Jump to content

Kona nekter lagrning av våpen hjemme!!!


Sten_1

Recommended Posts

Norske Folkeeventyr /
(1841-1844) Author: Peter Christen Asbjørnsen, Jørgen Moe

Dumme menn og troll til kjerringer

Det var engang to kjerringer som trettet, så som kjerringer gjør iblant og da de ikke hadde annet å trette om, så tok de på å kjekle om mennene sine, om hvem som var den dummeste av dem. Dess lenger de trettet, dess argere ble de; til sist var de nære på å komme i luggen på hverandre, for en vet det, at "ufred er lettere å yppe enn å vende, og det er vondt når vettet vanter". Den ene sa, det fans ikke den ting hun ikke skulle få mannen sin til å tro, når hun sa det var så, for han var så lettroen som trollene; og den andre mente på det, at om det var aldri så galt, så skulle hun få mannen sin til å gjøre det, når hun sa det skulle være så; for han var slik at han hverken kunne finne nål eller nøste.

"Ja, la oss prøve hvem av oss som kan få narret dem best, så får vi se hvem som er den dummeste," sa de da, og det ble de forlikte om.

Da så mannen kom hjem av skogen, sa den ene kjerringa: "Gud bære meg for deg! Det er da altfor ille, du er visst sjuk, om du ikke er feig."

"Det vanter ikke annet enn mat og drikke," sa mannen.

"Gud bære meg så sant!" skrålte kjerringa; "det blir nok verre og verre, du ser mest ut som lik i synet. Du får legge deg! Å, dette kan aldri vare lenge!"

Slik holdt hun på til hun fikk mannen til å tro han var døden på det nærmeste nær, og fikk ham til å legge seg, folde hendene, legge i hop øynene, og så strakte hun ham, la ham på likstrå og fikk ham i kisten; men for at han ikke skulle kvamme mens han lå der, hadde hun fått gjort noen hull i fjelen, så han kunne puste og kikke ut.

Den andre kjerringa, hun tok seg et par karder og satte seg til å karde, men hun hadde ingen ull på dem. Mannen kom inn og så dette apespillet.

"Det er lite hjelp i rokk uten hjul, men karder uten ull er bare kjerringtull," sa mannen.

"Uten ull?" sa kjerringa; "jo jeg har ull; men du ser den ikke, for den er av det fine slaget," sa hun.

Da hun hadde kardet fra seg, fikk hun rokken fram og tok på å spinne.

"Nei, dette går reint på ska'e," sa mannen; "du sitter jo og surrer og skjemmer ut rokken din, når du ikke har noe på 'n."

"Ikke noe på 'n?" sa kjerringa; "tråden er så fin at det skal andre øyne til å se den," sa hun.

Da hun var ferdig med spinningen, så bommet hun, satte opp veven, rente og spolte og vevde tøyet. Så tok hun det ut av veven, stampet det og skar det til, og sydde klær av det til mannen sin, og da de var ferdige, hengte hun dem opp på stabbursloftet. Mannen kunne hverken se tøyet eller klærne, men han var nå kommet i troen på at det var så fint at han ikke kunne se det, og så sa han: "Ja ja, når det er så fint, så er det så fint da."

Men så var det en dag kjerringa sa til ham: "I dag får du gå i gravøl, mannen i Nord-i-garden farer til jorda i dag; og så får du ha på deg de nye klærne." Jaha, han skulle gå i gravølet, og hun hjalp ham å få klærne på, for de var så fine at han kunne rive dem sund, om han skulle hjelpe seg sjøl.

Da han kom opp i gravølsgården, hadde de alt drukket både stivt og sterkt der; sorgen ble ikke større da de fikk se han med de nye kirkeklærne, skal jeg tro. Men da det bar avsted til kirkegården, og den døde kikket ut gjennom pustehullet, slo han opp hele latterdøra: "Nei, nå må jeg storle," sa han; "går ikke han Ola Sør-i-garden splittnaken i gravølet mitt!"

Da følget hørte det, var de ikke sene om å få lokket av kisten, og han med de nye kirkeklærne, han spurte hvordan det gikk til at han lå i kisten og pratet og lo, han som de holdt gravøl over; det var da likere om han gråt. "Gråt graver ingen opp av grava," sa den andre. Men hvordan de snakket da, så kom det for dagen at det var kjerringene som hadde stelt det til. Så gikk mennene hjem og gjorde det klokeste de noen tid hadde gjort, og er det noen som vil vite hva det var, så får han spørre bjørkefuten.

 

;) K

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

3 timer siden, Locasto skrev:

Kom til å tenke på denne:15.jpg.e9df00d2e55023afcbd12d341c109b88.jpg

 

Nåja, "Locasto", når vi diskuterer diverse forutinntatte meninger, eller standpunkter uten særlig forankring i virkeligheten eller i vitenskapelig eller kritisk tenkning, er vel ikke enorme, påkostede Hi-Fi-anlegg det argumentet man bør slå hardest i bordet med.

 

Du finner faktisk en del om det i nettopp "Kritisk tenkning"-tråden i OT:

 

 

Link to comment
Share on other sites

Vel, "Jegermeistern", det ser ut som du trenger en forklaring til vitsetegningen. Å tolke den som et argument for påkostede Hi-Fi-anlegg blir feil. Den handler om forskjellige ønsker mellom menn og kvinner, her karrikert med at kvinner alltid vil ha mindre størrelse på høyttalere. Jeg synes tegningen er morsom, og tenkte på den i en delvis humoristisk  tråd der TS bl.a får råd som:

 

- ny kjerring

- bestikke med diamanter

- kjøpe seg et sett med baller

- advarsel mot mulig forbud mot brennevin og vinterdekk

- trenger tøfler mer enn våpenskap

 

At du ikke forstår det, og heller sender meg for opplæring en filosofisk tråd om snakkende kyr og Jesus, får meg til å tenke på en annen tegning:)

 

 

130.jpg.10d6baaee39d3b1f90b6f650fe83ccde.jpg

  • Like 4
  • Thanks 1
  • Haha 1
Link to comment
Share on other sites

Locasto: Har du lest det INNLEGGET jeg lenket til, altså ikke tråden fra begynnelse til slutt, men innlegget om høyttalerkabler til en million kroner stykket? Som viser at irrasjonelle holdninger og handlinger ikke er så kjønnsspesifikke som vi mannfolk liker å tro (klikk på "Jegermeistern svarte i et emne").

 

Den siste grafen din sier kanskje noe om deg sjøl - men ikke om meg. Jeg er ikke på Tryneboka.

Edited by Jegermeistern
Link to comment
Share on other sites

  • 1 month later...
På 07/11/2017 den 9.56, beaker skrev:

Våpenskap kan jo og brukast til å oppbevare smykker og andre verdisaker.

 

 

Vel, jeg kjøpte ett Duun 17 skap. Her er det kun en .22 pistol som skal inn, og en AG3 som er på vei ut. For å bevare familiefreden så oppbevares også alt av sukkerholdige produkter som kommer fra min svigerinne når hun har vært på harrytur til sverige.... 

 

Ang HiFi. Startet med 2x3" - er nå på 4x15" :D

Edited by mteinum
Link to comment
Share on other sites

Er jo ikke helt greit dette ,-  drittsituasjon å havne i, - egentlig.... 

Løsningen kan vi ikke gi her, tror jeg, men sakte målrettet tilnærming over tid har vist seg å ha effekter i tidligere saker.....

 

Fikk også en "flashback" fra da jeg i sin tid var fersk jeger ; 

En eldre , og meget erfaren jeger holdt en liten formaningstale for oss forholdsvise "ferskeinger" .

Hele formaningen husker jeg ikke , men den gikk i hovedtrekk ut på følgende :

 

Dere ungdommer må huske EN ting ; for Guds skyld, - få handlet det dere trenger av våpen og jaktutstyr FØR dere gifter dere.......- senere kan / vil det by på problemer.......

 

Han hintet vel helst til økonomi og HKH`s  overoppsyn med husholdningsbudsjetter osv . , men den traff jo nesten midt i her........

 

Uansett , lykke til, ta tingene litt etter litt, og håpe det går seg til etter hvert ,    ...........

Link to comment
Share on other sites

hehe, mye morro her :-)

 

Dette har lite med våpen og gjøre, og mye med parforhold. Det er mange kompromisser i et parforhold, mange kameler som skal svelges på begge sider. Det hender at man kommer til noen kameler som er for store... at begge har grenser som ikke kan krysses, men som overlapper. Vil hun gå fra deg hvis du har våpen hjemme? Vil du gå fra henne dersom hun ikke firer på dette?

Nå er jeg yrkesskadd (psykolog), men vil allikevel anbefale og gå å snakke med en tredje person om dette. Det gir ofte rom til at begge får sagt hva man mener, og at man kan se saken fra den andres side også. Kan være vel verdt tiden og pengene.

 

Lykke til!

Link to comment
Share on other sites

På 6.11.2017 den 14.29, Sten_1 skrev:

Er bare tanken på våpen i hus som plager henne, hun er livredd alt som smeller, inklusive ballonger...!! Dette er i alle fall ikke noen jeg skal "presse" gjennom.

 

Ser det er mange som antyder mangelfullt utviklar testiklar her, men eg vil heller seie at desse personane har mangefullt utvikla antenner. Slik du beskriver det virkar det som om kona di har bortimot ein fobi mot skytevåpen, og då hjelper verken argumentasjon eller press. Eg vil heller tru at dette virker mot si hensikt.

 

Viss det er ei akseptabel løysing for deg å oppbevare skyteren utanfor heimen så snakk med politiet om det. Dersom klubben har våpenskap på bana vil eg tru at du får dispensasjon til å oppbevare der. Men for å vere ærleg vil eg tru at ei slik løysing vil vere noko som ligg og "gnager" på forholdet mellom deg og kona. Denne irrasjonelle frykta legg jo heilt unødvendige begrensingar på din livsutfoldelse og -kvalitet. Eg kan til dels forstå koner (evt. menn) som set foten ned for partnerens MC-comeback. Rustne herrar på 300+kg Harley viser att i ulykkesstatistikken. Det samme kan ein ikkje seie om skytehobbyen, som antageleg er ein av dei minst skadeutsette idrettane ein middelaldrande fyr kan bedrive.

 

Ta fruen med til legen og forklar situasjonen. Eg vil i utgangspunktet tru at kona di vil deg alt vel, og viss det viser seg at ho faktisk har ein fobi går det an å gjere noko med denne. Evt er ho berre herskesjuk og trangsynt, i så fall vil eg på det varmaste anbefale ungkarslivet.

 

 

  • Thanks 1
Link to comment
Share on other sites

8 timer siden, cbr skrev:

Er jo ikke helt greit dette ,-  drittsituasjon å havne i, - egentlig.... 

Løsningen kan vi ikke gi her, tror jeg, men sakte målrettet tilnærming over tid har vist seg å ha effekter i tidligere saker.....

 

 

 

13 minutter siden, joska skrev:

 

Ser det er mange som antyder mangelfullt utviklar testiklar her, men eg vil heller seie at desse personane har mangefullt utvikla antenner. Slik du beskriver det virkar det som om kona di har bortimot ein fobi mot skytevåpen, og då hjelper verken argumentasjon eller press. Eg vil heller tru at dette virker mot si hensikt.

 

Ta fruen med til legen og forklar situasjonen. Eg vil i utgangspunktet tru at kona di vil deg alt vel, og viss det viser seg at ho faktisk har ein fobi går det an å gjere noko med denne. Evt er ho berre herskesjuk og trangsynt, i så fall vil eg på det varmaste anbefale ungkarslivet.

 

 

 

Her er en liten status oppdatering:

 

Jeg ble ganske smågrinete av tanken på at jeg ikke skulle kunne drive med en seriøs hobby pga hennes "fobi". Hadde det enda vært noen mere håndfast kunne jeg akseptert det, men at hun ikke ville akseptere at skyting er en seriøs hobby/idrett gnagde litt. Men som det nevnes over, så er tilnærming over tid ofte en god løsning. Jeg fortsatte å skyte litt på stevner etc med klubbvåpen, fikk også en medalje på et av stevnene, og passet på å snakke litt om det, at jeg syntes det var litt stas. Så en kveld hun var i godt humør tok jeg forsiktig opp tema, sa at jeg gjerne ville delta på litt flere stevner osv, men at det er vanskelig uten eget våpen. Hun var ikke begeistret, men var heller ikke lite avvisende som første gang. Hun ga ikke noe aksept, men jeg skjønte at ting var på gli.  Så nå er et diskret våpenskap på plass i boden, og matchpistol bestilt...:)   Jeg har også brukt en liten hvit løgn om at jeg får låne et våpen innimellom som jeg må ha hjemme, noe som resulterte i en liten tirade om hvor lite glad hun var i våpen. Jeg forklarte da at dette ligger i en låst koffert, som igjen låses ut og inn av safen, og at hun aldri trenger å se et våpen.  Hvis jeg kjenner henne rett (etter 18år), så har "sjokket" lagt seg, og hun bryr seg nå lite om hva som ligger i safen, så vil jeg diskret fylle den opp mens jeg fortsetter å skyte. Våpenpuss vil nok bli på klubbhuset og ikke hjemme...

 

En liten spørrerunde hos kompiser og familie viste også at overaskende mange hadde et og annet våpen hjemme, en mann i 40årene kan vist fint ha 3 rifler selv om han bare jakter hvert fjerde år...:)

 

MC ble også nevnt her ser jeg. For 10år siden fikk jeg den fikse ideen om å ta MC lappen, da var kona gravid med nr 2, så det var også en tung prosess, måtte da gå veien om en 50cc scooter som jeg brukte til og fra jobb en sommer, derfra var veien kort til 600cc også en 800cc. Mange av gutta som stussa på at det ble akseptert på hjemmebane, så hun er egentlig ikke så urasjonell.  Et MC "forbud" hadde jeg hatt større forståelse for...

 

 

 

 

  • Like 2
  • Thanks 1
Link to comment
Share on other sites

Gratulerer :) Neste steg blir å ta ho med på eit stevne så ho får sjå deg i aksjon. Før du veit ordet av det kan du pusse heime også.

 

Eg forstår no kor heldig eg er som har ei kone som likar både motorsyklar og pistolskyting :D At det tok litt tid å få aksept for at det var nødvendig med sofa og TV i man-caven skal eg klare å leve med.

Link to comment
Share on other sites

1 time siden, Sten_1 skrev:

Men som det nevnes over, så er tilnærming over tid ofte en god løsning. 

 

Dette er de klokeste ordene i denne tråden. Og det er langt mellom dem her. 

 

Gratulerer med en fin hobby og en kone som ønsker å ha et godt og trygt hjem. Hos meg står de to ikke i motsetning og sånn ser det ut til at det blir hos deg også. 

Link to comment
Share on other sites

6 hours ago, Skaubjønn said:

Nå er jeg yrkesskadd (psykolog), men vil allikevel anbefale og gå å snakke med en tredje person om dette. Det gir ofte rom til at begge får sagt hva man mener, og at man kan se saken fra den andres side også. Kan være vel verdt tiden og pengene.

 

Lykke til!

 

Er det ikke bare å sende kona direkte til psykolog med en  gang?, sparer tid på langvarige diskusjoner og parterapi :D

  • Haha 1
Link to comment
Share on other sites

3 timer siden, joska skrev:

Gratulerer :) Neste steg blir å ta ho med på eit stevne så ho får sjå deg i aksjon. Før du veit ordet av det kan du pusse heime også.

Nei. Nei nei nei! Dette er på ingen måte noe godt råd etter min mening.

Det beste er om hun aldri noensinne trenger å forholde seg til våpenet som ligger i skapet. Om hun aldri ser det og aldri hører noe snakk om det, så er det aldri noe hun trenger å bekymre seg for. Dette er etter min mening utvilsomt det beste alternativet for alle parter.

 

Først om hun selv skulle finne på å insistere på å bli med for å se hva dette dreier seg om, skal det vurderes. Men ikke før.

Prøv aldri å rekruttere noen som har et så negativt utgangspunkt som trådstarters fru. En stilletiende aksept fra hennes side om noe de ikke snakker om, er den eneste sannsynlige seieren som finnes i en slik sammenheng som dette.

 

Tommel opp til @Sten_1 for fornuftig fremgangsmåte.

Link to comment
Share on other sites

På 11/7/2017 den 15.25, Locasto skrev:

Kom til å tenke på denne:

Det gjør meg vondt å tenke på at jeg i et anfall av sunn fornuft ikke kjøpte noe heftigere enn mine XLS-28 (til forveksling likt nummer to fra venstre) når jeg har PLENTY med plass i min romslige stue på hele tyve kvadrat. Når jeg setter på litt godmusikk, type Boccherinis strengkvintett i C, er det bare så vidt det er krusninger i et Laliqueglass med whisky fra forrige århundreskifte, såvidt synlig gjennom røyk fra pipetobakk og fra de svingende røkelsesbegre hvori jeg brenner krutt, bildekk, og diesel. Til dels for å få godlukta i ungkarsboligen, dels for å få kaldrøkt de halve selvskutte bøflene (900 grs Barnes Banded Solid på en drøy meters hold, med anlegg på mine velutviklede testikler) jeg har hengende i massive slaktekroker av skinnende messing fra jakkarandabjelkene under taket i grovkjøkkenet, og dels for å få brent kaffebønnene meg tilsendt fra Øst-Indien av de gode herrer Sytten i VOC-styret til mårrakaffen.

Litt femi med røkelse egentlig, så jeg vurderer å utlyse plass for en mannlig leieboer for å få et litt mer maskulint preg på huset. Fint hvis han kan spore, pusse sko og bære børsa for meg og husker på å kalle meg Nkosi og sånn.

 

Men fra spøk til revolver (matchpistol?) er jeg glad for at det ordnet seg for TS, med en så elegant løsning. Ellers skulle jeg ha foreslått å bare bryte inn våpenskapet i ro og mak og "stått han a", i og med at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Mulig han hadde trengt hørselvern en stund etterpå, og muligens en fjellduk hvis han skulle bli forvist til hundehuset.

Link to comment
Share on other sites

At fyren får ha hobbyen sin, og at fruen slipper å stresse noe med det som gjør henne nervøs, og som hun åpenbart har null lyst til å være en del av, må vel være positivt for alt som ikke er skyterelatert i forholdet. Og sannsynligvis er det ganske mye.

 

MEN, det vet jeg naturlig nok fint lite om.

Link to comment
Share on other sites

16 timer siden, AndersR skrev:

Nei. Nei nei nei! Dette er på ingen måte noe godt råd etter min mening.

Det beste er om hun aldri noensinne trenger å forholde seg til våpenet som ligger i skapet. Om hun aldri ser det og aldri hører noe snakk om det, så er det aldri noe hun trenger å bekymre seg for. Dette er etter min mening utvilsomt det beste alternativet for alle parter.

 

Først om hun selv skulle finne på å insistere på å bli med for å se hva dette dreier seg om, skal det vurderes. Men ikke før.

Prøv aldri å rekruttere noen som har et så negativt utgangspunkt som trådstarters fru. En stilletiende aksept fra hennes side om noe de ikke snakker om, er den eneste sannsynlige seieren som finnes i en slik sammenheng som dette.

 

Tommel opp til @Sten_1 for fornuftig fremgangsmåte.

 

 

Her har nok AndersR et poeng. Det er ikke alt som skal bør deles. Det er en god "bredde" i miljøet blant pistolskyttere, noe jeg finner interessant, men det er ikke sikkert en tur på banen vil kurert fordommene hennes. Så får vi heller finne sammen på andre områder, der interessene er mere i sync. Noen "fristeder" er også sunt i et ekteskap. Det er nok mange jegere, laksefiskere osv som hadde mistet litt av interessen hvis kona skulle blitt med...:)

Link to comment
Share on other sites

10 timer siden, AndersR skrev:

At fyren får ha hobbyen sin, og at fruen slipper å stresse noe med det som gjør henne nervøs, og som hun åpenbart har null lyst til å være en del av, må vel være positivt for alt som ikke er skyterelatert i forholdet.

 

Viss du trur at "stilltiande aksept" gjer ho mindre nervøs/engsteleg for skytevåpen har du ikkje mykje greie på damer... Gitt at ho faktisk har ein genuin redsel for skytevåpen så vil ein eller begge av desse tinga skje:

 

1. Ho vil snakke med venninnene sine om dette. Det er vel ikkje så veeeeldig stor sjanse for at herren i huset får noko meir aksept for hobbyen sin frå desse.

2. Frustrasjonen/irritasjonen/redselen vil bygge seg opp over tid, og på eit tidspunkt kjem ho til å snakke om det - høgt og lenge. Og då er hobbyen blitt eit problem i forholdet.

 

Det er ikkje snakk om å "vinne" noko her, men respekt for kvarandre. Dersom kona har ein verkeleg redsel for skytevåpen nytter det verken å feie problemet under teppet eller "grow a pair". Når dette er ein hobby som betyr mykje for mannen, meiner eg det er sjølvsagt at begge gjer sitt for at dette skal vere bra for begge - kona skal ikkje gå rundt og engste seg og husbonden skal kunne utøve sin hobby (inklusive å pusse pistolen!) utan å kjenne på ubehaget ved å gjere noko som kona er direkte redd for.

Forøvrig meiner eg ikkje at kona skal vervast som skytter, men at det kan vere fornuftig å invitere ho med ein gong slik at ho får sjå kva husbonden faktisk driv på med. Ofte skal det ikkje meir til for å fjerne både frykt og fordommar. Og som psykologen allereie har nevnt kan det vere vel anvendt tid og pengar å snakke med ein tredjeperson om dette.

Merk at dette forutset at kona faktisk er redd - om det berre er snakk om smålegheit og moralisme vert saken noko anna.

Link to comment
Share on other sites

Vi snakker  ikke om en reell fobi eller dyp redsel for våpen. Verken hun eller noen i familien hennes har noen gang hatt befatning med våpen, verken ifb med jakt eller som sport, så dette er bare nytt for henne. Det å ikke like våpen er en ærlig sak, og noen jeg respekterer. Den staheten mot å ikke se at dette også kan være seriøs sport har jeg mere problemer med å akseptere.  I mitt tilfellet tror jeg nok en aksept er i ferd med å synke inn, og det vil bli en vane at jeg drar på banen å trener og reiser på noen stevner her og der. Skulle dette bli kilde til gnaging og misnøye så er ikke det levelig, men det tror jeg heller ikke vil bli tilfellet. I så fall må noe gjøres. Det er sikkerheten hun er opptatt av, og her blander hun nok litt norske og amerikanske nyheter. Men det er nok også i ferd med å synke inn, at vi her snakker om forsvarlig lagring.

 

Jeg googlet dette tema for noen mnd siden, og kom da inn på et kvinneforum der en fortvilet dame søkte om råd fordi manne ville ta jegerprøve å ha jaktvåpen hjemme, noe hun syntes var galskap, ettersom boden deres (der våpenskapet skulle stå) vår rett ved siden av barnerommet. Det manglet ikke på støtte og advarsler fra "nett venninner", og en av dem kunne fortelle at man stadig leste i nyhetene om barn som skjøt både søsken og foreldre ved et uhell. Så det er nok mange rare oppfatninger der ute, og nyheter fra hele verden sauses sammen..

Link to comment
Share on other sites

5 timer siden, joska skrev:

 

Viss du trur at "stilltiande aksept" gjer ho mindre nervøs/engsteleg for skytevåpen har du ikkje mykje greie på damer...
 

 

Enig med du i det, rasjonalitet løser ikke alltid fryktsomhet.


“Fear cuts deeper than swords.”
― George R.R. Martin, A Game of Thrones

 

Edited by balter
Link to comment
Share on other sites

Her er det visst et par som ønsker å misforstå hva jeg mener.

I tilfelle det ikke er tilsiktet, la meg presisere litt:

Konen aksepterer at det finnes en safe i huset. Den er alltid låst, og hun har aldri engang sett innholdet. Hun synes våpen er skummelt og har ikke noe ønske om å vite mer om hva som er i skapet. Hun er fornøyd med å slippe å forholde seg til dette.

Mannen er smart og unnlater å ta opp temaet "våpen i huset". Så hun er fornøyd med å slippe påminnelsene om dette siden det var ubehagelig å tenke på i starten.

Etter en stund venner hun seg til at mannen kommer hjem og er ekstra blid og fornøyd etter å ha vært på treninger og stevner, noe hun selvsagt synes er hyggelig.

Kanskje hun tilogmed spør "gikk det bra i dag?"  og får forhåpentligvis positive svar.

Etterhvert blir dette en rutine. Mannen drar på trening. og kommer hjem og er stort sett blid og fornøyd. Litt som om han hadde vært i klatrehallen eller syklet en tur i skogen med vennene sine. Hun venner seg til at dette er en sport, og at det er noe helt annet enn hva hun leser om på internett og ser på film.

 

Da er skuldrene så lave at det ikke lenger er så farlig. Og om hun da mot formodning skulle ha lyst til å spørre om å få bli med på skytebanen , så for all del. Men la henne styre dette. Sannsynligvis vil hun ha akkurat like lite interesse for dette som en gjennomsnittlig mann ønsker å bli med kona på "jentekveld" eller "syklubb".

 

Frem til det (teoretisk) skjer anbefaler jeg altså å bare la dette være en naturlig del av livet, men som man ikke trenger å snakke så mye om.

 

Jeg mener altså ikke at det skal være forsøk på hemmeligholdelse. Bare respekter at dette ikke er noe attraktivt samtaleemne. Litt som å drite, egentlig.

Klart, om fruen spør "Dårlig i magen?" etter at mannen har okkupert dassen i over en halvtime og ser litt småblek ut når han kommer ut, så skal man selvsagt få lov til å svare, men det er ikke nødvendig å invitere henne med inn, eller gå veldig i detalj om opplevelsen.

 

Håper dette oppklarer hva jeg mener om saken. Dette var slik jeg gjorde det selv, og jeg kjenner andre skyttere som har håndtert situasjonen på samme måte, og det ble aldri problemer. Andre som valgte andre tilnærmingsmåter hadde ikke like stort hell, og har ikke vært å se på skytebanen på flere år. 

Dette kan selvsagt være tilfeldig. Men jeg føler meg ganske sikker på at spesielt ovenfor urbaniserte "motepasifist-fruer" som i hovedsak henter informasjon fra kvinneguiden, facebookgrupper og tabloidaviser, er dette en langt tryggere fremgangsmåte enn andre forslag jeg har hørt snakk om.

 

Og sikkert for en del andre også.

Link to comment
Share on other sites

6 minutter siden, AndersR skrev:

Sannsynligvis vil hun ha akkurat like lite interesse for dette som en gjennomsnittlig mann ønsker å bli med kona på "jentekveld" eller "syklubb".

 

Jeg har sett flere jenter komme smilende fra skytebanen, enn jeg har sett mannfolk som har kommet smilende fra syklubb. Måtte bare nevnes ;)

  • Thanks 2
  • Haha 1
Link to comment
Share on other sites

14 timer siden, AndersR skrev:

Konen aksepterer at det finnes en safe i huset. Den er alltid låst, og hun har aldri engang sett innholdet. Hun synes våpen er skummelt og har ikke noe ønske om å vite mer om hva som er i skapet. Hun er fornøyd med å slippe å forholde seg til dette.

Mannen er smart og unnlater å ta opp temaet "våpen i huset". Så hun er fornøyd med å slippe påminnelsene om dette siden det var ubehagelig å tenke på i starten.

Etter en stund venner hun seg til at mannen kommer hjem og er ekstra blid og fornøyd etter å ha vært på treninger og stevner, noe hun selvsagt synes er hyggelig.

Kanskje hun tilogmed spør "gikk det bra i dag?"  og får forhåpentligvis positive svar.

Etterhvert blir dette en rutine. Mannen drar på trening. og kommer hjem og er stort sett blid og fornøyd. Litt som om han hadde vært i klatrehallen eller syklet en tur i skogen med vennene sine. Hun venner seg til at dette er en sport, og at det er noe helt annet enn hva hun leser om på internett og ser på film.

 

Da er skuldrene så lave at det ikke lenger er så farlig. Og om hun da mot formodning skulle ha lyst til å spørre om å få bli med på skytebanen , så for all del. Men la henne styre dette. Sannsynligvis vil hun ha akkurat like lite interesse for dette som en gjennomsnittlig mann ønsker å bli med kona på "jentekveld" eller "syklubb".

 

Dette var spot on - beskriver nok mitt tilfellet og hvordan det vil utvikle seg. Og det trenger ikke være noe negativt at hun ikke introduseres noe nærmere. Jeg ble veldig glad da hun etter hvert begynte å dele min interesse for å ferdes på sjøen, så nå har vi felles gled av båtliv. Men med utgangspunktet hun hadde til våpen, så får nok dette bli som AndersR beskriver. Jeg reiser nok frivillig på IKEA før hun spør om å få bli med på banen - mao, det vil sannsynligvis aldri skje.

 

Etter hvert vil hun kunne sette pris på sider ved denne aktiviteten, bla det at det er svært tidseffektivt. Mye av konenes frustrasjon over mennenes aktiviteter er gjerne knyttet til at det medfører mye fravær fra heime. Sånn sett kan skyting være en familievennlig aktivitet.

Link to comment
Share on other sites

Liten oppkvikker:

 

Syver kom hjem fra høstjakta litt tidligere enn beregnet og fant et par herresko under dobbeltsenga.

"Jaggu er jeg heldig," sa Syver da han satt og koseprata med kona utpå kvelden.

"Heldig? Med hva?" spurte kona.

"Ja, med skoa som sto under senga da jeg kom hjem. De passet akkurat."

Link to comment
Share on other sites

On 1/3/2018 at 5:58 PM, AndersR said:

Kanskje hun tilogmed spør "gikk det bra i dag?"  og får forhåpentligvis positive svar.

Etterhvert blir dette en rutine. Mannen drar på trening. og kommer hjem og er stort sett blid og fornøyd. Litt som om han hadde vært i klatrehallen eller syklet en tur i skogen med vennene sine. Hun venner seg til at dette er en sport, og at det er noe helt annet enn hva hun leser om på internett og ser på film.

 

Da er skuldrene så lave at det ikke lenger er så farlig.

 

 

 

Og en vakker dag kan også du løpe rundt i stua en lørdag morgen i boxer og AR og tørrtrene samtidig som dama ser på gårsdagens Skavlan.

Link to comment
Share on other sites

Jaktet for mange siden med en danske som var stasjonert på en Natobase her i Norge. I og med "ulempen" ved å bo utenlands, var lønnen adskillig høyere enn i gamlelandet. Dette visste han å benytte seg av til å handle våpen. Både kone, og unger hadde flyttet med ham, og bodde her. Så til poenget. Hver gang han hadde kjøpt ny rifle, hagle whatever, hadde han med seg ei våpenreim i lommen. Hadde selvfølgelig sagt til kona at han muligens ble litt sent hjemme fordi han skulle på skytebanen etter jobb. Hun var aldri oppe når han dro uansett. Når pakken kom, fjernet han all emballasje, festet reimen, og dro hjem. Med våpenet i reim over skulderen ropte han "hei skat" når han åpnet døren, gikk til våpenskapet, og satte inn børsa. Virker hver gang sa han, hun ser ikke forskjell på et kosteskaft, og en Holland & Holland, men hvis

jeg hadde kommet hjem med en pakke, hadde hun fattet mistanke :-D

 

 

  • Like 4
  • Haha 3
Link to comment
Share on other sites

  • 4 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

×
×
  • Create New...