En ny, ung hannhund på vei inn i heimen...tips, råd, synsing

[Buster]

Hei.

 

Nå er dagen snart kommen for å hente hjem et nytt familiemedlem til vårt jegerhjem.

Fra før så består dette hjemmet av; "Far", "Mor", "Alma" en strihåret dachstispe på ca 4 år, og "Rocco" en jämthundhanne på snaue to år.

Alma bor for det meste inne, mens Rocco har egen binge og eget hus ute hvor han bor. Men han er inne sammen med oss et par timer hver dag, minst....pluss turer og lek i hagen.

Vår nye champ er en hannhund av strihåret dachshund.

 

Rocco er selveste "gutten til far" og er über-preget på far. Han er helt avhengig av far og å hele tiden vite hvor han er.

 

Mitt spørsmål til menigheten er som følger;

Er det noen tips, og råd som jeg kan ta med i min helhetsvurdering ang. hvordan jeg skal la dette "møtet" foregå mellom Rocco og "den nye".

Nå er jo dette en skjør liten tass, uten noen spesielle holdepunkter her i verden når han kommer til oss. Rocco er voldsom i sin fremferd, og har lett for å slå litt med labben når han skal leke. Og dette kan jeg ikke la ham gjøre med denne lille tassen. Jeg vil at han ikke skal få noen traumatiske opplevelser så tidlig selvsagt. Og hvilke sjalusi reaksjoner vil jeg fremprovosere ved å si nei til Rocco, og skjerme den lille. Vil det være bra?

 

Jeg takker for råd, tips, og synsing. Så kan jeg sette sammen en teori som jeg tror på selv før den store dagen.

 

MVH

Buster'n.

[Buster]

Ingen som har liknende erfaringer med stor voldsom "rasabass" av en hannhund, og ny liten valp..?

[sjarken]

Har selv hatt flere hunder på en gang...deriblandt dachser.

Tror ikke møtet mellom jamten og valpen vil by på problemer ,derimot har jeg ofte opplevd dachsen som en "troublemaker" når den kommer forbi valpestadiet. Dachsen tror han er størst og sterkest og vil ganske sikkert utfordre og tøffe seg langt over tillatte grenser.

Når den fysisk overlegne hunden (jamten) tilslutt blir lei den lille plageånden (dachsen) kan resultatet fort bli stygt.

 

Det er nå min erfaring....

[Buster]

Jeg ser den...!!!

Og den har jeg faktisk også tenkt litt på.

 

Jeg har kun hatt dachser i eget eie, og aldri mikset flere raser før nå.

[flyfisher]

De fleste hannhunder reagerer med ytterst forsiktighet når det gjelder småtasser, nærmest som; neeeeii her er det ingen valper gitt.... selv om de står faktisk å ser på knøttet..

 

Problemene kommer sigende etterhvert, særlig med to hannhunder. Ofte går dette bra veldig lenge og de kan virke veldig gode busser inntil den yndig ALMA finner det formålstjenelig med en løpetidsperiode...DA bynner sirkuset og selv har jeg fortsatt to stk hannhunder (dachsen&dreveren) som hater hverandre.

 

I gamle dager når jeg var innbitt ungkar med bofaciliteter som bar preg av nettopp sivilstatusen, hadde jeg to hannhunder samtidig, strihårsdachs begge to; Larris og Casper. Førstnevnte var en mix av godt hiblod og sterke drevlinjer, Casper på sin side hadde Nordens mest merriterte dachs som far pg disse to hannhundene bodde sammen med ei tispe som var halvsøstra til Casper og midt oppi dette hadde jeg en halvvill Jämthund som selskap inne på kjøkkenet som også var ladebu....

 

Vel ,jeg hadde kappa beina av en to seters sofa så dachsene hadde ei fin seng for seg sjøl. Denne rare familenen fungerte prikkfritt frem til en evt løpetid nærmet seg, da måtte Casper flytte til mine foreldre og være der til perioden til Fia var over.

 

Larris på sin side var meget begeistret over Casper, han var 5 år eldre og var svært trygg på seg selv og overhode ikke aggresiv på noen måte. Han stellte svært godt med Casper og satt gjerne og slikket Casper i ørene, han på sin side syntes at omsorgen ble litt i overkant og blottla mesteparten av tanngarden så bustebarten stod rett ut, dette kunne ikke Larris unngå å se, men det var helt uinteressant så han fortsatte rengjøringen av øregangene til Casper med uforminsket styrke. Det kom aldri til noen konfrontasjon med disse to hannhundene. Casper på sin side tok et oppgjør med Agresso (Tjukke, "dachsen") når han ble innlemmet i dachsesamlingen min, men det er en annen historie.

 

Casper forlot oss denne uken etter femten og etthalvt år sammen, gode minner og takknemlighet over å hatt en så trivlig hund er det jeg sitter med etter Casper.

[GB]

Jeg har noen erfaringer fra en lignende setting. Vi hadde (og har) en stor, sterk og tøff strihåra vorsteh som var to år da vi fikk lillegutten (en borderterrier) i hus. Vi tok med SV`en til Sverige når vi henta småen, og de fikk hilse på hverandre med en gang. På turen hjem lå de i dobbeltburet baki bilen, og var rolige og fine. Første natta hjemme blei en merkelig og fin opplevelse. Valpen blei satt i ei innhegning i loftstua, og peip og sutra. SV`en gikk å henta alle sine favorittleiker og tyggebein som han slapp inn til valpen, før han la seg til å sove ved siden av den lille. Hadde aldri tenkt at han kom til å reagere sånn...

 

Ellers var det endel bekymringer i heimen ang. voldsom leik. Hos oss virker det som om den voksne hannen styrte kreftene sine, sånn at det ikke blei farlig for valpen. Vorstehen vår er forresten ikke glad i andre hanner.

 

Gudd løkk!

[Buster]

RIP Casper!

 

Ja, jeg vet at løpetiden vil bli en prøvelse. Men jeg har jo muligheter til å stenge alle hver for seg, og/eller ev. sette "Fräkka Frøken Fräken" bort i denne tiden, og håper det vil ordne seg på et vis.(kvinnfolk er roten til mye vondt vettu. hihi)

Jeg vet at du har noen opplevelser rundt det å ha mange hunder, Lars.

 

Jeg har selv hatt tre hannhunder samtidig, som IKKE likte hverandre, og vet at det Kan være en utfordring. Jeg tro dette vil gå seg til her hjemme, og nettopp her hjemme så er det fullt mulig å holde de relativt adskilt også. Men jeg er typen som ønsker å ha hundene mine mest mulig sammen med meg, som familie-medlemmer, og det hender stadig at vi feks skal på hytta eller på tur, og da er det å foretrekke at de går sånn nogenlunde sammen også.

 

Men jeg er litt spent på Rocco, som til de grader er gutten til far. Han kommer til å bli syklig sjalu på den lille krabaten tror jeg.

Skal jeg være obs på det, eller skal jeg bare heve meg over det, og være suveren leder?

[Buster]

Jeg har noen erfaringer fra en lignende setting. Vi hadde (og har) en stor, sterk og tøff strihåra vorsteh som var to år da vi fikk lillegutten (en borderterrier) i hus. Vi tok med SV`en til Sverige når vi henta småen, og de fikk hilse på hverandre med en gang. På turen hjem lå de i dobbeltburet baki bilen, og var rolige og fine. Første natta hjemme blei en merkelig og fin opplevelse. Valpen blei satt i ei innhegning i loftstua, og peip og sutra. SV`en gikk å henta alle sine favorittleiker og tyggebein som han slapp inn til valpen, før han la seg til å sove ved siden av den lille. Hadde aldri tenkt at han kom til å reagere sånn...

 

Ellers var det endel bekymringer i heimen ang. voldsom leik. Hos oss virker det som om den voksne hannen styrte kreftene sine, sånn at det ikke blei farlig for valpen. Vorstehen vår er forresten ikke glad i andre hanner.

 

Gudd løkk!

 

Hihi...

En god historie. Takk for den!

[Guttapåskauen]

Skal jeg være obs på det, eller skal jeg bare heve meg over det, og være suveren leder?

 

 

Jeg ville vært suveren leder og hatt nulltoleranse for tullball.

[flyfisher]

Selv om Dachsen & Dreveren er svorende fiender, så ser jeg at dette er en adferd som er veldig avhengig av sted dvs; inne i huset og i hundegården er det helt uaktuellt å la de to komme i kontakt med hverandre. Når vi skal gå tur er vondskapen glømt; da er de så omgjenglige og hilser med noe høy haleføring riktignok, men dog venner og kan gå faktisk i samme kobbel uten noe basketak.

 

Jeg vill bruke bur (varikasse) aktivt når jeg skulle reise bort og ikke la de stå uten tilsyn sammen, du leser mye på kroppsspråket en god stund før det smeller og kan forhindre et slagsmål.

Dachsen har en ting tilfelles med elefanten; de glemmer aldri !!! en Jämthund er mye mer rund i kantene og kan fra å være illsk (hvis jämter kan være det) til å være smørblid i løpet av en halvtime, sånn sette er Jämtn greiere å ha med å gjøre. Bakdelen med Jämt er at de er ganske effektive å statuere et eksempel...hvis eksemplet overlever.

 

Drever`n fikk ny lekekompis i og med at husets frue anskaffet seg en slik "Kannindachs, strihåret" ligner mye på en ordentlig dachs, bare at størrelsen er nærmere ei svær rotte enn ei bikkje. Denne vevre skapningen som ikke var mye større enn en ekkønnunge når hun kom i hus. Vi var litt engstlig for at Dreveren skulle være voldsom med de digre labbene som sikkert er i størrelse 44 og med en styringsenhet som ikke her helt på nett noen ganger var bekymringen berettiget..

 

Men, Qvint har vist seg å være en meget hensynsfull lekeonkel for "rotta" og selv om leken til tider kan være noe voldsom tar han veldig hensyn til den lille.

 

Nevnte jeg at Dreveren er veldig avhenging av pappan sin ? jepp, det er riktig !

[Shadob]

Når jeg overtok en voksen schâfer (hann) - og hadde en voksen Doberman og Engelsk Setter (begge hannhunder) fra før, gjorde jeg følgende:

 

Jeg delte av hundegården i to, og setter`en og dober`en fikk halve.

Shâfer`en fikk siste halvpart.

 

Og hans halvpart - var den hvor døren inn til hundegården var.

Dette pga. av at jeg ikke "kjente" denne hunden, og ville ta ut/pleie kontakt med den - uten de andres innblanding.

 

De første dagene - fikk alle hundene stå i hundegården noen dager (noe uvant for de to jeg hadde fra før - da de var vant til sine trimturer).

 

Det som da skjedde - var at dober`en og den nyanskaffede - "hang" på hver sin side av nettingen for å ta hverandre.

Dette vedvarte et par dager.

 

Da de roet seg ned - åpnet jeg skilledøren i hundegården - og gikk bort fra de (mens jeg smugkikket meg bak).

 

De gikk rundt - og hadde kuppelrygg noen minutter - noe jeg avbrøt med å rope på de.

 

 

Og tro det eller ei:

De slåss aldri.

 

Det som imidlertid forbauset meg - var at når dober`en falt om (steindød) på èn av våre trimturer etter noen år - "gikk" schâfer`en på ham.

 

Hadde han vært feig - i alle disse år?

Jeg kan liksom ikke forstille meg det heller - da denne var den beste tjenestehunden jeg har hatt.

Men respekten var kanskje tilstede hele tiden for dober`en?

Og endelig kunne han markere hvem som var sjef?

 

Sikkert mange her som har peiling på hundepsykologi mye bedre enn meg - og som kanskje kan gi et svar?

[Guttapåskauen]

Det som imidlertid forbauset meg - var at når dober`en falt om (steindød) på èn av våre trimturer etter noen år - "gikk" schâfer`en på ham.

 

Litt OT kanskje men det tåler vi vel.

 

Etter min mening er hundepsykologi og Schäferspykologi 2 ulike ting. Schäferhunden er på den ene siden lettlært, arbeidsvillig og tillitsfull. Men den har også en mørk side som gjør den til en møkkabikkje i mine øyne, de er vanvittige sjalu og hevngjerrige.

 

Det som er skummelt med dem er at så lenge de lever under stramme tøyler så er de tilsynelatende harmoniske. Men når balansepuktet i flokken endrer seg så kommer det værste fram i en schäfer. Når den med sin utspekulerte feighet skjønner at NÅ er tiden inne, ja da går sikringene i topplokket på den. En schäfer kan gå i årevis å bære på sin hevngjerrighet. De kan skjule sin hevntørst som ingen annen hund kan, og de utfører hevnen mer effektivt enn noen andre hunder kan.

 

I mine øyne er schäferen i særklasse den mest usympatiske hunderasen vi har. Det verste enkelte schäfere vet er å måtte dele sin førers gunst med andre. Enkelte av dem har en helt enestående evne til å finne på utspekulert faenskap.

 

Når en hund gyver løs på en død frende ville jeg satset en dagslønn på at det var en schäfer som sto for udåden. Det er helt unormal oppførsel av hunder, men schäfere finner på det utroligste for å betale tilbake gammel gjeld.