Wolverine67

Thorn Kloof, East Cape SA. 10/4 – 16/4-11 Jeg hadde sett frem til jaktturen til Sør Afrika i flere uker nå og endelig var jeg underveis. Tog til Gardermoen, fly til Frankfurt og deretter over på megaflyet Airbus A380 med kurs for Johannesburg. 10.5 time senere er jeg for første gang i Afrika. Litt stress på OR Tambo flyplassen i Johannesburg, stor flyplass og forvirret nordmann. Men det var ikke mangel på hjelpende sjeler der som både trillet koffert og viste vei mot et mindre vederlag... Snart var jeg trygt på flyet til Port Elizabeth. Flyplassen i Port Elizabeth var svært grei og etter å ha plukket opp kofferten møtte jeg Meyrick Bowker fra Bowker safaris, som skulle være min PH de neste dagene. Bilturen via Grahamstown til Thorn Kloof gikk unna på en par timer og bød på nye og uvante inntrykk. Vel fremme ble jeg møtt av Frank og Jenny Bowker som var Meyricks foreldre og eiere av Thorn Kloof. Jeg møtte også Denham Bowker, Meyricks bror senere på kvelden. Særdeles trivelige folk hele familien. Det ble tidlig kveld etter en utmerket middag og en par øl, sliten som jeg var etter en lang reise. Thorn Kloof er en del av Great Fish river conservancy som er på 180000 mål og består av etter det jeg forsto av fire farmer. I tillegg kunne det jaktes på en del andre nærliggende områder, alt i alt på ca 500000 mål. Jaktdag 1: Hovedmålet for dagen var kudu så vi startet tidlig, allerede klokka 0545. Jeg traff Jackson som var med som tracker og hjelper. En beskjeden og blid kar. 50 meter etter at vi hadde passert ut gjennom grinda på farmen bråstoppet Meyrick, kudu! Rett bak husveggen. Og jeg som trodde det skulle bli vanskelig! Vel det ble det.. Etter noe smyging kom vi faktisk på hold på en fin okse, men den sto med front i mot meg og jeg turde ikke skyte i halvmørket på 120 meters hold. Til slutt tverrsnudde den og dro sin vei. Vi prøvde å gå på igjen men oppnådde bare å bli oppdaget av ei kudu ku og støkke igjen. Meyrick bestemte da å prøve andre steder først for å la dyra roe seg igjen. Vi så utrolig mange kuduer andre steder men kun kuer, kalver og ungokser. I tillegg så vi bla. et digert vortesvin som skulle spille en hovedrolle senere i jakta. Meyrick skjøt også en sjakal. Så på ettermiddagsøkta skulle vi prøve den store oksen igjen. For å gjøre en lang historie kort, det var ikke mulig å komme på hold, vi skremte dem ut tre ganger, og det var det. Meyrick ble nok litt frustrert, men for en nordmann vant med langt tynnere viltbestander var dagen allikevel vellykket. Jaktdag 2: Igjen skulle det jaktes kudu og det bar i vei i bil for å komme opp i høyden. Akkurat der vi skulle stoppe bilen for å gå til første utkikkspunktet spratt det opp et lite dyr tett ved bilen. Dyret, en mountain reedbuck sprang 40 meter ut på kanten av ei egg, der den stoppet opp. Vi gikk ut av bilen for å kikke på den. Den reagerte knapt på oss, så vi hentet kameraer for å fotografere. Meyrick var tydeligvis både oppspilt og forbløffet over oppførselen til bukken, som etter Meyricks utsagn var usedvanlig stor. Så etter fotoseansen spurte jeg om han syntes jeg skulle skyte den. Ja, sa han, hvis jeg ikke gjorde det, kom han til å gjøre det. Så da var saken grei bukken ble regelrett henrettet med et nakkeskudd på 40 meters hold. Ikke akkurat den jaktopplevelsen jeg hadde reist så langt for, men den var usedvanlig stor, så da så... Årsaken til den merkelige oppførselen åpenbarte seg så snart vi gikk frem mot den døde bukken, ei mountain reedbuck geit spratt frem praktisk talt under nesen på oss. Senere på dagen på kanten av et stort stup skremte vi ut en flokk bavianer. Meyrick ville jeg skulle skyte en, men heldigvis stoppet de ikke opp.... På samme sted oppdaget vi en liten flokk impalaer praktisk talt under oss. Det var en skytbar bukk der, men vi hang praktisk talt oppe i en klippe og dyra gikk under oss. Jeg mente allikevel at det skulle gå an å skyte. Jeg klarte faktisk å bomme på bukken. Ikke bra, men til mitt forsvar var det et vanskelig skudd, på 210 meter 50 grader ned uten ordentlig anlegg. Skulle selvsagt ikke ha skutt. Meyrick derimot mente at det gjorde jo ikke noe, bukken var jo uskadd. Etter en god lunsj og en liten ryggstrekk, skulle kuduen til pers igjen.. Denne gangen dro vi over på sørsiden av farmen mot Great Fish river. Der var det flere djupe sidedaler som var tett bevokst med bush. Ved andre sidedalen vi sjekket fikk vi se en skytbar kudu okse på andre siden ca 500 meter unna. Oksen som var omlag like stor som den vi sprang etter dagen før gikk i kanten på ei åpning sammen med to kyr. Forsiktig avansement bragte oss 100 meter nærmere, før vi måtte inn i bushen for å prøve å runde nærmere i kvolvet av dalbunnen. Til slutt var det ikke mulig å komme nærmere. Vi kunne runde helt rundt, men da ville vi ikke se oksen. Meyrick målte holdet til 330 meter. Jeg var sterkt i tvil med tanke på impalaen tidligere på dagen. 330 meter er egentlig hundre meter for langt for meg. Men etter delvis å ha krøpet ned i ei vortesvinhule med beina og 270`n i anlegg på en stein og forstørrelsen skrudd helt opp, mente jeg at det skulle gå. Rifla var innskutt på 200 meter, så jeg la korset ca 15 cm rett opp for pukkelen og lot skuddet gå. Innslaget hørtes helt tydelig. Oksen gjorde en liten runde på 10 meter og stoppet igjen. Skudd nr to var også treff og oksen forsvant. Jackson kom etter ei stund og kunne fortelle at oksen fortsatt var på beina. Vi flyttet oss opp i en fart og fikk se ryggen på oksen over bushen, nå ca 340 meter unna. Jeg la an på ei termitttue og knallet på den igjen, bom... Nytt skudd, treff, oksen ravet utover i buskaset og forsvant ut av syne. Jeg trodde den var død, men Meyrick måtte gi den dødskudd når vi kom ned. Et praktfullt dyr, ingen kjempe, men en god representant for Cape kudu. Ene skuddet mitt satt for langt bak, andre satt i halsen, kun millimetre fra halspulsåren, fjerde skuddet gikk rett under brystbeinet gjennom begge frambeina. Oppsummert var det nok 100 meter for langt...Samt at jeg hadde glemt å kompensere for vindavdrifta. Bilkjøringa for å hente opp kuduen fra dalen var ei historie for seg, måtte rulle unna noen store steiner og kappe ned en del buskas for å få det til. Jeg hadde tenkt meg om to ganger før jeg hadde kjørt ned dit med traktor. Meyrick kjørte bil på kanten av stupene der som den største selvfølge. Jaktdag 3: Impala på dagsorden! Kom litt sent igang takket være feiring over reedbucken og kuduen. Turen gikk til en naboeiendom på sørsiden av elva, der det ikke var blitt skutt impala på 3-4 år, så sjansen for en god bukk burde absolutt være der. Vi fikk tidlig øye på en større flokk impalaer og smygjakta kunne begynne. Etter ca en kilometer fikk vi se flokken igjen og det var med en flott bukk. Første ansmyging gikk ikke, dyra trakk unna ut av syne, men ikke skremt. Etter en liten forflytning fik vi se flokken som var på tur tilbake. Først så vi bare søyer og ungdyr, men til slutt kom gutteklubben. Midt i blant dem var sjefen. Jeg fikk godt anlegg liggende, holdet var ikke mer enn 110 meter, så jeg lot skuddet gå. Bukken ravet bakover og gikk over ende bak ei lita busk. Vi ventet ca ti minutter før vi gikk frem. Bukken var død etter et litt høyt lungeskudd på skulderspissen. Et nydelig dyr, så glatt og velstelt i pelsen, ikke en flått å se på skinnet. Nydelig farge og vakre horn. Ingen kjempe, men det var Min impala. Den jakta gikk som smurt.. Etterpå fraktet vi impalaen til grunneieren Chris, der vi flådde den. Kjøttet tilfalt Chris som var en slektning av Meyrick. Slaktet var så bra at han skulle kjøre til byen og selge det. Chris drev med oppdrett av papegøyer, så vi kikket litt på dem, mens Jackson flådde bukken. Chris viste oss også en sjakal han hadde skutt natta før. Etter lunsj skulle vi prøve å finne springbukker. Springbukken, som er Sør Afrikas nasjonaldyr lever i all hovedsak ute på de åpne slettene, så vi dro opp i høyden for å bruke kikkert. Vi fikk se tre forskjellige flokker langt ute på slettene. Meyrick mente det var en stor bukk blant ei gruppe på 8-10 dyr lengst unna. Det var ikke mulig å se hornene på den avstanden, men Meyrick mente han hadde sett denne gruppa tidligere, og det skulle være en svært bra bukk med der. Etter en lengre spasertur begynte vi å nærme oss stedet der vi hadde sett dem. Der var de! Men nesten ingen vegetasjon å gjemme seg bak og flatt terreng gjorde ansmygingen vanskelig. Til slutt var vi inne på omlag 200 meters hold bak ei lita buske. Meyrick mente det var umulig å komme nærmere, så jeg kravlet frem på maven og prøvde å få øye på den største bukken. Til slutt fikk vi øye på den, men den lå bak ei lita buske og hvilte. Jeg tror jaggu jeg lå på maven der i en time og venta på at den skulle reise seg. Til slutt hadde jeg varig inntrykk av East Cape på begge de bare knærne mine. Men jeg fikk god anledning til å bygge meg et godt anlegg av stein. Holdet var 185 meter, så det skulle være rett på. Men springbukken er et lite dyr, ikke større enn et stort rådyr, så skuddet var vanskelig nok. Til slutt reiste bukken seg og begynte å beite. Den ville ikke stoppe opp til å begynne med og beveget seg sakte vekk fra oss. Endelig, der stoppet den opp med bredsida til. Jeg lot skuddet gå og fikk da se hvor springbukken har fått navnet sitt fra. De spratt bortover i lange byks. Bukken min var sist og hadde tydelige problemer. Til slutt gikk den over ende, reiste seg igjen for så å gå over ende igjen. Når vi kom frem var den død. Skuddet satt lavt i brystet. For et vakkert dyr, så vakre farger og så elegante horn. Det var en stor bukk, jeg er usikker på hvor stor, men det har mindre betydning. Ei super jakt! Jaktdag 4: Gråvær og regn! Skulle se etter bushbuck denne dagen. Været var langt fra ideelt og etter mange timers jakt hadde vi sett kun en bukk på feil side av elva. Meyrick fortalte at en farm på andre siden av elva var blitt solg til myndighetene, som i sin tur hadde gitt den bort til de tidligere arbeiderne på farmen. Antagelig hadde ikke disse særlig eiendomsfølelse eller tanke for fremtiden, for de hadde bedrevet omfattende krypskytning av bushbuck langs elva. Dette hadde tydelig gått utover bestanden. Men vi så kudu, mye kudu. Sikkert 50-60 dyr, deriblant 6 skytbare okser der i hvertfall en var mye større enn den jeg hadde skutt. Meyrick mente den var 46-47 tommer, et flott dyr. Cape kuduen blir sjelden over 50 tommer, de fleste ligger mellom 40 og 48 tommer som fullvoksne. I en del områder i East Cape har man sluppet løs southern greater kudu som blir en god del større. Dette påvirker selvsagt genetikken og fører til større dyr. Noe uetisk spør du meg, da Cape kuduen er en genuin underart og slikt fører til utarming av det genetiske og biologiske mangfoldet. Så dersom noen sier de har skutt Cape kudu på 55 tommer er det grunn til å være skeptisk. Ettermiddagsøkta brukte vi på å sjekke ut noen jorder med alfa-alfa gress på en eiendom lenger øst. Så kun ei bushbuck geit pluss de obligatoriske kuduene.. Denne eiendommen grenset til Kvandwe game reserve, som var omgitt av høyt elektrisk gjerde ettersom de hadde både løver og leoparder der. Slik takler man rovdyrspørmålene i East Cape...Grunneieren som også het Chris fortalte at de kunne høre løvene brøle hver morgen. Ettersom han var saueoppdretter var han naturlig nok skeptisk til naboskapet. Det ble ikke rare jakta da det silregnet hele ettermiddagen. Det var godt å komme tilbake til Thorn Kloof for en super middag med gnustuing! Kjempegodt! Jaktdag 5: Etter en del tenking hadde jeg funnet ut at jeg ville gjøre noe annet enn å glo etter et fåtall bushbukker denne siste morgenen. Så jeg sa til Meyrick at vi kunne se etter den store grisen vi så første dagen. Det ble han nok glad for, for det det krydde av vortesvin i området. Samme hvor vi gikk spratt det ut svin. Men fra å se en masse griser til å skyte en stor en er en lang vei. Vi fant faktisk en brukbar gris med en gang tett ved farmen, men den hørte oss og forsvant. Så turen gikk opp i høyden igjen for bruke kikkert. Mirakel over alle mirakler, en av de første grisene vi fikk se var den digre, vel i hvert fall en like stor. Rånen var sammen med ei sugge ute og solte seg. De var vel omlag en kilometer unna, men vi kunne tydelig se støttennene på rånen. Til slutt la de seg ned for å sove i sola og ansmygningen kunne begynne. Etter noen omkrokninger for å unngå en flokk mountain reedbuck kom vi ned til en liten bekk ca 200 meter unna grisene som fortsatt sov. Vi kom inn på 160 meter før det var stopp. Det var ikke mulig å komme nærmere uten å støkke. Jeg fikk godt anlegg stående ved et lite tre. Jeg kunne se bogen på grisen akkurat gjennom ei greinkløft på ei buske omlag 30 meter foran grisen. Så jeg lot skuddet gå. Jeg hadde et svært godt avtrekk og hørte og så anslaget av kula. Jeg var sikker på at grisen ikke skulle komme seg opp av leiet, men der tok jeg feil. Han dro ut i en h.... fart, fra der hvor jeg sto intil treet kunne ikke jeg se grisen, så Meyrick ba om å få rifla. Han fikk den og sprang til siden og fyrte av tre skudd, to bom og et treff. Grisen forsvant ut av syne, så vi måtte følge etter. Meyrick var redd den skulle smette ned i et hull, eller angripe bikkjene eller oss. Når vi kom opp på andre siden av bekken fikk vi se rånen ligge død. Jubel og glede, en kjempegris. Meyrick hadde truffet den lavt i brystet og det var det skuddet som hadde parkert den. Nå viste det seg at skuddet mitt også var dødelig, men kula hadde gått inn i grisen på tvers, litt langt bak i brystet, skjenet rett opp og satt i skinnet ved siden av ryggraden som fragmenter. Jeg ville sjekke skuddplassen så vi gikk dit grisen hadde ligget og der var det masse blod. Jeg gikk bort til busken jeg hadde siktet gjennom og jada der var det ei grein ikke tykkere enn en par millimeter som var skutt av. Jeg er ikke noen fantast når det gjelder kalibre, men det er helt klart at den kjappe 270 en ikke taklet den lille greina. Nå hadde nok grisen ikke gått mer en en hundremeter uansett, men det var litt irriterende allikevel. Vel, Pumba var død uansett.. På turen tilbake til farmen gjorde Jackson oss oppmerksom på tre unggriser ved siden av veien. Meyrick ba om ei børse og vrengte bilen inn i bushen. Grisene tok ut, den ene stoppet opp og fikk ei kule. De to resterende dro i vei, den ene stoppet opp og fikk ei kule. Jaggu stoppet ikke den siste også og fikk medisinen sin. Tre skudd tre griser, den karen kunne skyte. Alle tre lå på siden på ei rett linje... Nå rynker nok mange på nesen over biljakta, men dette var ikke jakt, det var slakt. Arbeiderne på farmen trengte mere kjøtt og det var alt for mye vortesvin i området. Meyrick fortalte at han skjøt ca 40-50 hvert år på den måten og broren Denham tilsvarende. Vel det var gøy å se på i alle fall. Etter lunsj dro vi for å sjekke alfa-alfa jordene for bushbuck igjen. Rett før det var mørkt kom det to ungbukker, tre søyer og en stor bukk. Vi gjorde ansmygning i all fart og kom utrolig nok inn på 100 meter. Men det var for sent. Jeg kunne ikke se trådkorset mot bukken i det hele tatt og avsto fra å skyte. Kanskje med egen børse med den store Hawken med lyspunkt...? Vel jakta var over for denne gang. Dagen etter skulle jeg hjem igjen og det følte temmelig vedmodig. Hele jakta og oppholdet på Thorn Kloof var en stor opplevelse. Jeg så masse vilt som jeg ikke jaktet på, blant annet en god del sebra, en del gemsbok (oryx), greysbuck, steenbuck, duiker, masse black wildebeest, en god del hartebeest, bontebok, blesbok, hvit og svart springbukk, pluss en del småvilt (mungoer, aardwolf, sjakal, surikat, masse apekatter). Oppholdet er helt greit, det er ikke noen 5 stjerners luksuslodge, men helt moderne og fint. Maten er super, all ære til Jenny og staben. Hyggelig bar med unikt interiør, og koselig bålplass med grilling osv. Det var en ting som slo meg og det var at jakta sto i høysetet på denne farmen, selv om det var både sauedrift og kvegdrift der. Farmen har en unik historie fra alle krigene på 1800 tallet. Det er Frontier Country. Til sist et par poenger: Jeg hadde med et par høye jaktstøvler i tillegg til vanlige fjellsko, ekstra vekt og bortkastet. Jeg hadde med regntøy, men brukte det ikke. Det bør allikevel være med. Jeg hadde med ei tykk fleecejakke til kveldbruk og var glad for det. Sist men ikke minst, neste gang er egen børse med, tror egen skyteinnsats hadde vært hakket vassere da. 19.04.11 TL

Kom akkurat tilbake fra Eastern Cape (Bowker safaris), gjennom Abiku. Kjempetur. God jakt og bra opphold.

Har en Ruger Mark II i 6mm Norma BR. Hva med denne til langhold? Blir vindavdrift et stort problem? Og løses det best med tunge kuler? Ser i nettsida som heter 6mmBR.com at div. 6mm varianter har gjort det ganske bra på langhold. Her er et sitat fra sida: "In fact, the current ten-shot 1000yd world record was set with a 6mm BR." mvh TL http://www.6mmbr.com/6mmbr.html

Hei Er ny på dette forumet, men har kikket en del her i den siste tiden. Er 43 år gammel "bonde" fra Hedmark. Er i all hovedsak interessert i storviltjakt, med noe småviltjakt, jaktfeltskyting og sportsfiske "på si". Har jaktet siden jeg var 12-13 år, storvilt siden jeg var 16 (i hovedsak elg og villrein og hjort de senere åra) Noe rådyr, rev og kråke. Har tidligere jaktet mye hare og bever. I de siste par åra er har jeg interessert meg mye for utenlandsjakt og særlig Afrika. Drar derfor på min første jakttur til East Cape den 9. april. Har allerede pådratt meg en kombinasjon av jakt og reisefeber... mvh Trond L