Bør man mase på øvrigheta?

[Milvet]

 

 

For en stund siden ble jeg i forbindelse med våpenerverv bedt om å fremlegge dokumentasjon på godkjent våpenskap, noe jeg ikke kunne, på et skap som er drøyt 25 år gammelt og har vært med på mange flyttesjauer.

 

Etter en del korrespondanse med våpenkontoret, vel å merke i meget gemyttelig tone, ble løsningen å kjøpe nytt skap. Som egentlig var helt greit, fordi jeg egentlig ønsket litt bedre plass.

 

Umiddelbart etter at nytt skap (nydelig, sort Franz Jäger med ratt) var installert oversendte jeg dokumentasjon og bilde, og regnet med at jeg skulle få en eller annen respons, bekreftelse elns, men den uteble.

 

Jeg ventet og ventet, og glemte det så, men kom på det igjen etter et par måneder. Så sendte jeg en meget mildt og vennlig formulert forespørsel, der jeg redegjorde for at jeg gjerne vil føle meg trygg på at berørte parter har ens oppfatning om at alt nå er som det skal.

 

Fortsatt ikke noen respons.

 

Nå lurer jeg på om jeg skal purre vennlig nok en gang, eller bare la det skure.

 

(Ja, jeg er ganske godt kjent med Forvaltningsloven og de forventninger den etablerer mht respons på henvendelser til offentlig etat, men ser ikke ingen umiddelbar fordel ved å gjøre den gjeldende her.)

 

 

 

 

[Razorback]

Finn telefonnummer til nærmeste kontor som behandler våpensøknader, og ring de når e har åpningstid(som regel onsdag før skjærtorsdag, åpent mellom  11 og 11.30, som også er da de har lunch....) 

Spøk til side, jeg har fått mye bedre respons over tlf, det kan de opplyse hvor i distriktet søknadene dine er, så man kan purrer mer på rette vedkommende, de har jo frister bør overholde(ref behandlingstid) og går det veldig over dette virker det som den som roper høyest da får hjelp. 

Selv om masing på "øvrigheta" sjeldent hjelper, så føler jeg at å "vennlig minne de på" deres egne gitte tider er innafor. De fleste på kontorene gjøre nok så godt de kan og har langt flere oppgaver enn bare våre søknader. 

[Skrueråmuttere]

Jeg har vært med på at søknaden min har forsvunnet i bunken.

 

Jeg har også opplevd, på min egen jobb, en gang eller to, at jeg har glemt å gjøre noe jeg skulle ha gjort og har oversett purring.