Perpålsa

Kan noen hjelpe meg å finne en ladning til denne kula, fortrinnsvis med VV N-150 eller Norma MRP? Har kikka på data for andre 100grainere, og utifra hva jeg finner om data til A-max og Scenar i samme vekt har jeg vurdert å prøve 39 grain N-150..

Takk for trivelig respons!

@Sverdfisk: Har ingen store planer for øyeblikket, men jobber med noen tanker om en kortvarig, nokså fysisk krevende tur i mai.. Ellers blir det forhåpentligvis en treukers kosetur i Nordland i sommer.. Den som ikke hadde trengt å jobbe...

@Fjordajeger: Tør du gjette? Nedkjøring rett nord for Heinseter

Da er hele artikkelen ute

Når på året var dere ute? Hadde dere med børser for jakt?

25 dager, fra 18. eller 19. desember Ja, vi hadde med hver vår rifle, og fellingstillatelse på rev.. Det ble dog ikke til at vi brukte våpnene til noe annet enn en nyttårssalutt

Hehe, det er berettiget skepsis! Faktorer som trakk opp vekta:

- Vi hadde ingen dato vi måtte være hjemme til, så vi hadde med mat og brensel for minst 35 dager.

- Vi baserte oss på å slå ihjel mange mørke timer med lesing og skriving, så det ble med noen kg i bøker og hodelyktbatterier.

- Siden vi hadde god tid valgte vi å pakke med god sikkerhetsmargin, og heller bruke lenger tid på forflyttning.

- Vi unnet oss luksusen å ha med to fullverdige vintertelt, for å få litt fred fra hverandre når vi ønsket det.

Syntes i ettertid vi hadde truffet ganske bra på pakkinga, men det ble såklart med en del mat og brennstoff hjem, og jeg hadde pakket litt mer klær enn jeg brukte. Bøkene var veldig verdt den ekstra vekta!

Ser ut til at det er noe galt med bildet forresten?

Når to genuint turinteresserte unge menn fra Ski, med stor utforskelsestrang og hang til personlig frihet får lyst til å dra på langtur i vinterfjellet er det aldri godt å si hva resultatet vil bli. For Erlend XXXX (24) og Anders Aaseby (22) ble løsningen å sette av en måned til utforsking av Hardangervidda midt i årets mørkeste tid.

Vi falt begge øyeblikkelig for ideen som dukket opp en sein natt på hyttetur forrige vinter. Tanken var å oppholde oss så lenge ute i fjellet vinterstid at vi virkelig skulle kjenne mørket, kulda og ensomheten på kroppen, men allikevel ha det best mulig. Ingen av oss er spesielt glad i å planlegge i god tid, så selv om vi forberedte oss svært godt både mentalt og på utstyrsfronten, begynte dagen for avreise å nærme seg i raskeste laget. To dager før avspark var alt av mat og utstyr samlet på kjøkkengulvet hjemme hos meg, og vi to som skulle på tur innså at vi hadde et mareritt foran oss hvis vi skulle forsøke å få med oss alt dette på Haukeliekspressen. Heldigvis har vi en svært god venn med stor bil, og han tilbød seg å kjøre oss opp til Ustaoset, for å spare oss for de største logistikkproblemene.

Et par dager seinere står vi like ved Ustevatnet og tar en svært takknemmelig avskjed med Jørgen XXXXX, vår sjåfør for anledningen. Ved siden av bilen ligger det ca. 200 kilo med mat og utstyr, som skal fordeles på våre to små pulker og slepes innover vidda. Når pulkene omsider er ferdig pakket, er det to skrekkelig høye lass som står der og venter på oss. Snøen er godt over meteren dyp, og av typen ekstra fin pudder. Det blir et blodslit helt uten sammenlikning med noe vi tidligere har opplevd, og de seks første dagene er det bare så vidt vi har noen progresjon. Monsterpulkene som i seg selv er tunge nok, blir ustabile i den dype løssnøen, så om vi pakker for mye i høyden velter de ustanselig. Vi blir nødt til å dele opp pakninga, for så å dra frem utstyret i tre vendinger. Det er bare å innse at vi var for optimistiske da vi forventet å bruke to-tre dager inn til punktet hvor vi tenker å opprette et utstyrsdepot.

24. Desember er fremdriften spesielt dårlig, faktisk så dårlig at vi ikke prioriterer å bruke siste rest av krefter på å komme oss frem til den ene delen av bagasjen som vi gravde ned lenger inn på fjellet forrige dag. Den avgjørelsen får vi dog angre seinere på kvelden, når vi ligger i teltet og skal markere selveste julaften. I baggene vi ikke tok oss bryet med å gå inn til ligger nemlig de få julegavene vi har tatt med oss, en liten akevitt og et speket elghjerte. Det blir til at vi heller unner oss ekstra smør i den frystørrede middagen, og en pose kakao som dessert. Ingen av oss vil nekte for at tankene vandrer over til slekt og venner hjemme i sivilisasjonen, som helt sikkert sitter i varme stuer med god mat og drikke i overflod. Vi får en ålreit kveld tross alt, og begge er enige om at dette nok er vår mest minneverdige julefeiring!

Det skulle ta en hel uke før vi fikk ålreit skiføre, men det er jo sånn at den som venter på noe godt ofte ikke venter forgjeves. Det var en fryd å få følelsen av å gå på ski, istedenfor bare å stå og stampe. Det deilige skareføret tillater oss å slepe med oss dobbelt så mye vekt som tidligere, så nå kan vi begynne å dra frem utstyr i to vendinger istedenfor tre. Den mentale gevinsten av endelig å se litt progresjon hver dag er en interessant erfaring. Humøret stiger mange hakk, og holder seg på et jevnt høyt nivå så lenge vi har mulighet til å tilbakelegge flere kilometer per dag. Ikke at humøret var dårlig i starten, men da måtte vi i til dels bite tennene sammen og benytte galgenhumor for å få frem latteren. Nå kan vi i mye større grad ha fokus på den fantastiske naturen rundt oss, og nyte villmarkslivet.

Andre juledag har vi endelig fått etablert et utstyrsdepot inne i fjellet. Dette har vi gledet oss til, for her har vi milevis med vidde på alle kanter, og kan pakke med oss så mye eller lite mat vi vil, avhengig av hvor lange utflukter vi tenker oss ut på. I dag er også dagen vi forventer å møte Kim XXX, en annen god turkompis som har planer om å tilbringe noen romjulsdager med oss. Hjulpet av kombinasjonen mobildekning og en god porsjon flaks, blir det faktisk til at vi klarer å møte han. Nå som trekløveret er samlet venter noen dager med herlige dagsturer ut i terrenget fra depotet vårt. Føret er stort sett bra, og været er som ventet for årstiden; svært skiftende. Vi opplever tunge snøfall, knallsol og full storm. Gjerne alt i løpet av noen få timer.

Det blir mange prøvelser, men vi får gleden av å mestre det aller meste. Mestringsfølelsen er en deilig følelse, og nettopp det er noe av det som fikk oss til å dra til fjells akkurat i dette tidsrommet. Desember og januar er ikke enkle måneder å oppholde seg i fjellet! Det viser seg også at utstyret vi har tatt med oss i veldig stor grad holder mål. Utstyret er jo noe av det vi faktisk la litt sjel i å snakke om og planlegge rundt før avreise, og det er godt å se at vurderingene våre holder vann.

Nyttårsaften blir en trivelig opplevelse, hvor vi unner oss å overnatte i en hytte eid av Øvre Numedal fjellstyre. Vi markerer overgangen til det nye året ved å skyte en dugelig salutt med riflene våre, og smeller av gårde en nødrakett Kim har tatt med seg. Dagen etter må Kim hjem, imens Erlend og jeg pakker pulken med mat for seks dager og rusler sørover. I løpet av denne femdagers utflukten opplever vi i tillegg til mye annet å ligge helt værfast i nesten to dager. Utenfor teltet blåser det så kraftig at det nesten er håpløst å holde seg på beina, så det er ikke snakk om noen skitur eller andre aktiviteter. Heldigvis har vi mye lesestoff!

En spesielt flott, stjerneklar ettermiddag bestemmer vi oss for å overnatte under åpen himmel. Det blir en helt fantastisk kveld, den utvilsomt beste kvelden av alle synes jeg. Naturen viser seg fra sin beste side. Det er faktisk nesten vindstille, og vi ser stjerneskudd i fleng. Etter en virkelig god natts søvn vekkes jeg til min store glede av at en rype sitter et par hundre meter unna og skratter. Det finnes ikke bedre vekkerklokke.

Den siste tiden går ganske fort, og før vi vet ordet av det må jeg hjem. De siste nettene er tilbrakt i snøhule for min del, imens Erlend flytter inn i en flott iglo han får bygget seg. For min del er det blandede følelser rundt avreisen. Jeg gleder meg til å komme hjem, men samtidig vet jeg at savnet etter vinterfjellet veldig snart vil være tilbake for fullt. Erlend og jeg takker hverandre høytidlig for turen, og skiller lag. Jeg går mot Ustaoset og Erlend går sørover mot Rjukan, hvor han skal hentes tre dager seinere.

Jeg sliter litt med senebetennelse i armene, og skriving er noe av det værste jeg kan gjøre. Så selvom lysten er der, går det tregt med skrivinga. Nå har jeg imidlertid funnet formen, og teksten er klar. Deler av teksten kommer til å brukes i et annet medium også, hvor det er naturlig å oppgi fullt navn på personer som omtales i teksten. Disse navnene, med unntak av mitt eget, kommer til å ''sladdes'' her.

Hadde absolutt vært artig, men til bruksområdet du nevnte over er jo subsonic .22lr utmerket

Var en svipptur i skauen og henta ut sessongens første mår i dag. Har hatt altfor mange jern ilden denne høsten og vinteren til å få fangstet så mye som jeg ville, men på torsdag satt jeg ut to mårfeller i trærne rundt en ulvedrept elgkalv. Satset på at vrakhonning og orrfuglskrog frista mer enn elgen, og det gjorde det! Et prakteksemplar av en hannmår Dessverre har jeg ingen bilder av settet, men skal prøve å få tatt et bilde der i nærmeste framtid.

Nå er vi vel hjemme igjen etter et langt, fint opphold på Hardangervidda, så siden jeg har lovet en turrapport i en annen tråd (viewtopic.php?f=79&t=81560) oppretter jeg denne nå for å legge litt press på meg selv

Rapport fra ca. midt på siden.

Når jeg først er innom tråden kan jeg jo bidra med en liten oppsumering selv og

Vinteren 2011 fikk vi tilbud om å kjøpe en dachsvalp for en billig penge, siden hun var resultat av en tjuvparring mellom en glatthåra og en strihåra dachs. Selgeren kunne ikke skilte med resultater fra jaktprøver, og noen utstilling får vi jo aldri hatt hun på, men det er heller ikke det grann viktig. Både mora og faren til valpen hadde herlig gemytt, og eieren hadde en anseelig bunke med bilder av bikkjene sammen med rådyr og dåhjort, så vi tvilte ikke på foreldrenes jaktlyst...

Valpen ble med oss hjem, og fikk navnet Tyri. Jeg er vant med både trekkhunder, skarpe militære tjenestehunder og ymse andre brukshunder, men maken til miljøstyrke som den lille dachsvalpen utviste sine første timer i sitt nye hjem har jeg aldri sett maken til. Hun nølte ikke et øyeblikk hverken med trapper, mørke rom eller å gå rett i voldsom lek med den 3 år gamle KLM'en vår. Tyri fant sin naturlige plass i hjemmet, og den dårlig skjulte jaktlysta hennes fikk meg virkelig til å glede meg til båndtvangen skulle ende.

Det ble mange skauturer både med og uten bånd, og etterhvert som jeg følte hun var klar for det tok jeg hun til et område jeg var ganske sikker på å finne rådyr. Jeg slapp, og få minutter seinere klinget Tyris første los imellom furuleggene. Det tok heller ikke mer en et kvarters tid før ei flott rågeit kom hoppende forbi meg på 15-20 meter, med Tyri i hælene. Etter en halvtimes tid la hun av og jeg fikk kallt hun inn.

Etter 25. september fikk Tyri mange, mange turer i skauen og vi hadde støtt ut dyr. Losen varte typisk i 1 - 1,5 time, og dyra tura i fint tempo. Vi hadde imidlertid ikke hellet på vår side, og det ble utrolig mange stang ut-situasjoner. Den ene jaktdagen hadde vi f.eks. geit med tvillingkje som ble observert innenfor skuddhold av postene fire ganger, men av forskjellige årsaker smalt det aldri.. Vi runda av sessongen lille julaften med mange fine minner, men uten noen felling for bikkja. Som hundefører ønsket jeg selvsagt å gi bikkja den ultimate belønninga snart, og neste høst kunne nesten ikke komme fort nok!

Etter langt om lenge ble det 25. september 2012, og vi var i gang igjen. Med unntak av to helger elgjakt ble det jaktet med Tyri minst hver helg, og situasjonen begynte å bli frustrerende lik fjordåret - masse bra hundearbeid og dyreobservasjoner, men ingen skyting.

Men så... 24. november skulle det endelig klaffe! Tyri tok ut dyr etter fem minutters søk, og losen dro rett ut. Bukkelos tenkte jeg. Drevdyret passerte meg på 10-15 meter, men jeg måtte nøye meg med lyden av trampinga igjennom tetta.. Det så ut til å gå som så mange ganger før, men jeg hadde en siste mulighet.. En av postskytterne satt relativt nære den parkerte bilen sin, så jeg ba han om å hive seg rundt og kjøre til en plass jeg veit rådyra trives.. Som sagt så gjort. Postkaren kom seg ut av bilen, og etter en lett spurt 5-600 meter inn i skauen var han på plass. To minutter seinere lød den forløsende kommentaren over sambandet: BINGO! Dere som har jakthund selv kan sikkert forestille dere hvordan jeg da følte det. Det var utrolig, og helt på høyde med første tiruen jeg skjøt for den unge fuglebikkja mi for noen år siden

En fjordårsbukk ble Tyris bloddåp!

Endelig bar arbeidet frukter - alle de tidlige helgemorningene og forskjellige sosiale begivenhetene jeg har avstått fra for å komme meg ut med Tyri betalte seg! Inntrykkene Tyri tok med seg fra denne spesielle dagen sendte hun rett inn i drømmeland når vi kom hjem, og jeg har nok aldri sett hun sove så tungt så lenge. Når hun kom til seg selv igjen fikk hun spise en rådyrklov, og alt var bare velstand.

24. november ble et vendepunkt for oss som har jakta over Tyri. Tre dager etter hennes første fall var jeg ute på nytt, uten postskyttere denne gangen, og da fikk jeg skutt et kje etter en kort, men intens los.

Første rådyr skutt av meg selv for Tyri

Det ble et par bomturer etter dette, men nå på torsdag klaffa det igjen. Tyri tok ut geit med tvillingkje og en bukk, og losen tura bra. Jeg fikk posisjonert meg godt, og etter en halvtimes tid passerte dyra meg på 40-50 meter, men jeg kunne ikke skyte pga bakgrunn. Ytterligere en halvtime og en ompostering seinere kom det samme følget forbi meg igjen, og nå var situasjonen fin. Et fint bukkekje måtte legge seg for en Amax i passe hastighet. Tyri kom et par hundre meter etter og kunne nok en gang fylle kjeften med rådyr..

Nr. tre

Transport slik Tyri foretrekker det: Oppå et rådyr i bilburet

Med tre fall for unghunden på så kort tid sier jeg meg mer enn fornøyd med rådyrhøsten, og leverte nettopp inn kortet mitt. Nå er det tid for å fordøye minnnene (og noe av det herlige kjøttet;)

Ble jo i stor grad en tekst om bikkja dette, men det står jeg helt inne for. Jeg er en stolt og lykkelig hundefører

Synd du ikke har mulighet til å komme Peder - vi får ha det til gode! Hadde vært ålreit med en påsketur i Saltfjellet eller noe sånt

Takk Balter! Vi skal ha fokus på de tinga du nevnte. Denne gangen har vi hverken tids- eller forflyttningspress, så vi har sikkerhet i høysetet hele veien. Nå dreier det seg om å skaffe erfaring og finne roen

Fikk gjort de siste innkjøpa i dag, og både matrasjoner og pulk er ca klart. Alt er sånn passe på halv tolv - akkurat som jeg liker det. Skal se om jeg kan få ut en pakkliste og et par bilder før avreise.

Gratulerer Jonathan. Du har jo virkelig hatt uttelling i høst Bra du skjøt for Emil

Forslaget til Balter ble løsninga, så tusen takk, Balter! Takk for andre innspill også, på PM og her i tråden. Må bare skryte litt av Øvre Numedal fjellstyre, for maken til velvilje og tilrettelegging har jeg aldri tidligere vært borti. Gutta la seg virkelig i selen for å hjelpe oss med jaktmuligheter og en rekke tips om turområdet. Vi får også tilsendt en nøkkel til fjellstyrets hytter, slik at vi kan krype inn der og varme oss ved behov Jeg er imponert!

Har vært i kontakt med et par andre fjellstyrer som er i helt andre enden av skalaen også, med utrolig lite engasjement og hjelpevilje.. Da får de heller sitte der med skjegget i postkassa, og rødreven kan få spise de få rypene de har

Ellers begynner avreisen å nærme seg, og det meste av forberedelser er unnagjort. Noe småplukk gjenstår, men sånn skal det være. Altfor grundig planlegging ligger ikke for meg!

Takk for godt svar Skal ringe overnevnte i morgen.

Jeg har ikke lett sååå grundig, men jeg klarer ikke å finne at Statskogs rovviltkort gjelder noen plass på vidda?

Jeg og en kompis har tenkt til å tilbringe 3-4 uker på Hardangervidda omkring månedsskiftet desember/januar. Prosjektet går i korte trekk ut på å etablere en hovedleirplass, også ta turer derifra på 1-3 dager. Målet er å skaffe seg mer erfaring med å klare seg i vinterfjellet over et lengre tidsrom enn vi tidligere har gjort, samt selvfølgelig å nyte naturen med alt den har å by på. Spørsmålet vi nå sitter med er hvor vi skal dra, da ingen av oss er lokalkjente på vidda.

Er det noen Kammerater som har gode tips til område å etablere hovedleir? Det er en stor fordel om vi kan ta tog eller buss til et utgangspunkt som gjør at det ikke er altfor mange dager å gå inn til leirområdet. Vi ønsker oss også muligheten til å kunne jakte litt rev i løpet av perioden, dersom været tillater det, så om noen kjenner til et område dette er mulig ville vi satt stor pris på det. Nummer til oppsynsmenn, grunneiere og lokalkjente tas imot med stor takk

Kammerrapport med mye bilder fra vinterfjellet kommer

Prøver meg her også, siden spørsmålet passer hakket bedre her. Noen som har forslag til startladning med følgende komponenter:

140 grs Amax

fed. 210

N-150 eller URP

Normahylser

Trenger ikke så voldsom hastighet. Tanken er å ha ihjel rådyr på moderat/kort hold.

Gikk litt fort i svinga.

140 grs.

Noen som vil bidra med forslag til fornuftig startladning med følgende komponenter:

Normahylser

N-150 eller URP

Fed. 210

A-Max

?

Gratulerer Hveberg! Det der er en stor milepel i jaktkarrieren, og du vil huske opplevelsen leeeenge

Jeg fikk meg noen tidlige oktoberdager på elgjakt i år også, og de ble godt brukt Flott Nordlandsnatur, bra vær, maaange timer i felt, godt hundearbeid, fuktige kvelder på hytta og elgfall er elementer som gjorde den drøye uka veldig, veldig minneverdig. Noen bilder:

Jeg gikk mye med hund denne gangen, noe jeg trives veldig godt med

Tok meg en svipptur opp i bratta for å få oversikt over det ellers ganske uoversiktlige terrenget - det ble til at jeg lå og døsa på fjellduken en halvtimes tid i solskinnet med kongeørnen svevende 50-60 meter over meg.

En av to elger jeg har felt for Bamse i høst. Denne falt etter flott overværsarbeide og lang tids smyging!

Nå håper jeg på å rekke en dag eller tre på jakt i hjemkommunen også før sesongen er over!

Liker veldig godt det siste bildet ditt, Hjortefot! Godt fanget

Her og. Andre gang dette dukker opp i dag:

EDIT: Var litt overivrig med resizinga, så teksten ble nesten uleselig på bildet. Er ikke så mye å se på uansett skulle jeg tro?

Har faktisk prøvd meg noen turer etter reven i sommer, men uten resultat. Typisk nok dukket det opp en på bukkeposten, hvor jeg serverte den en 140grs Hornady Interlock fra ca 120 meters avstand. Inngang i hoftepartiet og utgang fremme i høyre skulder. Inngangshullet ble digert, og utgangshullet ca som en femkroning. Regner med det var beinsplinter fra hofta som for alvor åpna dyret ved inngangshullet.. En voksen tispe på 5 kg