Råd om hund på skogsfugljakt

[EirikVR]

Vi har jakta i to dager nå med en 2 år gammel engelsk setter vi har vært så heldig å få låne. Vi har vært to jegere og virkelig fått innsikt i hvor vanskelig denne jakta er! Særlig så langt ute i sesongen, løvfallet var kommet langt og fuglen var veldig skjær! Masse oppflukter, men bare noen ytterst få brukbare skuddsjanser. Ble med en orrhane til slutt, det var gøy! (Min første skogsfugl!) Men det jeg lurer på er:

 

Kan dere si noe generelt om hvordan man bør stelle seg opp når hunden har stand?

 

Hvordan kan vi få hunden til å følge på når fuglen lister seg ut av rekkevidde? Er det noe som enkelt og greit kommer med erfaring? Det var en gang hvor hunden fulgte en tiur skikkelig bra, men da rota jeg det til sjøl ved å stoppe opp i en ugunstig posisjon rett før fuglen fløy. Så og si hver gang det var oppflukt hadde fuglen kommet seg rundt tjue meter unna bikkja. Hvis vi ga reisningskommando skjedde det at hunden bykset fram og tilsynelatende mistet litt oversikt, deretter hørte vi gjerne fuglen fly bak ei treklynge eller noe lignende.

 

Hvordan bør vi gå når hunden søker? Forholde oss rolig og traske i en bestemt retning, mens hunden avsøker terrenget, eller prøve å bli med litt etter henne? Når man har Garmin Astro blir man fort litt lat ...

[El-JoniZ]

Gratulerer med første skogsfuglen

 

Når bikkja har stand vil jeg anbefale å gå rolig opp på hver sin kant av bikkja slik at man dekker hver sin kant. Pass på å komme i en posisjon hvor man har mulighet til å skyte såklart. Det at bikkja ikke følger etter fugelen har med erfaring å gjøre stort sett, men det fins jo en rekke teorier om det der også som så mye annet. Noen går litt etter og jager opp bikkja for å få den med seg, mens andre dytter bikkja framover.

 

Det som du nevner med reisningskommandoen er ikke uvanlig. Bikkja tror at fugelen sitter nermere enn den egentlig gjør og når fugelen ikke går opp blir den usikker. Når det gjelder søket så mener jeg at det er utrolig viktig å gi bikkja tid, ikke stress og mas, la bikkja få tid til å søke terrenget og komme opp i riktig vind.

 

Dette er bare mine erfaringer sammen med andre jegere med bikkje.

[EirikVR]

Takker for svar! Hvordan pleier du å forholde deg til bikkja når den søker? Rusler du bare rolig i en bestemt retning, eller prøver du å sørge for å holde kontakten? Hu jeg jakta med var en engelsk setter, og til tidere gikk hun ganske stort, men det er kanskje bare typisk for rasen?

[General Custer]

Det er du som fører som bestemmer marsjretning og terrenget som skal avsøkes, at bikkja går stort i skauen er vell helt normalt når alderen er 2 år, det kommer med erfaring hvis den brukes mye i skogen.

En tiur vil nesten uten unntak beine unna hunden og en erfaren hund følger forsiktig på uten å støkke helt til den er "spikra" dvs at bikkja har kontroll på hvor fuglen ligger.

En ung uerfaren hund som er djerv i reisen er ett problem når det ligger gammaltiur forran nesa på den, ofte blir det ett utras ved reiningsordre, så ett forvirrende stopp som ofte fører til at fuglen tar til vingene, å du kan banne på at det er ei gran i veien

Bruk bikkja mye så lærer den og ikke minst du av bikkja, gøy er det og det er ikke mye som slår skogsfuggeljakt med ei god bikkje