Snokum

Tanken bak rask operasjon er vel at beinet ikke vil vokse riktig etter et sånt inngrep når lengdeveksten først har stoppet opp. Dette ble sagt da jeg skulle igang med min første valp. Husker ikke hvem det kom fra, og vet sånn sett ikke helt om det er riktig. Noe som er sikkert er at så lenge det er et større misforhold mellom ulna og radius, vil det kunne gå utover brusken i leddet. Nettopp dette skjedde med Rolf. Derfor ble han aldri haltefri, brusken var sannsynligvis gnagd vekk. Forøvrig er det ikke gitt at man kan registrere avvik bare ved å se på beina. På Rolf var det ikke mulig å se noen uregelmessigheter, det er ikke snakk om mer enn noen få millimeters avvik. Det står i epikrisen fra veterinærhøyskolen at det ikke fantes synlige skjevheter. Men uansett, hver tilfelle er unikt. Kanskje du skulle gi det et par dager, bjornbra? Han et åtte måneder gammel, et par dager fra eller til gjør vel ingen forskjell? Nå blir det veldig mange faktorer å analysere, kanskje det vil være greit å tenke seg grundig om?

... og da får du naturligvis enda mer å tenke på. Er det sånn at begge beina anbefales operasjon?

Ok, da får vi satse på at veterinæren din vet hva han gjør. Han ville vel ikke satt igang med noe sånt hvis han var usikker.. Det var nesten det verste for meg også, at de skulle sette saga i beinet på en hund som ikke engang haltet. Som ikke viste noen som helst tegn til smerte.. Jeg ønsker dere lykke til av hele mitt hjerte. Håper du oppdaterer så snart det er overstått.

Jeg klarer ikke helt å beskrive den følelsen jeg får nå når jeg leser dette. Dette har gnagd i bakhodet mitt siden du beskrev de første bildene. Stort mer tragisk kan en vel knapt få det. Jeg antar at du allerede har fått time hos veterinærhøyskolen. Ta ihvertfall ingen avgjørelse på å la ham slippe før de har undersøkt ham der inne. (Selv var jeg nær ved å reise til veterinæren med Rolf for å avslutte det samme kveld som han ringte meg, så fortvilet og ute av stand til å tenke klart var jeg.) Om en måned eller to er Melvin ferdig med lengdeveksten i beina, så jeg antar at de rydder unna alt fjas for å få dere inn så raskt som overhodet mulig. Da mine valper måtte inn, utsatte de flere andre operasjoner for at de skulle kunne stupe på med en gang. De kaster ikke bort tiden, det kan du være helt sikker på. Prognoser er det naturligvis vanskelig å komme med, men du kan faktisk bli positivt overrasket når du kommer inn. De kommer til å undersøke ham etter alle kunstens regler, bildene som ble tatt hos din lokale veterinær blir ikke engang vurdert. Videre er kirurgene realister. Ser det dårlig ut, ja da får du beskjed om det. Det er ingen der inne som forsøker å overtale deg til operasjon hvis de ikke har tro på at den kan bli vellykket. En oppdretter jeg pratet med, antydet at kirurgene ville operere flest mulig tilfeller for å tjene penger. Dette er ikke tilfelle. Det var Lars Lønaas som tok seg av Rolf hele veien, dette må være et av de mest sympatiske mennesker jeg noen gang har møtt. Uansett hvilken av de to kirurgene som tar seg av dere, vil dere være i gode hender begge to. Lykke til, det er flere enn deg som er spent nå. PS! Når har dere fått time?

Da har jeg avtalt at jeg henter den BAN'en som VET tipser om litt lenger opp her. Takker så mye for den, forresten. Hunden er halvannet år gammel, det har blitt skutt flere rådyr for den, og den har en førstepremie på utstilling. Akkurat dette betyr ikke så mye for meg, det viktigste er at den er frisk. Stamtavlen ser fin ut, her er det massevis av bra navn bakover. Men igjen - så lenge den er frisk... Snutedyret hentes etter planen lørdag om to uker...

Hvilke bassetraser er ikke anbefalt som førstegangs, dunkern? Og hvorfor? Er det noen av dem som skiller seg ut i forhold til behov, eller kan noen raser regnes som mentalt striere enn andre?

Tusen takk for et kjempebra svar, Ranger! Se der, allerede vet jeg vesentlig mer om rasen enn da jeg stod opp i dag. Må innrømme at interessen er litt økende..

Hei alle Petit-eiere! Noen av dere har vært innom BAN-tråden, der jeg har skrevet endel innlegg om skjebnen til mine to Artesiener. Den ene ble fem måneder, den andre tretten. Måneder altså. De måtte begge avlives grunnet short ulna syndrome, en forbeinsproblematikk. Jeg har etterhvert bestemt meg for at jeg ønsker en ny hund, og BAN ligger helt klart mitt hjerte nærmest. Samtidig er jeg livredd for å oppleve helseproblemer på enda en hund, jeg tror ikke jeg ville klare en runde til med måneders seigpining.. Som sagt, jeg brenner for BAN. Samtidig skader det ikke å ta seg en tur og titte litt i andre leire. Derfor er jeg her, forhåpentligvis lærer jeg litt om Petiten. Kanskje den ville være interessant..? Jeg vet ikke så mye om rasen, bortsett fra at det ser ut til å være artige skapninger. Dessuten hadde en kompis en sånn for snart tjue år siden, men den kunne ikke jakte i snø.. Jeg har noen spørsmål som jeg håper noen tar seg tid til å se litt på. Dere har jo alle minst et individ av rasen, og sånn sett er dere alle kvalifiserte til å svare. Håper på ærlige svar, og at ingen forsøker å parfymere sider ved rasen som lukter litt vondt. Hvordan ter en Petit seg under jakt? Har den like god kontakt med jegeren som en BAN? Hvor langt ut vil den slå, altså hvor selvstendig er den? Hva kan en si er gjennomsnittlige lostider? (Litt vrient å anslå kanskje..) Opplever dere problemer med snøballer som setter seg i pelsen? Dessuten registrerer jeg at det finnes endel individer som mangler jaktlyst helt eller delvis. Er dette noe en bør tenke litt over? Så er det jo sånn da, at hunden skal være innehund og turhund de fleste av dagene i året. Hvordan er den inne, er den rolig eller aktiv? Hvor høy er bjeffeterskelen? (Mine BAN'er ga knapt fra seg en lyd inne, bortsett fra voldsomt støyende tømmerdrag i søvne.. ) Er det mye pelsstell? Drar hunden med seg mye dritt, pelsen er vel forholdsvis grov? Røyting? Er det mulig å f.eks finne flått inni dette villnisset? Og - viktig - Alle raser har sine svakheter i forhold til helse. Hva er Petitens? Jeg var inne og leste på en svensk side for noen måneder siden, og der stod det noe om problemer med brystet?? Hva med bena? Dette ble endel spørsmål som jeg tok litt kjapt ut av lufta. Kanskje noen ser ting jeg har oversett? Hva mener dere gjør rasen så bra? Håper noen gidder å opplyse en uvitende sjel..

Jeg har bare pratet med Rørvik på telefonen. Han er radiolog, og analyserer bildene han får inn. Dette er en dyktig fyr, han har mange års erfaring i å se etter små nyanser som veterinærer overser. For det er jo sånn da, at veterinærene er allroundere. Så for dem er det ikke alltid så greit å stille diagnoser. Min veterinær er også veldig flink, men han friskemeldte Rolfs andre forbein. Altså det som ikke ble operert. Det var Rørvik som så at også det beinet var ute av posisjon. Godt at din veterinær velger å la andre se på det, det samme gjorde jo min. Jeg har jo nå sett endel bilder av disse tingene, men for meg ser det mer eller mindre likt ut alt sammen. Først når denne beinsammenføyningen som forbinder ulna og radius har gått av, har jeg sett at ting er helt på tur. En skal ha litt greie på disse sakene for å dra noen konklusjoner. Jeg tenkte umiddelbart det samme, at her kan du få en vrien avgjørelse. Husk at kirurgene der inne ikke opererer for enhver pris, de er opptatt av det som er best for hunden. Deres råd bør naturligvis veie tungt. Rolfs venstrebein var i en periode faktisk like ille som høyrebeinet var da dét ble operert. Venstrebeinet gikk tilbake og avsluttet veksten innenfor akseptable toleranser, så hvordan høyrebeinet ville utviklet seg hvis det ikke hadde blitt operert, det er jo vanskelig å si. Nå er din hund eldre enn Rolf var da vi satte igang, så det kan også ha betydning. Nå er jeg ingen ekspert på området, og kommer heller ikke å uttale meg som en. Men hvis du føler at det ville hjelpe å prate med en som har opplevd dette et par ganger, så kan du sende meg en PM med telefonnummeret ditt.

Dette var trasige nyheter, bjornbra. Jeg vet at en frykter det aller verste når en får sånne beskjeder. Men bare husk at disse krabatene vokser veldig ujevnt, så ting som ser litt nifst ut kan være på rett vei et par uker senere. Alt håp er ikke ute selv om veterinæren stusser litt på bildene som ble tatt. Håper du oppdaterer fortløpende, det var vel flere enn meg som skvatt litt nå..

Hei folkens! Håper alle har en fin høst, med gode jaktopplevelser. Så langt har jakta her vært riktig artig, vi har både drever- og dachsloser hver eneste gang hundene slippes. Bassetlos derimot, det blir det lite av. Jeg er fortsatt ikke noe nærmere en ny hund. Hvis det er noen som kjenner til et talent til salgs, så si nå endelig ifra da. Jeg går nesten på veggene uten en firbent venn her. Tidligere har jeg vært ganske låst på hannhund, men jeg kjenner at tanken på ei tispe også føles riktig fristende. Skulle jeg hentet valp nå, er jeg faktisk litt usikker på hva jeg ville valgt... Jeg hadde håpet på noen gode jakthistorier her jeg, nå da de fleste forhåpentligvis er i full gang med sesongen. Er det ikke noe fart på hundene da??

Takker så mye for sympatien, folkens. Det er en trasig tid fortsatt, plutselig er ikke livet fullt så aktivt lenger. Blir mye sofasitting. Nå er det sannsynlig at jeg skal opp til brannskolen utenfor Harstad i en måned neste høst, og det betyr at det kanskje vil bli litt vrient med en valp fra sommeren av. Jeg frykter at jeg muligens må vente i to år før jeg får muligheten til å hente valp igjen. En omplasseringshund ville gå greit, der er det kort tilvenningstid. Men å måtte vente i to år på valp... Det er lenge. Nå har jeg ikke orket å logge inn her siden mitt siste innlegg, og dermed har jeg heller ikke sett en personlig melding vedrørende en BAN til omplassering. Det er tre uker siden jeg fikk den, og da er jeg vel sannsynligvis for sent ute denne gangen også. Nå kan jeg bare skylde meg selv... Men uansett hvor mye greier det er om dagen, gleder jeg meg stort over andre BAN-eieres suksess. Nå må jeg fortelle om min favorittblogger, Agneta Westman. Hun har blitt en god venn, er en utrolig sympatisk dame, og verdens beste "matte" som svenskene sier. Hun skrev bloggen om Myrra, Rolfs søster. Myrra ble tragisk nok kjørt ihjel i desember i fjor. Men nå har Agneta endelig fått en ny valp, denne stammer også fra Motvindens kennel i Sverige. Denne gangen er det Gruffa som lar oss ta del i det strevsomme valpelivet. Avlegg henne en visitt, og opplev verden sett gjennom en bassets øyne. Jeg har meldt meg på listen helt nederst på siden, og mottar en daglig oppdatering. Et lite høydepunkt i hverdagen.. http://gruffa.wordpress.com/

Så har den tunge dagen kommet og gått. Rolf ble, etter måneder med både håp og fortvilelse, avlivet på mandag. Vi har hatt tre treningsdager hver uke, resten var hviledager der det ble minst mulig aktivitet. De lengste turene ble opptil tre og en halv time lange, så han tålte etterhvert litt så lenge han fikk hvile neste dag. Haltingen var der hele tiden, stort sett uforandret. Og jeg har hele tiden vurdert en helt bestemt ting - hvordan han satt når han slappet av. Jeg har hatt ferie i to og en halv uke, og bestemte på forhånd å gi blaffen i hviledagene i denne perioden. Det er åtte måneder siden operasjonen, og han har hatt lang tid på å bygge seg opp. En jakthund må kunne leve normalt uten at det må legges inn hvileintervaller, så jeg begynte å ta ham med på små skogturer selv om vi hadde vært på tur dagen før. Tok ham med til kompiser med hunder, selv om han dagen før hadde blitt sliten. Sånn mener jeg at en hund skal kunne leve - i aktivitet. Den skal holde på med ting den liker, skal kunne leke og utforske skogen... Og hvis kroppen sier stopp, ja da bør den få slippe å bli redusert til en sofahund. De siste dagene så jeg antydninger til at han igjen begynte å legge litt vekt over på det friske benet når han stod rolig eller satt. Det betyr konstante smerter i det skadde beinet. Søndag rodde vi ut til ei lita øy der han kunne rase fritt sammen med sine to jakthundkompiser. De holdt det gående i drøyt to timer, i voldsomt tempo. Jeg så på det som en test, den siste i en lang rekke. Å begynne å holde ham i ro igjen, var ikke noe tema. Vi hadde kommet for langt til det. Søndag kveld gråt han med en skjærende lyd. Jeg visste jo hva det kom av. Mandag morgen måtte jeg nesten dra ham etter meg rundt den korte morgenturen. Han ville ikke gå noe særlig, og da vi kom hjem så la han seg på plassen sin og sturet. Jeg forsøkte å få ham igang med draleiker osv, men det nyttet ikke. Etterhvert satte han seg opp, og la nesten all kroppsvekt over på det friske beinet. I tillegg til dette hadde han igjen store smerter i bakbena, han skrek til og forsøkte å bite seg i bakkroppen. Dette kjente jeg igjen fra i vinter, da veterinæren konkluderte med at han hadde løse kneskåler. Jeg har holdt på med treningen så lenge smertene har vært relativt små, for jeg har jo håpet at en større og sterkere muskelmasse kanskje kunne løse problemene. Men nå var det ingen som helst tvil. De akutte smertene var for store, og jeg innså også at han aldri ville kunne bli noe i nærheten av den hunden som han hadde fortjent å være. Det var på tide å la ham få fred... Rolf 5/6 '09 - 19/7 '10 R.I.P Så hva gjør man videre da? Gir man fullstendig opp og slår fra seg alle tanker som kretser rundt videre hundehold? Av ren kjedsomhet, klikket jeg meg i går inn på finn.no. Der hadde selveste Bullstaff ei nydelig fem år gammel tispe som han skulle selge til den rette. Bullstaff har jeg hatt mye kontakt med, dette er en mann av rette virket. En hund derfra, selv en som er ferdig formet, lokket plutselig mer enn jeg på forhånd kunne forestille meg. Men uflaksen min fortsetter - den nydelige, lille tispa hadde blitt hentet dagen før. Og det klarer jeg nok ikke å få ut av hodet på en stund, det knyter seg i meg når jeg tenker på hvor nær jeg var.. Ferie har jeg fortsatt, i halvannen uke til. Det er for kort tid for en ny valp, men nok av tid for en voksen eller unghund. Så hvis noen skulle vite om et snilt og rolig talent som ser seg om etter et godt hjem...

Svarte, var det denne helga?? Ahhh...

Får bare håpe det blir sånn, Motvinden. Må bare tenke positivt. Her er forøvrig et lite eksempel på småens "lek":

Da må jeg bare gratulere på forhånd. Det kullet blir helt rått! Jeg stod på liste der i fjor, samme foreldrekombinasjon. Det ble ingen valper den gangen, bra at det går bedre nå. Tviler på at du kan få noe bedre utgangspunkt enn dette. Her har ting nok en gang tatt en vri. Rolf blir ikke haltefri. To ganger har han begynt å halte igjen etter helt ubetydelig aktivitet. Så er det å holde ham i ro igjen da.. Lørdag for en uke siden måtte vi på nytt til veterinær, da sleit han med bakbeina. Det viste seg at han har løse kneskåler. De kan beveges fra side til side. Jeg har reagert tidligere på at han er veldig stiv i bakparten, men har trodd at det ville gå seg til. Det er mer usikkert nå, men kan bli bra, eller ihvertfall bedre hvis han får opp muskelmassen. Han har for lite muskler i bakkroppen, og de musklene som er der er ikke sterke nok. Og når han går, beveger han nesten ikke kneleddet. Men han ser ihvertfall ikke ut til å ha smerter, det er jo enda noe. Så nå er det ingen vei tilbake. Rolf må igang. Jeg kan ikke lenger håpe at han skal bli bedre ved å holdes i ro, for resten av kroppen begynner å få problemer på grunn av for lite aktivitet. Han veier 18 kilo nå, og bør nok opp et par kilo til i muskler. Da blir det kanskje bedre. Kanskje. Så spørs det da, om forbeinet tåler treningen. Det er ikke mange hundre meterne daglig enda, jeg begynner veldig forsiktig. Må ta det gradvis. Jeg er i ferd med å bytte fór, til Eukanubas leddspesial. Han får en daglig dose Dr.Baddakys fiskeolje, og i tillegg et pulver som heter Cosequin to ganger hver dag. Dette skal være svært effektivt i forhold til oppbygging av brusk. Veterinæren vår selger dette bla. til mennesker som har vært igjennom ryggoperasjoner. Denne pulverkuren er grisedyr, og skal vare i seks uker. Nå er det ingen andre alternativer, det får briste eller bære. Rolf virker ihvertfall gladere enn han har gjort på lenge. Jeg henger ikke lenger over ham og hidrer ham i å bevege seg som han selv vil. Han får korte turer tre ganger daglig, og det ser ut til å være lykken. I tillegg er det full fart her hjemme, han er en liten energibunt. Bare bra det. Han får muskler av å leke også. Vi får se. De nærmeste ukene vil gi mange svar...

Bjornbra, hvilken oppdretter skal du hente valp hos?

Takker så mye for hyggelige og positive innlegg fra alle, både nå og tidligere i sakens gang. Når en opplever en rekke av kvelder hvor en er helt sikker på at kompisen skal avlives dagen etter, da hjelper det faktisk litt å vite at en har folk som ønsker det beste. Folk som kan forstå hva det dreier seg om. En er på en litt merkelig måte ikke helt alene, selv om det kun er et fåtall av dere som jeg har møtt ansikt til ansikt. Tusen takk for støtten. Jaktivrig, jeg er redd jeg har gitt et litt feil inntrykk. Jeg har slett ingen enorm kunnskap. Håper ikke jeg virker belærende på noen som helst måte, det er det siste jeg ønsker.. Det er mange her inne som sitter på den samme informasjonen som meg. Flere har mer kunnskap, de aller fleste har betydelig lengre erfaring. De er bare litt mer forsiktige, eller har kanskje ikke det samme glødende engasjementet som jeg har. Og det engasjementet kommer nettopp av all motgangen, som jeg ikke unner noen av dere. Dessuten har BAN som rase iløpet av relativt kort tid blitt en stor lidenskap. Men jeg sitter med akkurat de samme spørsmålene om alle mulige temaer som mange andre valpeeiere. Jeg har underveis gjort meg noen tanker om hva jeg ville gjøre hvis Rolf ikke skulle klare seg. Naturligvis har hodet jobbet med den problemstillingen, jeg lever jo videre uansett, selv om jeg samtidig har hatt dårlig samvittighet overfor ham som tross alt har kjempet for livet. Men svaret har blitt JA. Jeg ville forsøkt BAN for tredje gang. Der har du engasjementet. Kunnskap blir egentlig noe annet. Husk at en BAN og en dachs er totalt forskjellige individer. En kompis av meg har en strihår som er et par måneder eldre enn Rolf. Den er som ei stålfjær. Opp og ned trapper, opp og ned av møbler.. Uansett hvor lang lufteturen er, bikkja henger på i bandet og vil framover. Sånn har den vært siden den var en liten valp. Rolf får gå opp trapper, men bæres ned. Hopper opp i sofaen, løftes ned. Sånn ville jeg gjort det selv om han ikke var nyoperert. Jeg tror en BAN trenger litt mer hensyn sånn i starten, trenger litt mer tid...

Velkommen Venatrix! Bare bra å få inn noen svensker også, vi trenger flere aktive brukere her inne. Spennende å lese om hunden din, og hvordan den har utviklet seg i positiv retning etter endringen av fórtypen. Håper den fortsetter på samme måte. Til Jaktivrig - dette med forbeina er en komplikasjon forårsaket av avl på dvergvekst. Ulna stopper veksten for tidlig, radius fortsetter, og det gir store skjevheter i albueleddet. I noen tilfeller vil det også brekke av en sammenføyning mellom disse to beina, og i disse tilfellene er operasjon en absolutt nødvendighet. En BAN vokser sånn at albueleddet i perioder vil være asymmetrisk, dette retter seg som regel av seg selv. Jeg skal ikke si helt sikkert at alle bassetraser kan bli rammet, men jeg vil tro det. Ihvertfall er det kjent hos BAN og basset hound. Dachs og drever kan også være utsatt, de er jo også kortbeinte, men der skal visst ikke denne sammenføyningen mellom ulna og radius brekke av. Basseten er svakere der. Sånn sett kan det kanskje virke som at en basset er litt mer følsom for dette enn de to andre rasene, uten at jeg har sett noe bevis for det. På veterinærhøyskolen har de inntrykk av at basset og drever rammes oftere enn dachs, men sistnevnte har jo igjen ryggproblemer i større grad enn de andre to. Så noe skal det alltid være.. Lidelsen skal ikke være arvelig i den forstand at valper får det av sine foreldre, det er mer en sak som ligger latent i alle kortbente individer. Jeg har nå vært inne med Rolf igjen, og det er gode nyheter. Det venstre beinet som jeg har vært så redd for, er fortsatt stabilt. Vi slipper å tenke mer på det, albueleddet er nå innenfor normale toleranser. Og nå vokser han ikke mer i høyden, så venstre albue forblir sånn som den er i dag. Når det gjelder høyre albue.. Vel, kirurgen reagerte på at Rolf fortsatt haltet da stingene ble tatt for en uke siden. Det skulle ikke være noen grunn til halting, og han trodde det kunne komme av at albueleddet hadde fått en bruskskade før første operasjon. Det betyr at han forventet at Rolf skulle være 100% før stingene ble tatt, to uker etter at de tok ut nedre del av den ødelagte bolten. Dette synes jeg virker urimelig. De går inn i benvevet og roter, og så skal han være helt fin fjorten dager senere? Jeg tillater meg å tvile litt, selv om kirurgen naturligvis ikke tar ting helt ut av luften. Uansett - Rolf blir stadig bedre, de siste to ukene har jeg sett en positiv endring for hver dag. Hvis han fortsetter utviklingen, tror jeg han vil være haltefri om en uke eller to. Jeg tror dette går bra, jeg. Jeg hadde enda en samtale med Lønaas, kirurgen, angående basset, forbein og ernæring. Han stilte seg litt tvilende til at et kalsiumfattig fór skulle kunne gjøre noen forskjell. Og gjentok det jeg har hørt så mange ganger før - dette ble et tema den gangen mennesket avgjorde at kortbente hunder kunne ha en nyttefunksjon. En kan ikke avle på en defekt, for så å anta at alt skal kunne gå helt problemfritt. De korte beina fører med seg endel rusk, og han er ganske tydelig på at en ikke kan fóre bort dette. Selv har jeg mine tanker, jeg tror denne Riddarsporre kan ha et poeng. Jeg tror personlig at "riktig" fóring kan vippe et tvilstilfelle i ønsket retning. Rolfs venstrebein var et sånt tvilstilfelle, det kunne vippet begge veier. At ernæringskunnskap skal kunne fjerne rasens svakheter, det vil vi nok aldri få oppleve. Men jeg for min del tror at oppdrettere kan gi et best mulig utgangspunkt, ved å velge "riktig" fórtype. Jeg understreker at dette er mitt personlige syn, og jeg skulle ønske oppdrettere eller andre som sitter med kunnskap kunne bidra litt her enten de deler mitt syn eller er uenige. Ingen kan vel egentlig si sikkert om det er rett eller galt å bruke en hund med ulnaproblemer i avl, det blir vel opp til hver enkelt oppdretters samvittighet. Selv har jeg tatt et klart standpunkt - uansett om Rolf blir bra eller mindre bra, han skal aldri bli far. Han ville nok ikke føre med seg sine svakheter til sine avkom, siden dette ikke er arvelig på den måten. Men jeg mener at hunder som har svakheter eller sykdommer, skal tas ut av all avl. Om ikke annet, så ihvertfall for valpekjøpernes skyld. Hvis jeg hadde bestilt en valp av en oppdretter, for så å finne ut at faren til kullet hadde blitt ulnaoperert i ung alder, da ville jeg umiddelbart avlyst. Jeg ville aldri tatt noen sjanser, uansett hva oppdretteren mente. Og det er grunn god nok for meg og min samvittighet. Nuvel, så langt har jeg vært mest nysgjerrig rundt ernæring for valper. Endelig kan jeg begynne å se litt framover, og tenke voksen alder. Siden det er en mulighet for at Rolf har en bruskskade, stor eller liten, må jeg tenke på dette i framtiden. Nå får han et daglig tilskudd av Omega 3, og det kommer han til å få resten av livet. Lønaas nevnte dette fóret fra Hills som Venatrix beskriver, og Eukanuba har også en liknende variant som skal ha samme effekt på ledd og skjelett. For meg vil det jo handle om å gjøre hva jeg kan for å forebygge senskader. Men jeg føler ihvertfall en utrolig lettelse nå, siden den kritiske fasen er over. Rolf har fått en tøff start på livet, men nå ser det endelig lyst ut. Snakk om intens lykkefølelse!!

Jeg er vel litt over gjennomsnittet interessert i disse tingene, håper at ikke folk begynner å irritere seg over maset mitt.. Nå er det sånn, at det hersker endel usikkerhet rundt en bassetvalps ernæringsbehov. For mye av ditt og for lite av datt, kan trigge f.eks skjelettproblemer. Menge bassetoppdrettere er helt klare på at valpene utelukkende skal vokse opp på fór beregnet på voksne hunder. En teori der er at en proteinfattig fórtype vil holde valpens vekst under kontroll, så beina anpasser seg hverandre best mulig. Dette er folk som har holdt på med hund i alle år, folk med erfaring fra et helt liv med hunder. Min mening er at erfaring ofte er viktigere enn rent teknisk kunnskap i svært mange tilfeller. Erfaring skal aldri undervurderes. Men prat med en hvilken som helst veterinær, og vedkommende vil utelukkende anbefale valpefór uansett rase. Selv har jeg forsøkt begge deler, en valp gikk på valpefór, og en på voksen. Begge fikk altså store skjelettproblemer. Fóret avgjør ingenting, det bestemmer ikke at en hund skal rammes mens en annen blir spart. Men kan det tippe et tvilstilfelle i den ene eller andre retningen? Jeg ønsker å lære mest mulig om disse tingene, så jeg selv kan ta et standpunkt. Jeg har pratet med flere oppdrettere, flere uavhengige veterinærer, og nå har jeg tatt kontakt med ei Sylvia Riddarsporre, en legemiddelkonsulent som er ansatt hos en av de store fórprodusentene. Jeg har redigert svarene hennes etter beste evne, og her er hennes syn på saken: Problemet du beskriver er dessverre kjent hos rasen, og man hadde tidligere forskjellige teorier om at protein-inntak på virket denne lidelsen. Man vil jo hundene det beste, men dessverre er det til dels feilaktige råd som fortsatt henger igjen. Forskning som ble lagt frem i 1997/1998 viste at selve proteininntaket ikke hadde noen signifikant innvirkning på lidelsen, derimot inntak av Ca (Kalsium). Enkelt forklart: gir man mye Kalsium til spesielt unge valper så øker graden/forverring av sykdommens forekomst. Når det gjelder følsomheten for Ca viser det seg at de yngste valpene er mest utsatt. Allerede ved 3 ukers alder (da man så smått begynner å introdusere fast føde) er de mest følsomme. Da opptar de in prinsipp opp mot 100% av all Ca de får i seg. Dette avtar så gradvis frem mot voksen alder. (derfor er det viktig for oss som driver med ernæring og også for oppdaterte veterinærer å nå ut med denne informasjonen/forskningen til oppdretterne, da de absolutt er med på å legge grunnlaget samt ikke minst kan gi råd). Et valpefor for stor rase har lavere energitetthet (KCal) og veldig redusert Ca nivå i forhold til Valpefor for mellomstor og spesielt liten rase. Dette for at valpen skal holdes slank og samtidig ikke få for mye Ca. Hvis man gir et voksenfor, så inneholder det MER Ca enn valpeforet til stor rase samtidig som energitettheten er lavere. Hva betyr så det? Jo, for at valpen skal få den energien den trenger (for å vokse og ikke ta av i vekt) må du gi større mengde for. Og større mengde av et for som har høyere innhold av Ca gir i de verst tenkelige kombinasjoner opp til dobbel eller 4 ganger større mengde Ca enn om man forer med valpefor til stor rase! En valp som får for mye Ca klarer ikke å kvitte seg med overskuddet, men lagrer det i kroppens Ca lager som er skjelettet og spes. de større rørknoklene. (motsatt hvis kroppen får for LITE Ca, da henter kroppen ut Ca fra skjelettet = urkalkning/benskjørhet) Det er denne forskningen om Proteiner, Energi og Ca som ligger til grunn for at alle seriøse forprodusenter idag har egne valpefor til store raser (dvs raser som har problemer med skjelettet) Når det gjelder raser som er disponerte for skjelettlidelser slik som Basset anbefaler vi valpefór til Store raser. Problematikken er mye lik de større rasene selv om benlengden er kortere. OBS!! Drektige og diegivende tisper skal aldri ha valpefor for store raser da det har både for lav energitetthet og for lavt Ca nivå. Ta gjerne kontakt hvis noe er uklart. Vi kan også være behjelpelige med å holde kveldskurs/seminar hvis det er interesse for det i bassetmiljøet. Er det noen andre som har syn på disse tingene, for eller imot? Noen erfaringer? Håper folk med meninger kan melde litt her, uansett hvilken side de måtte stå på..

Ja jeg fortsetter å oppdatere jeg da, selv om folk kanskje begynner å bli litt lei av historien som aldri tar slutt. Jeg avsluttet forrige gang med bolten som hadde brukket av, og venstrebeinet som hadde forverret seg den siste måneden. Rolf begynte igjen på smertestillende, men reagerte plutselig voldsomt på medisinene. Det fosset ut blod bak, han nektet å ta til seg hverken vått eller tørt.. Resultatet var dehydrering, og han måtte ligge med drypp ei hel natt. En liter væske gikk rett i beinet, og jeg satt og fulgte dryppfrekvens til lyse morran. Smertestillende fikk han ikke mer av, han måtte faste i tre døgn, og jeg måtte tvinge i ham vann etter beste evne. Da vi kutta ut medisinene, sluttet han etterhvert å blø. Men det tok en uke før magen var helt bra igjen. I tillegg har han slitt med venstre håndledd, har hatt en litt unaturlig knekk der. Klørne har sprikt til alle kanter, og vår veterinær var redd det hadde gått utover senene i bakkant av leddet. Rolf har jo lagt all vekt over på det beinet.. I dag var det ny runde på veterinærhøyskolen. Den nedre delen av bolten har blitt skjøvet ytterligere ned mot håndleddet, har så vidt gått ut av ulna, og buttet nå nesten mot radius. Enda hunden har vært holdt fullstendig i ro! Fordelen med denne forskyvningen var at det nå ville være mulig å fiske ut bolten der ulna fortsatt holdes åpen. Videre var venstrebeinet undersøkt, og det var overraskende nok uendret fra forrige sjekk. Dette var gode nyheter. Radius i venstrebeinet vokste altså veldig mye i desember, men har i januar stoppet opp. Rolf er øyeblikkelig ferdig med å vokse i høyden, og hvis ikke radius plutselig begynner å aksellere igjen, så slipper vi sannsynligvis noe mer tull der. Så i dag har altså shorty fått fjernet nedre del av denne plagsomme bolten. Det var et ubetydelig inngrep i forhold til det han tidligere har vært igjennom. Den øvre delen sitter fullstendig innkapslet i beinvev, og vil nok aldri bli noe problem. Planen er å la ham være i Oslo over helga, så de kan gi ham smertebehandling under oppfølging. Nå ser jeg lysere på situasjonen igjen, men venter naturligvis noen uker til før jeg kan puste skikkelig ut. Høyrebeinet kan ha bruskskader som ikke er oppdaget, hvordan venstre håndledd utvikler seg er litt uvisst selv om det har blitt bedre, og radius i venstrebeinet kan fortsatt ha nok futt til et siste krumspring. Men jeg ser et lys i tunnellen..

Godt nytt år til alle! Jeg får oppdatere litt i sagaen om Rolf.. Den ser kanskje ut til å nærme seg slutten. Lille julaften begynte småen å halte voldsomt igjen. Han har jo haltet siden operasjonen i begynnelsen av desember, men dette var på en annen måte. Fikk røntget ham først lille nyttårsaften, og bildene viste at den stålbolten som ble satt inn ved inngrepet, hadde gått tvers av. Det så sånn ut: Her ser dere hvordan beinvevet ble kappet for en måned siden, mellomrommet ble satt inn med fett for at det ikke skulle gro for raskt. Bolten går fra tuppen av albuen og ned til "håndleddet". I dag var det time hos veterinærhøyskolen. Gleden var stor da undersøkelsen viste at det sannsynligvis ville være unødvendig å gjøre noe med denne bolten, for etter at beinvevet gror til vil Rolf sannsynligvis ikke merke noe til den. Så det at han har en brukket bolt i høyrebeinet er ikke nødvendigvis dramatisk. Dramatikken består nå i at venstrebeinet har forverret seg... Venstebeinet skal følges opp så lenge Rolf vokser, og det har nå endret seg til det verre den siste måneden. Da betyr dette enten operasjon eller avlivning. Igjen. Jeg trodde i utgangspunktet at prognosene ville være veldig bra hvis det kom til operasjon her, men denne gangen var ikke kirurgen særlig entusiastisk. Han er en positiv fyr av natur, men jeg forstod det på ham at han var usikker nå. Ny time er booket fredag 10. januar. Da blir begge ben vurdert på nytt, og så avgjøres Rolfs skjebne.. PS! Til bjørnbra, jeg har lett litt etter en link som har gått rundt. Den tar for seg "bassethalten", men jeg kan ikke for mitt bare liv finne den igjen. Noen andre som kan hjelpe? Den tar for seg hva som skjer bla.i albueleddet når bassetvalpen vokser. Er redd akkurat disse ulnaproblemene ligger skjult. Naturligvis styrer du unna kull der foreldrene ser usunne ut, men selv hunder med perfekt utseende kan få valper med problemer. Rolfs foreldre har fantastiske stamtavler, og de er velmeritterte selv også. Dessverre ser det ikke ut til at vi går klar selv om genmaterialet er optimalt. Heldigvis (må en vel si selv om Rolfs tilfelle bare føles enda mer urettferdig) skal dette være en sjelden lidelse. Se alle innleggene her i tråden, jeg tror det bare er meg som har opplevd dette direkte. Alle andre deler historier om valpens første los, det første skutte rådyret. Og det er jo sånne ting vi alle ønsker å lese om, gleden ved å ha en BAN. Beklager om jeg virker i overkant bitter nå, men dette er valp nummer to som (muligens) ryker. Akkurat i dag er det litt vrient å vinkle ting til det positive...

Hei Steinar! Lenge siden sist, hyggelig at du også har kommet deg inn hit. Håper alt står bra til der nede. Vi er flere som er bekymret for disse forbeina på bassetene. Nå hadde jeg egentlig tenkt å riste litt liv i styret for bassetklubben, da jeg hadde noen helt klare syn på hvilke tiltak som kunne settes igang. Tror kanskje jeg nevnte noe rundt dette for deg, Bullstaff? Men jeg har nå hatt noen samtaler med Lars Lønaas ved veterinærhøyskolen, det var ham som opererte Rolf. Og han har egentlig fått meg på litt andre tanker.. Mitt forslag var som følger: Oppdrettere bør ved levering av valpen anbefale røntgen av forbeina når valpen f.eks fyller seks måneder. Resultatet sendes til bassetklubben og oppdretter. Naturligvis ville dette være noe dritt de første årene både for kjøper og selger, det forstår jeg godt. Hvem vil kjøpe en valp som mistenkes å gi negative utslag på en sånn kontroll? Og ingen vil levere en sunn og frisk valp, for så å legge til "å ja, forresten - ta bilder av bikkja di så vi kan få litt mer konkrete tall å gå ut ifra". For ingen vet egentlig om dette rammer en av ti, en av tjue, femti.. Ursula hos Motvindens har hatt.. er det 23 kull nå? Hun sier at Rolf er den femte valpen derfra som har hatt behov for operasjon. Men kan det virkelig være tilfelle at det er en så sjelden lidelse?? Vi leste vel alle den hjerteskjærende historien som Terje Korneliussen skrev i Bassetposten for et par utgaver siden. Han måtte avlive de to første valpene sine.. Kan det bare være uflaks og tilfeldigheter? Jeg vil tro at det finnes mørketall her, og at det kan eksistere individer som med tid og stunder vil få slitasjeskader på grunn av deformerte albueledd. At de ikke har like betydelige plager som mine valper har hatt, men at det allikevel vil være nok til å etterhvert få bruskskader i albuene. Over tid ville røntingen være til fordel for oppdrettere som faktisk kunne bevise at linjene deres var "rene". Disse oppdretterne, som da fikk et arkiv over sine problemfrie valper, ville oppleve å komme godt ut av det. Mens oppdrettere som mer eller mindre lot ting skure og gå, ville slite mer. Tanken min er at vi i dag overhodet ikke har noe sammenlikningsgrunnlag. Det finnes en masse historier om valper som har haltet voldsomt, for så å bli bra og jage til de er tretten år. Men ingen vet hva haltingen faktisk kom av. Og ingen vet hvor ille det så ut, før det ble bra igjen. På en mengde raser som sliter med HD, er det vanlig med røntgen når hunden er 12-14 måneder gammel. En kompis av meg kjøpte en weimaraner for noen år tilbake, og fikk tilbakebetalt noe av kjøpesummen fra oppdretteren da hunden ble HD sjekket et år senere. Nettopp fordi oppdretteren ville legge frem beviser på sine gode linjer til senere kjøpere. Der har vi løsningen, tenkte jeg. Det opprettes et røntgenregister hos bassetklubben, så oppdrettere med bra tisper også kan ta med denne informasjonen når de velger hannhund. Dårlige linjer lukes ut, og alle tjener på det. Bortsett fra dem som avler på hunder med dårlige linjer, bevisst eller ubevisst. Men så var det denne Lønaas da. Han mente at tanken var svært god, og han forstod min bekymring. Problemet var at det ville bli en hel masse støy rundt dette. For valpene vokser litt her og litt der. En uke kan ulna (et av to parallelle bein i "underarmen") være ute av stilling, to uker senere kan det være i orden igjen. Plutselig kan det være uregelmessigheter med radius (det andre beinet), og så kan det gå seg til igjen. Et bilde tatt ved en gitt alder ville på en måte bli tatt ut av sammenhengen. Hvis dette skulle ha noe for seg, måtte valpene røntges la oss si en gang i måneden under vekstperioden. Først da ville vi kunne sammenlikne de forskjellige tilfellene. Jeg skal jo gjøre akkurat dette på Rolfs andre forbein, nettopp for å analysere utviklingen. Så var det også dette med at en vanlig veterinær som leser et av disse røntgenbildene, vil ofte stille en uriktig diagnose. Usikkerhet ville oppstå, veterinærhøyskolen ville bli nedrent.. Jeg håpet at vi kunne skaffe oss kunnskap om dette på en relativt enkel måte, men tok nok feil der. Men det han ihvertfall med sikkerhet kunne si, var at avl på dvergvekst var en uting. Problemer med forbein følger ikke slektslinjer, det ligger latent hos alle kortbeinte hunder. Basseter er noe mer disponible enn f.eks dachs, men dachsen har jo igjen ryggproblemer. Og det er flere langbeinte raser som plutselig kan få en kortbeint valp. Norsk elghund var et eksempel som han trakk fram, og flere av dem hadde i tillegg hatt problemer med ulna. Ursula hos Motvindens har veldig tro på Rolf. Hun mener at han er en kommende stjerne, og antyder at han kan bli attraktiv i avl. Dette skurrer i mine ører.. Skal jeg tillate ham å få avkom når han beviselig har hatt beinproblemer?? JA! sier Ursula. Ja, men.. sier Lønaas. For eventuelle valper vil ikke ha større muligheter for å utvikle forbeinproblemer enn med en hvilken som helst annen far. Men hvis det ikke kan styres ved kontrollert parring, hvordan skal vi da få bukt med dette? Hva gjør vi for å bedre oddsen? En ting er ihvertfall sikker - bassetklubben bør ikke glatte over denne utviklingen. Å late som at alt er greit hvis det ikke er det, vil ødelegge mye. Fytti, dette ble langt.. Men jeg engasjerer meg så voldsomt i disse tingene, og lar meg rive med. Jeg er absolutt ingen ekspert på området, og håper flere kan ha synspunkter. Kanskje vi kan komme igang med en konstruktiv debatt her inne, dette er jo noe som angår oss alle. For alt jeg vet kan det hende jeg bommer totalt, mine synspunkter kan være fullstendig på viddene.

Jeg puster lettet ut, ihvertfall for en stund. Jeg kunne hente ham allerede nå på fredag, for han var i så fin form. Vanligvis trenger de noen dager etter ei sånn økt, men Rolf stod og hoppet lykkelig da de kom for å stelle ham dagen etter inngrepet. Stort sett gir han blaffen i bandasjen, så når jeg har ham rundt meg kan han gå uten krave. Prøvde skjerm den første natta, det ble en total fiasko.. Oppblåsbar grave er helt greit. Alt i alt har det vært en utrolig positiv utvikling, forholdene tatt i betraktning. Superrolf går nå under navnet Mirakelrolf. Han halter fælt, og skal holdes mye i aktivitet. Stivner raskt, og da må han gå det til igjen. Et par dager til, så kan vi droppe bandasjene. Stingene skal tas etter tolv dager, må innrømme at jeg ser veldig fram til det. Så nå begynner jeg smått å glede meg til neste høst, jakta i år er jo over for min del. Forresten, den ene søstra til Rolf har en egen blogg. Det vil si - tragisk nok ble Myrra som hun heter, kjørt ihjel rett før helgen. "Mora" hennes har skrevet for henne, om Myrras dagligdagse sysler. Fantastisk underholdning, anbefaler dere å ta en titt. Der kan dere lese om livet til den lille fram til den siste dagen, i en herlig humoristisk tone. Jeg har hatt planer om å legge ut linken i lang tid, men har stadig glemt det. Og nå blir det jo egentlig litt seint.. Men uansett, følg en liten BAN's refleksjoner, og fall pladask for Myrra: http://vissla.wordpress.com/2009/07/[/color]

Ja da er det på tide med en oppdatering på Rolfs gjøren og laden i det siste. Som hundeeier kan en oppleve følelsesmessige oppturer, men også ditto nedturer. Jeg har nå dessverre erfart at det ikke er langt mellom himmel og helvete.. Mandag for to og en halv uke siden, hadde jeg fri fra jobb. Det lå et tynt lag sporsnø, og Rolf og jeg var på tur i jaktterrenget. Noen dager tidligere hadde vi kost oss ved et bål på en av postene vi har der oppe, børsa hadde jeg latt ligge hjemme. Nettopp da kom det naturligvis et freidig rådyr forbi, det stilte seg opp og blottet hele bredsiden fullstendig uten sjenanse. Da sverget far på å aldri igjen la tordenrøret ligge hjemme... Så nevnte mandag var vi altså på farten igjen. Rett som det er, stikker Rolf nesa i et ferskt rådyrspor. Jeg oppildnet småen, og borte ble han. Dette har vi gjort flere ganger tidligere også, så jeg tok egentlig ingen notis av hva som skjedde. Stod og skrev tekstmelding på mobilen, da et rådyr braste ut fra tetta like ovenfor. Telefonen går rett i snøen, børsa svinger opp, men det går for fort. Greit, vi tar det heller en annen gang. Det var Rolf som hadde støkket ut dyret, men han forstod jo ikke at han med fordel kunne henge seg på. Den kortbeinte kom tassende tilbake i sine egne spor akkurat da jeg så den hvite rådyrræva forsvinne over en kul. Men for en lykke, Rolf hadde skremt ut sitt første rådyr!! Og det viktigste av alt - rådyrspor hadde begynt å lukte sååå godt! Den dagen var far høyt oppe.. Påfølgende onsdag var det seksmånedersjekk hos veterinæren. Hun stusset da hun dro i det ene frambeinet, og han sutret litt. Mente at beinet burde røntges, for her var det noe grums... Jeg ble helt kald. Som dere sikkert tidligere har lest, måtte jeg avlive en valp for fjorten måneder siden. Short ulna syndrome i begge forbeina. Time til røntgenfotografering ble bestilt, bildene skulle tas påfølgende fredag. Bildene viste - Short ulna syndrome. Mandag var jeg verdens lykkeligste valpeeier, fredag samme uke raste alt fullstendig. Bildene ble sendt inn til veterinærhøyskolen, men jeg visste jo allerede hva svaret ville bli derfra. "hunden må så fort som over hodet mulig (direkte sitat fra radiologen) inn til utredning, med eventuell operasjon". Jeg tror ikke jeg har vært så fortvilet noen gang, jeg var helt sikker på at historien ville gjenta seg. Igjen var begge beina rammet, det ene noe mildere enn det andre. Nå hopper vi snaue to uker fram i tid, til i dag faktisk. Rolf ble avlevert i Oslo i dag tidlig, og jeg hadde en lang samtale med kirurgen. En fantastisk fyr. Endelig skulle det avgjøres, jeg hadde hatt en knute på størrelse med en basketball i magen de to siste ukene.. Saken var klar - operasjon eller avlivning. Det siste jeg så av Rolf var den skrinne ræva hans der han stolt trippet nedover korridoren sammen med kirurgen. Jeg reiste på jobb, hadde ikke noe annet valg. Nå var det bare å vente... Telefonen ringte et par timer senere, det var kirurgen. De hadde undersøkt den stutte etter alle kunstens regler, og han anbefalte operasjon. Det så bedre ut enn han hadde fryktet, komplikasjonene var ikke så omfattende som de ofte er. Den følelsen jeg fikk da jeg hørte dette, evner jeg ikke å beskrive her. Jeg er rett og slett ikke språkmektig nok. Klarsignal ble gitt av meg, og så var det bare å vente igjen. Klokka tre kom beskjeden - operasjonen var så langt vellykket, alle variablene som måtte være på vår side hadde slått inn for fullt. Det antas at Rolf blir 100% frisk i det opererte beinet. Det andre beinet må overvåkes. Nytt røntgenbilde skal tas om to uker. Muligheten er tilstede for at det kan bli behov for et tilsvarende inngrep også der, kirurgen anslo mulighetene til å være 50/50. Enten blir det bedre, eller så blir det verre enn det er nå. Men hvis det blir behov for ei runde på det beinet også, er prognosene heldigvis bra. Så i dag snudde det raskt igjen - fra dyp fortvilelse til en ubeskrivelig lykkefølelse. Men nå her sitter jeg da, og har vondt av den lille tassen som våkner til en stri dag i morgen. De beholder ham sannsynligvis over helga, og i morgen starter allerede opptreningen igjen. Skulle så gjerne vært hos ham, men han er i gode hender. Så må han heller bare leve med å være på et fremmed sted med fremmede mennesker som haler og drar i ham. Fremmede lukter, lyder.. Beinet er vondt, og kraven rundt nakken er i veien. Og far er borte, det er nok også tungt for ham. Hardt for en valp å måtte gjennomgå noe sånt, men jeg grøsser når jeg tenker på alternativet. Det er fortsatt langt fram for lille Rolf (som slett ikke er så liten lenger, han veier 16 kilo nå), men jeg håper og tror at han skal bli helt bra i begge bein igjen. Verden kan bare ikke være så jævlig at jeg må ta farvel med to valper på rad på grunn av samme sjeldne(??) sykdom, så jeg ser positivt på det nå.. Superrolf på tur sist helg: