Samme problem her med min 7mnd gamle breton.
Det rare er at det går opp og ned. En periode blir han bedre, deretter får han EN dårlig opplevelse igjen, og så er det på'n igjen med sikling.
I går skulle jeg ut og fiske, og tenkte at selvfølgelig måtte jeg ha med bikkja. Jeg har gitt ham et relativt trangt bur i bilen i håp om at han skal legge seg ned (og der ligger han pent og sover om bilen står parkert). Men neida! 2,5 timers kjøring i går, hvor bikkja sitter sammenkrøpet i bilen og sikler litervis (spydde ikke). Et ynkelig syn!Til slutt begynner han å duppe av der han sitter, men NEKTER å legge seg ned og slappe av.
Hele turen er rolig landeveiskjøring, og burde jo egentlig være sovemedisin. Ikke noe piping eller noe. Bare en paralysert, stakkarslig hund, som ser ut som han har mest lyst til å dø.
Jeg innbiller meg nå at "jo mer jeg kjører med ham, jo bedre". Hvis det å kjøre bil blir en "sentral" del av livet hans, da MÅ han vel venne seg til det?!? Kan ikke nekte for at jeg føler meg som en dyremishandler, ved å utsette ham for dette.....er jeg på den rette vei, eller bør jeg legge om?
Han kvikner raskt til når vi er ute av bilen igjen, men det er jo klart det tar noe på å sitte i en slik stressposisjon hele veien. Kjedelig å stille til jakt 1. dag med utslitt hund!