Hjortejakt - hva jeg følte

[snake]

Jeg ble introdusert for hjortejakt av min beste far allerede i ung alder, fikk være med og syntes det var stas, men også litt kjedelig må jeg innrømme, men sånn er det når en liten smårolling skal være med og bare se.

Men alle historiene han fortalte gjorde at da jeg ble gammel nok tok jeg jegerprøven. Og første året skjøt jeg opp med bestefars gamle mauser, men det året ble det resultatløst pga studier og slikt som kom i veien.

 

To år senere med nyervervet Tikka T3 i kaliber .30-06 og fast jobb var det på tide å prøve igjen:

 

Det er tidlig morgen og den siste uken har vært preget av lite søvn som bare har vært delvis i bruddstykker. Men allikevel er det noe som driver meg opp av sengen 04:00 etter bare 3 timer søvn. Jeg kommer meg på bøen og begynner å søke området med kikkerten, fremdeles er det mørkt og det er veldig vanskelig å se noe som helst, og jeg kjenner jeg blir sliten i øynene etter bare 10 minutter. Men man kan jo ikke ta øynene vekk heller.

Jeg tar rifla og lader en patron 180 grs fusion patron før jeg fortsetter å studere området foran bøen.

Jeg spotter en enslig skygge langt ute på jordet, altfor langt unna enda for skudd, men jeg venter spent og følger hjorten med øynene og kikkerten, det er fremdeles bare slik at jeg ser en skygge i en så vidt annen farge enn bakgrunnen på vei oppover. Hun kommer nærmere og nærmere. Jeg kjenner hjertet hamre i brystet og adrenalinet fosse gjennom kroppen, hendene mine begynner å skjelve litt, og jeg må tvinge lungene til å ta inn ett par dype pust før jeg løfter rifla forsiktig. Med tommelen føler jeg over sikringen at den er på. Med øyet limt til kikkertsiktet finner jeg dyret igjen, hun er fremdeles i bevegelse og jeg vil helst ikke skyte på dyret mens hun er i bevegelse. Hjernen min skriker ”stopp! Stopp da, bare stå stille”.

Sikringen løsnes forsiktig, og pekefingeren min hviler på avtrekkeren, jeg sliter med å holde adrenalinet og pulsen rolig og stødig, men kan allikevel ikke unngå at jeg kjenner pulsen banke i pekefingeren.

Kolla gjør ett lite stopp og jeg strammer pekefingeren om avtrekkeren, men i det jeg skal klemme de siste grammene på avtrekkeren så beveger hun seg igjen, jeg løsner trykket på avtrekkeren og følger hun med trådkorset, hun stopper igjen og jeg presser litt på avtrekkeren igjen, men igjen begynner hun å vandre og jeg holder trykket. Jeg er redd for att jeg nå har spolert sjansen min. Men jeg følger hun, hun gjør ett lite stopp og i det jeg ser at hun stopper klemmer jeg avtrekkeren helt inn.

Siktet midt blir gult idet 180 grs fusion sparkes ut av løpet og raser mot kolla, jeg river bolten opp og tilbake igjen ny patron ladd og klar, jeg søker febrilsk etter kolla.

Jeg finner hun igjen ”men hvorfor står hun oppreist? Bommet jeg?” forsiktig legges trykket tilbake på avtrekkeren og ett nytt skudd er bare ti dels sekunder unna å bli løsnet mot kolla.

Heldigvis ser jeg att kolla begynner å sjangle og tilslutt detter overende. En helt bedriten mengde adrenalin skyter ut i hvert fiber av kroppen og jeg vet ikke om jeg skal hoppe av glede, eller sitte taust i sorg. På en måte er det jo litt trist å ta livet av ett så fint dyr som hjorten er, men samtidig klarte jeg å holde hodet kaldt og gjøre de riktige tingene til riktig tid. Så gleden er helt klart til stedet, men samtidig må jeg innrømme att jeg er litt trist også. Jeg sprinter bort og sjekker att kolla er helt hundre prosent død før jeg tømmer våpenet og jeg og bestefar begynner slaktingen.

 

Dette var min første hjort, og jeg tenkte kanskje noen ville finne det interessant.

ett par år siden dette nå men husker det som om det var i går

[SuperHansen]

Bra skildret

[snake]

takk håper noen som leser den blir inspirert til å begynne med storvilt jakt

en ting er sikkert, vært hekta siden

[STUBBERUD]

Flott gjenfortalt snake

 

Nils-Ole

[Radar88]

Flott historie

[Sirocco]

Bra historie og godt skrevet. Kjenner følelsen igen ,og den går nåkk aldrig i glemmeboka

[Bjerke]

Bra skrevet og artig lesing. Mulig jeg får jakta Hjort til høsten