Snokum

Jeg har fått utskriften fra Magnus Rørvik nå, han er radiolog og kirurg og får tilsent bilder fra hele landet. "HD, i allefall middels grad. Ofte asymptomatisk på disse hundene, men kan også gi symptomer. Tror at hvis hoftene var et problem, ville man finne sekundærforandringer." Han har også gitt en litt mer avansert beskrivelse, der han altså beskriver lite sekundærforandringer. Med andre ord er det et minimum av forkalkninger. Så langt. Men - det er mer. Han beskriver at bakbeina har ekstreme vinkler, leddene altså. Store avvik, av det jeg kan forstå. "Er ikke kjent med rasens "normale" konstitusjon (disse er jo uansett langt fra normale). Tror imidlertid at utviklingen av tibia og haseleddene her er mye unormale også sett i relasjon til resten av rasens populasjon. Er redd for at dette rett og slett gir hindring av normalt leddutslag, og dermed normalt løpesett". Han er jo stiv i bakparten, har alltid vært det. Men samtidig vet jeg jo hva som bor i ham av fysisk kapasitet, det så jeg i fjor høst. Og vi har gått jevnlige turer på 3-4-5 timer, aldri noe plunder før denne episoden for snart tre uker siden. Han er fortsatt haltefri etter at vi slutten på medisinene, vi var på en halvannen times skautur forrige dagen, skal på en ny tur i regnet i dag. Jeg tenker sånn jeg da, at så lenge han er smertefri så kan han gå så klønete han bare vil. Som regel slår han over i trav, og da ser han helt fin ut. Hopper og spretter uten problem. Ei hjulbeint kjerring går rart, men trenger ikke å ha smerter av den grunn..?

Tusen takk for et positivt innspill!! Jeg har også tenkt at det i teorien kunne være tilfeldig at vi oppdaget HD'en, og at han i tillegg hadde en annen skade som plaget ham. Men haltingen var veldig, hva skal jeg si.. "hoftepreget". Uansett - han halter ikke nå, selv om han er litt stiv og klønete når han går på flatt gulv. Men det har han alltid vært. I skauen er det full rulle, første jakthelga i fjor løp han 4,5 mil fordelt på to dager. Ikke antydning til halte etterpå. Det er ganske ekstreme påkjenninger for en hund med disse korte stubbene, og sånn gikk høsten. Så det er jo merkelig at HD'en skal gi seg til kjenne sånn helt uten forvarsel.. Jaja. Omega 3 skal han ihvertfall fortsatt få, så får jeg høre med veterinæren vår om hun har råd for videre trening og kosthold.

Jeg har en tre år gammel drivende hund, som plutselig begynte å halte på bakbeinet for to og en halv uke siden. Han har jaktet en sesong uten antydninger til plunder, og så helt ut av det blå ville han ikke trå ned på beinet. Røntgenbildene viste HD, graden er jeg usikker på. Vi satte igang med smertestillende og betennelsesdempende medisiner, disse har han gått på i to uker. Har nå vært uten medisinering i tre dager, og er haltefri. Så langt ihvertfall. Siden han nå er haltefri, og da kanskje har et liv foran seg tross alt, melder det seg jo noen spørsmål. Jeg er naturligvis svært opptatt av å skjerme ham etter beste evne, samtidig som han skal leve et aktivt liv. Fordelen hans er at han bare veier 18 kilo, og har ekstremt mye muskulatur rundt hoftene. Nå vet jeg at noen forleverandører produserer spesialfor tilpasset hunder med leddproblemer. Har noen her erfaring med disse? Finnes det annet kosttilskudd enn Omega 3? Han har fått Dr. Baddakis Omega 3 siden jeg fikk ham. Dommedagsprofetier har jeg mer enn nok av i mitt eget hode, mer av sånt trenger jeg ikke. Men gode råd mottas med et stort takk.

Jeg for min del tviler ikke på rasens kapasitet hva jakt angår. Til fjorårets første jakthelg stilte Dumbo uten annen trening enn de turene jeg hadde gått med ham, og selv om det kunne bli noen timer på hver tur, er det jo ikke i nærheten av påkjenningene har får når han jakter. Peileren viste til slutt at han hadde unnagjort 4,5 mil, fordelt på to dager. 2,3 mil en dag, 2,2 den andre. Avstanden var unnagjort hovedsaklig i ulike rådyrloser. Utslag var noe dårlig i fjor, men han var bare to år og rasen modnes jo noe senere enn enkelte andre raser. Ønskes det en jakthund som ter seg som en drever i terrenget, javel - så kjøp en drever da. Nå har jeg lest hele tråden på nytt, fra første side og ut. I mitt aller første innlegg skrev jeg om lille Elmer som bare ble fem måneder gammel. Jeg ville i utgangspunktet ikke ha allverden av fokus på ham, jeg ønsket ikke at tråden skulle utvikle seg i negativ retning. Men for en endring det har blitt... Jeg har vel vært en av dem som har ropt høyest, og blir sånn sett en av hovedårsakene til at det er mye negativ vinkling her inne. Det er vanskelig å unngå det når en nå har fått denne motgangen, tro meg. I tillegg er tråden nesten fullstendig død når det gjelder positive opplevelser, bilder, historier osv. Så det er de negative historiene som kommer, uten at de blir spedd ut med mer gledelig lesning. Gadd vite hva folk tenker, hvis de googler rasen og kommer innpå den siste siden her.. Noe av det jeg skriver, blir skrevet for å riste litt i folk, for å få en diskusjon som kanskje kan føre til noe positivt. Tidvis spissformuleres det noe for å forhåpentligvis få en reaksjon, men så langt føles det nærmest som at tråden har blitt rasert. Dette har altså aldri vært intensjonen, men jeg ser resultatet når jeg leser helt fra starten. Men jeg må altså understreke en ting, og dette er viktig for meg å få frem. Hvis verden nå er så jævlig at jeg må ta farvel med Dumbo, da vil det nok fortsatt ikke finnes noe annet alternativ for meg. Mister jeg ham, blir det en BAN for fjerde gang. Så mye betyr rasen for meg, og så intens er drømmen om en problemfri BAN. Så må dere heller mene ting om min mentale kapasitet. Jeg ønsker ingen annen hunderase, og aller helst ønsker jeg naturligvis ingen annen hund enn Dumbo. De aller fleste av her har friske hunder, så kan vi ikke gjennom denne tråden få oppleve litt hvordan livet arter seg da? Det var vel i utgangspunktet det som var tanken da tråden ble opprettet, vil jeg tro..

La meg bare si at jeg forstår tanken bak jaktprøver, og jeg forstår behovet. Ingen ønsker at rasen skal vannes ut og ende opp som en beagle. Nå finnes det naturligvis bra jaktbeagler, men min erfaring er at det er et langt stykke mellom dem. De har blitt kosehunder, sofaslitere. Det er lett å skrive litt i affekt når en hamrer løs på tastaturet på kvelden etter en sånn dag som jeg hadde i går, og jeg håper ingen misforstod hva jeg mente. Jeg mente altså ikke at jaktprøver er en uting og noe vi skal holde oss borte fra. På ingen som helst måte, som Ranger påpeker er det et verktøy som kan vise hvordan våre håpefulle presterer. Vi får det svart på hvitt at hundene våre faktisk jager, og jager bra tilogmed. Og all ære til deg, Ranger, som steller istand og får det til. Har vi ikke ildsjeler som virkelig brenner for ting, vil det ble langt mellom arrangementer, være seg prøver eller utstillinger. Respekt! Men her er poenget mitt: BAN er en liten rase, det må vi være enige om. Det samme blodet brukes om og om igjen, fordi tispeeiere ser seg blinde på hanner med jaktpremiering. Få BAN-hunder er jaktpremierte, få hanner blir fedre til (for)mange kull, resultatet er helseproblemer. Ingen kan si med sikkerhet at innavl er årsaken, men kom igjen - er det noen som med hånda på hjertet kan si at de ikke tenker tanken? En kompis av meg kjøpte for noen år siden en drever fra en gamling som var storveis fornøyd med tispa si. Null interesse for prøver hadde gubben, men han kjente hannhunden som han brukte under parringen. For ham var dette viktigere enn allverdens "pynt" som jeg i affekt kalte jaktpremiering litt høyere opp her. Resultatet var et kanonkull, min kompis har den råeste jakthunden noen kan drømme om. Var det galt av gubben å avle fram dette kullet? JA, vi må få inn nytt blod!! Men hvordan? Skal hundeeiere "tvinges" til å gjennomføre prøver? Eller skal vi akseptere at hunder som er bra i eiers øyne (og ikke nødvendigvis i andres) tas inn i avl, med de problemer og utfordringer dette kan dra med seg? En kommer naturligvis ikke bort fra at enkelte vil kunne se muligheten for raske penger, og vil kunne sette igang med heller lurvete individer uten tanke på annet enn egen vinning. Ikke vet jeg. I forhold til mange av dere er jeg en fersk hundeeier, og jeg evner ikke å se hele bildet. At det er en komplisert rakker av en problemstilling, kan det ikke være tvil om. Men jeg håper at noen nå kan våkne litt, og tenke litt nytt. Enten at flere setter igang med prøver, eller at flere gjør som Knut og går litt utenom det som er opplest og vedtatt som det eneste rette. Fortsetter vi i samme stimen, tror jeg det vil være direkte ødeleggende for denne herlige rasen. Som en liten fotnote kan jeg nevne at dette med jaktødem er noe den svenske BAN-klubben tar alvorlig. De har et register som viser individer og oppdrettere som sliter med denne stygge sykdommen. Selv var jeg i kontakt med norsk bassetklubb for halvannet år siden eller noe sånt, der jeg innstendig ba om å få opprettet et register som kunne vise hvilke hunder som hadde eller hadde hatt beinproblemer. Mitt skriv ble sendt til samtlige styremedlemmer og alvsråd. Resultatet? Jeg skal ikke si at ingenting har skjedd, for jeg vet ikke hva det jobbes med. Men jeg har ihvertfall ikke hørt noe mer...

Røntget Dumbo i dag, han halter stygt på et bakbein. Bildene viser forskjell på høyre og venstre hofteledd. Spørsmålet er om smertene kommer av dette, eller om dette er en sånn typisk greie som mange hunder lever med uten at det er et problem. Isåfall - hva kommer smertene av? Veterinæren kom med en litt tåkete forklaring om at det kunne være smerter i muskelvevet osv.. Betennelsesdempende og smertelindrende medisiner er kjøpt inn, så får vi se. Siden jeg ikke er født i går, tror jeg at jeg kan forutsi hendelsesforløpet her. Hund tre av tre mulige har problemer, denne riktignok med bakparten. Fortvilelsen og bitterheten jeg føler kan dere sikkert forestille dere, Dumbo er en hund så mild og og snill at jeg ikke turte å drømme om det på forhånd, tanken på å miste ham er mer enn jeg klarer å ta inn over meg. Jeg begynner å støtte Knuts tanker. Finnes det en bra hund - bruk den i avl uavhengig av manglende championater og annen pynt. Støtter også jobben som utføres på Bryne, der det tas inn blod fra Frankrike. Det finnes sikkert dem som mener ting om begge deler. Men hvordan skal en rase bestå hvis en må bytte ut hundene sine annenhvert år på grunn av at det samme blodet bare resirkuleres??

Det var en stygg sak, Pripyat. Jeg fikk følelsen av at det aldri skulle ta slutt. Historien starter på side seks her i denne tråden, hvis du skulle ha interesse av å lese hva som skjedde. Forresten, mens jeg er inne på temaet - nå har vel Melvin gjort unna første sesong etter operasjonen. Hvordan gikk det, bjornbra?

Takker for bra svar, venatrix! Jo, det er nok stor forskjell mellom individene. Forøvrig er han litt mer "normal" igjen nå, det forrige innlegget ble skrevet i jula. Og da så han ut til å ha litt ekstra stusselige dager. Lek er fortsatt ikke særlig interessant, men han virker ikke så tung til sinns som han gjorde for et par måneder siden. Han elsker å være på tur, særlig i skogen. Og som du skriver, dette er de jo på en måte programmert til. Jeg får håpe at han synes livet er så bra som jeg ønsker. Dumbo er nok en sammensatt hund, veldig enkel på sett og vis, men samtidig usedvanlig komplisert.. Forøvrig ligger vekten hans på 17 kilo. Han er en veldig slank type uten et gram fett, og nesten litt feminin i kropp og ansikt. Min forrige BAN, Rolf, veide 18 kilo da han ble avlivet 13 måneder gammel. Han var altså bare en kilo tyngre, men han var en helt annen type. Kortere rygg, betydelig kraftigere, og med langt mer maskuline trekk. Av utseende, liker jeg den kraftige typen best. Men jeg tror Dumbo har en fordel i en jaktsituasjon, han er svært smidig og bevegelig.

Siden tråden ikke akkurat spammes for tiden, får jeg ta opp en annen ting som jeg lurer på. Nå er jo Dumbo min første voksne BAN. Og jeg lurer stadig på om han virkelig trives her. Han leker nesten aldri, hverken med meg, egne leker, eller andre hunder. Sånn har han vært så lenge jeg har hatt ham. Er ikke særlig kjælen, vil helst ligge for seg selv. Det er ikke sånn at han unngår meg på noen måte, og stadig hopper han opp til meg i sofaen. Men han ligger helst i en sofadel han kan ha alene. Han har hele tiden vært en særing, og det skal han få lov til å være. Men kan det være normalt at han er så til de grader rolig og avslappet da? Han blir med på tur og sånt, ikke noe problem der. Selv om han av og til rett og slett stopper opp og vil snu.. I dag har det vært stille, det har ikke skjedd noe særlig. Så jeg har i en halvtime forsøkt å få ham igang, men det er fullstendig umulig. Jeg hiver favorittleken hans (i den grad han har en) fandenivold, men han bare ser etter den og legger seg. Jeg tenker jo at tilværelsen må være kjedelig, men hva skal jeg finne på da, når han helst vil ligge og dra seg? Det er jo veldig stille her, jeg bor alene med ham og er en rolig fyr. Så en skulle vel tro at han klinket til når det bydde seg noe action? Ved utsikter til noe spiselig, ja DA skjer det ting! Jeg har foretatt en øre- og tannsjekk for å se om han kan ha noe vondt. Men han virker helt fin der. Er det noen andre her inne som har vært borti noe liknende med sine hunder? Hvis en jack russel terrier hadde vært så til de grader avslappet, ville det jo ikke vært noen tvil om at noe var galt.. En BAN er en roligere rase, men er de virkelig så coole??

Må bare fortelle en liten historie fra jaktterrenget sist helg. I nedkant av terrenget går det en bilvei. Ikke veldig trafikkert, men det suser da forbi en og annen bil. Og problemet er nettopp denne susingen. Det er 60 sone, men enkelte bortimot dobler denne hastigheten på rettstrekkene. 20-30 km/t over er ihvertfall normalt. I årevis har vi vært redde for hundene som stadig krysser veien. Og av og til surrer de opp og ned langs den i lengre tid. I utgangspunktet er det relativt oversiktlig der oppe, men i sånne hastigheter... Så vi har fått laget to skilt, en kompis stanset ut metallplater. Jeg kjøpte refleksfolie og fikk en reklamemann til å trykke opp "kjør forsiktig - jakthunder i veien!" Skiltene ble satt på stang og fot. Kostnadene beløp seg til 3000 kroner totalt, uten at pengene betyr noe i denne saken. Nå på lørdag ble de satt ut for første gang. Jeg vet at det egentlig ikke er lov, men dette handler om hundenes liv. Sånn sett tenker jeg at det vel ikke kan være verre enn hjemmelagde skilt som sier "barn leker" og liknende. De var ment som en liten vekker, så folk har i bakhodet at det kan finnes ulike varianter av liv i og ved kjørebanen. Skiltene ble altså satt ut i hver sin ende av terrenget, og etter endt jakt ble de gjemt unna i skogkanten. På søndag skulle de opp igjen, men da hadde noen allerede klart å ødelegge dem. En eller annen har altså kjørt forbi mens de stod oppe, reist hjem, kommet tilbake litt senere for å lete opp skiltene som var gjemt unna, og så tømt en svart lakkboks over hele dritten. Hva skjer videre, vil de begynne å sikte hvis de ser en hund i veien?? Nå var vel ikke denne historien direkte BAN-relatert kanskje, men dette er: Jeg er altså så livredd for at Dumbo skal bli påkjørt, at jeg begynner å lure litt på hva jeg skal gjøre framover. Jakter en rådyr, holder en seg stort sett i nærheten av kulturlandskap. Da vil det alltid være en trafikkert bilvei i nærheten. Alle jakthunder kan bli utsatt for ulykker av forskjellig art, men en påkjørsel er min aller største frykt. At hunden min er trygg, er viktigere for meg enn hvor jeg jakter og på hva. Harejakt f.eks kan foregå langt inne på skauen, og selv om en aldri har noen garanti så vil det være forholdsvis trygt. Men er det noen som har praktisk erfaring med BAN på harejakt? Nå mener jeg ikke de irriterende harelosene som alltid dukker upassende opp når en sitter på rådyrpost, det er harejakt med BAN istedenfor langbente støvervarianter jeg lurer på. Vil det gå litt sakte? Mener jeg har hørt at det bør være en viss hastighet over det hele... Så til slutt må jeg dele en episode jeg hadde med den stutte i går, etter jobb. Jeg reiste et stykke opp i skogen litt oppe i åsen her, og slapp ham løs. På dette stedet har han inntatt en diskriminerende holdning overfor en harelabb ved flere anledninger, og jeg ønsker å gi ham mest mulig skogstrening for å bedre søk og utslag. Viltart betyr ikke så mye, jeg tenker at han jager det han blir bydd uansett om det graver, løper eller svømmer. Kvart over fire begynner han å kjefte opp harefoten. Kvart over fem er det uttak. Noe sent, da det blir mørkt relativt tidlig i disse dager. Men han pleier å komme inn når sikten minsker. Tenker jeg, der jeg titter litt bekymret på klokka. Dumbo holder losen igang nesten uten tap i to timer, full rulle. Kvart over sju ser jeg på peileren at han er på vei tilbake, og jeg begynner å pakke sammen i mørket. Rett før han er inne, krysser han en ny harefot. Dette blir direkte uttak, og her henger han på i en time uten tap. To mil tilbakelagt, tre timers harelos etter to forskjellige individer, hvorav minst halvannen time foregår i et totalt, stummende mørke! Denne hunden viser seg å ha en Dr.Jekyll/Mr.Hyde greie i seg... Dumbo med mer fredelige hensikter:

Dette er kanskje ikke noe som vanligvis hører hjemme i en tråd som dette, men det har etterhvert blitt mange her inne som har fått et forhold til Motvindens kennel i Sverige. Endel av oss har også vært heldige og blitt kjent med Ursula Nielsen, selv har jeg overnattet i jakthytta som hun og Thord har tilbragt hver sommer og høst i. Ulla har gjort mye for hundemiljøet generelt og BAN-rasen spesielt, og har på tredve år blitt nordens kanskje mest fremgangsrike oppdretter. Den siste tiden har vært tung for henne og Thord, i halvannet år har hun fått stadige tilbakeslag i kampen mot kreftsykdommen. I går kveld, mandag 10.10, sovnet hun stille inn.

Gratulerer så mye, det må være en lettelse etter alt som har skjedd! Betyr dette at fysikken er helt bra?

Jeg må bare dele et par skrytebilder, tatt i Drammen hundepark for en tid tilbake. Hundeparken er et inngjerdet område på 9 mål, i tillegg har de lagt kunstgress i et gammelt drivhus. I drivhuset kjøres det kurs, utstillinger, lydighets- og agillitykonkurranser osv hver dag. Det leies også ut til forskjellige hundeklubber. Et topp konsept som anbefales alle som måtte befinne seg i nærheten. Forøvrig har jeg vært innom og sett litt av petitfolkets avlsdiskusjoner. Det diskuteres friskt i den svenske BAN-klubben også. Jeg trodde at svenskene hadde et bedre klima hva utvalg av gener angår, men det kniper visst litt hos söta bror for tiden. Ifølge klubbens egne tall finnes det i dag 14 hannhunder som er godkjente for avl av den svenske BAN-klubben. 8 av disse er eldre enn sju år.. Styret i klubben foreslår derfor å senke godkjenningskravene til 3. premie på utstilling/drevprøve. På denne måten vil flere individer være aktuelle for parring. Hvert individ skal heller ikke ha mer enn 25 valper etter seg, dette er vel for å unngå matadoravl. Så kan en spørre seg - er dette prisen en må betale for større genvariasjon, at kvaliteten jevnt over må bli dårligere? Finnes det virkelig ikke andre metoder?

Vi får gi klubben en sjanse, synes jeg. Som nevnt, fikk jeg et midlertidig svar fra formannen. Riktignok før temaet var tatt opp i et møte, men jeg fikk ihvertfall bekreftet at det kom til å bli behandlet seriøst. Dessuten har jeg ringt rundt og pratet med flere størrelser i BAN-miljøet, både i og utenfor styret. Det er mange som nå ønsker å få fakta på bordet. Altså en mulighet til å vurdere innrapporterte diagnoser opp mot totalt registrerte individer hos raseklubben. Vi vil da få se hvor ofte dette oppstår, og om det er spesielle blodslinjer som utpeker seg. Forslaget gikk også ut på å forsøke og få til et samarbeid over landegrensene, siden de fleste av hundene her i landet har svenske linjer. Men nettopp det faktum at litt uheldige blodslinjer kan avsløres, gjør også saken litt sensitiv. Ingen ønsker vel å se sitt eget oppdrett nevnt med negativt fortegn, selv om ingen kan lastes for det? Allikevel håper og tror jeg at rasens ve og vel kommer i første rekke. Vi får se hvordan det blir. Gode nyheter fra bjornbra ihvertfall da, det virker som om ting går så bra som etter forholdene mulig. Skal se Melvin viser seg å bli det lille mirakelet vi har håpet på.

Forøvrig skrev jeg en mail til styret i bassetklubben i dag. Temaet var registrering av ulnaproblemer og overdreven krok i forbeina hos BAN. Blir spennende å se om det kommer noe ut av det, styreformannen virket ihvertfall ikke direkte negativ til forslaget. Hun videresendte mailen til resten av styret. Er det forresten noen som vet om det er andre bassetraser som strir med de samme problemene?