Her er noen følelser og tanker jeg vill dele med dere ”kammerater”, Ligger den under feil kammer må dere blå bare flytte den
Jeg har gått lei av jakt. D.v.s. ikke helt lei, men bare litt. Hvis vi tar det helt fra starten: Jeg har alltid likt jakt, og det er har alltid vært det eneste som har stått i hue på meg. Det er det vell enda også, men ikke helt på samme måte. Nå går jeg for det meste å tenker på hvordan lysta skal komme til bake
Jeg blir litt lei og oppgitt av det! Sånn som med alt annet for tiden men det er en annen sak. Jeg har vell hatt en grei høst jaktmessig, med tre rådyrfall, to av de i en double. Men jaktgleden var ikke der som fra før. Det første som måtte prøves ut var å snakke med noen av det, men hva hjalp det da det var to svar å få: ”pøh, det tror jeg ikke noe på” eller ”kom deg ut på jakt, så kommer den nok til bake”. Jeg bestemte meg for å prøve det siste!
Jeg kom meg ut i skogen. På rådyrjakt, men det hjalp ikke. Så var det å prøve seg på en pause da. Men da tok jaktlysten overhånd. Da måtte jeg ut. Var jaktlysten kommet tilbake? Jeg fikk pakka sekken å løpt på fjellet ved første anledning. Det var et fjell hjemme der jeg ikke hadde vært på jakt før. Jakta meg oppåver og mot et lite tjern der jeg fyra bål og koka kaffe. Jeg kosa meg kjempe mye, gløtta opp på den delen av fjellet jeg ikke hadde vært før. Hvorfor ikke? Jeg pakka i hop og tok beina fast, det var bratt og melkesyra omtrent koka i legga mine. For en deilig følelse da. Da jeg nesten var på toppen hørte jeg lette vingeslag i ei skråning 50m bak meg. Jaggu! Tre snøhvite ryper mot bar mark var et vakkert syn som gjorde noe med meg. Jeg måtte komme meg opp å se om det var en mulighet for å finne dem! Jeg jakta litt i retningen der jeg så de fløy, men nei. Helt dødt. Da var det vell på tide å komme seg hjem før det ble mørkt! Men jeg måtte først nyte utsikten over det som forhåpentligvis er min eiendom om noen år! Jeg sto helt i tregrensa, med hagla i hånda. Da flyver det plutselig opp to ryper rett foran meg, de også snøhvite. Jeg blir bare stående og nyte synet i det de forsvinner over, og bak en kant. Hvorfor skøy jeg ikke? Rett og slett for at jeg ikke ville. Jeg ville nyte det å se ryper. Dette levde jeg lenge på. Å stå alene på et fjell, nyte utsikten å se ryper, kan det bli bedre?
Jeg fikk tenkt mye på alt i løpet av denne turen. Var jaktlysten virkelig tilbake? Jeg måtte prøve meg på rådyrjakt sammen med to andre! Men nei, der var den som sunket i jorden! Jeg kom meg på samme fjellet som nevnt i sta en stund etter, ingen ryper, men en fin tur likevel. Jeg har blitt hekta på det å gå alene i fjellet å se rypene fly opp. Så da er spørsmålet mitt som jeg tipper få av dere kan svare på: Er det rådyrjakta jeg er lei? Er det, det sosiale ved jakta som alle prater om? Mange sier jo at det sosiale med jakta er viktigst, men ikke hos denne karen, her er det, nettopp det å være alene for en gangs skyld som er viktig! Det å felle vilt er ikke like viktig lengre. Jeg har latt flere muligheter gå fra meg. Bare lent meg til bake å og sett på dyret. Noe som faktisk er en lik så deilig følelse som det og faktisk skyte dyret. Så kanskje jeg har fått et annet syn på det med jakt? At det viktigste ikke er det å felle viltet, men å nyte det. Være i naturen å oppleve den. Kikke i bålet å tenke på alle problemer med et smil!
Kanskje jakt er mer enn det med å felle mest mulig vilt på kortest mulig, men det å leve mens man gjør det. Fra nå av vill nok de fleste jaktturene bi det og vandre ensom i skogen å i fjellet, fyre opp et lite bål å kjenne kaffelukta, mens man kanskje tygger på en sjokolade bit og takler alle problemer med et smil. Selv om jeg tviler på at jeg vill la alle sjansene til å felle vilt gå fra meg.
