Fagskoleoppgave om Forsvarets miljøammunisjon

[Kwakzalver]

For en stund tilbake skrev jeg om Forsvaret og deres problemer med NM229 og NM225. Det er vel ikke så relevant for patronsamling, men håper noen kanskje kan finne det interessant.

 

Fagskoleutdanning i HMS-fagskolen

 

Figur : Torgeir Haugaard / Forsvaret

 

Tema: Miljøammunisjon

 

Problemformulering: Hvordan det norske forsvar løste problematikken med helseplager med nytt personlig våpen og ammunisjon

                 
Denne oppgaven er gjennomført som en del av fagskoleutdanningen i HMS-Fagskolen ved...
 

 

 

1. Innledning

 

1.1    Tema og problemformulering
Temaet for denne oppgaven er hvordan Forsvaret gikk systematisk til verks når det ble oppdaget problemer med ny rifle og ammunisjon, når soldatene lå slips etter endt skyting. Med problemformuleringen; Hvordan det norske forsvar løste problematikken med helseplager med nytt personlig våpen og ammunisjon
 

1.2    Begrunnelse for valg av problemformulering
Begrunnelsen for valget av problemformuleringen er på grunn av min interesse for skytevåpen og ammunisjon. Samtidig så er det interessant å se hvordan Forsvaret løste disse problemene relativt fort og effektivt.
 

1.3    Begrensning av oppgaven
Jeg kommer til å forholde meg til rapportene fra Forsvaret, og arbeidet som ble gjort rundt problematikken med nyinnkjøp av våpen og ammunisjon. Jeg prøver å se dette opp imot systematisk HMS-arbeid.

 

Begrepsforklaring:
Norsk modell, navn og indeksering fra forsvaret, forkortet NM
Forsvarets forskningsinstitutt, forkortet FFI
Forsvarets logistikkorganisasjon, forkortet FLO
Heckler & Koch - Tysk våpenprodusent, forkortet HK
Heckler & Koch 416 – Den nye angrepsriflen til det norske Forsvaret, modell 416, forkortet HK416
C – reaktivt protein – verdi som sier noe om betennelsesnivå i kroppen, forkortet CRP
SS109 - Belgiskutviklet patron antatt som standardammunisjon i NATO i 1979 som en felles standard. SS109-kulen har en kjerne av bly, en halvpanserbrytende stålspiss over blykjerne, og er kledd i en mantel av messing.
NM229 - Norsk-/svenskutviklet patron antatt som erstatter for SS109 ved innførelse av HK416 som erstatter for AG-3. Kulen i NM229 har ingen blykjerne, men heller en todelt kjerne av stål.
NM255 - Norsk-/svenskutviklet patron antatt som erstatter for NM229. Kulen har samme oppbygning som NM229 (todelt stålkjerne med mantel i messing), men er dimensjonert ned for å minske friksjonen.

 

 

2. Teoridel
 

 

2.1 Bakgrunn
«Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) har gitt Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i oppdrag å finne årsakene til de helseplager som er rapportert i forbindelse med bruk av automatrifle HK416, samt å vurdere helserisiko og anbefale tiltak som minimaliserer risikoen for helseskadelig eksponering.» (E. Strømseng, A. Voie, Johnsen, Bergsrud, P. Parmer, T. Røen, Ljønes, Johannessen og S. Longva, 2009)

Forsvaret har i løpet av sine år hatt flere ulike håndvåpen. Det har tidligere ikke vært innrapportert noe som går på skader eller ubehag som følge av bruken av disse håndvåpnene. Som vi vet, så blir det avgitt kruttgass og avgasser når det skytes med kruttdrevne våpen. Disse gassene inneholder stoffer som kan være helseskadelige ved feil og varig eksponering. Helseplager med symptomer som svimmelhet, irriterte luftveier, hodepine, feber, hoste, kvalme og leddsmerter er heller ikke uvanlig.

I 2008 tok Forsvaret i bruk det nye personlige våpenet, HK416. Dette våpenet er fortsatt i bruk i dag. Dette er et nytt kaliber, 5,56x45 mm, som skiller seg fra det større kaliberet 7,62x51 mm, i forgjengeren AG3. Løpet i det tyskproduserte våpenet fra HK har mindre toleranser enn andre våpen i samme kaliber. Dette medfører da en høyere friksjon når prosjektilet presser seg gjennom løpet og dets rifling.

Da Forsvaret valgte nytt håndvåpen, ble det nødvendigvis også nødt å finne en ny type ammunisjon til våpnene. Valget falt på NM229, en norsk- og svenskutviklet blyfri "miljøammunisjon". Denne skulle produseres i Sverige for Forsvaret. I såkalt "miljøammunisjon" inneholder ikke prosjektilet bly, til forskjell fra tradisjonell ammunisjon. Prosjektilet til NM229 består av en indre todelt kjerne av herdet og uherdet stål, med en dekkende mantel ("kappe" i metall) i tambak (kobber-sinklegering).

Frem til 2008 ble det ikke rapportert om helseskader eller akutt sykdom som følge av skyting med våpen i kaliber 5,56x45 mm, som ble brukt i mindre antall av spesialstyrkene. Disse våpnene ble brukt med NATO-standardisert ammunisjon av type SS109, som inneholder bly. Da HK416 ble antatt som nytt standardvåpen i Forsvaret sammen med den nye patronen NM229 ble det imidlertid fort meldt om sykdom blant soldater etter skyteøvelser.

Flere fikk symptomene som tidligere nevnt, men noen fikk også influensalignende symptomer. Tilstanden kalles gjerne metallfeber, da det kommer av eksponering av metallpartikler eller svevestøv. Det fører til et større ubehag, men er ikke farlig for videre helseplager. Forsvarets forskningsinstitutt(FFI) kom på banen etter disse innmeldte rapportene og startet sine undersøkelser av utslippene fra det nye våpenet med den nye ammunisjonen. Konklusjonen fra FFI var at når NM229 ble brukt i HK416 ble det påvist høyere utslipp av kobber -og sinkpartikler enn i andre våpen og annen ammunisjon.

Forsvaret gikk dermed inn i en utbedringsfase, og ville se hvordan de kunne løse disse problemene. I 2009 startet Forsvaret en rekke tiltak for å hindre helseplager for soldatene ved bruk av det personlige våpenet HK416 i kombinasjon med den nye miljøammunisjonen.

(Forsvarets forskningsinstitutt, Fakta nr. 1, Ny ammunisjon reduserer helseplager, 2012.)

 

2.2 Rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt

FFI har utarbeidet en rapport (Voie, Borander, B. Sikkeland, Grahnstedt, Johnsen, Kongerund, Danielsen og Longva, 2013) fra undersøkelsene deres av helseeffekter ved bruk av blyholdig og blyfri ammunisjon i kombinasjon med HK416. I studien ble det testet tre ammunisjonstyper: SS109, NM229 og NM255 i våpenet HK416. Lungefunksjon og CRP ble målt før og etter skyting. Skytterne ble undersøkt for symptomer som lignet på metallfeber eller andre luftveisreaksjoner. Forsvaret ønsket også å vite om det var forskjeller mellom de tre ulike ammunisjonstypene.

Det ble valgt ut 55 friske, ikke-røykende menn ansatt i Forsvaret til å gjennomføre testene. De ble tilfeldig inndelt i tre grupper, en til hver ammunisjonstype. Det ble gjort undersøkelser av hvert enkelt forsøksindivid flere dager før skyting, hvor lungefunksjon ble målt og blod- og spyttprøver ble samlet inn. Testene ble utført i et noenlunde lufttett telt, hvor det ble skutt ut fra teltet i 60 minutter med de tre ulike ammunisjonstypene. Rett etter skytingen ble symptomer rapportert og utåndingsluft ble målt. Det ble også tatt blodprøver. En dag etter skyting ble lungefunksjon igjen målt, nye blodprøver tatt og symptomer over det siste døgnet ble rapportert. To dager etter skyting ble også oppspytt samlet inn.

Etter alle data var samlet inn, starter arbeidet med å gjennomføre et resultat utfra målingene. Det viste seg at 54 av 55 av forsøkskandidatene rapporterte om symptomer etter at de hadde skutt. 42 av 55 rapporterte om feber og at de «følte» seg syke. Hos noen få av disse kom derimot symptomene noe senere, fra 3-12 timer. Alle forsøkskandidater var symptomfrie i løpet av litt under tre døgn. Hos 45 av 55 ble det innrapportert om luftveissymptomer som gikk på hoste, ubehag i luftveiene og tungpusthet. Det var ulik grad av varighet på disse luftveissymptomene hos de enkelte. Det ble påvist signifikant redusert lungefunksjon. Det ble ikke påvist at de ulike ammunisjonstypene ga ulik reduksjon på lungefunksjon. Det tok hele 13 dager før lungefunksjonen var normalisert. Hos 52 av 55 forsøkspersoner ble det påvist en forhøyelse av CRP-nivå. De ulike ammunisjonstypene gav alle liknende resultater.  

Det viser seg fra resultatene at siden det var såpass stor andel av forsøkspersonene (nesten alle), som følte seg syke og fikk symptomer på pust og lungefunksjon. Dette ga FFI mulighet til å konkludere med å si at skytingen kunne være forenlig med å utvikle metallfeber. Flere hadde også irritasjon i luftveiene allerede under skyting. Metallfeber og luftveisirritasjon oppstår som regel av fint støv eller damp som inneholder metallpartikler. Forsøkspanelet ville heller ikke utelukke at gjentatt eksponering fra nivåer som gir symptomer vil kunne medføre langtidseffekter.

Forsvarets utdanningsdirektiv(UD) «UD 2-1 Forsvarets sikkerhetsbestemmelser» gir følgende føringer til militært personell for skyting:

«Helseforebyggende tiltak relatert til skyting med blyfri ammunisjon 5,56mm NM255/256:
- Skyting tillates kun på utendørsbaner eller på innebygde/overbygde standplasser med bruk av godkjent ventilasjon
- Ved indikasjoner på helseplager skal skyting umiddelbart stanse. Skyteleder vurderer situasjonen og bestemmer om skyting kan fortsette. Personell som har fått påvist plager, skal alltid framstilles for helsepersonell
- Den totale skytetiden pr normal arbeidsdag (8-timers dag) skal ikke overskride 4 timer» (Forsvaret (UD 2-1), 2016-17, 6. Rev.)
Det ble også gitt anbefalinger fra rapporten (FFI-rapport 2009/00820) om hvordan en kunne minimalisere helseplagene:

 

«Mulige tiltak knyttet til gjennomføring av skyteøvelser
⦁    Bevisstgjøre skyttere og skyteledere om viktigheten av å hindre unødvendig eksponering av tett kruttrøyk
⦁    Redusere skytefrekvens
⦁    Øke avstanden mellom skyttere når ikke alle standplasser er fylt opp
⦁     Utrede muligheten for å overvåke gasskonsentrasjonen under skyting
⦁    Vurdering av bygningsmessige tiltak for å øke utlufting
Mulige tiltak knyttet til ammunisjon
⦁    Finne årsaken til at det blir mer kobberstøv fra blyfri ammunisjon enn blyholdig, og mer fra kaliber 5,56mm enn fra kaliber 7,62mm, og foreta endringer som reduserer dette
⦁    Vurdere muligheten for å få bedre omsetting av krutt for å redusere mengden med partikler og uforbrent krutt i kaliber 5,56 mm»
 (Forsvarets forskningsinstitutt, Fakta nr. 1, Ny ammunisjon reduserer helseplager, 2012.)

 

 

3. Drøfting

 

Som vi kan se fra rapportene og skrivene fra Forsvaret og FFI, har det vært gjort store undersøkelser og prøver. Dette opp mot problemene de har opplevd med faseovergangen til det nye våpenet HK416 og den nyinnkjøpte ammunisjonen som skulle brukes i dette.

Første steget i utviklingen var at det kom inn rapporter fra soldater som følte ubehag og fikk symptomer på sykdom etter skyting med det nyinnkjøpte materiellet. Dette gikk så videre til forsvarsledelse og endte opp i FLO. Her ble det satt i gang møter for hvordan man skulle løse dette. FLO gav så ut oppgaven til FFI om å finne ut av årsakene til helseplagene og utrede tiltak som minimaliserer risiko for helseskade.

Vi ser her hvordan saksgangen har vært, og kan utfra dette vurdere om det har blitt løst på en god måte. Forsvaret kunne ha valgt og stanse all form for skyting med denne ammunisjonen i dette våpenet, eller kjøpt inn noe helt annet. Dette ble ikke gjort, men de valgte heller å gå grundig til verks og studere effekten av de helsemessige problemene som var rapportert. De valgte å fortsette å bruke dette utstyret, gjerne da det hadde en såpass solid og kvalitetsmessig konstruksjon. FLO iverksatte en plan som skulle utføres av FFI. Dette er en ryddig måte å gå frem på, da det ble brukt særdeles kyndig personell både fra forsvaret, men også fra Universitetssykehuset i Oslo. Dette er fagpersonell som har kompetanse til å utføre oppgavene de ble valgt til. De satte videre opp en plan på hvordan de skulle kunne løse oppgaven gitt fra FLO.

Målet var i første omgang å utrede, men også å få frem resultater som kunne gi svar på hvordan problemet kunne minimaliseres eller hindres. Utvalget bestemte seg for å danne en forsøksbase på 55 personer. Det ble også satt fram krav til hvilke personer som skulle kunne delta. Dette måtte være friske og ikke-røykende personer. De måtte også skaffe personer i et stort aldersspenn, for å kunne teste forskjeller i effekt over ulike aldre. Kandidatene hadde en gjennomsnittsalder på 40 år. Testene ble tilsynelatende kun utført på menn.

Det ble i hovedsak målt pust og lungekapasitet, da det nok er dette som påvirkes mest. Men det ble også tatt blodprøver, oppspyttsprøver og CRP målinger. Forsøkskandidatene ble satt til å skyte ut fra teltet i 60 minutter, som virker å være veldig lenge, og kan vel regnes å overeksponeres ut fra hvordan skyting foregår på åpen bane i fri luft. Det ble skutt med alle tre ammunisjonstypene, slik at det skulle kunne være mulig å finne ut om det var en spesiell ammunisjon som skilte seg ut på de helsemessige effektene.

Utvalget har skaffet seg en solid forsøksbase, når hele 55 personer er testet. Det virker som det har vært satt opp en grundig hypotese, og hvordan de ønsker å fremskaffe målingene sine. Alt tyder på at det skal kunne være mulig å hente ut mulige årsaker og løsninger fra målingene, som kan føre frem til svar. Det kunne kanskje vært forsket på en større andel mennesker, også gjerne kvinner. Men med tanke på at forsøkspersonene nettopp blir utsatt for disse testene. Som faktisk gjør at de får sykdomssymptomer og ubehag, er det nok gjerne unødvendig å utsette flere enn nødvendig for dette. Det kan tenkes at i 2008 var det en mye mindre andel kvinner i forsvaret, som gjorde at testutvalget var godt nok med bare menn.

Det var nok også lurt og teste personell i ulike aldre, da det ikke bare er folk i førstegangstjeneste som skulle skyte med dette våpenet fremover, men også personell i Heimevernet. På denne måten fikk de avdekket om det hadde større virkning og medførte høyere fare for eldre enn yngre. Det virker for å ha vært skutt med alle ammunisjonstypene i løpet av de 60 minuttene. Testene kunne kanskje ha vært utført i ulike telt, ett for hver ammunisjonstype. Si 20 minutter med hver, da avgassene gjerne blandes og en får motstridende målinger.

Det virker allikevel ut for at alle testene ga utslag og førte frem. FFI kunne dermed danne seg en konklusjon på at lengre eksponering og skyting ville føre til symptomer og plager som kunne videreutvikles til den langt styggere metallfeberen. Dette er da skader som opptrer senere, gjerne 3 timer etter eksponering. Men også flere fikk luftveisirritasjoner allerede under skyting. De ville fra resultatene dermed ikke utelukke at det kunne oppstå langtidseffekter.

Fra HMS-perspektiv virker det å ha vært tatt på alvor svært tidlig i prosessen, og en har gått frem på en svært god måte. Forsvaret har vist god evne til å ta riktige beslutninger, og gjøre justeringer fort og effektivt. Her vises det at Forsvaret har gode rutiner innen systematisk HMS-arbeid. Resultatene ble fremlagt, og justeringer og krav til videre skyting ble fremsatt.

Føringer for å minimalisere helserisiko ved skyting finner vi i forsvarets UD 2-1. Det ble altså satt opp noen føringer på hvordan skyting skulle utøves. Dette gjelder i stor grad ventilasjon og utlufting rundt skyteplass. Det skal kun skytes utendørs eller der det er godkjent ventilasjon. Får personell plager eller sykdomssymptomer skal skyting stanses, og det er skyteleder som bestemmer om skytingen skal fortsette eller stanses. Det ble også stilt en generell tidsbegrensning på 4 timer skyting per dag.

Utvalget som utformet rapporten (FFI-rapport 2009/00820) kom også med sine anbefalinger på hvordan en skulle unngå helseplager. Dette er svært fornuftig, og det er bra at kyndig personell kommer med føringer. De la frem at blant annet skytefrekvens måtte reduseres og avstand mellom skyttere på bane måtte økes så langt det går. Dette for å hindre unødvendig eksponering av avgassene og kruttrøyk. De ønsket også å se på muligheter for måling av gasskonsentrasjon under skyting og vurdere tiltak for å øke utlufting.

Anbefalingene er relevante og gjennomtenkte, men vi kan allikevel tenke oss at særlig noen av dem er lettere sagt enn gjort. Dette med å øke avstand mellom skytterne på standplass er mulig å gjennomføre, da banene kan utvides, eller en kan ta i bruk flere baner, slik at skytterne får større avstand mellom seg. Det går også an å legge inn flere pauser i skyting, som gjør at eksponeringen blir mindre over tid, da kruttrøyk vil få tid til å trekke seg ut, spesielt om det er snakk om skyting innendørs. Dette med å måle gasskonsentrasjon og tiltak for utlufting er nærmest kun mulig og aktuelt om det er snakk om innendørs skyteplass. Utvendig er det svært vanskelig å få målt gasskonsentrasjon da det er lokalt, rundt våpen og skytter en vil få avgasser og målinger. Dette vil fort forsvinne i fri luft, noe som igjen er positivt, men vanskeliggjør overvåking av gasskonsentrasjon.

Den nye ammunisjonen, NM255, ble utviklet av ammunisjonsprodusenten Nammo. Dette var et prosjektil som var bygget på en litt annen måte, for å imøtekomme problematikken en hadde med den tidligere ammunisjonen. Prosjektilet hadde en annen geometri, som førte til mindre trykk inne i løpet, noe som ga mindre avgasser og partikler. NM255 hadde også tilnærmet likt utslipp av kobber og sink sammenlignet med blyholdig ammunisjon, men forbedret, lavere utslipp av CO, HCN og NH3. Resultatet med å bruke denne ammunisjonen var at helseplagene for norske soldater ble redusert.

Samtidig som NM229 ble også en sporlyspatron utviklet parallelt, betegnet NM230. Prosjektilet i en sporlyspatron har i bakkant en liten sats materiale (kjemiske/metalliske) som brenner ved høye temperaturer og er tilsatt kjemikalier som brenner i visse farger. Skytteren og andre rundt vil se prosjektilets bane i form av en lysende strek utover skuddretningen. Dette hjelper skytter å korrigere siktingen.
NM230 slet også med samme problem som NM229. Prosjektilets konstruksjon er for det meste likt NM229, men med lengre kontaktflate mot våpenets løp. Dette er fordi prosjektilet må være lengre for å holde sporlyssatsen. Ved innføring av NM255 som erstatter for NM229 kom samtidig NM256 som erstattet NM230 og på samme måte eliminerte problemene.

Det forekommer også fra rapporten (Voie, Borander, B. Sikkeland, Grahnstedt, Johnsen, Kongerund, Danielsen og Longva, 2013) at de har sett på Arbeidstilsynets bestemmelser for forurensning i arbeidsatmosfære (Forskrift om tiltaksverdier og grenseverdier for fysiske og kjemiske faktorer i arbeidsmiljøet samt smitterisikogrupper for biologiske faktorer, Vedlegg 1: Liste over grenseverdier for forurensinger i arbeidsatmosfæren, 2011), ved normal arbeidsdag, 5 dager i uken. Denne setter en øvre grense på 0,1 mg/m3 for kobberrøyk, 5 mg/m3 for sinkoksid, 29 mg/m3 karbonmonoksid, 0,05 mg/m3 for blystøv. Dette er altså det maksimale en kan utsettes for på 8 timer, 5 dager i uken før det får konsekvenser for helsen. Testene viste at kobberrøyk overskred grensen med hele 54 ganger. Sinkverdien ble aldri overskredet på noen av ammunisjonene. Karbonmonoksidverdien ble oversteget nesten 10 ganger. Blystøv verdien fra den blyholdige ammunisjonen ble oversteget hele 14 ganger. Det ble også målt verdier for svevestøv, altså det generelle støvet som kommer i luften og en inhalerer. Det viste seg at testkandidatene inhalerte 3 ganger så mye som normen til arbeidstilsynet bestemmer.

Som en ser så ble altså normalverdiene overskredet flere titalls-ganger på noen av stoffene. Dette har selvfølgelig ikke vært bra for testkandidatene, som vi igjen så fikk utslag i de rapporterte sykdomssymptomene og plagene de fikk. Nå var riktignok dette for å faktisk finne ut hva som er grunnen til plagene, og en måtte dermed utsette testkandidater for dette, uavhengig om det strider med arbeidstilsynets bestemmelser. Dette virker kanskje noe rart ifra et HMS-ståsted, da arbeidstilsynets bestemmelser står svært sterkt i yrkesutøvelse og helserisiko. Det hadde kanskje vært mulig og hatt forsøk uten personell i testteltet, hvor en laget seg en rigg hvor våpen kunne avfyres fra fastlåst posisjon. På denne måten ville ingen personer blitt utsatt for disse avgassene, men en kunne fortsatt fått målt hvor mye avgasser som kom ut fra våpenet. Dog er det kanskje vanskelig å få noe målt tall på hvor mye av dette som vil bli absorbert eller inhalert i kroppen.

En kan også tenke seg til forberedelse til faseovergangen med nytt våpen og påfølgende ny ammunisjon. At det kanskje allerede her burde vært testet, før det i det hele tatt ble bestilt inn og tatt i bruk. Det virker som om det først var kunde, Forsvaret, som fant ut av problematikken med helseplager og ikke leverandør. Det ville nok vært fornuftig, og bedre HMS-systematikk, om utstyret hadde vært testet av et kyndig utvalg, og tatt gassmålinger samt helsetester lignende de beskrevet i rapporten. Dette burde gitt svar på om utstyret ville være greit å ta i bruk, eller om eventuelle endringer måtte gjøres før det ble tatt i bruk/ikke i bruk.

At dette skulle bli et problem var det nok ingen som tenkte den gang det ble bestilt inn. En kan se fra rapporten at det ikke har vært rapportert om lignende effekter eller helseproblemer tidligere. Det er derfor forståelig at problemene ikke først ble funnet før de havnet og ble brukt hos kunde, Forsvaret.
Videre tanker bringer oss over på HMS-hjulet, som gir en god fremgangsmåte på hvordan en bedrift bør handle. En ser at i denne saken med HK416 og de tre ammunisjonstypene så har de fulgt dette hjulet noenlunde. Med at de har planlagt innkjøp, de har utført, altså anskaffet utstyret. Deretter fant de mangler eller feil, som de forbedret. Til slutt har de fulgt opp med å iverksette tiltak og føringer fremover for hvordan skyting skal gjennomføres, som tidligere beskrevet utfra UD 2-1.

Til ettertanke så bør Forsvaret sjekke opp grundig med utstyret de kjøper inn, før det tas i bruk. Slik at det ikke oppstår helserisiko ved bruk eller at personell utsettes for fare. Dette kan gjøres ved at Forsvaret oppretter et testpanel med utvalgt personell til å teste på forhånd, før et storstilt innkjøp og bruk iverksettes.

Det skal også nevnes at arbeidet til FFI ikke bare var til nytte for norske soldater. Dette arbeidet fikk nemlig ringvirkninger over til andre land, gjennom blant annet Nato. Helserisikoen ved skyting som ble avdekket i Norge ble til ettertanke også for andre land sitt forsvar. Flere andre land startet sine egne studier og undersøkelser på helseplager som følge av skyting og kruttgasser. Dermed har Forsvarets systematiske arbeid bragt andre lands soldater en hjelpende hånd.

 

 

4. Konklusjon

Arbeidet som har blitt gjort av Forsvaret er svært omfattende og grundig gjennomført. Det har vært tatt inn svært kyndig personell og det er blitt gått i dybden med resultater som har gitt mer informasjon enn de i utgangspunktet var ment til å finne ut av. Rapportene gir en klar pekepinn på at ammunisjonen brukt i HK416 skapte avgasser som gjorde at skytterne fikk i seg for høye verdier av metallpartikler og avgasser. Arbeidet med å få avdekket dette og gi føringer til forbedring har ført frem til en forbedret situasjon for både Forsvaret men også for skytterne. Det er blitt fremsatt krav til nye ordninger som skal hindre overeksponering i tiden fremover. Dette går både på bygningsordninger og ventilering, men også den nyutviklede og dagens brukte ammunisjon har hatt en forbedret effekt, som gir mindre helseplager. Som en ser så har også arbeidet ført frem til at også andre land har hatt goder av forskningen, og har startet egen forskning og avdekking på området. Det er noen elementer og utførelse av testene som kanskje kunne vært gjort på en annen måte. Allikevel må det konkluderes med at helhetlig, så kan dette sees på som et riktig og systematisk gjennomført HMS–arbeid.

 

Fikset noen avsnitt

 

 

Edited October 9, 2018 by Kwakzalver

[psg-1]

Interesangt. Jeg er en av de som har fått helseplager etter at "miljøammoen" er innført. Jeg har i alle år hatt god helse, og veldig lite sykefravær. Men da miljøammoen kom, fikk jeg i løpet av to år, halsbetennelse hele 10 ganger. Felles var at jeg hadde vært på skytebanen og skutt miljøammo i min AG-3. Jeg var ganske syk i ca en uke hver gang. Jeg skyter mye privat med blyammo, og da får jeg ikke plager. Etter dette har forsvaret også endret miljøammoen i 7.62 x 51, så jeg blir ikke syk lenger, men jeg pleier å få halsbetennelse 2-3 ganger i året etter dette, det gjorde jeg ikke før. Har ikke dokumentert dette ved legebesøk, da jeg ikke forsto sammenhengen med en gang.

[colt1914]

Det hører med til denne historien at det fremdeles skytes store mengder konvesjonell bly ammo i forsvaret, både i 7,62 - 5,56 og i 9mm.

Den blyfrie amunisjonen er og blir fremdeles et problembarn og burde vært et avsluttet kapittel.

Edited October 13, 2018 by colt1914

[Ei tohi varjata]

Det er jo temmelig talentløst av Forsvaret å innfase NM229 uten noen særdeles skikkelig testing i 416 (som de visste hadde noenlunde trangere piper enn C8 og G36). At SS109/M855 gikk bra i C8, G36 og Minimi brukt av spesialstyrkene er jo ikke så veldig rart, men at de antok en totalt blyfri løsning ville være problemfri uten grundig testing er rimelig snålt.

[bjoerkeng]

Fikk helseplager av den selv i 2010, og halve troppen fulgte etter.

 

Ble forbud, og vi skjøyt ikke en eneste patron til de siste halvåret av FGTJ.

[NM149]

Man kjøpte også nye piper fra HK til MG3 som ikke takler blyfri ammo, nok et godt planlagt innkjøp.

[Olesøn]

@Per-S? 

[Per-S]

Jeg kan vel si at mye av det som skrives er korrekt, noe er ikke helt korrekt. Jeg kan ikke gå i detaljer om alt.

Årsaken til miljøplagene med blyfri 5,56 var flere. HK 416 hadde trangere løp enn G36 som ammunisjonen var utprøvd på.

Det gjorde at kruttrøyken inneholdt mer rester av mantelmaterialer enn normalt og sinken gav sinkfeber. Kruttet var av billigste type og gav mye amoniakk i kruttrøyken. Sammen med karbonmonooksyd ble det en blanding som gav helseplager.

Et krutt som brant renere og litt mindre diameter på kulene løste i stor grad helseproblemene, men lukkede standplasser og mye flere avgitte skudd var en medvirkende årsak, og det vil bli helseplager av all kruttrøyk bare det blir nok av den.