Så gøy å se at flere har lyst på Breton. Jeg har lenge tenkt jeg skulle skrive et lite innlegg på denne tråden, som tidvis havner litt bak på sidene, og nå passet jo det fint.
Vi skulle egentlig ikke ha hund, men det gikk vel ca 2 helger som hundevakt for en overivrig Gordonsetter med hele alfabetet i antatte diagnoser før vi begynte å lete etter rase som ville passe for oss. Det gikk fortsatt ganske lang tid før vi bestemte oss for å ta skrittet å faktisk sette oss på valpeliste.
Vi prøvde å være bevisste på hvilke parringer som kunne være aktuelle, selv om vi overhodet ikke har noe grunnlag for å vurdere annet enn magefølelsen. Alle de som var aktuelle for oss var parringer godkjente av klubben, og alllerede på telefon nr 2 traff jeg på en usedvanlig triverlig og engasjert kar som ikke hadde fordelt valper i kullet som var på vei. Vi pratet i godt og vel 1 time på telefonen, og gjorde avtale om at vi skulle komme på besøk dagen etterpå for å treffe mor til kullet og oppdretter. Det var 4 timer kjøring hver vei men du verden som vi gledet oss til kjøreturen, dette var faktisk første gang vi skulle få treffe en Breton, og nå fikk vi muligheten til å møte 3 stykker, en 10 uker gammel valp og 2 nogenlunde voksne, hanne og tispe. Når vi reiste fra Fetsund hjem til Arendal var vi helt sikre på at valg av rase var rett, og vi følte oss veldig trygge på oppdretter. Da var det bare å krysse fingrene og håpe at det kom hanner nok til verden i dette kullet til at vi kunne få muligheten til å få en. Noen uker etterpå kom telefonen vi håpet på, det hadde kommet en hanne til oss.
Får å ikke gjøre en lang historie alt for lang. Nå har Mito blitt nesten 6 måneder, og er en serdeles rampete og livlig krabat som etterhvert har lært seg kosens gleder. Vår erfaring er en utrolig lærevillig og lettlært hund som allerede snaue 16 uker gammel fikk bronsemerket, uten at det egentlig var noe mål, men det var avslutningen på valpekurset, så da måtte vi prøve. Det som undrer oss er at en, for oss, så lærevillig hund skal ha så vanskelig å lære hva han IKKE skal gjøre, som å hoppe opp på bordet, prøve å finne ut om det er noe spennende på benken, rappe sko, gnage på alt mulig annet en de ca 746 tingene han faktisk HAR lov å gnage og tygge på og alle mulige andre rampestreker det er mulig å terge frustrerte eiere med. Men alt i alt er han en fantastisk skjønn hund som jeg ennå har tilgode at noen ikke faller for. Han har akkurat samme sjarmerede uskyldige blikket som vi falt for hos moren.
Vi er vel allerede ganske sikre på at vi må ha en til......
Mito nr 2 fra høyre relativt skeptisk til å bli hentet
Her har han funnet seg til rette etter litt romstering og snusing på sitt nye revir
Ca 10 uker, og begynner å bli relativt trygg på omgivelsene
Skuer ut over et snødekt lanskap første dagen med snø
