efalan

Ser "nesten" daglig nye poster av typen "Hvilken rifle skal jeg ha" med de påfølgende svar, bruk søke funksjonen Så hvorfor ikke lage en lett oversiktlig data base med våpen og eierens erfaringer/meninger. Ta en titt på båtplassen.no sin løsning

Med det gjør ikke samboeren

skal kjøpe selv i disse dager. feriepenger=...ferie..Rifle...ferie....Rifle......ferie...Rifle... samboer=sur....glad....sur....glad...sur...glad ikke lett dette, mener å ha hørt at det er lettere med tilgivelse enn tillatelse. Noen som vil dele denne erfaringen?

Har en dachsvalp som er godt i gang med tannfellingen. Alt har gått bra inntil for 3 dager siden. Det har begynt å lukte så stramt at jeg snart tar feil av foran og bak. Hun kan ligge en meter unna meg men likevell klare eiemen å slå røtter langt inn i beinmargen min. Jeg tok en liten titt på gebbisset hennes og ser at 3 av jekslene er på vei ut. Jeg la også merke til litt misfarging og muligens litt verk rund tennene som var løse. Det jeg lurer på om jeg må til vetrinæren eller om dette går sin gang. mvh. Mr E.

Har akkurat kommet tilbake fra en lang tur (1 t. med bilvei, borettslag skog mm.)med meget god drift fra hunden sin side. Vet at ikke hunden skal gå tur med eieren, men her var jeg så glad at jeg lot henne dra helle pokkers veien. Har egentlig ikke noe god forklaring på hvorfor hun ikke er redd lenger. Det jeg gjorde var rett å slett å gå bort til gjenstanden f.eks. en parkert bil og klappet den på hjulet (gal?...jeg..å..nei) og mumlet noe i vanlig tone leie. Det tok litt tid før hun skjønte det, men etter dette har hun begynt å løpe etter biler (luksusproblem?). Andre mennesker er hun fortsatt litt bekymret for, men istedet for å løpe med halen mellom beina, krabber hun nå opp på nærmeste store snøhaug for å skue ut å "passe" på hvor personen har tenkt seg. Når denne personen har passert er det full rulle (bokstavlig talt) ned snøhaugen for å sjekke ut duft spor. Denne "spooky" erfaringen er ikke noe jeg ønsker noen. Mildt sagt demotiverende for alt av hundehold. Tipset jeg har å by på skulle noen komme ut for der samme er å ta tiden til gode Når det gjelder det du beskriver fossnes så TROR jeg siden jeg ikke er professor i hundehold at det skyldes flokk egenskaper. Når flokk lederen ikke varsler fare så er det heller ikke fare og visa versa. De stoler på lederens avgjørelser.

Fant denne listen på hundenett, hvor informasjonen kommer fra står det ikke noe om: Valper får såkalte fryktperioder (”spøkelsesperioder”) hvor de lette kan bli skremt og få store fryktproblemer om vi ikke passer på litt. 8 uker: Derfor skal de ikke hentes akkurat da, og absolutt ikke sendes alene med fly, tog o.l. mellom 4 og 5 mnd De skal derfor ikke utsettes for store forandringer (kan variere litt) akkurat da – eller begynne på kurs, gå på utstilling, settes i kennel osv. Ca. 9 mnd Samme her. Varer sjelden mer enn 1-2 uker. 13-14 mnd. Litt mer diffust. Merkes ikke på alle. Håper så inderlig dette "spooky" greiene er forbigående orker ikke ha en hund som er redd for alt.

Kan bli litt flaut å hilse på alle i gata, men skal gjøre et forsøk. Sikkert noen som tror jeg ikke er helt ved min fulle fem, (hmm.....har jeg noen gang vært det??) "God dag, kan jeg ta deg i hånden for å hilse på deg, hunden min er livredd andre mennesker så som en god flokk leder må jeg vise henne at du ikke er farlig." Vedrørende kommentaren om "sjokk" trening så kan forsåvidt være enig det du skriver, at det ikke er så lurt å "sjokk" trene hunde, men på flere av valpe kursene så er Oslo tur med tog en av øvelsene. For de som har opplevd det samme som meg mtp. spøkelse. Hvor lenge varte dette, ble det borte av seg selv en dag eller måtte det trenes opp?

Da er jeg tilbake etter en liten kaffe tur til Oslo. Tess (hunden) var veldig skeptisk til å gå i starten, endte med at jeg måtte bære henne til kaffe destinasjonen (Kirkeristen for de som er kjent). Da vi skulle nyte kaffen satt jeg bare henne ned på bakken og lot henne bare sitte der å sutre. Etter ca. 10-15 min hadde nysjerrigheten tatt over og hun snuste litt pent og forsiktig rundt bordet vi satt ved. Når vi vendte snuten hjemover var alt skummelt igjen. Mulig jeg banner i kirka nå, men løsningen ble rett og slett å dra henne ca 10-15 meter helt til hun skjønte at her var det bare å følge på. Etter dette så gikk hun som en drøm, med unntak av halen som viste at hun ikke var helt komfortabel med å gå i byen. Gikk helt fint hele veien ned til østbanehallen, men da vi skulle inn til parkeringshuset var det full stopp. Full stopp var det også i tålmodigheten min også, så det ble bæring av hund resten av veien. Når vi kom hjem så ble det en liten tur i nabolaget for å sjekke om denne lille Oslo turen hadde gjort noen inntrykk. Joda, hunden var mindre redd og brydde seg mindre om biler, men er fortsatt skeptisk. Skal ærlig innrømme at det er litt tidlig å si noe om det gir oss noe siden det også er tidivis variasjon på hvor støre spøkelsene er.

Har en 5 mnd. gammel strihåret dachsvalp som har kommet i spøkelses alderen. Kort fortalt for de som ikke vet hva dette er, så er dette den perioden da alt er skummelt for hunden. dvs. -Gjenstander som har endret plassering i heimen er ekstremt farlig sett fra hundens øyne. -Biler -Andre mennesker osv. Og siden dachsvalpen har EKSTREMT energi nivå og lange turer er et "ikke tema" blir det enormt mye "justering" innendørs. Sitter nå i skrivende stund og vurderer sterkt på putte henne ned i en ryggsekk og ta turen til Oslo får å venne henne til støy,folk osv. Er det noen andre som har erfaringer eller tips å komme med?

Jeg slet også med sutring i buret. Det eneste jeg gjorde var å dekke til buret med teppe hver gang hun pep. Det hun lærte da var at piping straffet seg med manglende utsikt.