Hannibal Lektor

Ja, det må jeg nok si. Dette er den første fuglehunden min. Jeg overtok ham som stresset, ukonsentrert, kontaktløs og fullstendig utemmet omplasseringshund på senhøsten da han var 1,5 år gammel, og for meg var det naturlig å bruke klikkertankegang siden jeg har hatt positive erfaringer med det med andre hunder i tilsvarende situasjon. Jeg fant jo fort ut at det å trene fuglehund med klikker ikke er spesielt utbredt - for å underdrive litt Ikke desto mindre har vi hatt god fremgang og han har blitt veldig mye bedre på alle områder, selv om det er et stykke til målstreken enda. Jeg har støttet meg på litt tidligere erfaring, et par bøker om å klikkertrene fuglehunder og kontakt med/kurs hos folk som er flinke på området. Har du trent hund før? Klikkertrening er ikke egentlig vanskelig, men det krever en litt annen tankegang enn mer tradisjonelle metoder på noen områder. Noen synes det blir litt vel omstendelig - jeg synes det er morsomt... Uansett er det beste å kunne være med på kurs og få hjelp av folk som er kyndige. Klikkerkurs er det flere som holder rundt om i landet. Fuglehunder er som andre hunder når det gjelder grunntreningen, men med fuglehund møter man andre typer utfordringer enn med andre hunder. Det er ikke mange som holder kurs med fokus på fuglehundtrening, men Thomas Stokke på Klickerklok (http://www.klickerklok.se) er flink og "elevene" hans ser ut til å bli gode jakthunder.

Ja. Jeg har opplevd noen ganger at tispene blir krakilske i forhold til huset egne hannhunder. Det er vel noe med at tispa gjerne er litt "sjef" i hverdagen og ikke synes slasken er verdig hennes gunst... Da er det veldig greit med inseminasjon (om du da ikke vil være rå og hjelpe hannhunden med en aldri så liten voldtekt...).

Storpudler er undervurderte hunder, på mange måter, og det er veldig synd at de blir jålet i stykker rundt utstillingsringen... De er mye tøffere hunder enn man kan få inntrykk av - skarpere og med mer vakt- og forsvarsinstinkt enn man skulle tro (svigers hadde en som ikke slapp inn i hagen noen den ikke kjente...). Jeg HAR hørt om at folk har brukt den som støtende fuglehund, og med stort hell, men jeg husker ikke noen detaljer rundt det.

Du kunne jo la meg få beholde illusjonene... Men du har helt sikkert rett... En av de første tankene jeg fikk da jeg smakte på den, var at jeg ikke ville kunne avgjøre om dette var en rund single malt eller en blended i en blindtest...

I går var jeg innom godtebutikken en tur, og på vei forbi nyhetshylla registrerte jeg i øyekroken at det stod en kartong med en whiskyflaske i, med noe med "Grouse" trykket på utsiden. Jeg fortsatte forbi i god fart - fordi The Famous Grouse er en temmelig uinteressant drikk, men så slo det inn at dette var noe annet; kartoingen var svart, og Grouse'n var ikke Famous men "Black". Det var altså en ny(?) whisky av merket "The Black Grouse" - jeg har i alle fall ikke vært borti den før. I noen situasjoner er jeg lett påvirkelig, så ett eks. ble med hjem for testing. Dette er altså en blended (det drikker jeg ellers sjelden), der man har blandet The Famous Grouse med Islay malt. Og resultatet var faktisk slett ikke til å rynke på nesen av. Det liknet egentlig mer på en rund maltwhisky enn på en blended, etter mine begreper, og vel verdt å prøve. Og imagefaktoren er jo ikke ubetydelig her, med det navnet og en flott orrhane preget på boksen Edit: Og prisen gjør at den er et aktuelt alternativ til enda finere dråper...

Det kan vel høres ut som hunden trenger å trene på selvbeherskelse... Her er forslag til en øvelse som har fugnert godt her og som kan være verdt å prøve: Legg noen gode godbiter i håndflaten, og hold den frem mot hunden. Hun vil selvsagt prøve å ta godteriene, og med en gang hun prøver på det lukker du hånden. Jeg tipper at du vil hun prøve å få tak i godsakene med alle midler, krafse, bite, bjeffe etc (de første gangene krever det en viss tålmodighet...), men med en gang hun gjør noe som går i retning av det du vil oppnå, dvs at hun tar en ørliten pause i bjeffingen, trekker nesa litt unna e.l., åpner du hånden og lar henne forsyne seg. Da skal det vanligvis ikke så mange vellykkede repetisjoner til før hun kobler at det lønner seg å beherske seg. Du øker selvsagt vanskelighetsgraden etter hvert, men budskapet til hunden er hele tiden det at dersom hun begynner å mase, bjeffe eller prøver å forsyne seg selv, stenges godtebutikken. Når hun har skjønt poenget, kan du "provosere" ved å føre den åpne hånden nærmere nesa, rundt hodet hennes osv. Du kan også etter hvert legge en liten haug med godbiter på gulvet, men slik at du kan legge hånden eller sette foten over. Hun får ikke forsyne seg før hun behersker seg. De lærer dette veldig fort (Jesper jobber veldig hardt for å komme unna den åpne hånden...), og om du trener i litt forskjellige situasjoner kan det hende hun tar inn over seg at selvbeherskelse er lønnsomt...

Siden dobbeltposting ser ut til å være godtatt, legger jeg denne saken her også. Alt for lang, selvsagt, men når man er ivrig, så... og det kan jo hende noen er interessert.... NB: Overskriften skal altså leses som klikker-apport, ikke klikke-rapport Siden debatten om metoder for apporttrening tidligere (på SL) stort sett bare dreide seg om tvangs- vs lystapport, tenkte jeg at jeg ville gi en oppsummering av hvordan jeg har trent apport vha klikkeren med Jesper nå i desember. Jeg har ikke tenkt at dette skal være noe innlegg i en diskusjon om hva som er best, men vil bare fortelle hvordan vi har gjort det så langt i tilfelle noen skulle være nysgjerrig på hvordan man kan bygge opp en apport på denne måten. Det er flere grunner til at jeg valgte å bruke klikkeren til dette prosjektet. Den viktigste er at når jeg har prøvd å trene apport før, er det det jeg har hatt best resultat med. Lystapport vil jeg ikke satse på – det blir for tilfeldig og erfaringsmessig en nokså stresset apport med mye tygging og herjing. Tvangsapport er nok ikke min greie om jeg kan unngå det, og så blir jeg nok litt ”vrang” når så mange fuglehundmennesker mener at tvang/konsekvens må til. I alle fall blir jeg nysgjerrig på å se om jeg kan få det til uten. Klikkermetodikken er jo en alternativ metode for å jobbe inn en tillært apport. Når jeg ser på de forskjellige måtene å trene apport på, ser det ut som den største forskjellen er på hvordan man får hunden til å gripe og holde. Resten – generaliseringen – er vel ikke så dramatisk forskjellig fra metode til metode. Utgangspunktet var altså en veldig uerfaren og utrent irsk setter på halvannet år. Han kunne ikke mye, var dårlig miljøtrent og hadde dårlig konsentrasjonsevne og ble lett distrahert. Han hadde koblet sammen lyden av klikkeren med det at han får en belønning og drevet litt kontakttrening med meg. I første omgang er målet å få hunden til å gripe og holde apporten. I stedet for å gå rett dit som i konsekvensapport, begynner vi i det små og bygger opp atferden gradvis. Til å begynne med belønner vi enhver atferd som går i retning av det vi ønsker. Så fort en atferd er befestet, øker vi kravene – og da er det i størst mulig grad opp til hunden å prøve seg frem for å finne ut hva som gjelder nå. Vi begynner inne i stua, i fred og ro. Hunden får et par belønninger (klikk/belønning – KB) for å ta kontakt. Jeg står med dummyen bak ryggen. Når hunden ser på meg for å få ”action”, tar jeg fram dummyen i snutehøyde. En hver antydning til interesse for dummyen fra hunden sin side belønnes med KB på dette stadiet. De fleste er nysgjerrige og gjør som Jesper med en gang: han stakk nesa helt borttil for å finne ut hva dette er for noe og fikk KB for å berøre dummyen med nesa. Etter noen få gjentagelser satt det, så vi kunne øke kravene. I neste runde ville jeg belønne for å åpne munnen litt og nafse i dummyen. Det gikk veldig greit med Jesper, han hadde skjønt at det var kontakt med dummyen som utløse KB, så han tok veldig fort konseptet med å øke intensiteten i det han gjorde når han ikke fikk belønning for det som utløste KB tidligere. Så med noen repetisjoner fikk vi befestet at det var det å nafse i dummyen med tennene som var tingen å gjøre. Siden dette så ut til å gå bra, ville jeg prøve på en nokså rask progresjon. Neste kravnivå var å bite ordentlig over dummyen. For få til det godt, brukte jeg et lite triks som Thomas Stokke lærte meg. Når hunden beveget hodet mot dummyen, trakk jeg den unna. Ikke så fort at jeg trigget en jaktatferd, men såpass fort at hunden måtte legge litt mer innsats i nafsingen. Da gikk gripingen nokså av seg selv – et par nafs uten resultat gjorde at hunden tok i litt ekstra og gapte nok til å få dummyen bak hjørnetennene, og utløste KB. Noen repetisjoner så hadde i grunnen det glidd inn. Kravene ble økt til å få et skikkelig grep som ikke slapp før jeg klikket. Jeg holdt fremdeles i dummyen, og ville kjenne litt ”motstand” fra hundekjeften når jeg trakk i den, og klikket bare når hunden holdt godt fast uten å slippe. Alt det ovenstående ble gjort på noen runder i løpet av én kveld. De neste par kveldene ble brukt til å konsolidere gripe/holde, holde lenger, holde uten å tygge og holde selv om jeg slapp taket i dummyen, ta dummyen ut av hånden min, holde og gå noen skritt og ikke slippe før jeg hadde tatt i dummyen igjen og dratt litt. Nå fulgte en periode hvor treningen var litt sporadisk og det virket på progresjonen. Neste mål var uansett å få ham til å plukke dummyen fra gulvet, og der måtte jeg bruke litt mer tid og ta det veldig gradvis. Men ved å venne ham til å ta den fra hånden stadig lavere, og til slutt mens jeg holdt den helt nede ved gulvet, fattet han at det også gikk an å løfte dummyen fra bakkenivå og holde den i et OK grep til jeg tok i den, kjente litt motstand og klikket. Da var det på tide å få ham til å legge dummyen i hånden min. For å få til det, trente vi inn en annen detalj separat: min utstrakte og åpne høyre hånd var et signal om å komme og dytte snuten mot håndflaten. Det var en enkel øvelse som han tok fort, og jeg repeterte den til reaksjonen var rask og automatisk. Nå var jo målet å få ham til å koble sammen disse øvelsene. Jeg kjørte først noen kjappe repetisjoner med dytt i hånden, og ga ham så dummyen som han tok og holdt. Når jeg da strakk frem hånden reagerte han nærmest automatisk med å dytte snuten inn i håndflaten min mens han fremdeles holdt dummyen. Det ga meg mulighet til å ta i dummyen, kjenne litt motstand og KB. Da hadde jeg for så vidt fått hunden til å apportere, i den forstand at han plukket opp en dummy jeg la på gulvet, bragte den til meg og la den i min utstrakte hånd, og holdt til jeg signaliserte at øvelsen er over. Om dummyen ble gjemt i rommet ved siden av, ville han lete den opp og komme med den. Så innendørs var progresjonen rask. Ute var en annen historie. Jesper har som sagt fått veldig lite miljøtrening og impulser – bortsett fra mange og lange rømninger der han har ordnet alt på egen hånd – og hadde veldig vanskelig for å rive seg løs fra spurv og trost i buskene og konsentrere seg om meg. Om han ikke fikk gjøre som han ville ble frustrasjonsnivået veldig høyt og stressnivået tilsvarende. Så mens jeg jobbet på et OK nivå inne, jobbet jeg med basisen ute og slet litt. Løsningen lå på to fronter: Den ene var å bruke kobbel/line for å hindre ham i å løpe av gårde på eget initiativ. Det ga meg to effekter: Han fikk ikke anledning til å få løpe etter småfuggel’n og belønne seg selv, og han måtte pent lære seg at det var bare ved å forholde seg til meg at noe spennende skjedde. Den andre var å bruke sterkere belønninger enn pølsebiter. Den ekstra belønningen var en tiurvinge i en lang snor, som han fikk løpe etter og fange og ha drakamp med. Det gjorde jobben. Så da ble gripe/holde belønnet variert med godbit, tiurvinge og noen ganger med å få jakte på spurven. Det har vært morsomt å se hvordan han har forandret seg ute. Fra å være en hund uten konsentrasjonsevne og selvkontroll, har han nå kommet dit at han ofte kommer til meg ute for å be om å få trene og få apportere. Fokus og konsentrasjon har blitt enormt mye bedre, og han orker flere repetisjoner. Nå kommer jeg også lenger med rene godbitbelønninger, selv om jeg fremdeles bruker vingen og etter hvert også drakamp med en ball i snor som han har funnet ut er mye morsommere enn det meste (drakampen hans har utviklet seg fra å være nokså pinglete til å være en boxer verdig... ). Jeg har stort sett ”kastet” lina, og holder ham ved meg ved lav stemmebruk og hans eget initiativ. Jeg antar at noen vil si jeg har begynt å etablere et slags lederskap… Jeg har begynt å komme dit, tror jeg, at Jesper ser på apport som noe han får lov til, et privilegium om man vil. Det er nå nødvendig å få etablert at apporten er ubetinget og ikke valgfri i en gitt situasjon, og at apportering alltid kommer før det som er enda mer morsomt. Jeg har tatt i bruk noen grep for å få ham til å tenke at apporten er veien til godene. For eksempel: Dummy i en hånd, mens i den andre hånden ligger det en haug med godter. Hunden får velge. Om han går for godtene, lukkes hånden. Han prøver selvsagt det først, men etter noen feilvalg går han for dummyen, får klikk og ”vær så god” og godtene. Neste steg er å legge godtene og dummyen på gulvet, ikke for langt fra. Igjen får han velge, og om han går for godtene legger jeg hånden over. Riktig valg resulterer i klikk og ”potten”. Ute har jeg brukt tiurvingen istedenfor godter på samme måte, legge vinge og dummy på bakken – den eneste måten å få tak i vingen på er å apportere dummyen først ellers forsvinner vingen eller hunden blir stoppet i forsøket. Det er morsomt å se på når han står der og skal velge; man kan formelig se at tannhjulene går rundt i skallen og det begynner å hjelpe. Et annet tvangstiltak er f. eks. at for å komme ut av døren er det et ubetinget krav å ta dummyen og holde den en stund til jeg er fornøyd. Om han gjør det blir det klikk, og belønningen er det han vil aller mest akkurat da, nemlig å gå ut. Om han vegrer å ta dummyen i den situasjonen, får han vente med å gå ut og prøve igjen litt senere. Jeg ser at det faktisk setter et ganske sterkt press på ham, men veien til godene er gjennom apporten. Det er jo enda langt fram til en apport som er 100% i alle situasjoner, men jeg synes vi er godt i gang og at progresjonen har vært bra, utgangspunktet tatt i betraktning. Det siste jeg har gjort nå, er å feste rypevinger på dummyen. Etter noen litt forundrede grep har han tilsynelatende forstått at denne innretningen skal behandles på samme måte, vi har også prøvd med å surre baklabben fra en hare fast til dummyen og fått det til å funke. Grip/holdatferden er nå såpass god at jeg har begynt å bruke ordet ”apport” når han går for dummyen. Når kommandoen sitter, er vel i grunnen resten av jobben bare å jobbe med apport i forskjellige situasjoner, med forskjellige gjenstander og med mer distraksjoner, så får vi ser hvor bra det blir til slutt

Takk for lærerik lesning! Jeg har ikke tenkt å begynne med hjemmelading, men her stod det svar på mye som jeg har lurt på rundt haglepatroner

Du får få Nemi til å invitere deg med på jakt i østlandets dype skoger, da vet du...

Takk for innspillet. Da kan jeg vel slå fast at jeg fikk en god idé da, selv om den var veldprøvd og ikke spesielt original

I tiuren jeg tilberedte 1. uledag, var det en enormt stor og velfylt kropose, full av friske tyttebær og blåbær, litt lyng og en del furubar. Dette gikk i søpla, men etterpå kom jeg på at det kanskje måtte kunne gå an å lage likør på dette materialet. Er det noen som har vært inne på samme tanken og evt. prøvd? Det hadde vært en litt artig velkomstdram i middagsselskapet...

Takk! Hva skal man sammenlikne med? Jeg antar at om du tar utgangspunkt i hjort (som jeg dessverre ikke kjenner så godt) eller noe annet med typisk viltsmak, og så legger til en tydelig smak av blåbær, tyttebær, lyng og bar, så er du snart der. Jeg synes det er som å sette tennene i selve skogen

Fuglene fryses med innvoller i, ja, og blir gjort opp i forbindelse med tilberedning.

(Etter inspirasjon fra Nemi for "reportasjen", og Sako 30-06 og Arne Brimi for maten... ) Et prosjekt i jula var, siden jeg faktisk hadde klart å felle en håndfull skogsfugl i høst, å tilberede et skogsfuglmåltid til mine foreldre som ikke hadde smakt den slags spise tidligere. Så på 1. juledags formiddag ble bilen pakket full av fugl og tilbehør og kursen satt mot Hamar, og resten av dagen ble brukt til å skape kaos på mors kjøkken. Fra skog til bord... det innebærer at oppskriften begynner med å gå i skogen og hente seg en sånn: ...og en sånn: Erfaringsmessig kan det jo være smart å sette av ganske god tid til dette første punktet... Men i alle fall ble stakkarne klar for bearbeiding: Det blir gjerne litt grisete på kjøkkenet når blod og innvoller skal bukseres ut av fuglen... ...men til slutt ble fuglene klar for kokkelering, sammen men noen gode kraftgrønnsaker: Orrfuglbrystet ble filetert, og varmrøkt i ABU-røken (dvs: strengt talt var det i den litt større Snowbee-røken, men prinsippet er det samme..), og fikk følge på bordet av syltet rødløk og skogsbærdressing. (Oppskriften på dette er det Arne Brimi som står bak, og jeg fant den i Jegerårboken 2008.): I glasset ble det servert en Crozes Hermitage fra Yann Chavé. Dette var det jeg var mest spent på for min egen del, siden det var noe av et jomfruprosjekt å behandle kjøttet på denne måten. Men det var i alle fall ingen grunn til å være skeptisk, for det ble svært vellykket. Kjøttet ble saftig og fint, med en behagelig og ikke for påtrengende røyksmak, og det harmonerte nydelig med sursødmen i løken og den friske skogsbærsmaken i dressingen. Vinen hadde både fylde, smaksstyrke og syrlighet nok til å balansere de forskjellige smakene, og det hele anbefales! Samtalen rundt bordet døde i hvert fall hen, og ble avløst av velbehagelig smatting og gode ord! Hovedretten var det tiuren som stod for. Den tilberedte jeg slik jeg har lært av Sako 30-06 på SL, dvs ved å steke bare brystet, mens lårene gikk i kraftkjelen sammen med alskens rotgrønnsaker. Sausen ble laget på frest kantarell, innkokt kraft og Brimi-rømme. Til kjøttet var det mandelpotetmos med gulrøtter i, og grønnsaker. Glassene ble fylt med Gigondas 2003. Jeg var nok litt spent på mottagelsen til dem som ikke hadde smakt sånt før, om kjøttet skulle være for sæpreget eller om det ville falle i smak. Men det var ingen fare... Moderen mumlet noe om det beste hun hadde spist, og det faderlige opphav (som har en tendens til å være litt ekstra nøye på maten sin), snakket om "hjort med ekstrasmak" og var over seg av begeistring. Da er det artig å være kokk! Gigondasen i glassene satt også som et skudd til tiuren. Den ble innhandlet på polet i Trysil like før jul, etter anbefaling fra ekspeditøren der. Om polet der ikke er landets største, er det kanskje det triveligste og damene der vet åpenbart - som seg hør og bør - ett og annet om tiur! Nok skryt. Desserten var nokså standard, men det kunne vel ikke bli annet enn moltekrem: Om ikke desserten var original, er det verdt å si noen ord om vinen. Soñador-navnet er representert på polet med en god og prisverdt rødvin fra Argentina. Dette, derimot, var en flaske fra et prøveparti av en vin derfra som heter "Special Harvest". Det er vin som er laget i Argentina, på Malbecdruer, og er fremstilt etter samme metode som portvin - bl.a. er gjæringen stoppet med druebrennevin. Produktet har blitt en mørk rød sterkvin, den er søt uten å være for søt, med masse frukt- og bærsmak og med en litt "brent" ekstra smak som gjør at vinen virker robust nok til å ta i et tak. Jeg har i alle fall blitt veldig begeistret for den, og håper at den blir satt i ordentlig produksjon og importert hit på fast basis. I alle fall tror jeg nok at jeg har fått lagt inn noen gode aksjer i forhold til å få bruke hytta i Trysil som utgangspunkt for fuglejakt til høsten også...

He, he..joda, jeg er kjent for å være svært breial men man må bruke ord og vendinger som de forstår, de man skal nå fram til.... Dere har det sikkert under kontroll, og får bare stå på. Jeg er vel nokså nøytral selv, men om ikke annet hadde livet vært litt enklere med bare ett materiale å forholde seg til... PerS, fin oppsummering, og jeg er helt enig i hvordan du tenker i de siste to avsnittene. De momentene du trekker frem i oppsummeringen; hvor godt er de dokumentert? Nå tenker jeg spesielt på det du skriver om i avsnittet om dyrevern. (Er ikke kritisk, bare nysgjerrig..) ...og takk for det!