Jakthundavl

[Jibrag]

Har i lengre tid spekulert litt rundt dette med avl på jakthunder, og føler det er på tid å starte en provokativ og lærerik tråd om dette på kammeret. Så jeg har skrevet en slags artikkel om emnet. Formålet med dette er både å skape entusiasme og engasjement, samtidig som jeg ønsker å rette litt fokus mot fagfeltet avl. Min bakgrunn er en cand.mag i naturforvaltning og biologi, samt agronomutdanning og flere års erfaring med drift av avlsbesetning på sau. I tillegg til at jeg har drevet med jakthunder (ikke avl/kennel) siden tidlig 90-tall. Det er sikkert ting i "artikkelen" som kan diskuteres, den er litt grovt skrevet og jeg har ikke lest så himla nøye korrektur, men jeg har en tanke om at det meste stemmer sånn nogenlunde. So here goes. 

NB: Les hele greia, også teksten i bunn, før du lar deg provosere til et svar. Vær så snill.

Avl for den optimale hundefører?

Avl er et omstridt tema. Grunnteorien er derimot lettfattelig for alle. Kombinere de beste individene i en populasjon, for å samle de beste egenskapene i en enda bedre fremtidig generasjon. Så langt er nok de aller fleste enige. Noe annet ville nesten være rart. Metodikken kan derimot være hard å finne fellesnevnere for.

For å finne de beste avlsdyra, må en først enes om hvilke egenskaper som er ønskelige, og hvilke som ikke er ønskelige. En må også ha en formening om egenskapene skyldes arv, miljø eller en kombinasjon av de to - og hvordan en eventuelt kan "korrigere" for miljøfaktoren, som i avl vil være en forstyrrende faktor. Egenskaper kan i denne sammenheng være enkle, lite påvirkelige av miljø og følgelig svært arvelige (som øyenfarge) eller sammensatte, lettpåvirkelige av miljø, og følgelig lite arvelige (som "jaktlyst" eller "kontakt").

I moderne avlssystem for husdyr har man etterhvert kommet langt. I tidligere tider ble avl drevet som en ren "fenotypeavl" (fenotype=den typen du ser) der man valgte dyr av rett størrelse, farge, og lignende "lettmålelige" egenskaper som avsldyr. I senere år har man beveget seg mot en mer rendyrket genotypeavl (genotype = genetisk type)  der metodikken i hovedsak har vært avkomstgransking. Basert på tidligere generasjoners prestasjoner i avkomstgranskningene, har de beste av de beste unge hanndyra blitt utvalg til granskning, og de beste av disse har igjen gått videre til avkomstgransking. Først etter å ha fått et større antall avkom med resultater, har man gått så langt som å bruke de aller beste av de beste som grunnlag for neste generasjon. (Via semin).  Nylig har man til og med gått enda lengre, og har begynt med genomisk seleksjon av avlsdyr, ut fra DNA-prøver. Genomisk seleksjon betyr at man istedet for å vurdere slektskap ut fra slektstavle, vurderes slektskap ut fra det genetiske slektskapet mellom individer. Dette er allerede en realitet hos norske melkekyr, og vil bli en realitet hos både svin og sau om få år. Med avkomstgransking under kontrollerte forhold elimineres miljøeffekten eller korrigeres bort til et minimum. Når dette kombineres med genomisk seleksjon kan man spisse avlen ytterligere, ved å velge ut de dyra som genetisk ligner mest på dyr som allerede har fått bevist gode egenskaper gjennom reelle resultater.

Som et eksempel: For å få offisiell avlsverdi må en vær av norsk kvit sau først ha en forventa avlsindeks (snitt av mor og far) på minst 120, han må få minimum 7 av 10 poeng på 4 egenskaper på utstillingssjå (kåring), og det må slaktes minimum 25 avkom etter væren fra minimum 4 forskjellige besetninger, hvor besetningene minimum har inseminert minimum 7% av søyene med seminvær for å ha nok sammenligningsgrunnlag opp mot populasjonen. Og først da er datagrunnlaget godt nok for at væren kan brukes i offisiell avl.  Med genomisk seleksjon klarer man å fastslå i hvilken stor grad værlammet er genetisk i slekt med mor, far og andre slektninger, og kan således få en høyere sikkerhet i den forventa avlsindeksen, noe som i stor grad påvirker hvilke værlam som faktisk velges ut. To helsøsken er tross alt bare (statistisk sett) 50% beslekta, og bare (statistisk sett) 50% i slekt med mor og  (statistisk sett) 50% i slekt med far. I så måte kan det gi store utslag å finne det reelle genetiske slektskapet mellom et værlam, og lammets slektninger - nære og fjerne.

For hunder er det ikke fullt så enkelt. Selv med 1000 registererte valper av Norsk Elghund Grå årlig, vil bare et fåtall av disse bli testet for egenskaper. Kanskje stilles så få som 10 % av hvert årskull på utstilling eller jaktprøve. I så måte er utstillinger kanskje vel så egnet til å finne egenskaper som er arvelige og lite påvirket av miljø, ettersom man da ser på fysiske egenskaper hos hunden. Samtidig vet vi at drevne utstillere "velger" utstillinger ut fra hvilke dommere som har preferanser for deres "type" hund. Likevel er nok de aller fleste enige i at det er bruksegenskapene, som kommer til syne i en jaktprøve, som er det essensielle for en jakthundrase som NEG.

Men i hvilken stor grad er det arvemessige egenskaper som bestemmer om hunden gjør det godt på jaktprøve? I de fleste områder er det alltid noen som trekkes frem som gode hundeførere, som alltid  har dyktige jakthunder. Hvorfor? Er det fordi vedkommende alltid er heldig med å velge rett valp fra rett kull? Eller er det fordi vedkommende har personlige egenskaper som gjør at de er bedre egnet til å få frem potensialet i en ung jakthund?  Kanskje har vedkommende mer tid til å trene hunden? Hvis det fødes 10 valper i et kull hvor 9 blir solgt til unge førstegangsjegere med begrenset tilgang til elgjakt, og den tiende valpen selges til en erfaren jaktprøvedeltaker med egen kennel, hvilken av de 10 har da best forutsetninger for å bli en mye brukt avlshund? Og er da forutsetningen miljømessig bestemt, eller avlsmessig?

For å forstå det grunnleggende med avl, må en forstå litt grunnleggende genetikk. Dessverre (eller kanskje ikke?) er dette et fagfelt der det  helt grunnleggende er lettforståelig, mens det som kanskje virker sterkest inn i avlen er mer sammensatt og langt fra lettforståelig - kanskje kjenner vi ikke alle mekanismene som ligger bak enda heller. Men det grunnleggende er hvordan de enkleste egenskapene nedarves. De enkleste egenskapene bestemmes av et enkelt gen, som i hvert individ består av to like eller ulike varianter. Når kjønnscellene (egg og sædcelle) dannes, velges tilfeldig en av variantene - og dette er hovedårsaken til variasjon innenfor samme kull, og innenfor samme rase. Dess mer like foreldrene er, dess mindre variasjon (f.eks ved innavl). I motsatt fall med to svært genetisk ulike foreldre, vil en få avkom med stor variasjon. Dess større variasjon, dess større potensiell avlsfremgang - og dess mindre forutsigbarhet. For å ta det til det ekstreme: hadde man fått frem to individer med helt like gener med unntak av X-Y kromosomet som styrer kjønn, kunne man i praksis ha fått kull med eksakt like valper. Hadde man derimot parret ulv med chihuahua ville den genetiske variasjonen vært ekstrem.

Spørsmålet er så - hvilken genetisk fremgang kan en forvente hos jakthundrasene, f.eks NEG? Formelen for genetisk fremgang er "ganske" enkel: Den genetiske fremgangen tilsvarer sikkerhet * seleksjonsintensitet delt på generasjonsintervall. Altså, dess høyere sikkerhet (sammenheng mellom målt avlsverdi og reell avlsverdi) og dess høyere seleksjonsintensitet (dvs velger ut de reelt beste individene til avl kontra "tilfeldig" utvalg), og dess lavere generasjonsinterval - dess høyere genetisk fremgang.

I realiteten betyr dette altså at man skal velge ut de reelt beste avlsdyrene og avle kun på disse i så ung alder som mulig.

Klarer man dette med jakthundrasene?

Svaret er vel helt enkelt - nei. Man gjør så godt man kan, men dessverre svikter det på mange punkt. Svært få av de fødte individene blir "testet" for avlskriterier, og en stor del av testingen er sterkt påvirket av miljø (les:eier/hundefører). Seleksjonsintensiteten er lav, da det i praksis er liten eller ingen begrensning på hvilke hunder som kan brukes i avl. Og generasjonsintervallet er gjerne stort, spesielt på de hundene som faktisk er "testet" skikkelig godt. De antatt "beste" hundene  er gjerne 7-10 år gamle før de er så meritterte at man kan stole på at de faktisk skiller seg positivt ut.

Hva betyr dette for jakthundavlen? Betyr det at vi ikke kommer lengre? Vi får ikke bedre jakthunder i fremtiden?  Og finnes det bedre måter å avle fremtidens jakthunder på?

Hvem vet. Realiteten er at skulle man øke sikkerheten, øke seleksjonsintensiteten og redusere generasjonsintervallet, måtte man gjøre drastiske inngrep i tradisjonelt jakthundeierskap. Dit tror jeg nok ikke vi vil gå.

_____________

Håper "folket" leser dette med et åpent sinn, og svarer med omhu. Jeg påstår ikke å ha noen "mirakelkur" som skal sikre bedre genetisk framgang hos jakthundrasene, og jeg er ærlig talt heller ikke spesielt "inne" i jakthundavlen. Jeg har derimot et inntrykk av at selv om det avles mest på meritterte prøvehunder, er ikke dette nødvendigvis de genetisk beste individene - nettopp fordi seleksjonsintensiteten er såpass lav som den er (Dvs at de antatt beste avlshundene er som regel de som havner hos "rett" eier). Når det er sagt: Skulle jeg lett etter en ny jakthund nå, ville jeg åpenbart ha kjøpt valp etter meritterte foreldre. Ikke fordi jeg nødvendigvis tror dette er en valp med definitivt bedre potensiale enn en valp etter umerriterte foreldre, men fordi jeg tror sjansen er statistisk større for at det er sånn.

Kjør debatt?

[moviken]

Intressant tema,har noen synspunkter på dette.Litt kontroversielt kansje ,men jeg mener man må droppe raser,avle kun på egenskaper.

 

[Umbo]

Er på farten så kun en kort kommentar til siste innlegg. Jeg er uenig i dette. Det er sett fra det hundemiljøet jeg kjenner best, fuglehundene. Avl på egenskaper her henger til en viss grad sammen med avl på raser og på linjer innen rasene. Som eksempel kan nevnes vosteh-hundenes generelle hårviltpasjon, fraværet av det samme hos enkelte linjer av pointere/settere. Gordonsettere og tildels KV som har rapport som en mulig nedarvet egenskap i enkelte linjer. Forskjellen i søksformat, vindbruk vs søk på fot, aksjon og så videre mellom engelske (pointer/setter) og kontinentale hunder (breton, vorsteh, weimaraner, wizla etc) og mellom ulike raser/blodslinjer innen rasene. Ganske mye egentlig. Jeg tror at dersom man skulle oppløse rasebegrepet og kun avle på egenskaper ville det hele bli veldig uoversiktlig og til slutt flyte ut slik at ingenting lengre er forutsigbart.

Edited April 12, 2017 by Umbo

[moviken]

Har det litt travelt akkurat nå jeg også,forstår dine synspunkter,men som du selv sier: linjer innen rasene kan ha spesielle egenskaper.

Hvis vi avler på enkelte egenskaper innen rasene trenger vi egentlig raser da?

Hvis du vil ha en høyfjells vorsteher får du det sikkert til men det enkleste er kansje  å krysse inn litt setter?

[Geco5]

TS. Jeg har aldri vært oppdretter, så jeg kommer ikke til å svare noe konkret, eller forsøke å gå i dybden på temaet. Men det er mange forskjellige egenskaper og krav en ønsker i de forskjellige typer av jakthunder. Og det er himmelvid av forskjell fra sau (som skal vokse raskest mulig), så til NEG og ganske stor forskjell opp til stående fuglehunder. Samt alt "mitt i mellom".

Det er først og fremst dine konklusjoner, dernest dine spekulasjoner, som jeg reagerer litt på. En ting er å trekke frem NEG og lignende hundetyper. Det er et lite og begrenset marked og få individer, hovedsakelig her i Norge. Men er en over på bl.a. stående fuglehunder, så drives dette ganske stort rundt om i verden. Med salgspriser på opp til noen hundre tusen, for en god og ettertraktet avelshund. Vet bl.a. om en pointer hannhund på 9 år, som ble solgt til Norge for nesten 200 tusen kroner. Så det er nok noen, som har forsket "litt" på dette, i mer enn hundre år. Oppdrettere i utlandet, kan ha flere hundre hunder. Dette er penger og der det er penger - forskes det. Og det utprøves.

Undrer også på om du har satt deg inn i avelsprogrammet til raseklubbene. At en kan registrere hva som helst i NVK, betyr ikke at dette er det avelsrådene annbefaler.

Mye jeg kunne kommentert, men skal kommentere kun to ting. 1) En dyktig hundedressør og fører kan få en brukbar jakthund ut av en "gråstein", men så var det premieringen da. Men her er det flere momenter, noe har du vært innne på. En dyktig hundmann kjøper ikke valp hvor som helst. Det er grundige undersøkelser på gener til foreldre, deres søsken og forfedre, både når det gjelder helse og egenskaper. I tilegg kommer helst personlig utvelgelse i valpekassa. Da unngår de som regel "vrakhundene" og får i "værste fall" en med middels gode egenskaper. Eksempel fra stående fuglehunder, så kan dette KANSKJE bli en 2. UK/AK premie på jaktprøve. Men slike egenskaper som er nødvendig, ser en rutinert person allerede i valpestadiet (3 - 5 mnd.) og er det ikke bra nok, så blir den solgt videre for en billig penge. De kaster ikke bort tiden sin på dårlige, eller middelmådige individer. Dermed får de også bra premieringer på de fleste hunder! Klart at miljø (dressør) har betydning og en del kan "trikses" til, med tid og erfaring. Men, tifredstillende egenskaper må til.

2) Fra stående fuglehund miljøet, er det hunder (med gode gener) som får 1. AK premier allerede 2 - 4 år gamle (samt mulige premieringer i UK). Og med nok gode premier og god avstammning, blir disse satt i avel. Seriøse avelsråd og oppdrettere, har så karrantene etter et visst antall kull, der en ser på avkommene. Og blir ikke de tilfredstillende premiert både på utstilling og jaktprøver, blir det ikke mer avl. Kjenner ikke så godt de andre avelsmiljøene, men en trenger ikke 7 - 10 år, før en ser resultater.  

Men jeg annbefaler deg å ta opp dette på FB i "Tuppen og Lillemor", der er det mange både opprettere og dyktige hundfolk. Tror du får en bedre diskusjon ut av dette der.

[Geco5]

2 timer siden, moviken skrev:

Hvis vi avler på enkelte egenskaper innen rasene trenger vi egentlig raser da?

Hvis du vil ha en høyfjells vorsteher får du det sikkert til men det enkleste er kansje  å krysse inn litt setter?

Tja... Johan B. Steen (rype-professoren) kom med et slikt forslag for 25 -30 år siden. Den Norske Fuglehund. En miks av alle stående fuglehunder. Men dette ble nok ikke tatt seriøst av miljøene.

Vi har da "høyfjells" vorsteh hunder, som går både stort nok og raskt nok. Desværre så har det vært en bevist strategi i flere ti-år her, i Norge (og noen miljøer i utlandet). Jeg har hatt flere, både KV og SV. Men det er gjerne grunner til, at folk velger en rase. Skulle jeg hatt hund kun for rypejakt, ville jeg heller valgt en pointer, eller setter.

[moviken]

Var litt flåsete det med høyfjellsvorsteh.Det jeg mener i korte trekk er hvis man vil ha rask utvikling på jakthunder må man la hybrider delta på jaktprøver

Da kommer resultatene av seg selv

[Jibrag]

Jaktprøveresultater kanskje, men avlsfremgang? Det typiske for krysningsavl er at man får en krysningsfrodighet i første generasjon, og uforutsigbarhet i andre generasjon. Rett og slett fordi man blander for ulike individer. En annen sak er hvilke egenskaper man ønsker å forbedre, og i hvilken stor grad disse er arvbare - og objektivt målbare. F.eks søk - hvor godt klarer vi reelt sett å måle søket til en hund, selv på en jaktprøve? I hvor stor grad er søket påvirket av hundeeier og andre miljømessige betingelser, og i hvor stor grad av avl? Og i den grad det er påvirket av avl, er det sannsynligvis en egenskap som påvirkes av en rekke genetiske egenskaper hos hunden, ikke bare enkelte gen. Losintensitet (f.eks på spisshund) og losmål kan derimot synes å være mer arvbare egenskaper, som i mindre grad påvirkes av miljø og som samtidig er mer objektivt målbare.

Samtidig må avlen være rimelig strømlinjeformet med enighet om hvilke mål man faktisk skal ha, for hvis ulike oppdrettere avler på ulike kriterier, kommer man ingen steder.

 

[moviken]

Jaktprøver er vel den eneste måten å måle fremgang på.Hvor man vil med jakthund avl vet jeg ikke,har pr i dag ikke hund.Jeg tenker målet må være jevnhet at alle hvalpene i et kull blir bra jakthunder.Der er vi ikke i dag.Tar vi de skandinaviske spisshundrasene før de ble inndelt i raser var de lokale varianter over samme tema.

Så bestemmer noen seg for å lage NEG og halve genpoolen forsvinner.I dag er det mange NEG/Jamt blandinger i de norske skoger sikkert med varierende hell men med en plan tror jeg dette er rette veien å gå åpne gen poolen igjen

 

[Jibrag]

Litt tilbake til startinnlegget, for å få avlsfremgang må man ha høy sikkerhet i utvalget (som krever f.eks objektive utvalgskriterier som er målbare, hvor man i tillegg kan "korrigere" for miljøet hunden vokser opp i), høy seleksjonsintensitet (bruke kun de beste hundene i avl), og formodentlig kort generasjonsintervall. Som sagt er litt av problemet med dagens utvalgskriterier både det at de påvirkes veldig sterkt av miljø, egenskapene er gjerne sammensatte og når såpass få hunder stilles på prøve/utstilling vil det være en svært liten del av populasjonen som overhode blir vurdert opp mot avlskriteriene.

Men jeg er altså også svært klar over at det vil være veldig vanskelig å få oppslutning rundt et mer avansert avlssystem, bare så det er sagt...

Bare for å dra et eksempel på en noe tilfeldig valgt egenskap: Det enkleste å avle på er de enkleste egenskapene, som krever lite for å registrere. Eksempelvis, hvis man kom til enighet om at losintensitet hos spisshund (målt i bjeff/min) er et mål i seg sjøl, kunne man kreve at en hund først kan settes inn i avl når hunden selv + 10 nære slektninger har blitt "testet" for denne ene egenskapen. Dvs at f.eks hunden selv + begge foreldre + 4 søsken + 3 halvsøsken måtte ha med seg en dommer ut i marka for å registrere losintensitet. Dette hadde gitt en relativt objektiv måling på en relativt enkel egenskap, og man kunne sette krav for f.eks vektet gjennomsnittlig losintensitet der hunden selv teller mest, de nærmeste slektningene teller nest mest, og litt mer fjerne slektninger (halvsøsken/onkler/tanter) teller litt mindre. Kanskje hadde man med slike registreringer også fått frem statistikk over miljømessige faktorer, f.eks at det er forskjell mellom tispe/hannhund, og det er forskjell mellom unghund og voksen hund, og slik kunne man lagt inn korrigeringer. I praksis altså lagd en avlsindeks for denne ene egenskapen, med litt grove mått.

Samtidig ville selvsagt også testing av en slik enkeltegenskap si oss noe mer, i dette tilfellet er det åpenbart at de hundene som får til et resultat på en slik test faktisk er i stand til å stille en elg...

Jeg startet denne tråden først og fremst fordi jeg bruker å kjede meg i høytidene, så det er bare å komme med innspill. Throw me a bone

 

[Havne]

Alt kan selvfølgelig gjøres bedre. Faglig sett er det vel åpenbart at husdyravl ligger på et annet nivå enn kjæledyravl/jakthund avl i Norge. Måten vi avler jakthund på i dag er nok i stor grad bingo og preget av mange tilfeldigheter, du har selv nevnt mange av disse avvikene i din tekst Jibrag.

 

Raseideologi på dyr og mennesker hører hjemme i en annen tid (førkrigstid) og kolliderer med moderne vitenskap. Nøytralt sett må fokus for avl selvfølgelig være; helse, evne (til å løse oppgaven) og gemytt, og ikke rase. 

 

Du skal ikke se bort i fra at dette også er standarden om noen år i jakthundoppdrett. Ting tar tid.

 

[Pava]

Utvikling i genetikk går rask. Raskere en jeg klarer å følge med. Allerede i dag kan du kjøpe på e-bay kitt til å sekvensere DNA og stadig mer avansert utstyr er mer tilgjengelig.  Den dagen man klarer å kartlegge ønskede egenskaper og plassere dem på riktig sted i DNA kjeden kan man få den hund man ønsker seg med den beste potensiale som er genetisk mulig. Hvor mye av det man klarer hente ut gjennom trening forblir fortsatt den usikker miljøfaktor.

 Men dagens avlsteknikk fungerer også. Det er egentlig bare tid som er begrensning til å komme til samme mål. Men i løpet av den tiden det tar møter vi problem med forandring i definisjon av riktige egenskaper.

[Jibrag]

2 timer siden, Pava skrev:

Men dagens avlsteknikk fungerer også.

 

Selvsagt, og åpenbart - ingen av jakthundrasene som det drives aktiv avl på har blitt ubrukelige. Og så lenge det avles på individer med dokumenterte meritter, blir rasene neppe ubrukelige i fremtiden heller, selv om jeg som sagt er litt tvilsom til om en får den store avlsmessige fremgangen. I hovedsak pga det jeg tidligere har nevnt, dvs at det vektlegges egenskaper som ikke nødvendigvis har den sterkeste arvbarheten. Og som du sier - fremgangen går rivende raskt, nå er jo bl.a genomisk seleksjon (utvalg av avlsdyr på grunnlag av DNA-typing) snart hovedregelen blant produksjonsdyra (storfe, svin, sau) og man bestille hvilket kjønn man vil avkommet skal være gjennom inseminering med kjønnsseparert sæd.