annei

Sporing på snø og frost er ikke for noviser. Var det min hund, ville jeg rett og slett smøre meg med tålmodighet til tælan er ute av bakken. (Hvis bikkja di er et skikkelig "matvrak", kan du heller prøve å gi den en (liten) skvett blod på maten av og til, fram til treningsforholdene er greiere. - Da vil blodlukta være "kjent stoff" med positivt fortegn, når du starter sportreninga.) Å trene med en hund som er årsgammel, og vel så det, er på mange måter enklere enn å trene med en helt ung valp, fordi en kan stille andre krav.

Dette er definitivt ikke kurant adferd på en valp, (eller en hvilken som helst hund for den delen)! For å få en endring på dette, må du være 100% "på hugget" i alle situasjoner der jyplingen finner det for godt å prøve seg, slik at du kan være i forkant og stoppe ham. Du kommer til å oppdage at dette er rimelig slitsomt... Dessuten må du finne funksjonelle metoder, for å forsterke ønsket adferd. Det kan være komplisert å finne forståelige forsterkingssituasjoner for hunden, når "ønsket adferd" er å framstå som en normal valp/hund. (Privilegier, og dernest fravær av disse, kan være så mangt for en hund! "Denging" og tilsvarende er vel egentlig bare et signal om at en er tom for bedre ideer...) For min egen del ville jeg satt noen føringer, kanskje så konkret som på kalenderen, for valpens videre tilværelse i huset. Det er ikke minst viktig at husets øvrige hunder får en ugrei tilværelse med denne "kruttkula" rundt seg. Jeg forstår av det du skriver, at du har bra med fartstid på dachshund, og da er du høyst sannsynlig kjent med at det å ha noen slike i hus skal være ukomplisert og trivelig! Hvis bikkja ikke fungerer hjemme, er det virkelig uinteressant hvor god den er som jakthund!!!

Dette var myntet på et tidligere innlegg der det ble hevdet at forfatteren var udelt fornøyd med at han ikke hadde klart å få godkjent noen hund på blodspor, fordi bikkjene hans heldigvis ikke var så dumme, at de foretrakk blodsporet framfor spor etter kryssende vilt. Jeg forstår at det ble underlig, når det ble tatt ut av sammenhengen.

Farten på en ettersøkshund skal være slik, at hundefører eller medfølgende skytter skal kunne skyte godt, når ekvipasjen/skytteren kommer på viltet. Det er det viktigste, for årsaken til at de går der er at de skal få avlivet det skadde dyret så effektivt som mulig. Dessuten er det to andre vesentlige momenter i forbindelse med fart: 1) For høy fart medfører ofte unødvendig mye støy. 2) Hvis farten er for høy, fratar det føreren muligheten til å bruke den eneste aktuelle sansen vedkommende har i sakens anledning, nemlig synet. Bloddråper/blodstryk på vegetasjon og andre sportegn etter det skadde dyret gir føreren en bekreftelse på at hunden er på rett spor, slik at han/hun med sikkerhet kan gi hunden (stillferdig) ros i løpet av sporingen. Hva som er fornuftig fart i det enkelte tilfellet, er selvfølgelig også avhengig av terrenget, vegetasjonen og liknende lokale forhold. For stor fart er rett og slett lite formålstjenlig. Det kan sikkert gå greit under en prøve med spor på ca. 600 m, men i løpet av et ettersøk på flere timer over stokk og stein og gjennom tette plantefelt, blir en rimelig dritlei å henge bak en hund, som arbeider i ujusterbar fart.

Ole-Johan skreiv: Jeg har noen tiårs erfaring med blodsporprøver (som dommer og deltaker) og reelle ettersøk, både i forbindelse med jakt og trafikkskadet hjortevilt. Her i huset er det strihårete dachshunder og en norsk elghund grå. I uærbødighetens navn vil jeg hevde at innstillingen du har til blodsporprøver tilfører lite interessant i denne diskusjonen. Ettersøkshund og -fører godkjennes som en ekvipasje, og hvor god en slik ekvipasje blir, avgjøres dessverre av kapasiteten i det svakeste leddet. På prøver viser det seg skremmende ofte at det ikke er hunden som svikter, men derimot førerens forståelse for hundens arbeid. På en prøve, der sporinga foregår i kontrollerte former, vil dette kunne kommenteres og rettes opp, uten at det er til skade eller plage for noen. I verste fall må ekvipasjen komme igjen, forhåpentligvis med nyervervet kunnskap. Før en prøve må ekvipasjen trene, i alle fall litt, slik at hunden blir kjent med oppgaven, og hundeføreren blir kjent med hundens arbeidsmåte. Jeg kan ikke på noen måte se at dette skulle være negativt i forhold til den jobben hunden skal utføre ved et reelt ettersøk. Tvert imot kan en opparbeide gode rutiner i sporingsarbeidet og etablere hundens forståelse for hvilken oppgave som venter med eget utstyr (sele eller eget halsbånd og sporline), og vende hunden til de stillferdige kommandoene som en vil bruke ved et ettersøk seinere. En hund som går utlagt blodspor må arbeide under kommando. Den blir satt på oppsparket ved sporstart, og har som oppgave å følge det sporet til slutt. Jeg kan ikke evne å se at en hund som utfører en oppgave som dette skulle ha mindre kapasitet i skallen, enn en som er ulydig og ikke gjør det. Gjennom årene har jeg sett noen ikke så heldige resultater av "ettersøk" utført av hunder og førere med fraværende grunnopplæring. Ikke veit jeg om det er bikkja eller føreren som har sviktet mest i disse tilfellene, men det er i alle fall tindrende klart at det er den menneskelige delen av ekvipasjen, som har avgjort at "trening er for amatører og hengerumper"!

Da må du ha vært rimelig uheldig, tror jeg. -Det kan vel være en og annen mandag på Lundhag-fabrikken også... Jeg har brukt Lundhagstøvler i mange år nå, og etter at de byttet gummiblanding i sålene, har jeg ikke annet enn godt å si om dem. Nå har jeg Professional, og de holder tett med alminnelig smøring/stell. NikWax er saken! Jeg jakter hele høsten, i all slags vær, og går 90%+ som hundefører, så støvla får gått noen mil i løpet av en sesong.