Jeg skal forsøke å belyse denne debatten med noen betraktninger. Jeg kjenner flere sterkt involverte parter i denne saken, og er noe involvert selv som odelsgutt(dog i et mindre rovdyrbelastet område). Jeg har pratet utallige timer med flere av disse personene om dette temaet.
Mange av disse er svært reflekterte og fornuftige mennesker (til tross for at noen vil kalle de «politisk ukorrekte i utseende og framtoning). Man må også huske at denne konflikten stikker dypt, for dypt til at den kan drøftes uten at følelser blir involvert.
Uansett, bakgrunnen for hele denne debatten bygger på mer enn akkurat denne ulvedebatten. Debatten nå er mer et oppbluss av en grunnleggende fortvilelse som har ligget der i flere år.
Det dreier seg egentlig om hele rovdyrproblematikken.
Menneskene i flere bygdesamfunn kjenner på følelsen av at storsamfunnet belaster en liten del av befolkningen, for og utad rettferdiggjøre sin egen rovdyrpolitikk.
For mange av menneskene i disse bygdene er bruk av naturen en viktig del av livskvalitet og livsstil.
Bærplukking, unger som kan leike fritt i skogen, skogsarbeid, landbruksnæring, turgåing, jakt, jakthundtrening m.m. Viktig kultur, viktige tradisjoner. En del av livsstilen på disse plassene gjennom generasjoner.
I mange av disse områdene, dog i ulikt omfang naturligvis, oppleves trusselen fra disse rovdyrene som ødeleggende for deres livsstil. De føler seg ikke tatt på alvor, og de føler seg latterliggjort.
De opplever situasjonen som et overgrep fra storsamfunnet, og de blir ikke hørt eller tatt særlig hensyn til.
Bør vi ikke lytte mer, og ta mer hensyn til de som må leve med konsekvensene?
I tillegg må vi ikke glemme fordelene med landbruksnæringen i disse områdene.
For hvert årsverk i landbruket sysselsettes 2 personer i andre næringer (Meieri, slakteri, transportsektor, verksteder, forhandlere av utstyr, håndtverkere, forsikringsselskap, bank, regnskapssektoren m.m).
Og hva med matvareberedskapen? Naturkatastrofer, husdyrpandemier, krig, og velstandsvekst i Kina og India, kan alle påvirke vår mulighet til å importere mat til egen befolkning. Skal vi virkelig gjøre oss enda mer avhengig av andre for å sikre vår egen befolkning mat? Hva skjer da i krisetider?
Og er det riktig å importere mat fra fattige land som egentlig behøver maten selv, når vi tross alt har en masse ubenyttede ressurser til matproduksjon i vårt eget land?
Flere av rovdyrene vi har i Norge er ikke engang truet som art, og ulv og bjørn er i stor grad gjeninnført etter å ha vært mer eller mindre borte fra norsk fauna i lange tider.
Er det virkelig verdt det?