emtor

Har en drøss med gamle bladfjærer liggende og lurer på hva slags stål dette kan være. Har lekt litt med noe av det, og det er nesten umulig å få bøyd. Hvis jeg varmer opp til umagnetisk og kjøler i vann blir stålet sprøtt som glass og brekker med letthet. I olje varmet opp til 50-60 grader blir stålet brukbart hardt men det må mye mer til for å få det til å brekke. Stålet flytter seg lite under hammeren selv når det varmes opp til lysegult. Virker som at det jammen er like seigt og hardt helt til det nesten smelter. Stålet knirker når det kjøles i stillestående luft ved så høy temp som gult. Ved å varme det opp til umagnetisk og la det kjøles ned i luft før herding blir avbruddsflaten helt grå og jevn og det kornet som måtte være der er ihverfall ikke synlig med det blotte øye. Kanskje metallurgen kan ha en ide om hva slags stål det kan være snakk om?

660 grader er helt kurant. Ved hjelp av trekull, en vifte som forsyner luft og et malingspann isolert med varmebestandig isolasjon kommer en opp i langt høyere temperaturer. Det er snakk om små mengder av gangen,-ca. en halvliters volum av gangen. Jeg leste på nettet at aluminium/kobber blir seigere enn de vanlige aluminiumslegeringene, og kunne tenke meg å støpe noen enkle maskindeler. (utendørs . . . har prøvd meg på nok av skumle prosjekter innendørs

Som du kanskje vet, så kan en "løse opp" aluminium i smeltet sink, selv om aluminium har mye høyere smeltetemperatur enn sink. Kan en gjøre det samme med aluminium og kobber,-altså først smelte aluminium og så "løse opp" kobber for å lage en legering?

Et helstålblad trenger vel nødvendigvis ikke bli så ille sammenlignet med et laminert blad. Grunnen til at smeder lager blader med hardt eggstål omsluttet av en seig kappe er vel for å få en kniv med hard egg som ikke knekker så lett når den bøyes? Får en ikke omtrent det samme resultatet hvis en sørger for at kun eggen herdes? Jeg har sett at japanske smeder legger leire på bladet slik at en får en jevn overgang i herdingen fra eggen og videre opp mot ryggen av bladet. Et slikt blad skulle vel få lignende egenskaper som et laminert blad? Det at stålet blir utsatt for diverse ved sveisetemperatur,-betyr det at korrekt sveisetemperatur alltid er uheldig for stålet, eller betyr det at det er et ganske smalt temperaturområde en bør holde seg i, og at det er lett å komme opp i for høy temperatur som vil ødelegge stålet? Hvis det er slik, så ser jeg problemet med at enten blir sveisen dårlig på grunn av for lav temperatur, eller så ødelegger en stålet på grunn av for høy temperatur. Hvis det i tillegg er slik at forskjellige ståltyper har vidt forskjellige maxtemperaturer, vil en da få problemer med at sveisetemperaturen for det ene stålet vil ødelegge den andre ståltypen? Hvis det er slik, så er det altså ikke bare å kline sammen hva som helst av ståltyper når en laminerer. Som alt annet så er vel smedkunst også en kabal som kan være vanskelig å få til å gå opp.

Steen Nielsen har jeg hørt om. Det er han dansken som bor i Hannevika i Kristiansand hvis jeg ikke tar feil. Jeg har tenkt i samme baner, at å starte litt enkelt er det beste, og at det gjelder å bli kjent med den/de ståltypene en jobber med. Jeg tror jeg kjøper stål av Nielsen den dagen jeg får essa opp å stå.-Så får jeg øve meg på å forme noe skrapjern til å begynne med. Tror neppe jeg bør prøve meg på et mønstersmidd samuraiseverd med det første.

Ja, der sier du noe. -En får prøve å få greie på hvilke ståltyper SKF har brukt opp igjennom tidene. Kanskje kan en få kjøpt samme stålet eller en lignende kvalitet? Uansett, hvis en ikke får tak i det får en velge ett eggstål med noenlunde lignende og god kvalitet. Knivsmeder lager nok utmerkede knivblader av andre og lettere tilgjengelige ståltyper også.

Hvis ikke smedgubben hadde ment det måtte være av den gamle sorten så var han nok heller ikke knivsmed. Du sikter vel til det faktum at folk flest holder seg til det de kjenner og det som funker, mens resten av verden går fremover. Men at verktøyet han lagde av det stålet var godt, det er det ingen tvil om. Det kunne til og med jeg kjenne når jeg prøvde det. Jeg hadde nemlig lest i ei bok om treskjæring at en skulle kunne høre det "suse" når en skar med verktøy i godt stål og som var riktig satt opp og brynt, og dette jernet laget akkurat den lyden. De andre jernene han hadde oppførte seg ikke slik og var tungvinte å skjære med i forhold. Ja, hadde det enda vært så vel. Jeg er ingen smed, men har såvidt begynt å se meg om etter en gammel vask av rustfritt for å lage ei esse slik at jeg kan få prøvd meg litt med hammer og ambolt. Han Knut skal nå få ha stålet sitt i fred. Det er kanskje like greit å lete etter gammelt maskineri hos skrothandleren som en kan ta SKF-kulelagere ut av?

Takk skal du ha,- gjerne en kikk i bøkene. Hvis det er lov å tippe for en ukyndig for meg, så ville jeg ha tippet at det gamle stålet kanskje var et lavlegert eller et ulegert karbonstål, og at SKF senere gikk over til et legert stål som ikke ruster så lett. Svenskene har alltid vært gode på stål, og jeg har liten tro på at SKF byttet stål p.g.a. generell dårlig kvalitet på det gamle stålet. Min gjetning er at gamle kulelagere hadde karbonstål og at de nye har rustfritt stål. Betyr betegnelsen 52100 at stålet har et karboninnhold på 1%?

Spørsmålet gjelder stål fra de gamle kulelagrene som SKF produserte. -Er det noen som vet betegnelsen på dette stålet? Grunnen til at jeg spør er som følger. En bekjent av min far driver en del med treskjæring og er i tillegg en dyktig knivsmed. Han hadde en del treskjærejern som han hadde smidd av ringene på gamle SKF kulelagere. Disse skjærejernene skar helt annerledes og mye bedre enn "kjøpejernene" han hadde. Skulle gjerne prøvd å bruke dette stålet fra SKF som eggstål i et laminert knivblad, men jeg vet altså ikke hvilken betegnelse dette stålet har. (Han la vekt på at stål fra nye SKF kulelagere ikke dugde, det måtte være den gamle sorten.)