Revefoten

-og jeg fikk testet at den laseroperasjonen av øya funker Forøvrig: Heng jakka høyere!

Hei Mart, jeg svarte på spørsmål stilt av søsteren din. Hvor mange som ønsker seg parson vet jeg ikke, men for min del har jeg aldri avlet etter "tilbud og etterspørsel"-prinsippet. Jeg prøver å avle etter det jeg tror var den opprinnelige tanken med rasen og etter rasestandarden. Derfor bryr jeg meg om å forsøke å finne ut av "hva en dau prest brukte hundene sine til for 100 år sia", som du sier. Det er faktisk ganske interessant lesing. Det inngår jo litt bokkunnskaper også i jakt, sånn innimellom iallefall. Jeg mener bestemt at du har sitert fra opptil flere bøker som du anbefaler sterkt vedr. terriers til hijakt. Ikke noe galt i det vel

Denne dommeren var gammel nok til ha vært med før forbudet mot grevlingjakt. Han mente bare at parson tradisjonelt skal avles for revejakt. Jeg vet for min del at parson i tillegg til revejakt også brukes til grevlingjakt (Ja, noen trosser det forbudet som kom for noe år siden.) Dette er ikke svart-hvitt, men vi snakker vel om hva man skal fokusere på i avlen, dersom rasen skal beholde varemerket til terrierrasene; revejakt. I Englang graver de forresten endel i forbindelse med hijakt på rev også... Hvor finner du dette i litteraturen? At han jaktet grevling med terrierne sine? Jeg vet jo at han jaktet på "alt som rørte seg", med eller uten hunder av forskjellige slag. Jeg har gjennom årene kjøpt ganske mange bøker om Reverend John Russell og hans hunder, samt om foxterriere generelt (Rawdon Lee's bok "Fox Terrier fra 1895, Rosslyn Bruce sin bok "The Popular Fox Terrier" fra 1950 m.fl.). Som jeg oppfatter det var han veldig opptatt av at hundene ikke skulle være for skarpe og at de skulle jobbe med rev under los. Noen ganger ble reven sprengt, noen ganger ble det gravet... Arthur Heinemann derimot, som ble født 12 år før John Russells død, brukte hunder av parsontype, der han bl.a. blandet inn bullblod for å få hunder mer egnet til "badgerdigging". Jeg skal se om jeg kan finne fram noen sitater fra litteraturkildene etterhvert. Det du sier om kupering er litt artig. I Dan Russell sin bok "Jack Russell and his terriers" (1979) står det følgende: Han bruker akkurat samme argumentet for å IKKE kupere sine terriere, som andre, nålevende terriereiere bruker for å KUPERE sine terriere. Litt morsomt egentlig, jeg har personlig aldri funnet så mye hold i utsagnet om at terrierne må kuperes for funksjonen som hiterrier... Har heller tolket det slik at dersom hunden kuperes så må den iallefall få beholde så mye at halen kan brukes som "håndtak. PS! Beagle?

Jeg vet ikke om noe villsvinhegn som er åpne for trening i nærheten av Svenskegrensa. Det jeg vet er at folk bl.a. fra Uppsala og Stockholmsområdt reiser helt ned til "Ekeby Vilt", http://www.ekebyvilt.com/, i Skåne, for å trene. Det er kjempegøy å teste hundene og vi har hatt med en del parson der for testing noen ganger. Trenerne sa sist nå i høst at terrierne våre har mye høyere "tenningsprosent" enn de mer tradisjonelle rasene som brukes på villsvinjakt. Det var jo litt gøy å høre at det er sånn, selv om parson her i norden ikke avles spesielt for villsvinjakt. I Tyskland derimot, er det flere og flere som spesialiserer seg på å avle fram gode villsvinhunder og dermed går størrelsen på hundene opp... Det ønsker vi jo ikke for en hihundrase! Her er Jackie sånn ca. 10 sekunder etter at hun ble sluppet i hegnet. Dette var gøy

Kjempefint Lynxlaika at hunden din fungerer til det du har kjøpt den til! Flott at terrierrasene fortsatt brukes på jakt Jeg er blant de heldige som har fått solgt flere valper til dyktige jegere. Jeg vil bare tilbakevise et par påstander som har kommet fra forskjellige hold i de siste innleggene (og tidligere): Jeg var og så på den svenske foxterrierspecialen i fjor. Da gikk jeg som dommerelev for en engelsk rasespesialist (tror forresten at han vil ta tittelen "Årets hund" (mestvinnende alle raser) med en av sine foxterriere i år.) Blant hans klassevinnere innen glatthårsfox var det faktisk en tispe med to (2) ståører. Den vant klassen sin fordi den hadde så utrolig mye annet denne dommeren satt pris på. At hunder må være store for å vinne mener jeg heller ikke er helt riktig. Det er lettere å avle fram en "pen" større hund enn en "pen" mindre hund, derfor ser man ofte flere av de store enn av de mindre på utstilling, men det er ikke umulig å avle fram "pene" små hunder. Er en liten hund bra nok ut fra rasestandarden, kan den gjøre det godt på utstilling likevel. Jeg har f.eks. en tispe selv (riktignok parson) som er 31 1/2 cm i mankehøyde. Hun er stilt i Norge , Sverige, Danmark og Finland, ja jeg er blant de som ikke går i Gayparade, men på hundeutstilling Iallefall; denne lille tispa har faktisk aldri fått noe mindre enn CK-kvalitet eller "Excellent" som det heter i Finland og Danmark. Ønsket tispestørrelse på parson er 33 cm, men de fleste ligger noe over, så hun fremstår som ganske liten. Kan tillegge at hun og flere generasjoner bak henne også er hipremiert/alternativt er anvendt i praktisk hijakt og at hun også er viltspormerittert. Bare så ikke dette med utstillingsresultatene skal bli for flaut Foxterrierne skal forresten ha sin egen dommerkonferanse om få måneder. Da bør dere jegere virkelig forsøke å legge inn gode argumenter for deres syn på størrelse, spanning osv. Prøv bare å gjør det litt saklig og stå på, så hjelper dere rasen som helhet! Vedr. tannmangel; det er slett ikke noe som sier at du ikke har lov til å avle på en hund som mangler 5 tenner. Du "ber" vel da om flere hunder med samme problem, men alle styrker og svakheter må jo veies opp mot hverandre og det er fullt forsvarbart dersom hunden forøvrig er verd å føre sine gener videre.

Ja, det er utrolig nyttig for raser som har denne sykdommen. Da behøver man ikke lenger bekymre seg for at hundene man oppdretter skal bli blinde når de er 5-6-7 år. I og med jeg vet at linseluksasjon eksisterer i vår rase skal iallefall jeg teste mine avlshunder fra nå av! Deilig å slippe den bekymringen, man vil jo avle friske hunder De har forresten akkurat funnet fram til samme gentesten i England også, på Animal Health Trust: http://www.aht.org.uk/news.html#pll -så da har vi et laboratorium som ligger nærmere Norge. -Undrer på hvordan de fant ut av dette på likt i USA og England

Jo, takk Catlikefox. Dårlig butikk jeg driver, med 5-6 valper i snitt pr. år de siste 20 årene, men... Tror en fabrikk med respekt for seg selv bør produsere litt mer enn det Men hyggelig at du mener jeg er blant de som jobber for å få til gode jaktlinjer blant terrierrasene da

Til de som har raser som sliter med linseluksasjon: Gode nyheter: Det har nå kommet en gentest for linseluksasjon! Testen fortelle om hunden din er fri, skjult bærer eller kan komme til å utvikle sykdommen om den ikke allerede har gjort det, dvs. om den har 0, ett eller to anlegg for sykdommen. Hunder som arver anlegget fra begge foreldrene utvikler linseluksasjon (enkelt forklart). Denne testen er utviklet i USA og tilbudet om testing kommer i overskuelig fremtid til å finnes bare der, men det er helt sikkert verd pengene for raser som sliter med PLL å sende prøver dit. Problemet med PLL er at hunden ikke nødvendigvis utvikler sykdommen før den er både 5 og 6 år, dvs. lenge etter at den evt. har gått i avl, men med denne testen kan vi unngå å pare to bærere av sykdommen og derved helt unngå å avle hunder som utvikler linseluksasjon! Les mer her: http://www.caninegeneticdiseases.net/GLX/mainGLX.htm Så langt har jeg ikke hørt om parson russells som har utviklet PLL her i Norge, men det finnes i rasen, så det er nok et tidsspørsmål før vi kommer bort i problemet. Tysk jaktterrier vet jeg er blandt rasene som sliter med linseluksasjon. Nå ser framtiden lysere ut"

Du er ikke den første som nevner dette med revefarm Ida, så dette er ikke et "spark" til deg, men jeg synes det virker veldig lite smart å la en hund få slippe til i en revefarm. Det at den skal presenteres for reven i revens "hjem", der den i tillegg til å stresse den nærmeste reven også stresser resten av farmen med sitt nærvær, lyder "hull i hodet" for meg Hold hunden langt unna revefarmer. Disse revene har dette buret som sitt eneste tilfluktssted livet igjennom. Det blir ikke det samme som å ta en trenet rev ut av buret og inn i treningskassa til en kjent treningssituasjon. Tvert imot vil slik trening på en farm bare være en ekstra spiker i kista for framtidig farmdrift. Vær snill, bruk hodet og tenk på velferden til både hunder og viltet

Takk for svar Men, som den mistenkelige sjel jeg er; når du sier "sikkert ikke" er det da noe du tenker deg, eller er det noe du har direkte erfaring med selv? Jeg synes generelt at mange terriere takler trening og "terping" litt annerledes enn mange andre hunderaser/rasegrupper. Dette gjelder etter mine erfaringer både spor, lydighet mm. De tar ting veldig fort, men blir også fort lei dersom ikke aktiviteten er motiverende i seg selv eller motivasjonen føreren tilbyr er på topp. Terriere er jo også skapt for å jobbe ganske selvstendig, så jeg tenker at det kan ha noe med saken å gjøre? Mht. "working jack russells" som de har mye av i Sør-Afrika, så tviler jeg ikke på at de finner fram til skadeskutt vilt. De har jo mye av de samme linjene som vi har i parson russell

Enig Shadob, til og med en nakenhund kan gå blodspor, så som noe avlskriterie for en terrier, i alle fall parson russell terrier, duger ev viltsporchampionat ikke. De skal kunne fungere i hi, som sprengere. Men hundene blir iallefall testet på skudd på hvert eneste åpenklasse spor i Sverige. Alle de parson russells som vi har gått med har taklet skuddet bra. Det kan også bli ganske mørkt på sene høstkvelder når man kommer etter jobb for å gå sporprøve i Vänersborg eller noe sånt Er også enig i at det er for lett å bli godkjent ettersøksekvipasje. Jeg og den første hunden jeg gikk blodsporprøve med (bortsett fra en jeg startet en gang for mange år siden som var mer interessert i ekorn i trærne enn i sporet ) ble godkjent som ettersøksekvipasje da jeg tok fersksporprøven etter at hun ble N SVCH på totalt 4 prøver. Fire prøver og så godt som ingen trening er ikke mye å bli erfaren av... ikke for meg som fører heller. Det er jo ingen krav til mer kursing vedr. viltbiologi og ettersøk og heller ikke til hvor mye sporerfaring hund og/eller fører har, så jeg føler langt ifra at vi er noen fullbefaren ettersøksekvipasje. Det samme gjelder sikkert mange andre med ettersøks-beviset også. Likevel hadde det vært veldig spennende å se hvordan hunden taklet et reelt ettersøk en dag! Det jeg lurer på er om noen kan si noe om terriere kontra andre mer tradisjonelle raser innen blodspor/ettersøk. Har terriere generelt lett for å gå blodspor uten mye trening? Eller har jeg/vi bare hatt flaks? Tåler terriere flest mye trening og/eller prøver før de går lei/mister motivasjonen? Jeg spør ettersom andre terriereiere spør meg om råd og jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg har inntrykk av at endel mennesker mener at man skal trene en hel del og også korrigere hunden underveis. De som sier dette har alltid andre hunderaser enn terrier og med min lille erfaring så føler jeg at dette vil bli galt for de fleste terriere. Jeg føler at motivasjon er alfa og omega for en terrier og at man ikke bør trene for mye og for lange spor. Det hadde vært greit å høre om andre som går spor med terriere har samme erfaringen eller om mitt inntrykk er feil? Takk for de svarene jeg har fått så langt

Hei og takk Ranger Joda, jeg tror nok at parson russell terriere egner seg ganske bra til å gå blodspor, men det virker ekstremt viktig at de er motivert, for de går ikke for å gjøre føreren til lags om de ikke er interesserte selv Jeg lurer på om de ville fungere enda bedre etter noen praktiske ettersøk som førte til funn av dyr. Det hadde nok vært den aller beste motivasjonen. At de tar selve sporingen veldig lett om de er motivert synes jeg at mine hunder har vist og jeg har også en venninne samt noen av hennes valpekjøpere som har gjort samme erfaring. Hundene har gått bra på prøver selv om de har vært trent veldig lite på forhånd. Med den første hunden min, som ble N SVCH på 4 prøver trodde jeg det var flaks, men nå har vi gått med 9-10 forskjellige hunder som har tatt det veldig lett. Men, er det ingen andre her som har gått noe spor med terriere? Synes jeg hører om bl.a. tyskere som brukes. Hva er erfaringene hos dere vedr. treningsmengder? Hvordan er det med motivasjonen?

Jeg vet ikke om det er dette din søster sikter til over her også? Det med jaktpremiering for å få et utstillingschampionat? Det har vært diskutert i flere omganger siden rasen ble godkjent i 1990. Hver gang har det strandet på at det finnes svært få kunsthi her i landet. Det er ikke rettferdig for en som bor i Tromsø f.eks. som må til Molde eller Østlandet for å trene. Våre hiprøver krever stort sett mer en et par treninger og da rekker det ikke å trene et par ganger i forbindelse med ferie eller utstillinger... Alternativet er å innføre en enkel karaktertest på hi, men hvor mye forteller egentlig dette? Verdien kan diskuteres iallefall... For min del synes jeg ikke det virker realistisk å innføre krav om hipremiering pr. idag. Ikke at det hadde gjort noe for meg, jeg ønsker uansett å himerittere mine hunder. Fem av de seks utstillingschampionene jeg har nå for tiden er i tillegg hipremiert. Like mange er forresten viltsporpremiert også (3 har gått til championat), men det er bare en bonus som følger med denne rasen. Ikke noe avlsmål Forøvrig håper jeg at jeg også har lov til å mene noe om forliggere og sprengere! Kan du utdype dette?

Bare så det er sagt; jeg kan ikke påberope meg mye førstehånds erfaring med hijakt. Har bare vært med på grevlingjakt noen ganger. Hva jeg mener er at en revesprenger skal være en bevegelig og rask hund som er villig til å forlate reven kjapt for så å finne en ny higang dersom reven sitter i en blindgang f.eks. Det har jo lite for seg å bli liggende foran reven og blokkere den... I og med at reven er smidig og spenstig er det vel også en fordel med smidige og høybente hunder iallefall i steinhi, som kan bli ganske krevende. En forligger skal "parkere" en grevling, gjerne i en blindgang og holde den der med parering av utfall til det blir gjort nedslag. Dette blir jo et helt annet arbeidsett som krever andre arveegenskaper. Jeg mener det er viktig å bestemme seg for hva man ønsker skal være 1. prioritet innen rasen og tradisjonelt er parson russell regnet som en revesprenger. Da ville jeg være forsiktig med å vektlegge gode forliggeregenskaper i avelen. Det er ikke så enkelt som å si at hunden er hipremiert og/eller jakter i hi. Spørsmålet er hva er den premiert på og hvilke art jakter den. Det finnes raser som er bedre egnet for visse typer jakt enn andre. Noen er også bevisst avlet som allroundere. En parson skal i følge standarden være en revesprenger og da er det dette vi bør avle mot. -Mener jeg...

Noen her som har mye erfaring med terriere på blodspor? Jeg oppdretter parson russell terriere og tok for et par år siden med et par hunder på blodsporprøver. For å si det sånn, det hadde ikke vært så mye trening på forhånd; et par 50 meters spor med kjøttboller i enden Men den svenske anleggsprøven gikk bra for begge de hundene jeg hadde med og for de 3 andre som var med i parsongjengen som dro til Sverige. Deretter gikk det slag i slag og uerfarne meg samt en av mine hunder gikk til 3 rake 1. premier i Sverige og deretter til 1. med HP i Norge, dermed ble hun N SVCH i rekordfart. Senere gikk vi fersksporprøven og vi er nå godkjente som ettersøksekvipasje, så langt arbeidsløse... Den andre hunden jeg hadde med fikk jeg ikke ferdig den gangen, startet bare på 2 prøver. I fjor ble det ingen sporprøver på oss, men jeg tok opp tråden igjen i år og nå er hun også SVCH etter et par 1. premier. Jeg har ikke gått et eneste treningsspor i mellomtiden. For moro skyld tok jeg i år med min eldste tispe (drøyt 11 år) denne gangen. Hun har aldri gått spor bortsett fra de to x 50 meterene med spor med kjøttbolle i enden for 2 år siden. Hun gikk til topp poeng på anlagssporet i Sverige og "støvsuget" seg gjennom sporet på 12 minutter. Det morsomste sporet jeg har vært med på noen gang. Siden dette gikk så bra, så har jeg hatt henne med på 3 prøver til i Sverige, de 2 første gikk hun til 1. premie og meget sterke poeng, på det siste gikk hun til en 2. premie. Hun mistet konsentrasjonen på et punkt. Jeg har ikke trent en eneste gang i mellomtiden, men de 4 prøvene er unnagjort på knappe 3 uker. Nå tenker jeg å la henne få en god periode med helt fri fra spor før jeg prøver meg på den siste 1. premien... Nå er spørsmålet: Bør man trene noe særlig med en slik type hund eller er det KUN motivasjon som skal til? Jeg har en valpekjøper som også går spor og som raskt fikk hunden fram til viltsporchampion. Nå vil hun mer, men hunden ser ut til å ha mistet interessen litt som jeg oppfatter det. Føreren får stadig råd om å trene mer "teknisk", f.eks. på at hunden skal ringe ved blodopphold osv. Rådene kommer som oftest fra folk som selv har drivende hunder som f.eks.dachs, eller fra folk med retrievere etc. Jeg mener at dette er en helt annen type hunder enn terriere når det kommer til trening og det å arbeide for føreren. En terrier er jo skapt for å arbeide selvstendig. Ut i fra min lille erfaring ser det ut til at parson russells ofte er naturtalenter når det kommer til det å følge et blodspor, men alt avhenger av at hunden er MOTIVERT. Jeg råder derfor til ikke å trene mye og heller til å legge noen korte enkle spor med noe riktig godt i enden. Det beste ville vel vært et skadet dyr i enden, men det er liksom litt vanskelig å få til på trening Finnes det noen her med litt bredere erfaring omkring terriere på blodspor så vil jeg gjerne høre hva dere synes og tror! Hva er din erfaring??

Interessant dette med forligger kontra sprenger. På Parson-Spesialen i Sverige som var forrige helg ble bl.a. dette med jaktegenskaper tatt opp i forbindelse med RAS-diskusjonen. RAS er kort forklart en opplisting av spesielle punkter som man skal ta særlig hensyn til i avlsarbeidet i den aktuelle rasen. RAS er noe som den svenske kennelklubben har pålagt alle raser å ha og dokumentet blir gjennomgått av raseklubbene årlig samt revidert hvert 5 år. Denne gangen ble det bl.a. diskutert hvordan man skulle betrakte rasen som jakthund. En parson kan jo etter manges erfaring brukes til litt av hvert; som revesprenger, forligger, kortdriver og til ettersøk,for å nevne noe. MEN, avlsmessig er det kun egenskapene som REVESPRENGER som bør vektlegges. Har man en parson som fungerer meget godt som FORLIGGER er man trolig inne på feil spor. Mens revesprengerens varemerke er bevegelighet, så er forliggeren den som går inn og BLIR DER. To vidt forskjellige arbeidssett som krever forskjellige nedarvede egenskaper. Tradisjonelt er den litt tyngre og "tregere" dachsen brukt som forliggere, mens terrierne blir betraktet som sprengere. Når det gjelder denne rasen så har jeg inntrykk av at man i England betrakter parson som en ren revesprenger. Forliggerarbeid på grevling er nærmest bannlyst blant de fleste parsonoppdretterne. Den irske dommeren på Parsonspecialen dette året ble spurt om akkurat dette og han så helt uforstående ut da noen spurte om han visst om mange parson som ble brukt på grevling... Nei, parson var en revesprenger! I den svenske parsonklubben har de en rekke "Årsbeste-konkurranser" innen forskjellige bruksområder, bl.a. kan man samle poeng fra kunsthiprøver. Jeg vet ikke om det er dette som er årsaken til at mange nå først premierer sine hunder på sprenger-prøver og deretter "omskolerer" de hunden og stiller på forliggerprøver. Det er jo ikke så vanskelig å foreta denne "omskoleringen" så lenge det gjøres i kunsthi og vips; så har man flere poeng på "Årsbeste-lista" For meg så virker det veldig feil i forhold til rasens egentlige bruksområde og jeg ville sett på det som NEGATIVT i forhold til avlsarbeidet at en hund hadde gode anlegg for å fungere som forligger. Ja, en parson går gjerne ned i et grevlinghi, men de bør vel fortsatt vise den samme bevegeligheten som de bør ha som revesprenger og da bør man kanskje vurdere en annen rase framfor å forsøke å avle fram parson som egner seg bedre som forliggere... Sånn ser iallefall jeg det

Men, er det med de SAMME hundene??? Tenk så fint det hadde vært da, dersom de som jakter hadde lagt litt mer jobb i å følge rasestandarden (jeg sier ikke "dagens mote" i utstillingsringen) og enda bedre; viser hundene sine litt i utstillingsringen! Og tenk så fint om de som stiller ut bryr seg seriøst om hundens potensiale som jakthund. Om man ikke jakter selv kan man jo iallefall sette seg godt inn i hva som er et funksjonelt godt eksteriør og VELGE å vise slike hunder. Dette er derfor jeg iallefall meritterer samtlige av mine egne tisper på kunsthi og stiller dem på utstilling, iallefall fram til et championat eller to. Synes det er mest utfordrene å beholde rasen som EN rase, ikke delt i to vidt forskjellige typer. Hadde jeg ikke vært så forb.... sta selv, så hadde jeg vel gitt opp dette med jaktegenskaper for lengst, for det er sjelden med oppmuntrende ord fra "jakttullinger" rundt på sånne forumer som dette De som kjøper valper til jakt er derimot fornøyd. Bare synde det ikke er enda flere Vedr. raserepresentant for glatthåret fox; ønsker man endring må man faktisk gjøre noe aktivt selv. Hjelper lite å klage på forumer og sånt... Som Foxterrier sier, så må man engasjere seg i Terrierklubben om man ønsker endringer.

Hei! Neida, jeg har overhode ikke nevnt forliggere jeg Jeg bare lurer på om du sitter inne med informasjon som ikke jeg har vedr. hva som ligger bakover i linjene. Jeg har jo som sagt mye av det samme blodet, men synes ikke jeg har god nok informasjon til at jeg vil kategorisere hva slags "linje" de tilhører jaktlig sett, sprenger eller forligger. Jeg har jo bare mine 4 generasjoner med hipremierte hunder, samt endel hunder som er solgt og fungerer som sprengere i praktisk jakt å gå ut ifra. Men dette er jo de generasjonene som du sier er avlet for utstilling. Har ikke førstehånds kunnskap om de som ligger bakover når man kommer til oldeforeldre osv. Det var her jeg tenkte at du kanskje har flere opplusninger å komme med. En tysk "Wesentest" kan sammenlignes med en Karaktertest her i Norge. Den er langt mer omfattende enn den norske i forhold til hvordan hunden takler mennesker og andre hunder, men inneholder ingen elementer av jakt eller hiprøver. "Bauprufung" tilsvarer derimot en Norsk hiprøve. Det står endel om "wesentest" her: http://www.prtcd.de/36/ For å gå tilbake til trådstarterens spøsmål; jeg ville absolutt ha forsøkt å la hunden få en introduksjon til reven på et kunsthi dersom anledningen bød seg og jeg ville i alle fall ha hatt med erfarne folk dersom du slipper i et naturhi. Det er jo greit å la hunden få en fair sjanse ved ikke å slippe den ned i et uoversiktelig hisystem der du ikke vet om det kan være grevling i tillegg til rev f.eks. Såpass skylder du hunden din Mvh Lena

Interessant å lese at Snoopy er så skarp i naturhi. Har han hiprøve (Bauprufung) fra Tyskland eller ble han bare trent på kunsthi uten å starte på prøve? Var han i naturhi i Tyskland? Snoopy har jo både Blue Prince, som ligger bak den ene linja mi og Buster, som ligger bak den andre linja mi som oldefedre. Snoopy's oldemor Moonraker er etter Rip og dessuten barnebarn av Helmer. De ligger begge bak den linja som jeg ikke avler på lenger. Hvem er det du definerer som sprengerlinjer? Til trådstarter; det høres jo fornuftig ut, som flere allerede har nevnt, å gi hunden en introduksjon på kunsthi først! Dessuten er jo ikke dette tiden for hijakt akkurat. Bruk sommeren til å prøve på kunsthi Mvh Lena

Dette med grevling snakket vi akkurat om på hitrening forrige onsdag. Treneren ble spurt av en som jager inn en ung foxterrier på rev, om dette med grevling. Treneren, som jeg tror må være den med lengst erfaring med hihunder her i landet, ønsket at hans terriere var "grevling-rene" så lenge de ble brukt i hijakt på rev. Dels fordi arbeidsmåten er forskjellig og det finnes dachs som gjerne er bedre til den oppgaven og dels for at han ikke ønsket å måtte vente på hunden i timevis, eller grave seg ned til den i et grevlinghi, når det var rev han var ute og jaktet på... Er det mye stein/røtter i området er jo ikke graving så lett heller... Er det rev du først og fremst vil jakte, høres dette fornuftig ut etter min mening. Mvh Lena

Litt flisespikking her, ellers ville det jo ikke vært meg De fleste parson er nok rett og slett familiehunder hos folk som er glad i friluftsliv. Noen brukes i praktisk jakt og litt flere er himerittert. Man får jo håpe at "ordet går" mht. jaktegenskapene. Det merkes at noe er på gang og jeg har selv valpekjøpere som kommer tilbake etter en hihund nr. 2, så personlig har jeg tro på framtiden. Det kommer forresten en 6-siders artikkel om ny dyrevelferdslov, hiprøver, hitrening og hihunder i september-nummeret av Hundesport. Det blir spennende å se hvordan folk flest reagerer på det. Vi har jo ikke prøvet dette før. Det er ikke en typisk jaktblad-artikkel, mer en tema-artikkel som skal være til info for hundefolk generelt. Mvh Lena

Kanskje på tide å komme tilbake til det egentlige spørsmålet Fortsatt bare etter utsagn fra de garvede hijegerne, som har jaktet både med tysker, lakeland, fox og border og i veldig mange år... De deler jo ofte litt av sine erfaringer med oss noviser etter endt hitrening. Etter hva jeg har hørt legger de masse jobb i å kartlegge hi i perioder med sporsnø. Før plottet de bare inn på kart over områdene hvor de forskjellige hiene lå, mens nå kan de legge inn GPS-koordinater. Det kan sikkert lønne seg å bruke den førstkommende vinteren veldig aktivt for å prøve å lokalisere flest mulig hi i de aktuelle områdene. Ifølge en av de "garvede" hadde han på det meste oversikten over 80(!) hi. Det må jo ha betydd ganske mange mil med tråkking i tung snø Mvh Lena

De fleste som driver med terrier her i Norden, unntatt tysk jaktterrier, er vel mest fokusert på å bevare hijaktegenskapene, ikke drevegenskaper eller hvor bra de loser. Det må vel være hiegenskapene det er viktig å ta vare på, ettersom det er dette som er unikt for terrierne. Det finnes jo allerede flust av bedre tilpassede drevhunder og apportører. På den annen side kjenner jeg flere i Tyskland som bruker parson på en lignende måte som tysker. Dvs. at de bruker en og samme hund på flere typer jakt og det værste er at hundene etterhvert ser ut til å kunne skille fint mellom oppgavene. Jeg var med på en slik jakt (sammen med 7-8 personer) der de hadde med flere parson og pointere som alle var løs under hele jakta. For meg virket det som om de bare skjøt mot alt som ble "flushet" opp av hundene underveis over åkere og gjennom kratt. Det ble felt hare, som parson apporterte og det ble felt and som parson apporterte over en liten elv (pointerne synes vannet var for kalt). Vi fant ingen hi med noen hjemme og traff heller ikke på villsvin, men jeg vet at de jaget begge deler med suksess for de samme hundene. Hundene var imponerende førerfokuserte og løp ikke ukontrollert over stokk og stein selv om de var på jakt. Det så virkelig ut som om de visste hva de var med på og det gjorde de vel, for dette var et jaktlag som jakter myyye. Mulig det er tysk dressur som har skylda for den utrolige kontrollen på hundene, men den vil jeg ikke vite noe om... Mvh Lena

Jeg har i motsetning til deg ikke egen erfaring her, bare utsagn fra andre med veldig mye erfaring på praktisk jakt og de mener at hunder flest, dersom de ikke blir skremt vekk fra alt som heter hijakt en gang for alle, som oftest blir tøffere for hver sesong, ikke mer forsiktig. De fleste er glade for en hund som ikke går for hardt ut i starten. Her strides visst de lærde De jeg snakker med, som introduserer en kommende jakthund på kunsthi og deretter går ut i praktisk jakt, sier at hunden får en helt annen og mer forsiktig oppførsel når de kommer ned i en stokkmørkt naturhi enn den eventuelle overmodige oppførselen de etterhvert opparbeidet på kunsthi. Mvh Lena

Uuups, helt riktig Mart! Dette er ikke riktig, det var selvfølgelig på våren, rett etter at båndtvangen var innledet og hele min familie (på 4) var med. Spør min mor om hva hun synes om hendelsen Hun var ikke glad i den hunden på noen dager for å si det sånn. Kan innhente skriftlig erklæring på sannhetsgehalten om det er ønskelig En annen ting er at hunden var løs etter at båndtvangen var satt inn, men hun var bare en agilityhund og hadde aldri vært anvendt i jakt eller trent på hi, bortsett fra et par runder hos gamle Mogensen. Nå skal jeg lese resten av diskusjonen... Mvh Lena