alias

Her var det mye rart

Får man si det uten å bli kastet ut? Brukere av forumet er opptatt av erfaring. Jeg får kanskje lov til å støtte meg på sånn ca. 20 års erfaring med 6.5x55AI. (Selv er jeg mer opptatt av kunnskap.) Skal heller ikke her bry meg med så mye, men ta fatt i det viktige, det vil si det som er farlig.

Børser med låsing i pipa egner seg ikke til å kamre om til AI varianter.

Standard ammunisjon bør/skal ikke avfyres i noe våpen.

Hylseforming bør helst foregå i eget kammer (en løpsstump kamret for formålet, hvor man skyteformer hylsene med for eksempel pistolkrutt og maisenna). Grunnen til dette er den samme for alle punkter ovenfor. Man bør/skal skyteforme AI varianter i et kammer som er noen hundredeler kortere enn et standardkammer for å få støtte nok for hylsa. Husk på at det ikke finnes noen skulder. Har man ikke denne mulighet skal kuler settes i bommene! Skyter man i et standard kammer får man alltid bruddanvisning over hylsehodet, selv med kulene satt i bommer.

Ytelsen til patronen, tja, kommer an på hvilken skole man hører til. Med utgangspunkt i Ladeboka, blir alt som har med seksogenhalv bare tøv. Med utgangspunkt i skytterlagsdata, blir ting atskillig likere. Hylsa er mer enn sterk nok til skytterlagsstandarden på 370MPa.

Da kan man, med ni grams kule, pine ut 915 m/s med enkelte kruttyper. 570 vil gi helt opp mot 950 m/s. Den som får skikk på presisjonen med det kruttet får det artig. Det er ingen grunn til å forvente mer enn ca 880 m/s med N-15 og liknende.

Syvkommaåttegrammere kan man pine opp i 930 m/s. Folk med spesialkompetanse og kruttbokser kan klare 960.

Litt av poenget, som det er en vits i å ha i bakhuet til enhver tid er; at uansett hva du holder på med, så skal man som prinsipp komme noe dårligere ut av det enn med en 6.5-284.

Det finnes ikke hokus pokus patroner.

Den lille start

Har reknet litt. Har egentlig optimert basen på kula. Er lite å hente ved å tøve videre. Basen blir å se ut omtrent som så:

Boattail 1.2 caliber= 6.45*1.2=7.74mm

Bunndiameter 0.7 caliber= 6.45*0.7=4.52mm

Som gir en vinkel på: 11.75 grader. (Hvilket synes forunderlig bratt. Jeg får kikke litt nærmere på det!)

Med lengde på 5.9 calibre

Neselengde på 3.6 calibre

(blir liten bæreflate- huff får se på det, en nese konstruert etter gammeldags secant-ogive prinsipp- huff får se litt på det også – blir mye bedre (litt) om man bruker isentropiske kompresjon og ekspansjonsprinsipper – så….. får se litt på det…)

blir det ved kulevekt:

8.5 gram; B.C (G1).=0.738 ved Mach 3.19

9.0 gram; B.C (G1).=0.782 ved Mach 3.19

Ække så gale det vel?

Står bare tilbake å takke Robert McCoy og litt til Lutz Møller ligeså!

Kjørte noen trekommaåtte centimeter lange kuler i 980 m/s ved 1/9 riflestigning på lørdag. Klarte å indusere yaw på opp til ca 30 grader ut fra munning. Alle kuler på papp på hundremeteren (og det var ikke alle av de som ble skutt) hadde mindre yaw.

(Ettepåklokskap og nøyere utrekning viser en yaw på 24.1 grad - uten at det i seg selv betyr noe som helst annet enn at jeg ikke klarer å provosere frem instabilitet.)

Det betyr at disse trekommaåtterne både er statisk og dynamisk stabile siden statisk stabilitet er et nødvendig kriterium. De betyr også at det er temmelig uproblematisk å stabilisere firecentimetere statisk, og at man egentlig ”bare” har den dynamiske stabiliteten å bekymre seg om.

Det betyr: At om ingen ting annet virker, maximerer man magnusmomentet. Virker det ikke da, er konseptet bortkastet.

Så….., er i grunnen bare å sette seg ned å rekne….

P.S. Fikk en PM fra "Fourten". Det var gutten sin det! 3-D fotoprinter er selvfølgelig metoden for mine plastupper!

Man skal ikke love mer enn man kan holde

En BC er en funksjon avhengig av hastighet. For en BC på 0.75 er det dermed nødvendig at hastigheten er høy nok. Med en hastighet på rundt 900 m/s og 1/9 stigning, vil man aldri kunne bruke kuler med så høy BC.

Ellers er det ingen ting i veien for å lage kuler med BC over 1.0. Problemet er at til nå er det ingen som lager løp som takler slike kuler. Så, ”jeg vil også ha” optimismen bør være betinget. For de flestes vedkommende vil det betinge et skifte av løp.

Nå er det slik at gutta skal drikke kaffe på banen i morra (i dag). Jeg vil også ha! Samtidig skal jeg gjøre noen yaw-card skudd for å se om jeg velter noen 3.8 centimetere ved full dytt.

Sov søtt og drøm godt dere!

Jeg ser at leon og jeg tenker ganske likt. Maskinering i en eller annen form synes å være løsningen i liten skala. Maskiner står og venter på meg. Det er jeg som er bremseklossen. Jeg har ikke koordinater oppe til bruk. Rekneprogrammet er ikke ferdig.

I småskala, med maskinering, er sannsynlig løsning en aluminiumstupp. Jeg ser ikke for meg at maskinering av polycarbonat bolt. Med så små dimensjoner blir det noe forferdelig mjukkel å få til.

Skulle likevel ha vært i gang med polycarbonat tupper (se svarttuppene som Sharpshooter har hentet frem fra Lutz Møller sine sider), fordi med svartupp kan man lage et prosjektil som fungerer både til match og jakt med høyenergiprosjektiler på rådyr. Man dumper spissen i treffet, skyter gjennom en rest-wadcutter i full fart og det var det.

Så….. – jeg sier som Ole Brum: Ja takk til begge deler. Og om flere sier: Jeg vil ha jeg også – blir det billigere for alle.

Og….. – det er ikke helt umulig at en aluminiumstupp kan fungere like bra som polycarbonat, men det står tilbake å sjekke.

Har holdt på med et større prosjekt en stund. Jeg håper noe av det kan nå et nivå for stabelavløpning til langholdet i Numedal.

Sitter for tiden og optimerer betingelser for prosjektiler. Jeg har altså et lite ”pilotprosjekt” på gang for det jeg har mest greie på - 6.5 prosjektiler og deres egenskaper. Målet nå er å få kontroll på statisk og dynamisk stabilitet for prosjektiler med ca. BC 0.750 og Vo 1050 m/s.

For å klare det, med en riflestignig på 1:8.5, må jeg jukse. Jeg må manipulere annet arealmoment både om rotasjonsakse og tverraksen. Dette gjøres ved at noe av prosjektilet erstattes av en polycarbonat tupp, og prosjektilets aerodynamiske form maksimeres. I tilegg må jeg ha kontroll på ”the overtuning moment coefficient derivative” og betingelser for dynamisk stabilitet.

Det meste av dette synes det nå som om jeg har kontroll på. Bøygen har vist seg å være polycarbonat-tuppen og hvordan man lager den.

Spørsmålene er: Hvordan lage formene? (Har meninger, men vil gjerne høre andres).

Hvordan får en til støpeprosessen på en vettug måte – på lavkostnads småskala nivå? (Injeksjonsprosess ved opp mot 300 grader innbyr ikke til vesentlig fingernevling.)

Er det noen som kan injeksjons-støping og liknende med polycarbonat eller liknende materialer?

Er det mulig med polyarbonat syntese i mikroskala – det vil si syntese direkte i formene? (Sako 30-06 kan ikke du noe om slikt noe?)

Er det lurere å bruke annet materiale- for eksempel polyester eller epoxy – for enkel hets skyld – for forsøk i mikroskala?

Takker for alle bidrag på forhånd.

Mykje fint skrammel å se og mykje unyttig kunskap - eller - betyr det at jeg kan sende inn bilder av kuler og så forteller dere meg ka som skjedde med elgene - eller?

(Beklager, men klarte ikke å dy meg.)

Nei!

Med nytt løp i gammelbøssa eller den nye bøssa ferdig, kjem æ – som utvatna trønder - ne førr å skræm dokk

Vel, det er noen år siden nå – man hadde en disputt rundt sider av dette tema på det daværende sluttstykket. Er det lov å si at det fryder meg litt at enkelte så smått begynner å krype etter?

Nå må man jo lære å krype før man kan gå, så da så…….

For øvrig lakker det mot god jul

og en riktig god fortsettelse

Alias