runner

Var ikke tanken å kjøre en blogg, men "what the hell" Tok en lang skogstur i dag med begge bikkjene. Hadde en plan om å få det nye håpet til å komme i gang med vannapportering. Siden dette var helt i starten av å legge til rette for at bikkja skulle hente dummy på flatt vann, var poenget å få den til å svømme ut, gripe, returnere og komme opp fra vannet. Den gamle bikkja er rå på vannarbeid, mens junior var mer forsiktig. Han gikk forsiktig ut - hadde likevel et klart ønske om å hente apporten. Svømming ligna mer på et cruise med Skibladner, men svømmeferdigheten kommer etterhvert. Vet at det er en diskusjon blant retrievereiere om dette med at bikkja skal "stupe" ut i vannet kontra det å gå forsiktig ut. Noen mener en byks ut kan skade bikkja dersom det er spisse stokker som ligger under vannflata. Andre hevder at det er et poeng at bikkja går forsiktig i vannet. For meg spiller det ingen rolle bare bikkja er rimelig spontan på kommandoen. Synes det gir viktig læring å støtte hunden sin både ut og inn i innlæringsfasen. Har opplevde god effekt av å støtte hunden med stemmen for å få den til å hente apporten. Inn er det like viktig siden det ikke alltid er like lett for en uerfaren hund å orientere seg på vann. Selv bruker jeg innkallingssignal på fløyta samt ut med armene. Enkelte retrieverkjennere hevder en ikke skal blåse innkallingssignal når apporten er i kjeften på dyret, men jeg ønsker full fart både ut og inn, og erfarer at det lønner seg å spikre innkallingen. Dessuten vil en på den måten bidra til at en uerfaren hund ikke vil bytte apport underveis dersom det skulle ligger flere apporter ute. Nå i starten blåser jeg i "hold fast" og avlevering i hånd. Viktigste er at hunden er spontan ut og inn med apporten i gapet. Benytta sjansen til å trene litt med pensjonisten også. Hev ut tre dummies på linje utover fra land med første apport tjue meter unna. Jeg ville at hunden skulle hente apporten lengst ute - som om det hadde vært et skadeskutt vilt. På vei ut støtta jeg hunden og så at den var på vei mot den først apporten. To meter unna denne blåser jeg stoppsignal eller kontaktsignal om en vil. Da har vi tidliger trent kontakt ved at bikkja snur rundt for å se hvor jeg dirigerer - nå er det blitt mer automatisert ved at bikkja skjønner at jeg ikke ønsker å få inn apport nummer en. Bikkja svømmer derfor videre til nummer to. Jeg gjentar det samme en gang til. Dermed får jeg inn apport nummer tre først. Moro. Trena også dirigering over vannet mot land førti meter unna. Ikke all verden av avstand, men apporten var blind. Det gikk bra ut, men bikkja sprang på land tilbake med apporten. Raskere ja, men det var ikke det jeg ville... Snakke med oppdretteren min i dag, og hun mente bestemt at "hold fast" kommando ikke har noe for seg før bikkja er ett år. Nå i knappe seks måneders alderen er det fart ut og inn som gjelder. Det regna mye da vi var ute, men det var egentlig flott. Hadde hele skauen for oss sjøl. Ikke verdens beste sommer for folk flest hittil, men bra for trening av retrievere.

Tanker om det å gå fot. Det blir mye fokus på å få bikkja til å gå fot. Trener både med og uten kobbel. Sørger for å variere lengende på øktene, og settinga. Alle har sikkert opplevde eller sett at mange bikkjer gjerne vil trekke framover, og gå foran føreren. Og mange har sikkert erfart at en har lett for å komme inn en slags ond sirkel der en røkker og drar i kobbelet for å korrigere, eller en prøver å få kontakt gjennom å fore eller snakke med bikkja. I innlæringsfasen er det vel ok å gi en og annen gobit, men en kan jo ikke ha det sånn i lengden. Poenget er jo at bikkja skal følge deg på jakt - fortrinnsvis gå på den sida der børsa ikke henger. Like viktig er jo at en ikke snubler i hunden også. Derfor er jeg nøye med foten. Engelskmenna sier jo "heel" som egentlig er mer treffende på hvor en ønsker å ha retrieveren sin når en går på jakt. Mener bestemt at også denne treninga må være en trening der en lykkes hele tia. Blir viktig å time øktene slik at bikkja skjønner at det er akkurat der den skal gå. Av den grunn bør en være kresen på hvor en trener inn dette slik at en slipper å få en dårlig fot eller at en må korrigere og lære inn på nytt senere. Det betyr at en ikke trener inn dette der det er mange forstyrrelser for hudnen. Sverger til å legge på kommandoen "fot" når jeg vet at bikkja ikke kan trekke fremover foran meg. Dette kan en få til når en trener langs en hekk eller et gjerde slik at en fysisk hindrer med beina at vidunderet kommer foran. Så kan en rose akkurat når den er der den skal være for eksempel. Det er jo ikke en lydighetsfot en skal ha med bikkja stirrende opp på føreren, men ei bikkje som svimer rundt er ikke å foretrekke. Vil at bikkja skal se fram der jeg ser på grunn av fokuset på det viltet som måtte bli felt. Hadde vært interessant å høre om noen har andre og gode strategier for å trene inn en solid fotgåing.

Supert tips fra guttapåskauen! Har sett dette i praksis på elitenivå. Oppdretteren av bikkja mi er proff, og er ofte i England og deltar på Field Trials. Hun gikk ut på ei diger eng med hund ved fot og la ut tennisballer. Bikkja så med andre ord at det ble lagt ut apporter. Så bar det tilbake til midten av enga for å sende ut hunden i linjetag. Da ble håndsignal og rett linje befesta. Takk for innspill - moro å høre fra andre. Var og trena med den lokale jeger- og fiskerforeninga i går, og jammen dukka ikke en kjenning fra kammeret opp med sin jaktlabbe. Moro! Bikkja hans var 14 måneder, og hadde mye trøkk og fart. Den treninga på jeger- og fiskerforeninga skiller seg fra annen sosial trening i regi av hundeklubber. Til det bedre etter min oppfatning da det ikke stresses med fellesmomenter i starten av treninga. I stedet får hver og en jobbe kontakt med sin hund og nærme seg de andre på eget initiativ. Da blir det lettere å spørre andre om hjelp, og en blir ikke tvunget inn i momenter som kan virke nedbrytende på det en sjøl kan. Selvfølgelig må en være så kynisk at en alltid vet å sette grenser for hva en være med på av felles trening. Mot slutten av treninga ble det lagt opp til felles momenter som sitt og bli, innkalling, fotgåing og provokasjoner. Da var de fleste bikkjene vant til hverandre og ulike forhold som kunne trigge. Kjempebra.

Driver for tida med å få på plass linjetag eller fremadsending. Poenget er å få bikkja til å gå rett fram med fullt trøkk helt til en har bikkja der en vil. Begynte med å sette ut matskåla synlig for valpen 15 meter unna. Bikkja i sitt og bli. Tok meg god tid til å få inn håndsignalet for utsending. Gjør dette med jevne mellomrom for å befeste kommandoen. Vet at veldig mange legger ut blinde apporter for bikkjene sine, men det gjør ikke jeg. Vil at bikkja skal vite at det er noe der ute og få erfaring på at hver gang jeg sender ut er det noe å finne. Varierer på å sette igjen hunden og å ha han med meg ut der jeg legger apporten. Uansett blir det ulikt en markering som kastes. Har også faste områder på turløypa mi der jeg gjør den samme øvelsen om og om igjen over tid. En annen super måte er å benytte seg av et innhegna området der jeg og labben sammen starter med å legge ut en apport i hjørnet. Deretter går vi langs gjerdet den avstanden jeg vil ha og sender derfra. Det gir en veldig rak utsending. Etter å ha fått inn apporten går vi videre til neste hjørne og gjør det samme der osv. Da får en drilla øvelsen, linja blir rett, lengden kan varieres og treningssettingen er relativt sett den samme, men med variasjon i hvor en sender fra og hvor utsendinga går. Kan anbefales. Prøver å tenke små skritt av gangen - kan jo etterhvert legge ut to apporter i hvert sitt hjørne av innhegninga og starte med den første som ble lagt ut. Og så kan en la det gå lengre og lengre tid mellom hver gang en sender bikkja - den vet jo at det ligger noe der ute. Da spikrer en blindapporten. Variasjonsmulighetene er mange. Gjelder å tenke gjennom hva en vil oppnå med treninga på forhånd. Hadde vært moro å høre om det er noen som har noen tips å dele med seg.

Setter i gang en tråd om jakttrening av retrievere. Har observert at det er flere her på kammeret som har retrievere de bruker til ulike former for jakt, men jeg har ennå ikke sett en egen tråd om dette emnet. Tenket at det kunne være moro å diskutere treningsmetoder og utveksle noen ideer. Kort om meg: Har to labber - en pensjonist på seks år og et nytt håp på seks måneder. Den eldste bikkja har dessverre artrose og mye annet skit. Hun rakk imidlertid å være med på endel jaktprøver og andejakter. Siden den bikkja var en helt ordinær labbe - såkalt "fläskstövare" - har jeg måttet jobbe mye med henne. Med min nye hund går det farlig lett! Den er en jaktavla labbe fra Sverige. Med en helt annen motor og helt andre medfødte evner. For eksempel apporterte han kråke, skjære, due og and spontant den første gangen vi prøve oss på kaldtvilt. Da var han tre måneder. Med den gamle bikkja har jeg måttet trene på å ta vilt, og skrapvilt vil hun ikke ta. Så forskjell er det. Men på andejakt har hun vært helt rå. Konsekvent på skadeskutt vilt, fin behandling og myk i bittet. Gode søksegenskaper og markeringsevner. På jakta var det som å se en helt annen hund. Bikkja ble rett og slett litt het. For tida blir det trening av det nye håpet - Pelle som han heter til hverdags. Trener mye fot. Går gjerne langs et gjerde slik at Pelle ikke kommer foran meg. Da slipper jeg å korrigere med kobbelet. Pelle er utrolig stødig; ikke noe lyd og han sitter og blir på kommando. Bra "stadga" som svenskene sier. For å få opp et høyt tempo på vei ut og inn lar jeg Pelle knallapportere. Ellers blir det å gå tur i skauen. Har ei rute som vi går, og der legger jeg inn innkalling, nærsøk, fot og stoppsignal. Løser ut med "fri" etter hvert moment. Men er nøye med at Pelle ikke får dra av gårde på egen hånd. Prøver å gjøre ting synlig og tydelig både når det gjelder markeringer og dirigeringer. Vi har skikkelig fin kontakt. Han er en mild skapning med en egen evne til å gjøre meg fornøyd! Vi prøver å jobbe etter en oppskrift fra oppdretteren min. Hun sier for eksempel at valpekurs er noe vi ikke skal være med på, og jeg kan egentlig være enig når jeg ser valper som i løpet av ti kurskvelder skal lære seg alt mulig på en arena der de sjelden har det grunnleggende inne som skal til før en går løs på innkalling, fot, sitt og bli, sammen med masse andre bikkjer. Da er det lett at kontakten med føreren uteblir, og at en også lærer noe en ikke vil at bikkja skal lære. Imidlertid er vi mye sammen med andre bikkjer - og ikke bare retrievere. Da trener vi kontakt og fot. Gjerne på litt avstand fra de andre. Jeg kunne ha fortsatt å skrive mye mer for det er moro med en god hund. En går litt fem på for man tror at man er en sabla god hundetrener - så det gjelder å gå forsiktig fram når en bygger grunnlaget for en god jakthund. Håper på god respons på denne tråden fra andre her på kammeret.

Heisan! Først av alt synes jeg moderatorene gjør en kjempejobb. Mengden og omfanget av innlegg og meninger kan ikke til enhver tid bli overvåket av den enkelte moderator. Og som mange er inne på - det er her vi andre må ta vårt ansvar gjennom å rapportere eller påpeke det overfor den som har skrevet noe usaklig. Ikke sånn å forstå at det skal eksistere et angivervesen her på Kammeret, men mer for at det ikke skal bli rom for ukultur. Dersom en tar en sveip innom en annen portal på nettet jeg bruker - tema fuglehunder (sier ikke mer) - kan en få bakoversveis (sjøl om en ikke har hår) av den tonen som eksisterer mellom enkelte av medlemmene. Konklusjonen er at Kammeret fungerer! Ikke bare pga dyktige moderatorer, men også pga den enkelte medlem som hegner om portalen sin.

Halla! Legger ved en link til dette oppdrettet; http://kennel-faks.no/ Jeg kjenner ikke til denne kennelen så jeg vil ikke begi meg ut på å si noe om dette er bra eller ei. Selv har jeg kjøpt fra Sverige, og jeg mener at det er vel verdt å vurdere Sverige eller Danmark når det gjelder kjøp av jaktlabbe. De har en helt annen kultur på området - ligger årevis foran oss i Norge. Så selv om reiseveien er lang til oppdretter utenlands får en likvel mye på kjøpet som en aldri ville ha fått her hjemme. Blir nesten som å kjøpe ny bil med garantier. En får et forhold til oppdretter og kan nyte godt av hennes eller hans kunnskaper på området. Selv er jeg på besøk hos min oppdretter i Sverige flere ganger i året. Det betyr fine turer, uvurderlig hjelp til trening av hund samt fantastiske relasjoner.

Hei! Her var det mange interessante innspill og filosofier. Jeg tror det er viktig at en prøver ut ulike metoder - ting må jo fungere både for fører og hund. Samtidig skal en ikke bytte metoder for ofte uten å ha prøvd den enkelte metoden konsekvent over tid. Noen metoder står også i direkte strid med hverandre. I likhet med Mappy er også jeg et retrievermenneske og synes det er best når hunden apporterer av lyst, men selvsagt skal en også sette krav til hunden om å utføre en handling når fører vet at den faktisk kan utføre det han ber om. I den forbindelsen mener jeg det er viktig å trene ett moment av gangen som må sitte før en setter disse sammen til en komplett øvelse. Tenk hvor mange momenter en apportering egentlig består av. Jeg vet jo at såkalt tvangsapportering er mye benyttet, og greit nok. Det er uansett viktig å ta med i betraktningen at hunden skal ha et grep eller bitt som ikke knekker viltet. Det er viktig om viltet er dødt eller skadeskutt. Det er mange teorier om hvorfor bikkjer får en hard munn, men min erfaring er at hundens egen motivasjon for å bære gir et godt utgangspunkt for et myk munn. Den motivasjonen må vi ta vare på, som mange sier, ved å oppmuntre til å bære og rose dette. Først når de enkelte momentene sitter isolert sett er det greit å gå videre med å kjede disse sammen. Derfor må en også vite hva slags hundetype en har - er det en mild hund eller en mer stri hund? Det har betydning for innlæringen av de enkelte momenter. For å unngå en evt. byttekonflikt mellom hund og fører kan en jo i første omgang sørge for at en roser hunden enormt når den kommer tilbake til deg med dummien. Ta derfor i mot hunden og ikke tenk så mye på å få tak i dummien. Ros hunden kraftig, ta på hunden og la den gå rundt deg med dummien i kjeften. Gå så vekk fra hunden og kall på den og la den gå fot fortsatt bærende på dummien - da ufarliggjør du settingen der dere begge deltar. Du utgjør jo ingen trussel for hunden. Så etterhvert når dette er en etablert atferd kan en legge på kommando som "hold fast". Da kan en kreve en avlevering. En hund som vil stikke av med dummien kan en jo koble langline på. Ikke lær hunden til å levere på din arm/håndbevegelse, men på kommandoen "takk" eller "slipp". Bikkja kan jo bære på et skadeskutt vilt som prøver å unnslippe. En annen utfordring er når hunden har apportert fra vann og ønsker å riste seg med viltet i munnen -det er jo ikke ønskelig. Derfor må momentene sitte før vi kan kreve at hunden ikke skal riste seg, men sette seg med viltet i munnen til vi gir beskjed om "slipp" eller "takk". Har du en mild hund er det ingen fare i å kampe litt med dummien. La da hunden "vinne" slik at den får beholde dummien. Det kan gi mye verdifull selvtillit til en ung hund. Gjøre det til en vane å generalisere apporttreningen - spesielt de ulike momentene. Når du er ute og går tur, ta med dummien og la bikkja bære samtidig som du roser mye. Bæring av dummy mens bikkja går kan bidra til å hindre tygging. Når en gjør dette i ulike settinger vil det være lettere å legge på kommandoer også - ikke minst fløytesignaler og evt. håndsignaler. Jeg ville aldri byttet godbit mot en dummy. Det blir jo som å forsterke en altfor tidlig slipp. I stedet må målet være at hunden sitter foran deg - har aldri skjønt vitsen med at bikkja skal inn på plass for å avlevere viltet. Det blir jo nok et moment som må trenes inn, og hvorfor kaste bort tid og energi på det? Poenget er fin viltbehandling kjapt levert i hånda. Når hunden da sitter foran deg kan du dra og slite litt i dummien uten at bikkja skal slippe. Ros når hunden din holder fast. Gjenta dette med jevne mellomrom og stopp øvelsen der. Dette treningsmomentet kan forebygge tygging også. I første omgang bør en ikke kreve at bikkja skal avlevere. Så går en videre når momentet sitter. Håper jeg bidro med noen nyttige innspill!

Hei! Både Dadden og Guttapå skauen har gode poenger når det gjelder apporttrening. Dessuten må en ikke glemme å variere metoden også. En annen måte er å sette bikkja i sitt og bli modus mens du selv går ut den avstanden du ønsker for å kaste markeringene. Da trener du "stadga" og trener opp markeringsminnet. Ellers enig med Guttapåskauen at dummykasteren din må være kass. De jeg har brukt har skutt dummies opp mot 200 meter. Når det gjelder bruk av tennisballkaster er den ok for å spare armene når en f. eks. trener ro på linje, men det er mer trøkk dersom en bruker tennisracket for å få ut ballen. Det ultimate tipset er vel en Bumper Boy - en fjernstyrt elektrisk anordning som avfyrer skudd og illuderer fallende vilt: http://www.bumperboy.com/robo.php

Litt på etterskudd, men dog; flott initiativ Ranger Av innleggene til nå kan jeg ikke se at det er annonsert for apportører i stor grad. Har labbe til disp. God markør og god på ettersøk/feltsøk samt rå på vannarbeid. Går nesten alltid på skadeskutte fugler først. Holder til i Østfold!

Jutul skrev: Jeg har veldig god erfaring med foret - bruker det til begge mine bikkjer. Sammenliknet med Specific, Hills, Eukanuba og Royal Canin er jeg langt mer fornøyd med 1st Choice (relatert til sprukne poter og klør, pelsglans og røyting, avføring og sensitiv mage blant annet). Det foret som kan måle seg med 1st Choice er etter min erfaring Purina Pro Plan. Oppdretteren jeg kjøpte valp av i vinter (Svensk toppoppdretter av jaktlabber) har brukt foret i en årrekke, og anbefalte det. Noe av det jeg synes er bra er at det er tilsatt glucosamin og diverse fiskefettsyrer slik at en ikke trenger å tilsette noe ekstra. Ellers er det vel slik at leverandøren av 1st Choice sender fraktfritt eller leverer på døra. Men foret er ikke noe billig-for.

Har hatt Muck Boot Thay i et par år. Enig i at MB er varme og puster bedre enn vanlige gummistøvler. Men støtte rundt anklene er ikke mye å skryte av. Sålen på de jeg har er veldig glatt når bakken er våt. Når det gjelder slitestyrke er jeg ikke helt overbevist. Mine støvler er i ferd med å "råtne" vekk i området ved hælkappa. Om det skyldes dårlig materiale eller at forsterkningen på hælkappa er lagt innafor gummimaterialet slik at dette sprekker vet jeg ikke, men det finnes andre MB modeller der denne forsterkningen ligger på utsida av støvelen - hvilket ser ut som en bedre konstruksjon av hensyn til slitasje. Og til den prisen jeg kjøpte støvlene for er jeg ikke imponert over holdbarheten. Kommer neppe til å kjøpe MB igjen, men for all del mye bra med MB også!

Halla! Fant ikke noe egnet medium for å gi respons på selve /kammeret.no/, så jeg velger å gjøre det her gjenomm forslagskassen. For meg er dette noe av det beste jeg kan surfe på. Som nybakt jeger og erfaren hundefører er jeg hjemme her. Men det stopper ikke der. Respons på kjøp av våpen og tips om ammunisjon samt hint vedrørende hundetrening hører også med. Dessuten kommer en i kontakt med flotte mennesker som genuint vil hjelpe deg med det du lurer på. Og - ikke minst tonen er god. Sjelden ser jeg at noen "kicker" på andre for gal språkbruk og "nybegynnermessige" innspill. Det er flott. I min verden betyr det faktisk at det er håp om fremskritt og forståelse. Jeg har faktisk sett at erfarne folk har irettesatt innspill som var under beltestedet. Voksent gjort. /kammeret.no/ er faktisk unikt. Ikke bare ut fra temaet jakt, men ikke minst hvordan en kommuniserer. Dessuten er det vittig med alle "slagordene" som de fleste oppgir nederst på innleggene. Gjennom konseptet om å bli medlem blir det mulig å kontakte andre en har behov å kommunisere med. Når selve /kammeret.no/ også står utenfor det organiserte apparatet muliggjør det en form for dialog som er mye friere om en skulle ha deltatt i et bestemt forum og opplevd presset fra det organiserte apparatet. Jeg er selv medlem av tre hundeklubber - så jeg kritiserer ikke det å dyrke særinteresser. Poenget er at på /kammeret.no/ møtes særinteresser på tvers. Det er fint. Grattis med flott internettjeneste!