år. Han kunne ikke mye, var dårlig miljøtrent og hadde dårlig konsentrasjonsevne og ble lett distrahert. Han hadde koblet sammen lyden av klikkeren med det at han får en belønning og drevet litt kontakttrening med meg.

 

I første omgang er målet å få hunden til å gripe og holde apporten. I stedet for å gå rett dit som i konsekvensapport, begynner vi i det små og bygger opp atferden gradvis. Til å begynne med belønner vi enhver atferd som går i retning av det vi ønsker. Så fort en atferd er befestet, øker vi kravene – og da er det i størst mulig grad opp til hunden å prøve seg frem for å finne ut hva som gjelder nå.

 

Vi begynner inne i stua, i fred og ro. Hunden får et par belønninger (klikk/belønning – KB) for å ta kontakt. Jeg står med dummyen bak ryggen. Når hunden ser på meg for å få ”action”, tar jeg fram dummyen i snutehøyde. En hver antydning til interesse for dummyen fra hunden sin side belønnes med KB på dette stadiet. De fleste er nysgjerrige og gjør som Jesper med en gang: han stakk nesa helt borttil for å finne ut hva dette er for noe og fikk KB for å berøre dummyen med nesa. Etter noen få gjentagelser satt det, så vi kunne øke kravene. I neste runde ville jeg belønne for å åpne munnen litt og nafse i dummyen. Det gikk veldig greit med Jesper, han hadde skjønt at det var kontakt med dummyen som utløse KB, så han tok veldig fort konseptet med å øke intensiteten i det han gjorde når han ikke fikk belønning for det som utløste KB tidligere. Så med noen repetisjoner fikk vi befestet at det var det å nafse i dummyen med tennene som var tingen å gjøre.

 

Siden dette så ut til å gå bra, ville jeg prøve på en nokså rask progresjon. Neste kravnivå var å bite ordentlig over dummyen. For få til det godt, brukte jeg et lite triks som Thomas Stokke lærte meg. Når hunden beveget hodet mot dummyen, trakk jeg den unna. Ikke så fort at jeg trigget en jaktatferd, men såpass fort at hunden måtte legge litt mer innsats i nafsingen. Da gikk gripingen nokså av seg selv – et par nafs uten resultat gjorde at hunden tok i litt ekstra og gapte nok til å få dummyen bak hjørnetennene, og utløste KB. Noen repetisjoner så hadde i grunnen det glidd inn.

 

Kravene ble økt til å få et skikkelig grep som ikke slapp før jeg klikket. Jeg holdt fremdeles i dummyen, og ville kjenne litt ”motstand” fra hundekjeften når jeg trakk i den, og klikket bare når hunden holdt godt fast uten å slippe.

Alt det ovenstående ble gjort på noen runder i løpet av én kveld. De neste par kveldene ble brukt til å konsolidere gripe/holde, holde lenger, holde uten å tygge og holde selv om jeg slapp taket i dummyen, ta dummyen ut av hånden min, holde og gå noen skritt og ikke slippe før jeg hadde tatt i dummyen igjen og dratt litt.

 

Nå fulgte en periode hvor treningen var litt sporadisk og det virket på progresjonen. Neste mål var uansett å få ham til å plukke dummyen fra gulvet, og der måtte jeg bruke litt mer tid og ta det veldig gradvis. Men ved å venne ham til å ta den fra hånden stadig lavere, og til slutt mens jeg holdt den helt nede ved gulvet, fattet han at det også gikk an å løfte dummyen fra bakkenivå og holde den i et OK grep til jeg tok i den, kjente litt motstand og klikket.

 

Da var det på tide å få ham til å legge dummyen i hånden min. For å få til det, trente vi inn en annen detalj separat: min utstrakte og åpne høyre hånd var et signal om å komme og dytte snuten mot håndflaten. Det var en enkel øvelse som han tok fort, og jeg repeterte den til reaksjonen var rask og automatisk. Nå var jo målet å få ham til å koble sammen disse øvelsene. Jeg kjørte først noen kjappe repetisjoner med dytt i hånden, og ga ham så dummyen som han tok og holdt. Når jeg da strakk frem hånden reagerte han nærmest automatisk med å dytte snuten inn i håndflaten min mens han fremdeles holdt dummyen. Det ga meg mulighet til å ta i dummyen, kjenne litt motstand og KB.

 

Da hadde jeg for så vidt fått hunden til å apportere, i den forstand at han plukket opp en dummy jeg la på gulvet, bragte den til meg og la den i min utstrakte hånd, og holdt til jeg signaliserte at øvelsen er over. Om dummyen ble gjemt i rommet ved siden av, ville han lete den opp og komme med den.

 

Så innendørs var progresjonen rask. Ute var en annen historie. Jesper har som sagt fått veldig lite miljøtrening og impulser – bortsett fra mange og lange rømninger der han har ordnet alt på egen hånd – og hadde veldig vanskelig for å rive seg løs fra spurv og trost i buskene og konsentrere seg om meg. Om han ikke fikk gjøre som han ville ble frustrasjonsnivået veldig høyt og stressnivået tilsvarende. Så mens jeg jobbet på et OK nivå inne, jobbet jeg med basisen ute og slet litt. Løsningen lå på to fronter:

 

Den ene var å bruke kobbel/line for å hindre ham i å løpe av gårde på eget initiativ. Det ga meg to effekter: Han fikk ikke anledning til å få løpe etter småfuggel’n og belønne seg selv, og han måtte pent lære seg at det var bare ved å forholde seg til meg at noe spennende skjedde.

 

Den andre var å bruke sterkere belønninger enn pølsebiter. Den ekstra belønningen var en tiurvinge i en lang snor, som han fikk løpe etter og fange og ha drakamp med. Det gjorde jobben. Så da ble gripe/holde belønnet variert med godbit, tiurvinge og noen ganger med å få jakte på spurven.

 

Det har vært morsomt å se hvordan han har forandret seg ute. Fra å være en hund uten konsentrasjonsevne og selvkontroll, har han nå kommet dit at han ofte kommer til meg ute for å be om å få trene og få apportere. Fokus og konsentrasjon har blitt enormt mye bedre, og han orker flere repetisjoner. Nå kommer jeg også lenger med rene godbitbelønninger, selv om jeg fremdeles bruker vingen og etter hvert også drakamp med en ball i snor som han har funnet ut er mye morsommere enn det meste (drakampen hans har utviklet seg fra å være nokså pinglete til å være en boxer verdig... ). Jeg har stort sett ”kastet” lina, og holder ham ved meg ved lav stemmebruk og hans eget initiativ. Jeg antar at noen vil si jeg har begynt å etablere et slags lederskap…

 

Jeg har begynt å komme dit, tror jeg, at Jesper ser på apport som noe han får lov til, et privilegium om man vil. Det er nå nødvendig å få etablert at apporten er ubetinget og ikke valgfri i en gitt situasjon, og at apportering alltid kommer før det som er enda mer morsomt. Jeg har tatt i bruk noen grep for å få ham til å tenke at apporten er veien til godene. For eksempel: Dummy i en hånd, mens i den andre hånden ligger det en haug med godter. Hunden får velge. Om han går for godtene, lukkes hånden. Han prøver selvsagt det først, men etter noen feilvalg går han for dummyen, får klikk og ”vær så god” og godtene. Neste steg er å legge godtene og dummyen på gulvet, ikke for langt fra. Igjen får han velge, og om han går for godtene legger jeg hånden over. Riktig valg resulterer i klikk og ”potten”. Ute har jeg brukt tiurvingen istedenfor godter på samme måte, legge vinge og dummy på bakken – den eneste måten å få tak i vingen på er å apportere dummyen først ellers forsvinner vingen eller hunden blir stoppet i forsøket. Det er morsomt å se på når han står der og skal velge; man kan formelig se at tannhjulene går rundt i skallen og det begynner å hjelpe.

 

Et annet tvangstiltak er f. eks. at for å komme ut av døren er det et ubetinget krav å ta dummyen og holde den en stund til jeg er fornøyd. Om han gjør det blir det klikk, og belønningen er det han vil aller mest akkurat da, nemlig å gå ut. Om han vegrer å ta dummyen i den situasjonen, får han vente med å gå ut og prøve igjen litt senere. Jeg ser at det faktisk setter et ganske sterkt press på ham, men veien til godene er gjennom apporten.

 

Det er jo enda langt fram til en apport som er 100% i alle situasjoner, men jeg synes vi er godt i gang og at progresjonen har vært bra, utgangspunktet tatt i betraktning. Det siste jeg har gjort nå, er å feste rypevinger på dummyen. Etter noen litt forundrede grep har han tilsynelatende forstått at denne innretningen skal behandles på samme måte, vi har også prøvd med å surre baklabben fra en hare fast til dummyen og fått det til å funke. Grip/holdatferden er nå såpass god at jeg har begynt å bruke ordet ”apport” når han går for dummyen. Når kommandoen sitter, er vel i grunnen resten av jobben bare å jobbe med apport i forskjellige situasjoner, med forskjellige gjenstander og med mer distraksjoner, så får vi ser hvor bra det blir til slutt

 

[Daywalker]

Hei Hannibal!

 

Artig å lese om dine erfaringer med klikker trening.

Er iferd med å skaffe meg valp selv og lurte litt på å prøve metoden selv.

Har du gode erfaringer med bruk av den i andre sammenhenger også?

 

Mvh Daywalker

[Hannibal Lektor]

Hei Hannibal!

 

Artig å lese om dine erfaringer med klikker trening.

Er iferd med å skaffe meg valp selv og lurte litt på å prøve metoden selv.

Har du gode erfaringer med bruk av den i andre sammenhenger også?

 

Mvh Daywalker

 

Ja, det må jeg nok si. Dette er den første fuglehunden min. Jeg overtok ham som stresset, ukonsentrert, kontaktløs og fullstendig utemmet omplasseringshund på senhøsten da han var 1,5 år gammel, og for meg var det naturlig å bruke klikkertankegang siden jeg har hatt positive erfaringer med det med andre hunder i tilsvarende situasjon. Jeg fant jo fort ut at det å trene fuglehund med klikker ikke er spesielt utbredt - for å underdrive litt Ikke desto mindre har vi hatt god fremgang og han har blitt veldig mye bedre på alle områder, selv om det er et stykke til målstreken enda. Jeg har støttet meg på litt tidligere erfaring, et par bøker om å klikkertrene fuglehunder og kontakt med/kurs hos folk som er flinke på området.

 

Har du trent hund før? Klikkertrening er ikke egentlig vanskelig, men det krever en litt annen tankegang enn mer tradisjonelle metoder på noen områder. Noen synes det blir litt vel omstendelig - jeg synes det er morsomt... Uansett er det beste å kunne være med på kurs og få hjelp av folk som er kyndige. Klikkerkurs er det flere som holder rundt om i landet. Fuglehunder er som andre hunder når det gjelder grunntreningen, men med fuglehund møter man andre typer utfordringer enn med andre hunder. Det er ikke mange som holder kurs med fokus på fuglehundtrening, men Thomas Stokke på Klickerklok (http://www.klickerklok.se) er flink og "elevene" hans ser ut til å bli gode jakthunder.

[omega]

Flink eier, flink hund!

 

Jeg har lite å bidra med når det gjelder klikkertrening, men jeg leser likevel denne med stor interesse. Takk for en virkelig god tråd.