Tror nok at konklusjonen til forfatterne var riktig, etter det materialet som var tilgjengelig da. Har lest hele oppgaven siden jeg var studiekamerat med forfatterne (de var nok adskillig gamlere enn 17 - 20 år... ), men det er mange år siden. Man må huske at det eneste materialet som var tilgjengelig da var fra USA og temmelig gammelt. Husker ikke kildene men vil allikevel påpeke det faktum at buejegere ofte jakter i tett skog og at det ikke er tillatt med ettersøkshund i USA! Har sett en del buejaktfilmer og det ser ut til at "knall og fall" er svært skjelden. Dyrene går som regel 30 til 150 meter før de faller. I tett skog og med dårlig blodspor (jaktspissene var vel skrøpeligere på den tiden) kan det være svært vanskelig å finne igjen et dyr. Hvorfor ettersøkshund fortsatt er forbudt i store deler av USA må man bare riste på hodet av. Jeg mener man må bruke materialet fra Danmark, samt fra prøveprosjektet i Sverige i denne sammenhengen, da det er mye mer relevant. Jeg er temmelig sikker på at Tom, Geir Arne og Rune er enige i at det mest relevante materialet må brukes, dersom de leser dette.
I så fall, hallo fra Trond, takk for sist.