Toppjakt

[Sosk]

Heisann folkens!

Nå har jeg lyst til å prøve meg på litt toppjakt neste sesong. Har hørt så mye bra om det!

Saken er at jeg er helt grønn når det kommer til jakt med rifle. Så jeg er rett å slett ute etter tips.

Jeg må for det første kjøpe rifle. Hvilket kaliber med hvilke kikkertsikte er det dere anbefaler?

Hvor i vårt langstrakte land er det bra terreng (bor i Oslo)?

Jeg har forstått at det må være såpass med snø så de ikke finner mat på bakken. Men hvilke andre kriterier er det for at det skal være idielle forhold?

 

Tusen takk

[Hare4]

Di fleste kaliber kan brukes til Toppjakt, det beste er å finne terreng og gå litt rundt å gjøre seg kjent og se hvor fuglene holder seg og hvilken trær di sitter i! Har skutt Storfugl i toppen av trær når det har vært bart uten snø, men er vel helst Tiuren som er på bakken tror jeg.

[Nomina sunt odiosa]

Årets toppjakttur i Sverige er over. Det. Ble. Kaldt. 

 

Vi kom frem sent torsdag kveld. Stakkaren som måtte sitte i baksetet hele turen hadde underveis fått på seg både ekstra par sokker, dunjakke og lue, da varmen fra japanerens varmeapparat glimret med sitt fravær, i takt med at kvikksølvet på gradestokken sank. Vel fremme ved en svensk stuga viste gradestokken -27. Som seg hør og bør ble resten av kvelden tilbrakt i kringvern rundt kartet, hvor de mest ambisiøse ruter ble inntegnet.

 

Neste morgen viste gradestokken -22 ved hytta, og stemningen var god. Veldig god. Vi hadde skikkelig trua på at vi skulle få se det myteomspunnede topp-fenomenet, når tiuren sitter helt i topp, som perler på ei snor. Vi har sett det før og drømmer om å få se det igjen.

 

Som førstemann til å bli sluppet av bilen fikk jeg god føling med det vi her hjemme kaller «klassisk overtenning». Det var mørkt, og det var kaldt. Veldig kaldt. Jeg fikk på sekk og ski, og stakk hodet inn i bilen rett før de dro videre. Der viste gradestokken -27. Et par kilometer lengre ned i dalen var det nede i -31. Etter å ha stått "midt i buksa" noen minutter for å vente på lyset, innså jeg at jeg måtte gå for å holde varmen. Det "luktet" fugl i dokk lang vei. I alle fall ettersom solen så vidt gav tegn til dagslys og skytelys.

 

På den første store myra som var langs ruta tok jeg opp en tiur som lå godt begravd i snøen. At det var kaldt ble stående i parantes. Tærne var plutselig varme og planen om å ta på en genser til ble borte like fort som den kom. Tiuren ble nok veldig desorientert i oppflukten, og den hadde åpenbart ikke lokalisert hvor jeg var, og hvor jeg kom fra. Den fløy rett mot meg og la inn en stor bue da den antakelig oppdaget at dette ikke var riktig fluktretning. I fint haglehold fikk vi nesten øyekontakt før den svingte innover en av myrsnipene. Jeg gikk ut på myra for å få oversikt, og tok ut en kompasskurs. Med den kulda tenkte jeg at den helt sikkert setter seg på topp ganske tidlig, men på den andre siden er det ikke sikkert den har sett en så forkledd kar og et så morgentrøtt tryne på ei stund, så det kunne kanskje gjøre at flukten ble noe lengre. Min erfaring er at de ofte sitter innen 700m, så etter 400m begynte jeg å speide og bruke god tid. Jeg bestemte meg for å saumfare terrenget og retningen, da jeg tross alt hadde slikt å gjøre i -27, med avtalt avhenting klokken 15:00. Her var det i alle fall riktig fugl, ett eller annet sted. Etter ganske nøyaktig 600 meter fant jeg den. Den satt på bakken, og jeg tok den opp på ca. 100 meters hold. Den ville rett og slett ikke sitte i topp. Antakelig fordi det ikke var noe varme å få fra sola enda. Jeg gjorde et nytt forsøk på å finne den, men nå i et mye vanskeligere område, og jeg fant den aldri igjen. Resten av denne dagen gikk med på å holde varmen og å skremme opp orrfugl fra dokk.

 

Dagen etter ble tilbragt i et nytt område for meg. Gradestokken hadde steget opp til -22 og forholdene var lovende. Med så snøtunge furuer på alle kanter burde det være mulig å finne en tjäder. Jeg gikk i toppen av et enormt hogstfelt og speidet med kikkerten (10x). Og der. En uforklarlig flekk som ikke passer inn i de naturlige konturene av skog og snø. Med støtte fra skistavene ble jeg såpass mistenksom at jeg måtte ned med rifla. Og ganske riktig, med 30x forstørrelse kunne jeg være sikker på at det var fugl. Aller helst en orrhane. Langt, langt unna. Jeg brukte god tid med speilkompasset og fikk tatt ut en god kurs. Veien til skuddhold medførte å krysse både hogstfelt og plantefelt, og jeg gikk hele tiden nedover. Dette gjør at man fort mister oversikten, og kompasset er "alt jeg har". Etter ca. 400m fant jeg en liten åpning som gjorde at jeg fikk se fuglen på ny. Denne gangen kunne jeg fastslå at det faktisk var tiur. Spenningen stiger ca. 10 hakk, og pulsen øker. Jeg kjenner på fallhøyden. Det er en deilig følelse, synes jeg. Etter nye 200m var det på tide å planlegge den siste ansmygningen, og å finne et "vindu" å skyte gjennom. På ca. 300 meters avstand tok jeg av skiene og utbedret kamuflasjen. Etter ca. 10 meter forstod jeg at dette var ALT for tidlig. Jeg stod med snø opptil skrittet, i kanten på et gammelt hogstfelt. Det var håpløst å smyge 100m her. Tilbake, og på igjen med skiene. På ca. 250m kom jeg i kanten på ei skogstripe, og etter denne var det myr frem til fuglen. Jeg skjønte at skuddet må tas fra denne skogstripen. Etter flere turer frem og tilbake, med forsiktig sidevegs forflytning, fant jeg igjen fuglen. Den nappet furunåler og samlet varme i solen. Den så upåvirket ut. Jeg jobbet lenge med å finne et "vindu" mellom kvist og grener for å være sikker på å ha fri kulebane. Det kan være vanskelig å beregne når kvistene er nære og forstørrelsen i kikkerten høy! Etter vel mye frem og tilbake i bunnløs snø fikk jeg ei glenne akkurat stor nok til at jeg var fornøyd. Jeg gikk frem og nådde kanten av skogen. Avstanden fikk jeg målt i halvt stående, og apparatet viste 190 meter. Nede på sekken fant jeg godt anlegg i all snøen, og med børsa ett knepp under nullstilling var jeg trygg på treffpunktet. Og da blir det stille. Jeg ligger helt i ro, puster og gjør meg klar. Jeg tar meg selv i å nyte synet litt i kikkerten før jeg tar av sikringa. Og da, etter en liten tids stillhet, endrer fuglen adferd. Den stivner til og strekker hals. Så lener den seg rolig fremover… og så smeller det! Heldigvis var jeg såpass klar og såpass på at jeg fikk presset et raskt og godt skudd. Den flotte fuglen gir tydelig skuddtegn, og lyden av "gjenslaget" gjorde meg ganske trygg på at dette gikk bra. 

 

Det jeg tror skjedde denne gangen, og fenomenet har jeg sett før, er at fuglen hadde observert en jevn lyd over tid. Lyden av at jegeren går rolig på ski. Fuglen vet at det er langt unna og den observerer, samtidig som den soler seg og spiser — og den har det sånn nogen lunde under kontroll. Så når lyden opphører, da blir den mer usikker. Da blir den ekstra "spiss". For nå skal det ingen ting til for at den trekker i nødbremsen og stikker. 

 

En annen interessant observasjon fra denne situasjonen er at den ble spottet på ca. 900m. Det er en gylden kombinasjon av flaks og erfaring som gir slike sjanser.

Edited January 26 by Nomina sunt odiosa

[Skaubjønn]

Det var deilig. Tusen takk for en herlig reportasje!