Enn hvis man så litt på formålsbestemmelsen knyttet til jaktskytingsprogrammene under NJFF?
Fra regelheftet for jaktskyting 15-2019 står det blant annet om formål:
«Formålet med NJFFs jaktskyting mot stillestående og bevegelige viltmål er å gi jegeren trening i skyteferdighet for utøvelse av mest mulig human jakt, sikkerhet i våpenbehandling og for rekruttering og opplæring av ungdom og jegere. Opplegget skal derfor gjøres på en slik måte at øvelser og konkurranser ligner mest mulig på situasjoner som jegeren står ovenfor i jaktsammenheng. Jaktskyting har også utviklet seg til å bli en stor konkurranseaktivitet som interesserer svært mange av NJFFs medlemmer, og utvikling av konkurransevirksomheten er derfor et viktig satsningsområde for forbundet»
Formålet med jaktskytingen er blant annet å gi jegeren ferdigheter til å utøve en mest mulig human jakt, og at det skal ligne mest mulig på reelle jaktsituasjoner.
Det kunne jo vært interessant å hatt en diskusjon om:
1) hva som ligger til grunn for en human jaktutøvelse,
2) hva som kjennetegner reelle jaktsituasjoner,
og 3) hvordan man kan lage jaktskytingsprogram som ligger tettest mulig opp til dette innenfor praktiske rammer?
Når det gjelder 1) om mest mulig human jakt må jo dette dreie seg om at man ikke løsner skudd som medfører lidelse for viltet (punktum.) men hva innebærer nå dette tenker jeg? For min del dreier dette seg om at jegeren må opptre innenfor sitt erfarings- og ferdighets-repertoar. Jegeren må gjenkjenne jaktsituasjoner hvor det med hans eksisterende erfaringsgrunnlag vil være nær 100% sannsynlighetsovervekt for en god felling. Denne «gjenkjenningen» må som regel skje automatisk siden det ofte er et kort handlingsvindu hvor det skal bestemmes «to shoot, or not to shoot».
Dernest må jegeren kjenne igjen jaktsituasjoner hvor han vet helt sikkert at han ikke vil mestre human felling. Men mellom disse to gjenkjenningssituasjonene vil det jo også være en «gråsone», en usikkerhetssone? For hvor går nå egentlig grensen for nær 100% sikker felling? Særlig hvis denne beslutningen må gjøres raskt, så mener jeg vel kanskje at jo mindre trening og erfaring man har jo større er denne gråsonen mellom sikker felling og overhengende risiko for skadeskyting/bom.
Jo større usikkerhetsrom, jo flere jaktsituasjoner vil ende opp i en av disse to alternativ:
1) Jegeren lot være å skyte, selv om han burde skutt i henhold til sitt ferdighetsnivå. (det var egentlig en 100 % sjangs, men man lot være å skyte. Og det skal man jo ikke angre på, men man kan lære av det ).
2) Jegeren løsnet ett skudd som ikke burde vært løsnet i henhold til sitt eget ferdighetsnivå, hvor det enten resulterte i skadeskyting eller at det var en betydelig stor dose flaks som resulterte i human felling.
En del av human utøvelse er etter min mening da å trene og skaffe seg erfaringsgrunnlag og etterstrebe gjennom hele jegerkarriæren å minimere dette usikkerhetsspennet med «gråsoneskudd». Vi vil vell alltid oppleve å ha holdt igjen et skudd som burde vært løsnet (det er jo derfor det heter at man ikke skal angre på et skudd som ikke er tatt), og vi vil vell alltid oppleve å komme ut for å ha løsnet et skudd som ikke burde vært tatt hvor det endte i skadeskyting, eller at med hjelp av «Vår Herres Inngripen» det gikk bra. Men MÅLET mener jeg – må være å gjennom trening etterstrebe i størst mulig grad å unngå å havne i disse situasjonene hvor jegeren i etterkant må innrømme for seg selv at det var for stor usikkerhet knyttet til resultatet av å løsne skudd.
...Og slike saker kalles jo av en grunn for grensetilfeller.
Og for å håndtere de best mulig sitter jeg og tenker på noe som kanskje kan kalles «automatisert bevissthet», og automatiserte handlingsmønstre?
Og det er jo ikke så eksotisk mener jeg, all den tid det vell egentlig er det vi gjør når man blir sendt på glattkjøringsbane ifm trafikkopplæring til førerkort, eller lærer om risiko og gjennomføring av forbikjøring?
Og ikke minst kunne dette være aktuelt å se på hva slags automatisert handlingsmønster som bør knyttes til dersom man har «driti deg ut» i en jaktsituasjon. På jakt må det da besluttes en videre oppfølging. Da er det å gjenkjenne var det en bom? (da må man være flink å se skuddet).
Hvis ja? - holde igjen ytterligere skudd.
Var det en treff/skadeskyting? Hvis ja --> mulig med nytt dødlig skudd/treff for å korte ned dyrets lidelse gjennom raskt ettersøk?
Det er således mange dilemma som man står overfor som jeger knyttet til human jaktutøvelse i "gråsonen". OG nå er det da slik at jeg vitterlig mener vi gjør dette meget bra i Norge. Men det er ikke sikkert at man ikke av den grunn har noe å gå på for å utvikle skyteprogrammene mer i forhold til deres formålsbestemmelser. Og her tror jeg man har grunnlag for både en artig og interessant diskusjon?
Når det gjelder punkt 2) hva kjennetegner reelle jaktsituasjoner? så mener jeg det kanskje skal la seg gjøre å formulere dette noe kortere.
For det første så kan det kanskje skilles med jaktsituasjoner som tilnærmet ikke er tidsbegrenset, og jaktsituasjoner hvor det er et kort handlingsvindu. Og med det mener jeg f.eks en glenne, eller riktig vinkel på vilt, o.l. som er riktig for å avløse skudd i henhold til human jakt men som bare har fra f.eks. 3-10 sekunders varighet (eks ved drivjakt), eller i andre tilfeller 6-15 sekunder (eks. en del seljakt), eller 15-30 sek (eks. en del situasjoner hvor viltet har hørt eller lokalisert noe (deg) men vet ikke helt hva det er, og lurer på om det skal legge i vei bort fra stedet).
Poenget jeg tror jeg vil frem til her er at dette er situasjoner hvor du ikke rekker å tenke, ikke rekker å gjøre resonnementer og kritisk tenkning. Beslutningen om hva du gjør som jeger avhenger ene og alene av om intuisjonen som sier om dette går bra eller ikke (type magefølelse).
I jaktsituasjoner (type uforstyrret beitende rådyr) som tilnærmet ikke er tidsbegrenset har jegeren derimot oftest god tid til å tenke handling-konsekvens, og han har tid til å gjøre gjennomtenkte resonnement og veie for og i mot. Men også her er det jo god mulighet til å ta de feile «gråsoneskuddene» ved at man kan sitte å lulle seg inn i den tro at man er bedre enn man er, tenker tanker om at man har en god dag, eller tenker at det har jo gått så bra på trening i sommer at dette må jo gå, eller annen type overkonfidens. Likeledes kan jegeren lulle seg inn til å tro at man er dårligere enn man er i samme situasjon, «ikke ha trua på seg selv denne dagen», osv...
Jeg ville tro at mange jegere vil kunne kjenne seg igjen i disse beskrivelsene. I alle tilfeller har jeg da selv lullet meg inn i en tro på meg selv både den ene og den andre veien oppgjennom årene.
Sluttpoenget mitt her må vel bli både når vi har godt om tid og når vi er presset på tid, så kan vi ha utfordringer med å ta riktig beslutning. Heldigvis er den vanligste varianten man hører at «jeg ble så usikker så jeg lot være å skyte», eller «det gikk jo så fort, så jeg rakk jo ikke å tenke!». Her er jo den humane delen ivaretatt, heldigvis, men slike uttalelser sier også noe om et uutnyttet potensial til å nyttegjøre seg av muligheter på jakt.
Uttalelsen burde heller vært «jeg vurderte å skyte, men jeg var sikker på at det skulle holdes igjen i denne situasjonen», «det gikk så fort, og autopiloten min fant det ikke forsvarlig å skyte i denne situasjonen. Når jeg tenker nå etterpå så gjorde jeg riktig beslutning», osv.
Også sett fra den andre siden kan dette belyses ved uttalelser som «det gikk så fort, og jeg så ikke hvor skudda traff, men det gikk da bra da!», som heller burde være «det gikk så fort, men jeg fikk løsnet et forsvarlig og godt skudd som jeg også såg at traff bra, jeg vet at dyret ligger dødt rett inni granfeltet her».
Det som gjør at utsagnene på jakt skal kunne skifte slik fra det usikre og over til det sikre er blant annet trening . Men da tenker jeg også relevant og målrettet trening egnet for å gjøre seg i stand til å håndtere akkurat denne typen situasjoner. Eller hva tror dere?
Fra andre aktiviteter vet vi at det ikke nytter å trene maraton for å bli god i stille lengde, det nytter ikke å grille biff for å bli god til å bake kake. For å bli god i noe må du også trene på det du skal bli god på! Dette kalles gjerne kvalitetstrening i idretten. Men for å være i stand til å få utbytte av kvalitetstrening må man også ha et visst nivå av basistrening/grunntrening i bunn.
Og da er man jo i ferd med å svinge seg inn på punkt 3) kanskje, om hvordan man kan lage jaktskytingsprogram som ligger tettest mulig opp til reell jakt innenfor praktiske rammer?
Og da kan vi kanskje dra med oss begrepene kvalitetstrening og basistrening/grunntrening til bruk i en nyttig og forhåpentlig interessant diskusjon?
Det kunne jo da vært interessant å hatt en diskusjon om følgende sprørsmålsstillinger:
Kan vi her tenke oss at formålsbestemmelsen forbundet med jaktskytingen til NJFF blant annet skal sies å kunne fremme en kvalitetstrening for jegeren som er best mulig utformet ift situasjonene han møter på jakt?
Hva vil det innebære å ha god kvalitetstrening for jakt?
Hvilke bestanddeler og elementer består dette av?
Hvilke ferdigheter og kvaliteter er det man har mest nytte av på jakt?
I forhold til spørsmålene overfor hadde det vært veldig interessant å høre hva dere legger vekt på når dere trener til jakta? Hvordan trener dere? Hvordan tenker dere når vi snakker om trening med børsa til jakta for de situasjonene man kan komme opp i?
Det hadde vært jækla interessant å høre hvordan andre tenker om dette. Og det hadde vært veldig interessant med en diskusjon om disse «universelle spørsmål».
For min egen del er var dette noen første tanker, kanskje å se som et slags utkast, for å få i gang en fin diskusjon. Et slags bilde på hva jeg tenker om saken per i dag, som kan endres etter kvart. Hva er deres synspunkter????
