Stabijhoun

[jaktlykke]

Jeg har lyst å presentere min hund som er av rasen stabijhoun. Det er en nederlandsk stående fuglehund (gruppe 7), men mange føler at rasen har mer til felles med gruppe 8 (apporterende hunder) da de fleste ikke tar stand eller er overvettes interessert i fugl. Den er en allround jakthund.

 

Rasen ble brukt som gårdshund og er en ypperlig muldvarpjeger. Den er den eneste hunderasen som med sin fine hørsel kan plukke ut hvor muldvarpen befinner seg under jorda. Deretter graver den muldvarpen fram og dreper den ved å knekke nakken. Den er myk i bittet så skinnet blir ikke ødelagt.

 

 

I dag brukes rasen innen spor, agility, som apportør eller familiehund. Den er en ypperlig svømmer. Den er smidig, intelligent, lettlært, ekstremt sosial og sta. Staheten gjør at den ikke fordrar repetisjonstrening så du må bruke fantasien eller trene i små økter. På den andre siden gir de seg aldri når de settes på spor - de vil løse oppgaven .

 

Min hund brukes som ettersøkshund på skadet hjortevilt og ble godkjent som ettåring. Da var han den første stabijen i Norge som ble godkjent. I ettertid er det kommet 2 til.

 

Det er 2,5 år mellom bildene men stilen er lik

 

Vi startet treningen da han var 9 uker, og 11 uker gammel deltok han på sporkurs med voksne hunder.

 

Det som kjennertegner en stabijhoun på spor er at den jobber i et rolig tempo og er stille, den er systematisk og spornøye. Det er en relativt stor hunderase - hanner er ideelt 53 cm og tisper 50 cm. Amigo er 56 cm og sterk som fy. Derfor er det godt at han er rolig i lina; man kan gå med en lillefinger på lina og plukke blåbær om man vil

 

Stabijhoun er kjent for å være notoriske matstjelere. Jeg har kun hatt ett tilfelle da jeg tok ham på fersken liggende oppå kjøkkenbordet med hele hodet nedi saftmugga Da var han 4 måneder... Andre stabijer strekker seg laaangt inn på kjøkkenbenken for å få tak kaka eller chipsen og skyr ingen midler for å få seg en beta.

 

En annen ting som er typisk stabij er å grave. Muldvarpjegeren i rasen ligger dypt forankret og det krever litt omtanke (armeringsmatter i hundegården, skjerme blomsterbedet i hagen, passe på nøkler mm i heimen). ALT blir nedgravd og det er en kilde til både latter (skalk i bokhylla) og fortvilelse (nøkleknippet forsvant for 2 år siden og det er dyrets feil).

De er svært oppmerksomme på sine omgivelser - det har vel noe med at de på gården også var en vakthund. De ser detaljer som går de fleste andre hunder hus forbi. Det er ganske spesielt. Men de legger merke til - og varlser - om du har fått nytt inventar, noe er blitt flyttet på i huset, en jakke henger annerledes osv.

 

Amigo ble viltsporchampion som 2-åring, men oppfylte blodsporkravene da han var 17 måneder. Han måtte vente til han fylte 2 år og fikk de siste premieringene på utstillling før tittelen formelt sett var i boks. Da slo han like godt til og ble utstillingschampion også .

 

Som ettersøkshund er denne rasen herlig. Jeg har hatt andre hunder til dette før, men ingen som er så nøye og så rolig i sporet som ham. Det er rasetypisk.

Flere og flere får øynene opp for rasen her til lands og til neste år skal vi endelig få vår egen raseklubb - Norsk Stabyhounklubb. Da har vi nådd minstemålet som er 50 hunder.