"Overlevelse på naturens vilkår" med barn og ungdom

[Röda_Lacket]

La oss si det sånn, at hvis du faktisk forsøker en del av de primitive navigasjonsteknikkene som står i en del survival bøker. Så fungerer de ikke særlig godt i praksis. Mange av de kortfattede bøkene mangler også (kanskje bevisst) informasjon som er nødvendig for å få de til å fungere. 

 

For eksempel klokke som kompass. I SAS Survival guide står det at denne metoden bør helst forsøkes mellom klokken 12.00 og 13.00 (one and noon). Det er akkurat på den tiden av døgnet det er størst sjanse for feil med denne metoden. 

 

Hvis du skal bruke klokke som kompass bør du helst sette klokken til lokal soltid. Og du må bruke forskjellig side av viseren (hvis du ikke har en 24 timers klokke) før og etter klokka 12 på formiddagen. 

 

Uansett har vel de fleste digitalklokker i dag, men, men. 

[Tjukkas]

Hvem trenger vel kompass i Norge?
Det er bare å gå til man ser en hytte. Alle parabolantenner i Norge peker sørover.....
 

[M67]

Röda_Lacket skrev (3 timer siden):

La oss si det sånn, at hvis du faktisk forsøker en del av de primitive navigasjonsteknikkene som står i en del survival bøker. Så fungerer de ikke særlig godt i praksis. Mange av de kortfattede bøkene mangler også (kanskje bevisst) informasjon som er nødvendig for å få de til å fungere. 

 

For eksempel klokke som kompass. I SAS Survival guide står det at denne metoden bør helst forsøkes mellom klokken 12.00 og 13.00 (one and noon). Det er akkurat på den tiden av døgnet det er størst sjanse for feil med denne metoden. 

 

Hvis du skal bruke klokke som kompass bør du helst sette klokken til lokal soltid. Og du må bruke forskjellig side av viseren (hvis du ikke har en 24 timers klokke) før og etter klokka 12 på formiddagen. 

 

Uansett har vel de fleste digitalklokker i dag, men, men. 

Og derfor holder de noe hemmelig? 

Sola er høyest når den står i sør, og i Norge må du følge vannet og dalene uansett. Om du går deg bort i solskinn trenger du mer enn ei bok og ei klokke, og i drittvær ser du ikke sola uansett. Sørvesten kommer fra, vel, sørvest. Og nordvesten tilsvarende. Og begge snur i dalene...

 

Jeg skulle til å skrive det i stad, men bøker fungerer dårlig til å lære seg å være ute. Klart man kan lære seg teknikker, optimalisere buemakingen sin eller den type ting - ingenting kan konkurrere med å være ute. Og man må like det. Det kan hende at man kan lære seg det, jeg vet ikke, for jeg har alltid likt det. Liker man det ikke er det nok bedre å være inne.

Det er individuelt, jeg har to unger som har fått nøyaktig samme oppdragelse, og den ene fryser og vil hjem til datamaskinen, mens den andre sover eller ser på utsikten om hun kjeder seg (eller tenner på et eller annet og steiker noe), går dit hun skal, og kommer gjerne hjem mett selv om hun ikke hadde mat med... Bøker vil hun ikke høre om. 

 

Tråden startet vel med barn og ungdom, og jeg tror det er bedre å ta dem med ut, og gi dem forutsetninger for å like det.

 

Jeg har sett en del "survival"-folk på TV og nettet, og mye av det er etter mitt syn søkt, og tildels direkte farlig. Ikke tror jeg at Nansen & Johansen hadde lest mange bøker om "overlevelse i arktis" heller.

 

 

 

K
 

Edited December 26, 2021 by M67

[Tjukkas]

Jepp, havner jeg i en overleveelsituasjon utendørs, så gidder ikke jeg å leke mer, og drar hjem om jeg er i fysisk stand til det. Og er jeg det ikke, er jeg neppe i  stand til å begynne å sette snarer, eller fange fisk med nevene....
Da trykker jeg på  113 appen og ringer, eller kommer meg bort til bilen og kjører hjem. 
Med mindre det er på tide å grave seg ned, og det er jeg faen meg ikke i form til, så jeg får bryte meg inn i ei hytte, fyre opp ovnen og har jeg flaks står det en boks Joikakaker i skapet så jeg slippe rå være sulten mens jeg venter på at Røde Kors eller Folkehjelpa kommer og henter meg. 

Det sagt, det ER morsomt å teste ut alt det rare folk finne rpå i skogen.
Brukte en hel somme rpå å teste ut forsjellige måter å fyre opp bål på je, etter at jeg så en masse Youtuibe videoer om emnet. 

Å lage seg pil og bue...morsomt å kunne, men jeger nok hjemme på kortere tid en det tar å lage den.

 

Edited December 26, 2021 by Tjukkas

[Chiefen.v-2]

Mye av dette survival og bushcraftgreiene er kort og greit det vi kalte tur eller speiding.

Edited December 26, 2021 by Chiefen.v-2

[Röda_Lacket]

M67 skrev (1 time siden):

Jeg har sett en del "survival"-folk på TV og nettet, og mye av det er etter mitt syn søkt, og tildels direkte farlig. Ikke tror jeg at Nansen & Johansen hadde lest mange bøker om "overlevelse i arktis" heller.

Frithjof Nansen gikk vel for blant annet praktisk opplæring fra eksempelvis samer og eskimoer. 

 

Mye av Bushcraft greiene er vel mest drømmeting. Som at folk flest som bor i byer kan lære seg å bli en "tracker", eller bli god nok i fellefangst til å kunne klare seg i en overlevelsessituasjon. Det fins nok folk som kan klare seg på fellefangst i en teoretisk overlevelsessituasjon. Men hvis de er fra Sør- Norge, bor de sannsynligvis på et gårdsbruk.

 

@Chiefen.v-2

En skal huske på at det finnes en "speiderliknende" organisasjon i UK, med tilknytning til det britiske militæret som heter Army Cadets. De britiske survival bøkene er vel mer beregnet for dem enn for "speideren". I Wisemans SAS Survival Guide står det bla. "Remember that knives are weapons." Army Cadets har en litt annen policy på kniver enn speideren for å si det mildt.

 

Army Cadets er forsåvidt en eldre organisasjon enn speideren. 

 

[Sakoen75]

"Survival", bushcraft, spikking, feller bak hytta og sanking av ting sammen barna er mest bare for å finne på noe gøy sammen hvor det foregår noe på deres vilkår.

Artig å sette sammen tre kvister for å lage en felle hvor de kan spikke og prøve selv til de får den til å virke.

Lage en liten gapahuk hvor vi griller noen pølser, kanskje sover vi i gapahuken sammen.

Se gleden de to har av å kunne gi bort noen glass med granskudd sirup de selv har kokt til bestemor.

I alt dette er det mye læring tror jeg, tålmodighet, kreativitet, naturfag, historie, fysikk, måling, beregninger, matlaging, prøving, feiling og sikkert mye mer.

 

En annen bonus er jo at de blir ekstra trette etter en dag ute så de sovner tidligere og far kan bare stirre i bålet eller lese en bok og nyte de siste timene av døgnet mens jeg drømmer meg over til skogene i Alaska og jungelene i tropene. 

 

[uMtuli]

M67 skrev (22 timer siden):

.......Jeg skulle til å skrive det i stad, men bøker fungerer dårlig til å lære seg å være ute. Klart man kan lære seg teknikker, optimalisere buemakingen sin eller den type ting - ingenting kan konkurrere med å være ute. Og man må like det. Det kan hende at man kan lære seg det, jeg vet ikke, for jeg har alltid likt det. ......

........

Jeg har sett en del "survival"-folk på TV og nettet, og mye av det er etter mitt syn søkt, og tildels direkte farlig. Ikke tror jeg at Nansen & Johansen hadde lest mange bøker om "overlevelse i arktis" heller.

 

Enig med M67 her, og for min egen del så hadde jeg en oppvekst (i Afrika) som stort sett bare var ute, så fort sjansen var der. Oppveksten var mye preget av "Learning by Doing" på egenhånd, men samtidig var jeg også en av de svært heldige som hadde både venner blant, og direkte tilgang til noen av de beste "instruktørene" som finnes – nemlig folk som bruker både teknikker og kunnskapen om naturen i det daglige og i sin naturlige måte å leve på. En oppvekst som jeg setter svært stor pris på, og som jeg savner i dagens samfunn. Seinere er jeg blitt kurset i bushcraft/survival, i både forsvaret i de to landene jeg har avtjent "førstegangstjeneste", og på 2-3 sivile kurs med tilsvarende type innhold.
Samtidig er jeg også vokst opp med en stooor interesse for bøker, og da spesielt bøker som hadde et praktisk eller historisk innhold. Men av en eller annen grunn har skolebøker (med få unntak)… og romaner aldri vært interessant...
Hjemme hadde vi ikke TV før engang etter jeg hadde passert 18 – ikke var det noen vits heller, for det var ikke noe TV signal å få inn, og internett fantes jo ikke engang på den tiden. Vi hadde imidlertid en god del bøker i vårt eget lille familiebibliotek, og det er vel det som er grunnen til at jeg samler på bøker av typen jeg finner interessant. Har forresten ikke TV abonnement i dag heller...

 

Primitive navigasjonsteknikker er ikke annet enn de gir seg ut for…..primitive!
Skal man ha nøyaktighet kommer man ikke utenom kart og kompass (drit nå i å nevne GPS’en…), eller å ha en grunnleggende detaljkunnskap om terrenget man navigerer i. Jeg skjønner at de fleste her på Kammeret automatisk bare relaterer det til Norge, og det er greit, mens jeg selv relaterer det meste mye mer globalt - iallfall tema i denne tråden. I Australia ble aboriginene lært flere sanger fra barn av – sanger som inneholdt såpass spesifikk informasjon om terrenget at de seinere kunne navigere frem til gamle boplasser, hellige steder osv uten noen gang å ha satt sine bein der tidligere. Derav begrepet "Walk the songlines".

At "ingen" fra en by kan lære seg til å bli "tracker" bestrider jeg sterkt. Jeg har jobbet sammen med trackere fra både Koevoet, 32 Battalion, 201 og 101 Battalion. En av de beste hvite trackerne jeg kjenner kom fra Sandton (en forstad til Johannesburg), og hadde aldri satt sine bein i bushen før den dagen han ble soldat. Fullførte førstegangstjenesten (2 år) og vervet seg til Koevoet etterpå. Med kursing og opplæring av ovambo trackere ble han bra….driiitbra!!
Som guttunge var jeg selv med både swazi og zulu gjetergutter som måtte spore bortkomne geiter og kuer for å finne dem igjen. Var ingen der som torde komme hjem til "fattern i kraalen" og mangle en geit eller i verste fall ei ku… noe sånt var direkte helseskadelig…
Med trening, opplæring av profesjonelle og med det rette mindset (og mye erfaring), så vil jeg påstå at de aller fleste kan lære seg å tracke. Men sant nok…..det kommer ikke av seg selv fra en bok…!
 

Jeg var Army Cadet på kostskolen jeg gikk på frem til matriculation. I tillegg til skyting og diverse militære greier, så ble vi opplært i det som ble betegnet som bushcraft og ikke i "survival" – det er en forskjell på hva ordet dekker i form av betydning. Kniven ble betraktet som et redskap, og ikke primært som et våpen. Mulig det er forskjellig holdning til kniver i UK kontra RSA (engelsk våpenlovgivning og holdning til potensielt «farlig redskap» er vel ikke akkurat kjent for å være spesielt fornuftig).

For folk av den gamle speiderskolen, så er deler av det som diskuteres her, noe som flere vil nikke gjenkjennende til. Jeg kan imidlertid forsikre om at det langt fra er tilfellet blant flere av dagens speidere! Garantert! Snakker av erfaring…jeg har tidligere jobbet 4 år som fast ansatt i Norges speiderforbund…

 

Edited December 27, 2021 by uMtuli

[uMtuli]

Sakoen75 skrev (8 timer siden):

"Survival", bushcraft, spikking, feller bak hytta og sanking av ting sammen barna er mest bare for å finne på noe gøy sammen hvor det foregår noe på deres vilkår.

Artig å sette sammen tre kvister for å lage en felle hvor de kan spikke og prøve selv til de får den til å virke.

Lage en liten gapahuk hvor vi griller noen pølser, kanskje sover vi i gapahuken sammen.

Se gleden de to har av å kunne gi bort noen glass med granskudd sirup de selv har kokt til bestemor.

I alt dette er det mye læring tror jeg, tålmodighet, kreativitet, naturfag, historie, fysikk, måling, beregninger, matlaging, prøving, feiling og sikkert mye mer.

 

En annen bonus er jo at de blir ekstra trette etter en dag ute så de sovner tidligere og far kan bare stirre i bålet eller lese en bok og nyte de siste timene av døgnet mens jeg drømmer meg over til skogene i Alaska og jungelene i tropene. 

 

Amen to that !

[Röda_Lacket]

uMtuli skrev (5 minutter siden):

Mulig det er forskjellig holdning til kniver i UK kontra RSA (engelsk våpenlovgivning og holdning til potensielt «farlig redskap» er vel ikke akkurat kjent for å være spesielt fornuftig).

Etter hva jeg har hørt har de ikke slirekniver, eventuelt bare multitool eller sveitserkniv. Men, det finnes ikke noen sentral politikk på det i den organisasjonen. Etter hva jeg har hørt bestemmes det lokalt om kadettene skal ha kniver eller ikke. Eller eventuelt fra hvilken alder. Så på landsens steder har de multitool eller sveitserkniv. Mens de i byene kanskje ikke har kniver i det hele tatt....

 

Dette er kadetter som kanskje har en rettrekker variant av SA80 hjemme....

[Stihl Crazy]

uMtuli skrev (28 minutter siden):

 

Enig med M67 her, og for min egen del så hadde jeg en oppvekst (i Afrika) som stort sett bare var ute, så fort sjansen var der. Oppveksten var mye preget av "Learning by Doing" på egenhånd, men samtidig var jeg også en av de svært heldige som hadde både venner blant, og direkte tilgang til noen av de beste "instruktørene" som finnes – nemlig folk som bruker både teknikker og kunnskapen om naturen i det daglige og i sin naturlige måte å leve på. En oppvekst som jeg setter svært stor pris på, og som jeg savner i dagens samfunn. Seinere er jeg blitt kurset i bushcraft/survival, i både forsvaret i de to landene jeg har avtjent "førstegangstjeneste", og på 2-3 sivile kurs med tilsvarende type innhold.
Samtidig er jeg også vokst opp med en stooor interesse for bøker, og da spesielt bøker som hadde et praktisk eller historisk innhold. Men av en eller annen grunn har skolebøker (med få unntak)… og romaner aldri vært interessant...
Hjemme hadde vi ikke TV før engang etter jeg hadde passert 18 – ikke var det noen vits heller, for det var ikke noe TV signal å få inn, og internett fantes jo ikke engang på den tiden. Vi hadde imidlertid en god del bøker i vårt eget lille familiebibliotek, og det er vel det som er grunnen til at jeg samler på bøker av typen jeg finner interessant. Har forresten ikke TV abonnement i dag heller...

 

Primitive navigasjonsteknikker er ikke annet enn de gir seg ut for…..primitive!
Skal man ha nøyaktighet kommer man ikke utenom kart og kompass (drit nå i å nevne GPS’en…), eller å ha en grunnleggende detaljkunnskap om terrenget man navigerer i. Jeg skjønner at de fleste her på Kammeret automatisk bare relaterer det til Norge, og det er greit, mens jeg selv relaterer det meste mye mer globalt - iallfall tema i denne tråden. I Australia ble aboriginene lært flere sanger fra barn av – sanger som inneholdt såpass spesifikk informasjon om terrenget at de seinere kunne navigere frem til gamle boplasser, hellige steder osv uten noen gang å ha satt sine bein der tidligere. Derav begrepet "Walk the songlines".

At "ingen" fra en by kan lære seg til å bli "tracker" bestrider jeg sterkt. Jeg har jobbet sammen med trackere fra både Koevoet, 32 Battalion, 201 og 101 Battalion. En av de beste hvite trackerne jeg kjenner kom fra Sandton (en forstad til Johannesburg), og hadde aldri satt sine bein i bushen før den dagen han ble soldat. Fullførte førstegangstjenesten (2 år) og vervet seg til Koevoet etterpå. Med kursing og opplæring av ovambo trackere ble han bra….driiitbra!!
Som guttunge var jeg selv med både swazi og zulu gjetergutter som måtte spore bortkomne geiter og kuer for å finne dem igjen. Var ingen der som torde komme hjem til "fattern i kraalen" og mangle en geit eller i verste fall ei ku… noe sånt var direkte helseskadelig…
Med trening, opplæring av profesjonelle og med det rette mindset (og mye erfaring), så vil jeg påstå at de aller fleste kan lære seg å tracke. Men sant nok…..det kommer ikke av seg selv fra en bok…!
 

Jeg var Army Cadet på kostskolen jeg gikk på frem til matriculation. I tillegg til skyting og diverse militære greier, så ble vi opplært i det som ble betegnet som bushcraft og ikke i "survival" – det er en forskjell på hva ordet dekker i form av betydning. Kniven ble betraktet som et redskap, og ikke primært som et våpen. Mulig det er forskjellig holdning til kniver i UK kontra RSA (engelsk våpenlovgivning og holdning til potensielt «farlig redskap» er vel ikke akkurat kjent for å være spesielt fornuftig).

For folk av den gamle speiderskolen, så er deler av det som diskuteres her, noe som flere vil nikke gjenkjennende til. Jeg kan imidlertid forsikre om at det langt fra er tilfellet blant flere av dagens speidere! Garantert! Snakker av erfaring…jeg har tidligere jobbet 4 år som fast ansatt i Norges speiderforbund…

 

Har du nokre råd til ein som slit med dårleg stedsans og evne til og huska seg igjen? Merkar eg er dårligare til dette enn dei fleste andre.

[uMtuli]

Kan umulig være verre enn kona…. Hun kan gå seg bort i en heis! Vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet ta henne i armen på vei ut av heisen og dra henne med til høyre, når hun vil til venstre eller rett frem, eller motsatt når vi har vært borte og overnattet på hotell osv. og har brukt samme heisen hundrevis av ganger.

Har egentlig ikke noen tips, eller så mye råd å komme med her, da det aldri har vært noe problem for meg selv. Aldri er kanskje litt løgn å si…men de få gangene jeg har gått meg helt bort, var det bare å klatre opp i et høyt tre og se seg rundt. Så fort jeg så to markante fjelltopper, ett belte med baobab trær eller Ngwavuma elven, langt borte i horisonten, så visste jeg hvor jeg var, og da var resten barnemat. Ganske greit i flatt landskap med markante terrengformasjoner som ga tydelig tilbakemelding.
Her i Norge er jeg ganske lokalkjent der jeg jakter, men er jeg på lengre turer med overnatting i ukjent terreng (type Hardangervidda, Femundsmarka osv) er jeg nøye med bruk av kart og kompass. Har ikke nødvendigvis 100% pinpoint kontroll på nøyaktig hvor jeg er til enhver tid, men iallfall såpass at det ikke er noe problem å kunne lokalisere posisjonen på kartet i løpet av ganske kort tid (minutt eller to).

Tror det med retningssans kan forbedres ved å trene seg opp til å være mye mer oppmerksom på sine omgivelser til absolutt enhver tid, inntil at man gjør dette ubevisst. Notere seg formasjoner i terrenget, OG at man med jevne mellomrom ser seg tilbake den veien man kommer fra. Det er iallfall slik det virker for meg – at jeg ubevisst memorere hvor jeg befinner meg i forhold til terrenget, og i hvilken rekkefølge.

Har akkurat nevnt at jeg ikke har TV abonnement, men man kan se NRK på andre medier for det….og i et av programmene med Lars Monsen på villspor måtte han gå fra A til B til C til D i ukjent terreng, hvor han på sistnevnte post måtte brenne kartet og legge igjen kompasset. Deretter måtte han navigere seg tilbake til utgangspunktet uten kart og kompass….
Hvor langt og hvor mange dager han hadde gått husker jeg ikke, men han hadde hatt iallfall minst en overnatting. Han kom ikke helt frem til mål, og gikk seg helt bort til slutt, men han klarte seg overraskende bra og kom langt på vei i mål, bare ved bruk av kunnskap om hvordan han fant nord, syd osv, og memorering av terrengformasjoner han hadde passert og sett på avstand.

 

https://tv.nrk.no/serie/monsen-paa-villspor/sesong/2/episode/1

 

 

[Stihl Crazy]

Er akkurat det same problemet i sivilisasjonen og, klarar ikkje og hugsa gater og veier i hovudet er litt problem når andre skal forklara meg kor ting er noko eg er litt avhengig av i arbeidet og.

[Jibrag]

1 hour ago, Stihl Crazy said:

Har du nokre råd til ein som slit med dårleg stedsans og evne til og huska seg igjen? Merkar eg er dårligare til dette enn dei fleste andre.

 

Last ned tracker-appen. Funker like godt i byen som på fjellet. Jeg er ikke akkurat noen asfalttraver, men en kombinasjon av google og tracker appen gjør meg til den rene storbyguiden... Så kan man sikkert påstå at jeg hadde kommet like langt med gule sider kartløsningen, men det er noe med å bruke det en er vant til da...

[Sakoen75]

Stihl Crazy skrev (2 timer siden):

Har du nokre råd til ein som slit med dårleg stedsans og evne til og huska seg igjen? Merkar eg er dårligare til dette enn dei fleste andre.

Se og studer kart over området på forhånd. Merk deg spesielle ting fra kartet, lett gjenkjennelige vann, kraftlinjer, en elv, broer osv. 

[uMtuli]

Stihl Crazy skrev (1 time siden):

Er akkurat det same problemet i sivilisasjonen og, klarar ikkje og hugsa gater og veier i hovudet er litt problem når andre skal forklara meg kor ting er noko eg er litt avhengig av i arbeidet og.

 

Må innrømme at akkurat der sliter jeg en del også... Jeg hater byer, og befinner meg så lite som mulig på sånne plasser... Derfor sier et gatenavn meg ingen verdens ting. jeg er nødt til å ha en terrengformasjon, bygning, park, statue eller lignende får å kunne følge en veibeskrivelse. Å gå etter beskrivelsen Storgata, Lillegata, osv osv hjelper meg ikke noen ting.

[uMtuli]

Som @Sakoen75 sier - er man på langtur, så bruk gjerne kvelden i forveien til å studere kartet over ruten man skal gå neste dag. Da kjenner man igjen terrengformasjoner underveis mens man går, og det er mye enklere å orientere seg underveis.

Ulempen ved å bruke moderne hjelpemidler som GPS, er at man har en tendens til å stole 100% eller mer på «dingsen», og følger den «blindt» mens man er mye mindre oppmerksom og observant på terrenget man beveger seg igjennom. Kanskje et dårlig eksempel, men bare ta en tur med en drosje hvor sjåføren baserer seg kun på GPS’en….siste tur kostet meg myyye mer enn nødvendig, og var iallfall 7-8 minutter lengre enn nødvendig i forhold til strake veien som jeg kjente fra å ha vært i området tidligere. GPS’en viste av en eller annen grunn ikke den raskeste veien - jeg satt selv slik i bilen at jeg kunne se ruteforslaget som kom opp på GPS'en.
Well…forresten….kanskje er den programmert til å ha noe med penger å gjøre…

Vet ikke om følgende kan være et tips.
Speiderne har noe som heter «Kims lek», som har sin opprinnelse fra måten engelske Lord Baden-Powel trente unge gutter til å observere og rapportere under Boerkrigen. Det er eksempelvis 10, 15 eller 20 forskjellige ting plassert under et teppe som man får se i 1 minutt før teppet legges over igjen. Man måtte memorere hva man så, og etterpå måtte dette skrives ned på en liste.
I hæren brukte vi mye samme type teknikk til trening av observasjon (delvis samme som ovenstående eller å gå en rute/ligge i skjul og i ettertid beskrive ting og observasjoner i detalj), og var et av grunnlagene for den funksjon jeg hadde der.

[all trades, master of none]

uMtuli skrev (På 27.12.2021 den 20.56):

Som @Sakoen75 sier - er man på langtur, så bruk gjerne kvelden i forveien til å studere kartet over ruten man skal gå neste dag. Da kjenner man igjen terrengformasjoner underveis mens man går, og det er mye enklere å orientere seg underveis.

Speiderne har noe som heter «Kims lek», som har sin opprinnelse fra måten engelske Lord Baden-Powel trente unge gutter til å observere og rapportere under Boerkrigen. Det er eksempelvis 10, 15 eller 20 forskjellige ting plassert under et teppe som man får se i 1 minutt før teppet legges over igjen. Man måtte memorere hva man så, og etterpå måtte dette skrives ned på en liste.
I hæren brukte vi mye samme type teknikk til trening av observasjon (delvis samme som ovenstående eller å gå en rute/ligge i skjul og i ettertid beskrive ting og observasjoner i detalj), og var et av grunnlagene for den funksjon jeg hadde der.

@Sakoen75 og @uMtuli Enig i verdien av å studere kart grundig før start, det er kanskje den aller viktigste forberedelsen før man skal ut å gå, spesielt ift å unngå områder som kan innebære risiko, eks skred, usikker is, osv. 

I ungdommen var jeg håpløs med kart og kompass, det er spesielt tre ting som har gjort meg litt bedre. Mye tid ute, vanen med å jevnlig snu meg slik at jeg kjenner meg igjen når jeg skal gå tilbake, - og utdanning.

Den utdanningen som har gjort størst forskjell for meg er et kurs jeg var på i yngre år. Under dette kurset var det flere øvelser hvor vi ikke fikk kompass, og hvor vi fikk tegne av kart i varierende tid før vi skulle navigere.  
Den avsluttende delen av kurset var en sammensatt øvelse som blant annet innebar navigering.  Vi fikk noen timer til å studere ett kart for deretter å tegne vårt eget som vi skulle bruke til å navigere på de neste dagene. Vi skulle gå langt og ville få behov for å tidvis kunne navigere ganske nøyaktig.
Det å lage mitt eget kart gjorde meg mye mer bevist på hvilke deler av kartet jeg trenger/bruker og det gjør det lettere å registrere og huske de viktigste detaljene. 

Ett tips i forhold til å bli mer bevist kan være å tegne en skisse eller skrive en forklaring når man gjør kartstudien kvelden før, eksempelvis «følge høydedrag med vannsystem vest for meg, krysse høyspent halvveis, deretter tettskog med få oppfang - kompasskurs mot SØR-ØST…osv»

 

Jeg er enig i at «Kims lek» er en god metode for å øke oppmerksomheten og bevisstheten.  Det å ha evne til å memorere oppfang under navigeringen reduserer behovet for kart og bidrar til at man kan fokusere på ting rundt seg. 

 

Når det gjelder navigering om natten blir memorering av grove lendedetaljer enda viktigere. Personlig har jeg har jeg hatt mye glede av å kunne finne nordstjernen, da er det lett å holde kontroll på retningen uten å miste nattsynet hele tiden. Om været er greit kan man få noe hjelp av lyden som ofte er tydeligere om natten, eks kan det være mulig å høre det vassdraget eller veisystemet du ikke ser. Om været er riktig kan det også være mulig å få hjelp av lys på himmelen fra bebyggelse. 
 

[Jeffery]

Folk har forskjellig anlegg for å lære seg ting. Noen har anlegg for kartlesing, og andre ikke, men øvelse hjelper, i de aller fleste tilfeller. Hvis en navigerer etter kart, så er min erfaring at det lønner seg å se ofte på kartet. Hvis en øver på det, så er det, etter hvert ikke mange sekundene en trenger å gløtte på kartet hver gang, for å ha nogenlunde oversikt over hvor man der. Jeg ser gjerne på kartet så ofte som hvert 10-15 minutt. Da har jeg hva jeg har passert friskt i minne, og husker det jeg ser på kartet ganske greit til neste gang jeg ser på det. Og hver kikk trenger ikke å ta mer enn 5-10 sekunder. Det går nesten fortere enn å vekke skjermen på gps'en. Og så er det ikke alltid det passer å stikke nesa i et kart hvert tiende minutt, men hvis en gjør dette, når det passer, så får en etter hvert øvd såpass mye på kartlesing, at en er bedre rustet i andre situasjoner og.

 

Edited January 7, 2022 by Jeffery
Skrivefeil

[Sølvrev]

Jeg kan huske å ha opplevd følelsen av å være fullstendig på villstrå tre ganger i voksen alder, alle tilfellene i relativt ukjent terreng. Hvis jeg ser bort fra den ene gangen da vi (min far og jeg) ble overrasket av tykk tåke og opplevde å gå ring i meget dårlig sikt, har det slått meg hvor mye jeg (ubevisst?) bruker sola for å holde kursen. Den er spesielt viktig i flatt skogsterreng og andre terrengtyper der det ikke er faste holdepunkter (ser likt ut uansett hvor du snur deg). I de to siste tilfellene skyet det til og ble helt flatt lys på returen, og jeg måtte tvinge meg til å følge kompasset som alltid ligger i jaktsekken, selv om den anviste retningen virket helt absurd. Ellers gjør jeg som andre, studerer kartet på forhånd for å registrere vann, elver og bekker, store myrområder, kraftlinjer, etc. Og mens jeg går prøver jeg å registrere ulike særtrekk på mer et detaljert nivå, f. eks. spesielle steiner, trær, vegetasjon, mm. Også lurt å snu seg med jevne mellomrom for å memorere terrenget fra en annen synsvinkel.

Edited January 7, 2022 by Sølvrev
Skrivefeil

[Tjukkas]

Jeg ble snudd totalt rundt i en tett gammel granskog jeg skulle gå gjennom for å ta en snarvei til bilen etter en fisketur. Kom ut av skogen 5 meter fra der jeg gikk inn etter å ha gått i en halvtimes tid. 
Fram med kart og kompass, stake ut kurs og på andre forsøk kom jeg meg gjennom, heheh

 

[Jørgen Krag]

Jeg har ikke spesielt god «terrenghukommelse». Det som hjelper meg er mange av tingene som allerede er nevnt. Det som IKKE hjelper (meg) er å gå med nesa i en GPS, eller å følge på noen som vet hvor vi er/skal. Jeg kobler fullstendig ut hjernen og går dit GPSen eller makkeren sier, og må starte omtrent fullstendig fra scratch når elektronikken eller makkeren går tom for strøm og dør. (Nuvel, har ikke vært spesielt plaget av døende makkere, men likevel…)

[Gillen]

Det var en som sa:" Gi unga øks før skolemusikken tar de". Ingen forkleinelse til skolemusikken, men det er vel et poeng at en kommer lenger på tur med øks enn pikkolo fløyte. Det andre er at teori og bøker om hvordan overleve i naturen er ok, men teorien er lite verdt uten praksis. Hvis en klarer å få ungene til å synes det er gøy å ferdes ute i naturen, fyre bål og ligge i telt osv. så er mye vunnet. Ellers er kart og kompass det eneste som ikke svikter, men det krever øvelse som alt annet.

Edited January 7, 2022 by Gillen

[uMtuli]

all trades, master of none skrev (På 7.1.2022 den 1.30):

 

.........Når det gjelder navigering om natten blir memorering av grove lendedetaljer enda viktigere. Personlig har jeg har jeg hatt mye glede av å kunne finne nordstjernen, da er det lett å holde kontroll på retningen uten å miste nattsynet hele tiden. Om været er greit kan man få noe hjelp av lyden som ofte er tydeligere om natten, eks kan det være mulig å høre det vassdraget eller veisystemet du ikke ser. Om været er riktig kan det også være mulig å få hjelp av lys på himmelen fra bebyggelse. 

 

 

Har vært i en situasjon hvor det nettopp var fordi at vi hadde memorert kartdetaljer i forveien, at vi relativt raskt skjønte at vi ikke kunne være på rett plass i forhold til der vi skulle vært. 

På et oppdrag på slutten av 1980’ tallet ble vi dropped med helikopter om natten ca 60 km på "feil" side av grensen, og 15 km fra det punkt hvor vi skulle opprette en observasjonspost (OP). Av taktiske grunner (motorstøy fra helikopter, spredte landsbyer, målets karakter osv) skulle vi gå de siste 15 km frem til observasjonspunkt. Kart var med, men alle mann (3 mann patrulje) hadde memorert kartdetaljer og ruten i forveien. Kort tid etter droppet ble vi oppmerksom på at terrenget ikke stemte overens med det vi hadde memorert i forhold til kompasskurs osv. Gikk i dekning, og på dagtid tok vi en krysspeiling på et elveleie, noen distinkte koppies (fjellknauser) og kanten av en gresslette, og fant ut at vi hadde blitt dropped nesten 2 km nord for det drop point vi skulle vært. Fikk korrigert kompasskurs og med litt ekstra innsats kom vi frem til målet i løpet av neste natt. Fikk opprettet OP og fullførte oppdraget i løpet av de påfølgende 2 ukene.
 

[all trades, master of none]

Bra det gikk bra @uMtuli, det er ikke en selvfølge når du blir satt ned på feil sted i jobbsammenheng. 

Jeg synes det er krevende å navigere når man transporteres med helikopter.
Den episoden du beskriver minner meg om en opplevelse jeg hadde i ungdommen - ift nytten av å memorere kart, og generelt følge med på det som skjer rundt seg.
Vi skulle også settes inn med helikopter, navigeringen var egentlig veldig enkel. Vi skulle følge en dal med tydelige veisystemer på begge sider og en stor elv i midten og etter noen områder med tettere bebyggelse skulle vi lande. Flyverne dro maskinen opp i høyden på den ene siden av dalen og såpass langt inn at det ikke var mulig å se dalføret ut bakluka. Etter en stund begynte det å dukke opp en type bygninger som systematisk hadde blir ødelagt i det området vi opererte, så kom melding fra loadmaster: 10 minutter, osv. Jeg viftet med kart, det fungerte dårlig, vinket ham bort og forklarte at vi ikke kom til å laste ut. Etter noen turer mellom meg og flyver gjorde maskinen en brå turn til høyre og etterhvert var vi tilbake i rett dalføre og - vi ble satt ned på neeesten riktig sted. 

[ElleVill]

Gillen skrev (På 7.1.2022 den 21.22):

Det var en som sa:" Gi unga øks før skolemusikken tar de". Ingen forkleinelse til skolemusikken, men det er vel et poeng at en kommer lenger på tur med øks enn pikkolo fløyte. Det andre er at teori og bøker om hvordan overleve i naturen er ok, men teorien er lite verdt uten praksis. Hvis en klarer å få ungene til å synes det er gøy å ferdes ute i naturen, fyre bål og ligge i telt osv. så er mye vunnet. Ellers er kart og kompass det eneste som ikke svikter, men det krever øvelse som alt annet.

Enig i at det er viktig å få ungene til å synes det er gøy å ferdes ute, men jeg synes jeg ser mange spor etter økseprosjekter der det er hugget i vilden sky og ikke til nytte. Det er viktig også å lære ungene hva som er lov og ikke, om spor og maur og spiselige vekster og detaljer som er spennende. Dette er kompetanse som er viktig for å forstå hvordan vi kan klare oss i naturen uten å bruke den opp. Men som du skriver: det må være kjekt å være ute