Bestemmelsen er en praktisk regulering med tanke på at rettighetshavere ofte må gå over annen manns grunn for å nå fram til eget jaktområde.
Lovlig ærend vil for det første foreligge der personen er på vei til et område hvor han har jaktrett eller fangstrett. Dette må også omfatte ferdsel over en rekke eiendommer med ulike jaktrettshavere, så lenge ferden skal ende i lovlig jaktterreng. Det må være en forutsetning at våpenet som bæres er tillatt benyttet ved den jakten som personen har tillatelse å drive på bestemmelsesstedet.
For det andre vil det være lovlig ærend hvor personen er på vei til et sted hvor han skal drive øvelsesskyting med det aktuelle skytevåpenet. Forutsetningen er da at han har lov til å drive skyting på dette stedet med den aktuelle våpentypen.
For ferdsel med skytevåpen gjelder det et tilleggsvilkår om at våpenet må være uladd. At våpenet er uladd betyr at det ikke er ammunisjon i løp, kammer eller magasin. Det stilles etter bestemmelsen ikke krav til at våpenet skal være demontert, at vital våpendel skal være atskilt eller at våpenet er nedpakket.
Selv om ferdselen skjer i lovlig ærend, vil ikke enhver ferdsel i annens jaktterreng på vei til eget terreng være lovlig. Etter viltloven § 46 er det forbudt å jage eller lokke vilt bort fra andres jaktområde. Den lovlige ferdselen med våpen etter viltloven § 45 må dermed ikke skje på en slik måte at viltet forsøkes jaget over i eget terreng. Nærmere om forbudet mot jaging og lokking. I Rt. 1990 s. 203 legger Høyesterett til grunn at det å følge spor etter vilt over annens eiendom med våpen var en overtredelse av forbudet i viltloven § 45, da dette ikke var lovlig ærend. Selv om slik sporing ikke medfører lokking eller jaging av vilt etter viltloven § 46, vil det være en del av jaktutøvelsen og vil i seg selv være en ulovlig jakt, og det foreligger da ikke lovlig ærend.
