Lås på laderomsdøra

Stunden er kommet. Tiden er inne. Jeg må sette lås på døra til laderommet – og gi nøkkelen til kjerringa.

Denne representanten av det svake kjønn er både større og sterkere enn meg, så hun får æren av å holde kontroll på det aller helligste – altså laderommet.

Og denne elendigheten er det jeg sjøl som er årsaken til. Det er jeg som har skylda. Absolut ingen andre har skylda, verken unger, skytterlag, krets, samlag eller naboen. Eller forresten: «unga» har litt skyld!

Det er heller ikke tante blå som har funnet på noen særdeles avanserte tolkninger av regelverket. Det er ikke POD, EU eller Jens som har funnet på noen ekstra strenge regler for å holde meg i øra.

Husets sjef bryr seg overhodet ikke hva jeg bruker laderommet til, bare hun har fri veg inn til vaskerommet. Det er jeg for øvrig glad for. At hun jevnlig bruker vaskerommet, altså. Men jeg er ikke glad for at bruken fører til at fuktigheten er i overkant høy inne på «hus-sentralen» der patron-produksjonen skjer.

Mine avkom bryr seg mindre om min kjeller. Det er der laderommet ligger. Den ene er så politisk radikal at han sannsynligvis kunne tenkt seg å dra fram det «brukne gevær», mange tiår etter det var populært. Jeg har aldri turt å spørre men han synes nok at strenge, nye EU-direktiver overfor hjemmeladere er helt greit! Hørt på maken. Også du min sønn… Og den andre sønnen kan ramse opp navnet til reserven til venstrebacken på reservelaget til Indre Enfold, eller hva pauseresultatet var mellom Tufsingdalen og Olufs sønner i 6. divisjon i -89, og det var lenge før han ble født. Ikke Oluf, altså, men min sønn.

Hva er maks lengde vi bør ha på 357 magnum i GP100, hvilke kruttyper som passer best til 9 mm, hvilken kule passer GSP’en best i 32 long, eller hvor grensa går til Super Red Hawken i 44. magnum – slike åpenbart veldig vesentlige ting, bryr de seg ikke noe om. Er det ikke utrolig?

Livets aller viktigste elementer bryr de seg katta om. Demokratiseringsprosess i et afrikansk land vi knapt kan uttale navnet på, eller at en fotballspiller har fått hestehalen ut av ledd, DET legger dem vekt på.

Men hvor jeg bør legge meg for å få akseptabel rekyl på ladningen på Lar Grizzlyen i 45 win mag er totalt uinteressant for dem. De bryr seg ingenting om at jeg klundrer litt for å finne godladningen til 10 millimeteren. Jeg gir opp ungdommen i dag!

Den åpenbare konsekvensen av denne håpløse holdningen til skytevåpen, er at jeg nå må låse laderommet. Kjelleren flommer over av ammunisjon. Det tyter ut av alle mine låsbare skap. Jeg har produsert nok ammo til at jeg kan skyte daglig i årevis framover. Det er blykuler, belagte kuler og mantlede kuler i alle mulige varianter og størrelser. Det er mange kruttyper og forskjellige kruttvekter i det aller meste fra 32. long og opp til det aller grøvste i håndvåpen.

Nei, forresten. Jeg overdriver litt her nå. Det er ikke veldig mange kaliber jeg bruker mantlede kuler..…

Jeg har endelig innsett at noe hjelp av valpa jeg sjøl har avla, vil jeg aldri få. Patronene må jeg ta knekken på sjøl. Dermed er eneste utvei å låse døra, la kjerringa få nøkkelen og overlate Hornady’en til et totalt ubrukelig liv på et lite kott.

Livet er hardt, dere!

Har du ikke nabounger eller andre unger i slekta? I mangel av dette er vel produksjon av lausunger eneste utvei...

Min 2 åring, er allerede ivrig med å presse hylser for meg Ladeboden er favorittstedet

Burde nok ha kjørt strammere tøyler i barne/ungdomsåra og lagt ned twist-biter i kuleboksen eller tilsvarende tricks