En kort historie om glassfiberskjefter

[Arrowmaker]

I dag går disse kunststoffskjeftene under samlebetegnelsen "synt" eller syntetiske, noe som jo kan være mye rart. Nå har jo utviklingen ikke stått stille siden Chet Brown og Lee Six begynte å eksperimentere med glassfiberskjefter midt på 60 tallet, så mye av materialene som brukes i dag er sikkert bra for formålet og noe sikkert ikke så bra, alt etter som.

Utgangspunktet til Brown og Six var å bygge skjefter som både var solide, stabile og lette. Begge var aktive jegere og også aktive innen benkeskyting. Chet Brown var lei av rifler som gav opp ånden midt i en match eller forandret seg fra Lørdag til Søndag. Etter et besøk hos broren, som var flyingeniør, fikk han rådet å prøve med glassfiber. Det første forsøket var å hule ut en trestokk og fylle kolbe og fortre med polyurethan og området for låskassen med glassfiber. Han var så fornøyd med dette at det sporet til videre eksperimentering selv om, som han selv sier, stokken så ut som om den hadde fått "a case of the uglies". Både Chet og Lee jobbet for Telephone Co. og drev med skjeftemakeriet på fritiden. Det var mye prøving og feiling i begynnelsen med forskjellige former og metoder. Etter hvert prøvde de å lage stokken i to deler for så å lime delene sammen. I begynnelsen brukte de 200 timer på å lage en stokk bare for å finne ut at presisjonen var elendig. Denne stokken var hul og de fant etter hvert ut at problemet var beddingen. Det blir for mye å gå inn på alt her, men historiene om frysedisken (brukt som arbeidsbord) dekt av polyester, stokker som sprekker av ekspanderende skum og Chet nedsprøytet av både skum og polyester er ganske fornøyelige historier.

Problemer med bedding osv ble etter hvert løst og den første glassfiberstokken som ble bygd for andre var på en 40X kasse i .223 tilhørende Dave Wolfe. Stokken ble lakket i Robins egg blue farge og rifla ble hetende Blue Boy. Etter hvert fikk rifla nytt løp i .222 fra A&M og ble brukt i sitt første stevne, Speer Shoot i Midland, Texas. Her kom den på nr. 7 av 67 deltagere og en måned senere ble Dave Wolfe nr. 2 i Sporter Varmint Nationals etter Donnalee Stekel. Neal Knox lånte også rifla og kom på nr.13 i samme stevne. I 1971 hadde rifler med glassfiberstokker fått en viss tilhengerskare blandt benkeskytterne, og ballen begynte å rulle etter som flere og flere av toppskytterne benyttet seg av skjefter fra Brown og Six. I 1972 begynte de å bygge skjefter for jaktrifler.

I 1973 begynte Gale McMillan sine skjefter å gjøre seg gjeldene. Opp til 1975 var det kun to produsenter av glassfiberskjefter, da begynte også Orlin Gilkerson å produsere. I 1977 skilte Brown og Six lag, Six startet Six Enterprises og Brown fortsatte med Brown Precision.

I 1978 starter så Georg Kelby opp og i 1979 Tom Houghtons H.S. Precision. Jim Garret følgte på også i 1979.

 

Her hjemme var det vel Sigurd Halvorsen og haugaland Våpensenter som var først ute med å tilby ferdige rifler og stokker fra Brown Precision en gang tidlig på 80 tallet. Selv fulgte jeg etter med rifler og stokker fra McMillan i -86. Som de fleste sikkert vet er det Magnum Hansen som forhandler McMillan i dag.

 

Som nevnt tidligere er glassfiberskjefter tidkrevende å lage, selv om moderne produksjon har kuttet betydelig ned på tiden i forhold til Chet Browns første stokk. Dette medfører at de er relativt dyre. Etter at glassfiberskjefter ble akseptert og populære så en del produsenter muligheten av å tilby sprøytestøpte skjefter til en billig penge. Disse veide og veier like mye som et treskjefte, er myke og fleksible og lever vel egentlig ikke opp til formålet med et glassfiberskjefte, som er vekt, styrke og stabilitet i kombinasjon.

[katta er dau]

kva er differansen på glasfiber og sprøytestøypt då? sånn omtrent