Jibrag

Først kokende vann med zalo (avfetting). Så skylling under varmt vann i springen. Neste runde - kokende vann med vaskepulver (koppvaskmiddel). Ny skylling under varmt vann i springen. Tørking i stekeovn, jeg er nok noe rausere med temperaturen, det blir gjerne over 100 grader.

Har også prøvd å line opp hylsene på geledd på toppen av jøtul 3'ern. Delvis med suksess, delvis med litt for høy varme. Dvs at hylsene har blitt blå. Men de funker da fortsatt...

Hmmm, jeg har nettopp bestilt meg elementer fra Handler import på Ler, to gårder på 3x3 meter mot vegg kom seg på under 6 høvdinger, pluss et lag med pukk i bånn og en telefonstolpe som fundament for elementene. Har hatt ymse flettverksnettingkonstruksjoner opp gjennom tidene, og er dritlei av å flikke og mekke på disse.

Har lyst på ei rifle i .243 og heller ha det som riflekaliber istedet for .30-06 som jeg har i dag. Vil bli brukt til gås, rev og rådyr antar jeg, mest på rådyr, minst på rev. Kanskje det slenger innom litt rype og skogsfugljakt, muligens en hare.

Noen som har synspunkter på dette?

Funker det godt å dempe en .243 feks?

Patronpriser/utvalg fabrikkammo (jeg lader ikke selv)?

hastighet/kjøttødeleggelse?

Presisjon? (alt under 40 mm / 100 m er ok, mer presis er jeg ikke i å avgi jaktskudd uansett)

Jeg snakker her om .243, ikke .223 eller 6,5x55 for de som måtte la seg friste til å nevne det!

Hilsen Ranger

Jeg har jakta med 243w i en del år, kjøpte en rem seven, standardutgave istedet for russefeiringa. Det begynner faktisk å *kremt* nærme seg 10 år siden *kremt*. Har antakelig skutt tresifra antall rådyr/rev med denne, uten at jeg har tall på det. Bortimot rekylfritt, mulighet til å veksle mellom tunge (105gn) og lette (65gn) kuler - hvis børsa di stabiliserer begge. Best muligheter har du selvsagt om du lader sjøl, men utvalget innen fabrikkammo ser ut til å være stigende for hvert år. Når jeg kjøpte denne var det nesten ikke å få tak i... Presisjon kommer selvsagt mer an på om du finner et presist våpen og ammo våpenet liker, enn kaliberet. Kjøttødeleggelse... kommer helt an på kuletype og treffpunkt. Verken bedre eller verre enn andre kalibre, er mitt inntrykk. Jeg har skutt rådyr med uegnede kuler (tynnmantlet Hornady) som var blodskutt fra fremst i bogen til inne bak indrefiletene, og jeg har skutt rådyr hvor en nesten ikke finner skader. Og jeg har skutt kråke hvor man nesten ikke finner kråka...

Mulig det er jeg som blingser her, men er ikke dette den årstiden hvor ulvetispa etablerer seg i et hi for å føde unger? Håper virkelig at Wabakken &Co har tatt høyde for at det kan være en alternativ forklaring, og at de ikke bare driver og slenger anklagelser i alle retninger. Det hadde jo vært litt av en story om tispa plutselig ble observert igjen med valper om noen uker...

Ser for meg oppslagene i VG... "Ulveforsker trodde ulvetispe var død - hadde glemt at ulvetisper går i hi for å føde" osv...

Men har iallefall begynt å øve litt med 20 av de 100 hylsene jeg har, samt funnet max lengde som går i kammeret, ved å krympe ei hylse rundt kula ørlite, så for å kjøre den inn i kammeret, og trekke den rolig ut igjen....

Husk at dette kun gjelder for denne ene kula. Andre kulekonstruksjoner (fasong på kula, butt eller spiss) vil gi variasjon i makslengden.

Jeg sitter igjen med et nokså rart inntrykk. Hva er egentlig dette rådets hensikt - sett i lyset av svaret fra LD? Jeg mener; dette koster oss skattepenger - hvor er effekten av dem?

Ikke bare koster det deg skattepenger, dette er penger som går rett av jordbruksoppgjøret... Altså penger som i utgangspunktet skal komme landbruket og norske bønder til gode. Jeg må vel innrømme at jeg har vanskeligheter for å se den helt store nyttevirkningen...

En kamerat har 75 (en av de første som kom, Hunter-versjon, .270 win, trestokk), jeg har en Vixen i .222 Rem. Hvis jeg skal vurdere ut fra disse to spesifikke våpnene (75'n kommer jo i et utall versjoner) ville jeg beskrive 75'n som massiv, tung, flott og stabilt våpen som i mine øyne først og fremst er et posteringsvåpen. Utrolig godt å skyte med, presisjon rett fra kassa, et glimrende våpen. Vixen blir mer ei renspikka småviltrifle. Lettere, slankere i sammenligninga. Denne også et flott og stabilt våpen, god presisjon, kanskje ikke fullt så "lettskutt" som 75'n (pga slankere stokk og lettere). I mine øyne to veldig gode våpen, men også to veldig ulike våpen.

Var innom og kikka for noen minutter siden, og da var det vel 4-5 åringer og noen større (3-4) som gikk og mumsa og kosa seg. Imponert over kvaliteten på bildet, og kanskje spesielt lyden... Det eneste som mangla var i grunnen en skikkelig smell, et hyl og en real gjørmesprut.

OK, så med andre ord er du enig i at med rikelig vinterbeite går det helt greit. Kalveve har nok mat, og kollene blir heller ikke i dårligere stand selv om de har kalv.

Da er det mitt soleklare valg å gjøre det slik. Jeg er nemlig overbevist at dette vil stresse kollene vesentlig mindre, enn om de skal miste avkommet hvert eneste år.

Nja, jeg er fortsatt overbevist om at det beste for reproduksjonstakten i bestanden er å plukke ut et stort antall kalv hver høst - og at kollene vil være i bedre kondisjon om våren dersom de går uten kalv, enn om de går med kalv. Selv om det selvsagt vil ha mindre å si i et område med rikelig vinterbeite enn i et område med mangelfullt vinterbeite.

Men, som jeg har nevnt tidligere... Hvilke valg en vil gjøre handler like mye om hvordan en ønsker å forvalte hjorten. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er _feil_ å spare kalv, og skyte fjorårsdyr. Jeg sier at man bør være klar over at dette krever en del mer vinterbeite, og at det sannsynligvis fører til en lavere kalveproduksjon. Om man i det enkelte forvaltningsområde ønsker å ta det valget likevel, og skyte en del mindre antall dyr, muligens redusere antall koller en del, og heller jakte på fjorårsdyr enn kalver, så synes jeg det skal være opp til hvert enkelt forvaltningsområde.

 

Jeg er fortsatt overbevist om at å konsekvent la kalvene gå over vinteren, er en dårlig ressursutnytting. Det sliter på vinterbeitet og det sliter på kollene. En må redusere den reproduserende bestanden (antall koller) og får en reproduserende bestand i dårligere hold, med lavere kalvingsprosent.

 

Om det sliter på vinterbeitet, er jo det kun et problem om det er for lite beite?

Hva mener du med at det "sliter på kollene" å ha kalven med gjennom vinteren?

Ja, du har selvsagt rett - hvis ikke vinterbeitet er en begrensende faktor i det aktuelle området, kan en selvsagt utnytte den "uutnyttede" andelen ved å la kalvene gå over vinteren. Eller man kan skyte en høy andel kalv, øke antall koller, og dermed få en høyere reproduserende bestand. Hjortevilt som går med kalv om vinteren er generelt sett i dårligere hold på vårparten enn hjortevilt som mister kalven om høsten (eller som går tom året før), noe som gir seg utslag bl.a i lavere kalvingsrate. Dette vil selvsagt også variere med hvor godt vinterbeite en har.

Det jeg finner svært merkelig er hvorfor de som driver med oppdrett av hjort i Norge, slakter dyrene i oktober når de er ca. 1,5år, hvorfor gjør de det ? Jo fordi det er den beste resursutnyttelsen for dem, og de lever jo av dette, hadde det vært gunstigere å slakte når dyrene var kalv, ja så hadde de slaktet dem da.

Det ligger en rapport om hjorteoppdrett på http://www.nilf.no der det sammenlignes ulike driftsopplegg, ett opplegg med slakting av kalv og ett opplegg med slakting av halvannetåringer. På den økonomiske biten kommer slakting av halvannetåringer best ut (pr. kolle) På den ressursøkonomiske sida (kg kjøtt pr FE) kommer kalveslakting best ut (pr kolle) Det antydes at man kan ha 30 koller ved fjorårsdyr-modellen, 38 koller ved kalvemodellen. Dvs på det samme ressursgrunnlaget kan man produsere mer kjøtt pr. kolle og ha flere koller med en kalvemodell kontra en fjorårsdyrmodell.

Videre bør man også vurdere hva hjorteoppdretterne gjør for å få et opplegg med slakting av halvannetåringer til å fungere. Utpå seinhøsten skilles kalvene bort fra kollene, slik at kollene skal komme i bedre hold og produsere flere kalver i snitt på våren (det regnes en kalvingsprosent på 0,97).

Jeg er fortsatt overbevist om at å konsekvent la kalvene gå over vinteren, er en dårlig ressursutnytting. Det sliter på vinterbeitet og det sliter på kollene. En må redusere den reproduserende bestanden (antall koller) og får en reproduserende bestand i dårligere hold, med lavere kalvingsprosent.

Det med at jeg tok en spissformulering om fisk, eller en lignelse som det heter i den store boka, var nå for å si at der er endel likheter, men jeg vet at fisken vokser hele livet o.s.v.. Men man kan jo få enormt mange flere fisk om man tar dem som små og argumentene om dødelighet som små er jo lignende de mange bruker for å rettferdiggjøre kalveskyting på hjort.

Ang. fiskeforvaltning er det kanskje også verdt å huske hvilke tiltak man setter inn i såkalte "tusenbrødrevann", dvs utfisking av småfisk for å få størrelse på fisken.

Jeg har holdt meg litt unna denne diskusjonen, blant annet fordi jeg har vært oppe i samme diskusjon flere ganger på "moderforumet" Likevel synes jeg det er verdt å merke seg noen småting. Blant annet - det er neppe noen som nekte for at det sliter på hunndyra å gå med kalv, og det sliter mer på hunndyra å gå med kalv over vinteren enn å gå med kalv frem til høsten. I mitt lokalområde (elg) har vi en svært høy ungdyrandel, og ligger som regel godt over 60% på kalv, i noen tilfeller opp mot 70%. Dette er et resultat av de erfaringene vi har gjort oss de siste tiåra. Vi har E6 og jernbane gående gjennom storvaldet, og det er helt klart at ku med kalv er overrepresentert i trafikkulykker. Innenfor vårt storvald på 100.000 daa har vi vært oppe i 14 voksne kyr påkjørt i løpet av en vinter, samtlige gikk med kalv, samtlige kalver ble avlivet - og dette var de eneste elgene som ble påkjørt. Iflg erfaringene de resterende åra er ikke dette noen tilfeldighet, det er en trend.

Samtidig har vi en av de raskest reproduserende (om ikke den raskest reproduserende) elgstammen som er registrert. 2/3 av kvigene er kjønnsmodne, 1/3 av kvigene er parra. Vi har alltid hatt høye tall på kalv pr. ku og kalv pr. kalvku.

Jeg tror en gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å spare kalv til fordel (eller ulempe...) for ungdyr. Det sliter på holdet til kyrne og det sliter på vinterbeitet. Selv om en har et vinterbeite som tåler en ekstra beitebelastning, er det liten tvil om at reproduksjonen i stammen vil være bedre med en høyere avskytning av kalv, som igjen gjør hunndyra bedre rustet til å bære frem og fø opp neste års kalv(er). Et annet poeng er at det er lettere å få en riktig kjønnsfordeling i avskytninga med kalveskyting. Stort sett vil det være tilfeldig om det skytes hunn eller hann. Tildeles det halvannetåringer med 50-50 fordeling, vil avskytningsstatistikken ofte være 75-25 pga den faktoren som er nevnt tidligere, dvs at det er lettere å skille halvannetårige hanndyr fra voksne kontra hunndyr. Og litt av poenget her er at dersom det blir en skjev kjønnsfordeling på kalveskytinga er dette et tegn på en skjev kjønnsfordeling fra "naturens side", mens hvis en sparer disse kalvene til året etter og får en "jegerstyrt" skjevhet, kan en faktisk ende opp med å skyte flere halvannetårige hanndyr enn hunndyr, selv om det skulle være færre av dem i bestanden.

Men når alt kommer til alt bunner dette stort sett ut i hvordan en ønsker å jakte i forskjellige områder. Jeg skal være den første til å innrømme at kalveskyting ikke er spesielt oppløftende jaktmessig.

Når denne diskusjonen først er i gang så kansje noen med god forvaltningsbakgrunn kan forklare en stakkers enfoldig sjel hvorfor det noen steder deles ut løyver på voksne hodyr uten at det gies løyve på kalv. (Selvfølgelig ingen frie dyr heller)

Dette fører selvfølgelig til at det går en morløs kalv igjen. Hvor er fornuften?

Den hjorteviltstammen hvor man ikke finner kalveløse hundyr kunne jeg tenkt meg å vite mer om... Antar at dette er en tildeling til et mindre jaktfelt innenfor et storvald, hvor man har tildelt et voksent hunndyr for å få totalkvota til å gå opp. Uansett vil ikke en slik tildeling være et frikort for å skyte kolla unna kalven.

Hundene mine synes ikke det er NOE kult med fyrverkeri. Enda verre er det nesten med sauen, på morgenen nyttårsdagen var det sau over alt inne i fjøset, de hadde hoppa rett over innredninga... Jeg synes seriøst det er rart at det er lov å holde på slik enkelte gjør. Støtter trådstarters formulering: "Jeg har funnet bedre måter å gjøre det på når penger først skal brennes"

Din Tur skal ha skryt for å opprette et slikt tilbud, men for de fleste som ikke er fullstendig uten tiltakslyst er jo jervejakta ekstremt lett tilgjengelig. Det er jo i prinsippet bare å printe ut en lisens fra nettet, og jakte får en stort sett gjøre gratis i de fleste områder - eller i allefall veldig rimelig.

Jervjakta burde absolutt ha vært mer populær, om en sammenligner med gaupejakta. Kvotene er der, men fylles ikke. Kanskje er jerven for vanskelig å jakte på, og jakta skjer i for utilgjengelige områder? Regner med at jeg og et par karer kommer til å prøve oss nå på nyåret, så snart det blir sporsnø... Vet av et område der det er jaktet fugl før jul, og en av fuglejegerne skrev logg over alle turene sine. Av 17 turer på sporsnø hadde han sett jervspor på 15 turer - og i ett tilfelle var han 15 meter unna jerven, men hadde hagla over begge skuldrene...

Dette er i et område SNO har nektet for at det finnes jerv inntil for et par år tilbake, og i følge de lokale har de funnet minimum tre ulike sporstørrelser i det samme området. Det største sporet var 13 cm, og det er visstnok et godt voksent individ... Blir spjanande å sjå...

For min del er hunden (og losen) en viktig del av jakta, og drømmejakta ut over det jeg driver med "til vanlig" er drevjakt på villsvin. Ikke nødvendigvis å stå på post for å skyte mengder med gris, ikke nødvendigvis å snike inn på stålos for å skyte en stor galte, men helst ei jakt der en har rimelig fri avskytning og kan jakte bevegelig med hund. Stort sett slik vi bruker å jakte rådyr, bare med muligheter for stålos og på et helt annet viltslag enn rådyra.

Men... har alltids råd. Det er vel mer om en har tid.

Burde vel endret overskriften til bikkjene mine...

Caro, krysning mellom Haldenstøver og grå elghund. Han er vel 5 år nå, tror jeg. Hadde tispa sjøl, parringa var planlagt. Å bruke han på elg var ikke planlagt, men behovet meldte seg og Caro har gått inn i rollen som jaktlagets førstevalg. Enten blir det stålos, eller så støter han ut elgen og kutter av. Loser "aldri" (2-3 ganger på 4 sesonger) på elg som tar løst.

Nemi, nåværende førstevalg på rådyr. 4 år, fungerer godt i skogen.

Viggo, den gamle mester. Født 4.4.93, gikk bort (bokstavelig talt) 9.11.06. Har ikke sett han siden. Sist observert av en konduktør på nordlandsbanen som trodde han hadde tatt han, men gammel'n var ikke å finne noe sted. Kommer neppe til å få såpass til jakthund noen gang.

I tillegg til disse kommer to valper etter de nevnte dreverne, Siri og Gauder. Sistnevnte lever farlig. Og ei BC-tispe for å holde styr på sauen.

En jaktkamerat er med på dette. Han "tar" revene mine...

Hadde dette vert min hund hadde valget vert enkelt, eller jeg hadde ikke hatt noe valg. Jeg har små unger i hus, og hadde aldri tatt sjangsen på en bikkje med slik psyke. Det første spørsmålet du må stille deg er tør du ta sjangsen? Hvor stor er sannsynligheten for at den kommer i kontakt med barn uten at du er tilstede og passer på?

Dette er noe jeg har vurdert fortløpende, og heldigvis er unger noe denne hunden er like vant til som husdyr. Akkurat den biten går faktisk helt strålende. Jeg har et søskenbarn på 6 år som tilbringer mye tid her, og han bodde stort sett oppi hundegården der valpene gikk - og han har holdt kontakten med hunden de siste åra. Ellers er hunden vant til å gå løst hjemme, og så lenge han har mulighet til å komme seg unna gjør han heller det enn å gå bort til folk han er usikker på.

Men ja, det er absolutt et meget relevant poeng som jeg vurderer fortløpende.

Det som irriterer meg mest er at jeg ikke vet hvor det har gått feil. Begge foreldrene har et godt gemytt, far hans var ekstrem sånn sett. Mulig han rett og slett bare har fått feil dose av feil gener i dobbelt sett, noe som ligger godt gjemt i drevergenene. Kan i allefall med hånda på hjertet si at hunden aldri har blitt dårlig behandla av meg eller noen andre. Jeg har alltid hatt snille hunder, uten unntak. Noe manglende dressur som regel, men snille, og stort sett gode jakthunder.

Mulig det rett og slett er stoltheten min som gjør at han har fått være med så lenge... Know when to quit... beating a dead horse... osv.

Vi skøt et rådyr tidligere i høst. Vi så med en gang at det hadde en skade nede på det ene bakbeinet og når vi flådde det så så vi at det var svært magert. Det var også stor forskjell mellom vektene på lårene også. 1,7 og 2,4 kg der det med skaden var minst.

 

Vi langstekte det ene låret (det største) og når vi skar det opp var konsistensen helt merkelig. Det smuldret på en måte opp. Hele låret var ikke sånn, men store deler. Smaken var forøvrig ok, men ikke så godt som det vanligvis er.

 

Noen som har en formening om hva som var grunnen til konsistensen på kjøttet?

Synes stort sett alle rådyrlår blir sånn når de stekes på langtidssteiking. Kjøttet blir rett og slett så mørt at det får samme konsistens som leverpostei. Litt tørr leverpostei... Bruker stort sett kortere steiketid på rådyr, ikke full guffe men 150-175 grader, med steiketermometer til ønsket kjernetemperatur. Helst spekka med hvitløk. Mye hvitløk. Og i steikepose. Og gnidd med rosmarin, pepper og salt utapå.

Nå spiser jeg egentlig ikke så mye rådyr, da... Selger det meste. Sambo'n synes det blir for mye viltsmak... Det var ikke noe sjekketriks med beverlår, for å si det sånn.

Verdt å stille dette spørsmålet til forumet...

Har en drever hannhund som jeg er litt i tvil om fortjener å få være med stort lenger. Historien er som følger: Kjøpte min første drever (hannhund) som 15-åring i -93. Jakta med han frem til 2003, og fant ut at det var på tide å sikre etterfølgeren, og kjøpte ei tispe. I 2005 fungerte begge disse meget godt, og jeg tok et kull på tispa. Det ble 8 levendefødte, hvorav to tisper og seks hannhunder. Jeg solgte seks og holdt tilbake ei tispe og en hannhund. Mora til valpene kommer fra ei linje der gemyttet er bra, men psyken er litt tvilsom. Har vært borti flere hunder fra linja, og de er enten krypende underdanige, eller bruker kjeften til å holde folk på avstand. Regner med flere her nikker gjenkjennende, denne typen psyke gir enten-eller hunder.

Mora til valpene har vært av den underdanige typen, snill som dagen er lang men når du roper henne inn kommer hun kravlende de siste par metrene mens hun tisser. Det er skutt en brukbar mengde rådyr for henne, og hun jager hare som bare f... Jaktegenskapene er det ingenting å si på. Valpene har blitt en av hver. Tispevalpen som mora, hannhunden av den litt mer utagerende typen. Livredd folk, bjeffer og knurrer for å vise at han ikke vil ha dem nært seg. Han skiller på folk, noen hilser han på umiddelbart mens andre holder han stålos på i timesvis om han må. Til meg er han helt knallende flott, oppfører seg eksemplarisk. Til meg er han faktisk speilbildet av far sin. Han er dessuten helt uredd når det gjelder dyr, f.eks sauer, kyr og hester. Respektløs, mer eller mindre. Jeg må legge til at det neppe har blitt bedre av litt dårlig sosialisering, manglende grunndressur osv.osv.

Dessverre ser det ut til at psyken har påvirket jaktinga hans. Han fungerer egentlig greit i skogen når det er bare jeg og han som er ute. Han søker godt, sporer, tar ut og jager et par minutter. Men han kan få hetta om han kommer bort til en stubbe som ser "skummel" ut, og han slutter av og kommer med halen mellom beina om det smeller et skudd. Selv om det er på nabovaldet! Og døde rådyr er ikke noe morsomt i hele tatt, de er rett og slett skumle. Og han har rukket å bli to år.

Far hans var 4 før det første dyret datt, og var en drever som jeg neppe får makan til noen gang. Men han hadde en helt annen psyke og en helt annen utvikling fra han var valp. Denne hunden tror jeg ikke det er håp for. Og hvis det er håp, tror jeg han krever betydelig mer arbeid enn om jeg hadde kjøpt en valp nå i dag.

Tanker, meninger, erfaringer?

Det er nok slik mange ødelegger hunden sin på, Jeg har alldri skutt rådyr som har vært på "flukt" ut av området, men kun skutt rådyr som går og turer i sitt område hele tiden, om losen er på 20 minutter og dyret kommer så skyter jeg. og roser hunden selvsagt.

Jeg har også erfart at når du driver innjagingen alene og er forsiktig slik du beskriver så kan dyra ture rundt runde på runde, da er også forutsettningen for å lykkes med hunden sin mye større, jaktkompiser og laget kommer inn etterhvert.

Hadde et kroneksempel her om søndagen. Dagens siste slipp, bikkja jagde et rådyr som tura ok i terrenget, men unna postene. Forferdelig føre så det nytta ikke å flytte etter. Det ble skumt og losen slutta, så vi trakk inn postene til dit jeg slapp hunden. Og når vi stod der viste både peiler og erfaring at hunden var på vei bakspora tilbake til utgangspunktet. Likevel var det en som bare måtte begynne å rope og plystre etter bikkja. Utålmodig da vettu... Fullstendig unødvendig, i verste fall begynner bikkja å løpe etter lyden og roter seg bort fra baksporet.

Heldigvis en godt innjagd 4 år gammel tispe som jeg tror og håper at klarer å holde på de gode egenskapene framover, men jeg ser at "jaktlagsjaktinga" gjør noe med hunden. Hun henger på adskillig mer nå enn før. Hun blir neppe noen heldagshund, men kanskje litt i overkant av hva jeg synes er ønskelig i mine terreng og slik vi jakter. To timers los er egentlig mye... Det rådyret som ikke vet av oss da, er døv og blind.

Jibag: Kan godt være du har rett, men hva kommer det av at når en hundeeier har to drevere, gjør alt likt med begge bikkjene, at den ene jager maks 2 timer om det turer så lenge ( noe som er skjeldent) og legger av straks rådyret tar ut, mens den andre jager 8-10 timer og søker til nærmeste gård når mørket senker seg?

Hva er din teori om at en blir fylkesjager og en blir topp jakthund når alt gjøres likt fra starten av?

Jeg tror det skyldes genetisk variasjon, og vet hvem jeg ville avlet på...

Jeg vet også hvem jeg ville ha avlet på, men jeg er fortsatt ikke overbevist om at det kun handler om gener. En klarer ikke å gjenta innjaginga til en hund eksakt med en ny, og jeg tror at forholdsvis små "skjønnhetsfeil" i innjaginga kan få stygge konsekvenser. Og det kan også være en av de få tilfellene som er unntakene som bekrefter hovedregelen...

Jeg er absolutt åpen for at det er enkelte individer som fra fødselen av er helt sprengt i topplokket.

Her hos oss har vi to jaktlag som jakter rimelig hardt. På mitt jaktlag bruker vi å være 2-5 mann som posterer med tanke på vind, unngår å støkke losen, posterer slik at losen kan passere uten å bli støkt osv. Nabolaget stiller med 10-12 mann, posterer konsekvent i utkanten av terrenget, og går på med 2-3 hunder. De leter hund stort sett hver kveld de har jakta, vi har uten unntak hundene med hjem. Sånn har det vært de siste 12 åra, selv med en del utskiftning av hunder (spesielt hos naboene).

Jeg tror rett og slett at måten naboene jakter på, der de forutsetter at dyra skal ut av terrenget for å skytes, gjør at hundene henger hardere på. Hundene lærer seg at når de jager dyr ut av terrenget, får de belønninga i form av felt dyr. Hvis losen går ut, peiler de seg etter losen, kjører rundt, posterer ut, og skyter dyret (av og til). Dvs de lærer hunden at det er bra å jage dyret pokkerivold, det blir fall likevel.

Ikke godt å vite...

Alt det villreinjegeren sier virker fornuftig, grunndressering bør sikkert ligge i bånn.

Bør, men må ikke. Innkalling er ikke 100% nødvendig. Hvis dreveren er innjagd optimalt, legger den av og returnerer innenfor normal tid.

Men jeg er fremdeles fundamentalt uenig i at det er manglende dressur som er grunnen til at drevere blir kalt fylkesjagere.

Tiltredes!

Etter min erfaring (som ikke strekker seg over flere mannsaldre, men jeg har da vert med på 12-15 drevere sammen med kompiser) har man ca 50% sjangs for å få en drever som holder kontakt, dvs at den slipper losdyret når det tar ut, og kommer inn UTEN at man trenger å rope og skrike, plyster eller blåse i trompeten for å få den inn. Da alarmerer man samtidig alle andre rådyr i terrenget.

Dreverene skal ha god jaktlyst, samtidig som de skal ha vett i skallen. 99% av dreverene har jaktlyst, desverre har bare 50-60% vett i skallen.

Det jeg mener er at man må avle på de 50% som har vett i skallen. Hva man gjør med de andre 50% skal jeg ikke legge meg opp i, bare de ikke brukes i avl!

I beg to differ. Jeg tror faktisk at stort sett alle drevere har potensiale til å bli en god jakthund fra fødselen av. Noen har potensiale til å bli brukbare, noen til å bli gode, noen til å bli ekstremt gode. Noen svært få fødes uten de nødvendige egenskapene til å bli så mye som brukbare.

Dette er potensialet. At 50% av dreverne som voksne ikke har vett i skallen tror jeg skyldes eierne. Og eierne alene.

Og jeg tror videre at en hund som har lært seg til å jage over stokk og stein stort sett er tapt. Den krever i allefall betydelig mer innsats å få til å bli god enn en "ubesudlet valp".

Passer godt at mitt første innlegg her handlet om drever, gitt.