NYALA
Da jeg bestemte meg for å reise ned til Kwa-zulu Natal i august 2009, så var nyala igjen hovedmålet for turen. Nok en gang gikk turen til Driefontein ved Ladysmith. Denne gangen til Richard Lemmer’s egen game farm, som er nabofarmen til en farm jeg har jaktet på før. Det var også første gangen jeg møtte Richard som er en kjernekar og en veldig god ph og som jeg gledet meg til å møte igjen.
Driefontein er 4 farmer hvorav 3 er slått sammen til ett game reserve i dag hvor det er bygd flere lodger og der det nå er kun fotosafarier. De har også satt ut alle de fem store. Den 4. farmen er Rick’s. Det var dit turen gikk denne gangen.
Rino og Joakim skulle reise ned før oss for å rigge til leiren vi skulle bo i. (og selvsagt for å jakte litt før vi andre kom) Bamrud, Ronny og jeg skulle reise den 9. august.
Turen ned gikk fint og vi ble møtt av Rick i Johannesburg. Etter ca. 4 timer i bilen kom vi frem til leiren. Den lå i en dal med elva brusende noen meter lavere. Hyttene er bygd som igloer og er støpt med naturstein. Spisesalen var et telt, hvor den ene veggen kunne tas vekk, så vi kunne se ned til elva. Bålplassen var bak teltet og var flislagt med ei grop for bålet. Det var laget vegger på tre sider, hvorav den ene delen veggen til kjøkkenet. Her blir det nok noen fine kvelder rundt bålet.
Det var stort å komme ut av bilen og kjenne luktene og høre lydene fra Afrika igjen. Jeg måtte gå noen skritt unna de andre og stå og nyte øyeblikket. Det er rart, men det er ikke bare jakta som drar når det gjelder Afrika. Lyder, lukter og synsinntrykk er jo også en del av ”pakka”. Det å sitte ved bålet om kvelden og se på stjernehimmelen med noe godt i glasset. Enda bedre blir det jo å kunne sitte med gamle og nye venner og prate om det som har skjedd i løpet av dagen. Om inntrykk, opplevelser, tanker, erfaringer og selvsagt noen historier av mer tvilsom karakter.
Etter en kontroll av riflene for å se at de fortsatt treffer på samme sted som i ”gamlelandet” og en flott middag så ble det nettopp bålet og praten som avsluttet en lang dag.
Den første morgenen er alltid spesiell og etter en enkel frokost er det ut for å se på terrenget og bli kjent på farmen. Når vi kom opp på platået gikk vi ut på kanten og så ned i neste dal. Det ble spennende med en gang for vi så en flokk med nyala hunndyr og kalver som var ute i en liten lysning. Det er alltid spesielt når en ser de første dyra på en tur. Det tar også litt tid til jeg klarer å plukke ut dyr i terrenget den første dagen. Dette skjer på hver tur, hvorfor kan jeg ikke si, men det tar alltid litt tid og lære seg til å igjen se ”gjennom” vegetasjonen. Særlig når dyr står stille er det vanskelig. En god kikkert er det beste hjelpemiddelet en kan ha og for meg noe jeg ikke kan tenke meg å jakte uten.
De neste dagene gikk morgen og kveld med til å poste eller snikjakte etter nyala. Å sitte alene og følge med på ”alt” som skjer rundt seg er interessant, selv om dyret jeg jakter etter ikke kommer. Det er alltid noe nytt å se, enten det gjelder vegetasjon eller dyr. Noen ganger også dyrs ”oppførsel” eller vaner. Da er det alltid noen spørsmål til Rick når jeg blir hentet eller ved bålet på kvelden når dagen blir diskutert. De store nyala oksene så jeg selvsagt ikke, de var det de andre som ikke skulle ha nyala som så. Hunndyr, kalver og små okser derimot var det mye av. Sånn er livet er det vel noe som heter.?
Vi lurejaktet langsmed krattkantene på toppen av platåene, brukte kikkertene i dalsidene og så mye vilt, men sjelden stor nyala. Gress på en meters høyde gjorde det ikke akkurat lettere. En morgen Rick og jeg snek oss frem langs kanten på platået så vet jeg fortsatt ikke hva det var som fikk meg til å se til venstre foran meg inn på platået. Der kom det som skutt ut av en kanon en stor nyala ut av et kratt, hoppet over veien en 10 meter foran oss og forsvant inn i krattet ned dalsiden. Briller er gode å ha så ikke øynene forsvinner alt for langt ut på stilker og kula på maven hindrer haka å treffe bakken. Jeg rakk ikke å løfte rifla og når jeg klarte å snakke så spurte jeg Rick om han hadde sett oksen. Han bare så rart på meg og sa ”oksen?”. Han hadde sett til høyre og ikke sett dyret da det hoppet over veien. Han så sporene når vi kom bort til stedet og vi begynte å spore dyret ut skråningen. Det ble snart så tett at det var nytteløst å fortsette. Vi ble raskt enige om å gå opp på kanten og fortsette langs den for å se etter spor. Hadde vi fortsatt så hadde vi bare sendt ham videre og kanskje inn på nabofarmen. Når vi har fortsatt en 200 meter hører vi dyr på en 20 til 30 meter foran oss i det høye gresset. Når vi ser oss rundt så ser vi at vi har kommet inn i en flokk med gnu. Vi har dyr rundt oss på 3 kanter, etter hvert også bak oss. Rick bare ser på meg og oppsummerer situasjonen med den briljante setningen: we are fucked. Så da kunne vi glemme den nyalaen frem til kvelden.
Ettermiddagsøkten jaktet jeg med Rino, men fra motsatt retning på grunn av vinden. Ved ett vannhull som ligger helt ut mot dalsiden så vi spor etter stor nyala hver dag. Denne kvelden var ikke noe unntak i så måte. Vi fortsatte langsmed kanten og mørket begynte å senke seg da vi hørte dyr på vei opp. Som 2 statuer sto vi og så inn i krattet. (neppe som av Vigeland, mer som av Aukrust med vår kroppsform). Det kom nærmere og nærmere, men så fortsatte det langsmed kanten inne i krattet, uten at vi så hva det var. Mørket var kommet skikkelig nå, så det var bare å gi seg for kvelden. Å jakte nyala er mye frustrasjon og en må ha stoor tålmodighet. Det er mange som kommer hjem uten nyala, kanskje til og med uten å ha sett en i løpet av turen. Så litt flaks er greit å ha, som i all jakt.
Noen reagerer kanskje på at jeg skriver okse om nyala. Afrikanerne deler faktisk på artene ved nyala. Mindre enn nyala i størrelse kalles ram og fra nyala og oppover kalles bull. And that’s no bull.
En artig opplevelse fikk jeg en dag vi prøvde et drev i en av dalene på farmen. Rick og jeg snek oss ned til en akasie som sto midt i skråningen og satte oss der i gresset. Temba og Joakim skulle gå ned åsen lenger bort og følge ei hylle som var en 50 høydemeter under oss. Det var tett vegetasjon med noen små åpninger med gress innimellom. Håpet var at en nyala skulle lure seg ut under oss eller komme opp åsen i nærheten av oss.
Snart hørte vi smell fra pisken til Temba som betød at de hadde begynt drevet. Piskesmellene hørtes ut som skudd fra ei salongrifle og Rick lo litt da han sa til meg at nå liker Temba seg. Han var gjeter som gutt i dette området og nå går han her og smeller med pisken igjen. Snart hører vi dyr i krattet under oss. Det er en flokk med sebra som kommer luntende gjennom krattet. De svinger av fra hylla og kommer opp åssiden rett på oss. På snaue 10 meter bråstopper hoppa som går foran og lurer på hva det rare under akasien er for noe. Hun prøver å få vær av oss, men vinden blåser riktig for oss. Flokken står og følger med på hoppa og etter en 3 til 4 minutter så finner hun ut at hun skulle vært et annet sted for 10 minutter siden. I vertfall etter farta de setter opp ut åsen. Rick og jeg sitter fortsatt og ler når Temba og Joakim kommer. Opplevelser som dette gjør jakta enda mer interessant og som jeg koser meg med lenge
Etter hvert gikk dagene og jaktlykka var med på andre arter. En sebra og en gemsbukk datt. Mountain Reedbuck var det nære på flere ganger. Reedbuck skulle jeg også prøve på, men da måtte vi flytte oss til en annen konsesjon. Rick spurte hva jeg ville og det ble til at jeg hoppet over reedbuck på denne turen. (alltid bra å ha en unnskyldning for å dra nedover igjen senere) Jeg ville bruke tiden på nyala isteden.
Den siste morgenen kom og den var kald. 4 grader er kaldt nok syntes jeg og var glad for at jeg kunne sitte inne i bilen. Det var flere som syntes det var kaldt for på veien opp så vi 2 kuduer og 1 nyala hunn som sto og solte seg i åssiden. Når vi kom opp så sto det en flokk med impala og sola seg. Dette ble temaet for morgenen, for vi så flere dyrsom sto og solte seg videre. Både gemsbuck, blesbuck og gnu kom vi nære på kjøreturen over platået. I den lave morgensolen ble det en flott opplevelse. Når vi begynte å nærme oss kanten til dalen på den andre siden av platået parkerte vi bilen. Herfra skulle vi lure oss frem og se om vi fant en nyala som var ute for å sole seg. Etter noen hundre meter så vi plutselig en flokk med kudu hunndyr en 30 meter foran oss. Vi ble stående for å se om en stor okse som vi viste var i området var med. Jeg ble så opptatt med det at når Rick visket noe hørte jeg ikke hva han sa. Så tredje gangen begynte jeg å følge med på hva Rick visket. Det han visket var: shoot the jackal. Sjakal, hva i svingende var han sa? sjakal? Da så jeg sjakalen. 20 meter foran oss, oppå en stein, mellom kuduen og oss sto det en sjakal. Jeg er sikker på at han sto og lo så mye at han ikke klarte å stikke av når han så den tumlete nordmannen som kun tenkte kudu. Og som mannfolk flest så er ikke multitasking helt min greie. Når jeg tilslutt begynte å løfte rifla så stakk jo sjakalen som et olja lyn. Rick skjente på meg og sa at jeg måtte ikke bevege meg så raskt når dyret sto å så på meg. Jeg viste jo det da, men….. jeg sikker på at en skilpadde hadde i hvert fall kommet 3 meter av gårde før rifla var oppe. Trur jeg da.
Vi fortsatte langs kammen langsmed krattet. Etter en 200 meter sier Rick plutselig: there’s the nyala. Og der på en 120 meter ser jeg hodet på en nyala som strekker på nakken for å se over gresset på oss. Når Rick sier dette så setter Tembo opp den trebente skytestokken. Jeg tar ett skritt og legger rifla klar og skyter med en gang en jeg får siktet på plass på dyret. Det tok ikke mye over 30 sekunder fra Rick sa i fra til det smalt. Nå gjorde jeg noe jeg ikke liker å gjøre. Jeg skjøt nakkeskudd. Det var det eneste skuddet jeg hadde, hodet var over gresset og nakken så jeg bra. Ryggen skimtet jeg bare, resten var borte i gresset.
Når jeg tok igjen rifla etter rekylen og ladegrep så jeg en skygge som forsvant over kanten og det jeg sa håper jeg at jeg blir unnskyldt for en eller annen gang. Helt til Rick slo meg på ryggen så jeg nesten mistet pusten og sa: he’s down! Jeg sa at jeg så et dyr forsvinne over kanten? Rick lo og sa at det var ett hunndyr som sto ved siden av oksen. Hun hadde ikke jeg sett i grapset. Vi løp frem for å være sikre på at dyret ikke plutselig skulle komme seg på bena. Når vi kom frem så lå det en meget død nyala der. Skuddet satt der det skulle, i nakken.
Endelig sto jeg å så på en nyalaokse, ikke av de største, faktisk var det en misdannelse med horna. Det ene hornet gikk bak det andre på toppen, lyreformen var ikke der, men det ga jeg blanke i. Jaktopplevelsen hadde vært intens og stor for meg og her lå det en kriger med sår i øra og små biter av horna borte etter slåssing. For meg ett av de største trofeer jeg har skutt. Når Rick gikk for å hente bilen måtte jeg bare kjenne på den silkeaktige pelsen, løfte hodet for å se på det. Kjenne langsmed horna. Så måtte jeg gå en liten runde før jeg gikk tilbake for å se og kjenne på pels og horn igjen. Dette rakk jeg flere ganger før Rick kom tilbake. Han sa at dette dyret hadde han ikke sett før. Det måtte ha kommet inn fra naboen mente han. Etter de obligatoriske bildene løftet vi dyret opp på planet og kjørte dyret ned til flåeren. Der viste Rick frem det ene såret i øret på nyalaen og påsto at det var øremerket hans.
Denne jaktopplevelsen gjorde en kjempeflott tur med gode venner, både nye og gamle, til en utrolig opplevelse som jeg bare trenger å lukke øynene for å oppleve igjen.
Afrika er et utrolig kontinent og har du råd og anledning så anbefaler jeg på det sterkeste å reise en tur for å oppleve livet der. Både menneskene og viltet. Jeg vet at jeg reiser igjen så kanskje vi møtes der engang. Jeg vet at jeg reiser ned igjen når anledningen byr seg igjen. Så til da takk for meg.
Med jegerhilsen fra Bjørn.
NYALA – TRAGELAPHUS ANGASI
En mellomstor antilope hvor en voksen hann veier ca. 108 kg og er ca. 112 cm høy på skulderen. Hunndyr er mindre, ca. 62 kg og ca. 97 cm på skulderen. Navnet kommer fra zuluene som kaller den inxala. Det første navnet den hadde var Angas bushbukk, når navnet ble forandret til nyala vet jeg ikke.
Hannen er grå og kan variere til mørk brun og kan virke nesten svart, avhengig av hvordan lyset er. Unge hanner kan ha opptil 14 hvite vertikale striper som blir til 4 når de blir gamle. De har en distinkt hvit chevron? over mulen, som er veldig tydelig og lett å se. På overleppa og under mulen er den hvit. De har 2 eller 3 hvite flekker på kinnet under øyet. Bena er nesten gule i fargen. På ryggen har den en hvit stripe med langt hår som går fra nakken til halen. Det er kun hannen som har horn.
Hunnen er rødaktig på kroppen og kan være litt lysere på benene, men i samme farge som kroppen. Det er ikke alle hunner som har hvit chevron? på nesen. De kan ha opptil 18 hvite vertikale striper på kroppen.
Det er observert nyalaer med andre farger, bl.a. i Zinave National Park i Mozambik hvor hunndyr er sett med nesten samme farge som Impala og hanner noe mørkere. I Mkuzi Game Reserve er det observert en hann som var beige i farge.
Nyalaen liker seg i tett bush og går ikke langt ut på åpne sletter. Tett bush er viktig for nyalaen og de flykter til den så fort de føler seg truet. Er det mye folk i området så forlater de bushen kun på nattestid.
Utbredelse er den sørøstre delen av Afrika. Malawi, Zimbabwe, Mozambik (kun i enkelte områder i alle landene) og i Transvaal og Kwa-zulu Natal i RSA. De er også satt ut i Eastern Cape og i Loskop Dam Nature Reserve i Transvaal.
Fra ”The mammals of the southern african subregion av Reay H. N. Smiters”
