Jump to content

Hjortejegere


Veidinn
 Share

Recommended Posts

Etter å ha deltatt i mange diskusjoner og meningsutvekslinger tenkte jeg kanskje noe kunne deles her på forumet. Det blir mest synsing for noen fasit finnes ikke.

Vi synes alle at slik vi driver med er den eneste måten å gjøre ting på og at slik bør alle andre gjøre også. Ofte er dette ment som gode råd mens endel jegere er ganske bombastiske, ofte er det de som har skutt ett dyr som vet alt mens de som har noen hundre på samvittigheten ikke er så skråsikre.

 

Jeg begynte selv med hjortejakt laaangt nede i forrige århundrede, det tok helst litt av de første 10årene. Stammene var minimale og vi måtte lære alt fra bunnen av da der ikke var noe brukbart oppslagsverk til å lese seg opp i.

De første årene ble det enslags drivjakt men med kun to til fire-fem mann totalt ble resultatet magert. Etterhvert så vi at de fleste fellinger ble gjordt på "posterings- eller smygjakt" som jo blir en del av drivjakta det også, altså dyrene kom ikke p.g.a. selve drevet.

Vi tok dette videre og fant stadig fine utsiktspunkter i terrengene slik at vi kunne sitte å se relativt store områder, god kikkert ble en selvfølge. Så vi dyr vi ønsket å skyte så stillte vi på dem, var vi flere så brukte vi "fingerspråk" og annet for å veilede den som stillte innpå, radioer kom jo mye senere, der fantes vel noe men meget upraktiske.

Vi utviklet denne jaktformen videre med årene og perfeksjonerte den, gikk kun ut morgen og kveld og hadde noen litt intense timer med speiding.

 

Vi forstod tidlig at man budre ta vare på de voksne kollene og ble flinke til det, da var der nesten alltid dyr i terrenget, etterhvert fikk vi draget på bukkene, noe som var en stor tilfredstillelse. Å stille på en bukk som ligger under et tre i en skråning og du bare ser små flekker av den, er en stor utfordring. Husk stammene var kun 15% av dagens.

Slik hadde vi det gøy lenge men så kom bukke-fundamentalistene på banen, det var helt ut å skyte en fin bukk, de skulle dø på sotteseng.

 

Jeg tok nå ikke dette alvorlig og skjøt de bukkene jeg syntes at jeg kunne ta ut. Endel ble etterhvert skutt på måneskinnet også, kanskje etter 14 netters venting og både hundre og flere oppservasjoner av dyr på fint hold.

 

En lang innledning dette, det jeg vil vise er at mange idag ønsker å forhærlige nybegynnerne og andre med lite kunnskap som skyter seg en kalv eller en skrape spissbukk i bøkanten. Mens de "sparte" bukken som de syntes de så skyggen av, for "genene", de kunne selvsagt aldri skutt den. Vi må jo gi dem skylderklapp når de har felt sitt kanskje første dyr og særlig hvis skuddet satt der det skulle.

 

Hvilke dyr er det som eksponerer seg mest, jo nettopp unge skrapdyr og koller med kalv, kollene skyter vi jo ikke, kun i selvforsvar. Derfor blir det jo normalt ganske så enkelt å skyte slike dyr og man trenger hverken erfaring eller dyp kunnskap for å lykkes med dagens bestander de fleste steder. Så det å få skutt seg ett dyr av nevnte aldersgrupper er sjelden noen selektiv jakt over lengre tid, det blir å skyte "det første og beste" som det heter.

 

Starter her så ser vi hva folket mener om dette og mye annet, men TULLSNAKK og barnslige innlegg frabedes på det sterkeste.

Link to comment
Share on other sites

Nå er det jo slik at ungdyr og noen koller må skytes. Den selektive og vanskelige bukkejakta gir jo de største utfordringene. Hvis man tror at ingen bukker skal skytes og i hvert fall ikke de store har man misforstått. Skyt dårlige ungbukker, la nok gode "emner" vokse opp, og man kan skyte x antall. storbukker/trofedyr hvert år. Det som bestemmer antallet er bukkeandel i stammen, produksjon, kjønnsfordeling blant kalvene, naturlig avgang og bukkeområde-kolleområde man jakter på. Det ideelle er å skyte disse storbukkene når de har bikket over toppen og blitt returbukker, men det er ingen ting i veien med å skyte bukker på topp, så lenge rekrutteringa er i orden. Problemer oppstår når bukkeavskytinga blir så høy (andel bukk på kvota) at gjennomsnittsalder presses ned og rekrutteringa svikter. Da ender man opp med masse gamle koller og en og annen ungbukk. i stammen. Balanse er stikkordet. Og trofejakt er IKKE et skjellsord... :mrgreen:

Link to comment
Share on other sites

Mye rett og bra i det du skriver. Det var kanskje ikke forvaltningen spesielt jeg ville ha litt snakk om på denne tråden det var mer selve jegeren.

Vi har jo stort sett en tildeling som følger visse normer og retningslinjer.

 

Mitt hovedpoeng er at vi bør har mye mer respekt for jegere som bruker mye tid og derfor har mye mer kunnskap om hva som på det jevne finnes i et terreng. Kanskje lar de haugevis av dyr gå i sin søken etter et slik eller slik dyr. Det dyret kan godt være en morlaus kalv, et dyr som halter litt, en bukk som trolig aldri vil bli noe skikkelig grunnet en vanskelig start i livet eller andre årsaker.

Men det kan også være den kjempebukken man bare så i noen få sekunder et par ganger den høsten. Det kan være så mangt som gjør oss litt ekstra giret på ett spesielt dyr og da er det herlig å lykkes.

 

Jeg liker som sagt tidligere å sitte høyt men må også være forsiktig når man går inn, man må prøve å unngå de områdene hjorten ferdes. Hjorten er veldig vâr for menneskelukt og hvis man går ofte i et område blir dyrene fort skeptiske og trekker bort.

Link to comment
Share on other sites

Tja, jeg tar gjerne imot tips. Er lov å utveksle erfaringer uten å bli beskyldt for å fiske etter skryt.....eller? Lov å spørre om hvor TS vil også, men jeg regner med at det handler om jakterfaringer og jeg har da sett mange slike tråder her på forumet..Mine erfaringer ditt, mine erfaringer datt og ymse prosjekttråder som stort sett blir blogg/monolog. Noen interessante, andre ikke. Hvis noen vil "blogge" sine erfaringer, må man vel kunne få det, eller? Greit for meg i hvert fall. :winke1:

Link to comment
Share on other sites

Får du ikke den skryten du mener du fortjener?

Forstår ikke helt hvor du vil......

 

Trist at du faller ned på et slik bunn-nivå, Mork. Men lærere ........

 

Hensikten var å få en god diskusjon og kunnskapsutveksling uten alle barna som ofte dominerer trådene, men nå så det dårlig ut :trist:

 

Hadde en idè om å gå videre da jeg logget meg inn nå men det får vente til seriøsiteten er hevet endel hakk.

Link to comment
Share on other sites

Takker, hvis vi slipper Mork her så kan det kanskje bli en bra tråd. Håper mange andre vil bidra også.

 

Jeg ser noen ganger på filmer om hjortejakt, samt bilder i bøker og blader. Mange ganger har jeg sett "jegere" som sitter ganske åpent i solsteiken med hvite hender og ikke minst et hvitt ansikt. Når disse kroppsdelene beveger seg er de uhyre synlige for en hjort. Som kjent har hjorten et hvitt akterspeil og det har nok en hensikt, det sies at det er for at de lett skal kunne følge hverandre i mørke (?) Hjorten spiler ut dette hvite når de er skremte trolig for at andre skal se at der er fare.

 

Så kan vi bare tenke hvordan de reagerer på et hvitt ansikt i sola særlig hvis det beveger seg, selvsagt skal vi aldri vise ansiktet når vi er på slik jakt. Selv om natta viser det nok godt for en hjort. Så har vi hendene, særlig når vi tar opp og ned kikkerten, uten hansker så blir vi lett avslørt. Vi bør også ha kikkertlinsene i tankene, ja til og med armbånduret hvis det er blankt.

 

Hjorten kommer ofte stille og rolig og den bruker vegetasjonen veldig godt for å skjule seg, så den kan se oss lenge før vi aner den og da særlig hvis vi er urolige med nevnte hvite deler.

 

Mange har sikkert opplevd at dyr plutselig står ute på åpne myra som vi har sett utover i en time, som om den var vokst opp av intet. Dette kan ha flere årsaker men den viktigste er nok farten hjorten flyter frem i når den beiter, den går så rolig og ingen "armer og bein". Derfor ser vi den ikke med mindre vi ser rett på den en liten stund. Vi ser lett små fugler som flyr opp på lange hold, det er åpenbart at det er de hurtige bevegelsene som hjelper oss. Selvom brå bevegelser fra ett eller annet som er langt ute til siden for oss så ser vi det veldig ofte, hjorten har nok betydelig bedre syn enn oss og får nok med seg mye mer.

 

Kanskje det er årsaker som dette som skiller de flinke jegerne fra de andre, de vet rett og slett å te seg i marka.

 

Jeg har mange ganger sagt at man ikke lærer hjortejakt i kremgode terrenger, selvsagt er der unntak. Har man et godt terreng behøver man ikke å utvikle seg så mye for å lykkes. Det er marginale terrenger som skiller klinten fra hveten, da må man stadig utvikle seg for å felle dyr jevnlig.

 

Ser Knuterik har kommet innpå: Jeg vet ikke helt selv hvor jeg vil men jeg tenkte å skrive litt om hjortejakt og jegere fra bunn av, fra de helt enkle ting til det mer avaserte. Håper mange andre deler sine opplevelser og erfaringer, hele spekteret. Vi kan helt sikert lære mye av hverandre og de ferskeste bør kunne lære noe av alle. Du har også sikker mye å bidra med

Link to comment
Share on other sites

Synes dette kan bli ein interessant tråd eg. Eg skjønner jo poenget ditt. Men ikkje sikkert eg tilføye noko som styrker tråden. Men prøver meg likevel.

 

Eg har dei siste åra blitt lettare for å irritere meg over andre som er med meg på jakt. Altså, når vi går sammen og dei ikkje tenker over bevegelsene dei gjer og ikkje har blikket mot terrenget men ned på dei nyinnkjøpte fjellskoa. Høres veldig arrogant ut no, men det er ein ærlig sak. Eg har ein tanke om korleis eg meiner eg bør skjule meg best mogleg når eg ferdast i terrenget. Derfor trives eg best ved å sitte eller gå aleine etter hjorten. Men denne erfaringa er jo berre ved enkelte tilfeller, og som regel med andre jegere som kanskje ikkje har hatt muligheten til å lære av feila ein gjer på grunn av for få opplevelser med hjorten på skothald.

 

Men du snakker om kontraster på kroppen som lett kan avsløre deg. Ja, det trur eg også er ein viktig faktor å ta med seg, men enda viktigare er det å sitte stille, men også bevege seg laaaangsomt når man går fra A til B. Bruker sjelden kamuflasje i f. eks ansiktet, men kanskje eg burde bruke det? Men eg er einig i at mange tek for lett på det med jakt. Ein setter seg ned på ein nesten tilfeldig plass der det er best mogleg synsfelt utan å tenke nok på kor lett det er å bli observert av sylskapre hjorteauger og øyrer. For mi eiga del har eg blitt mykje meir bevist på å finne best mogleg skjul, for deretter å bevege meg ein kort distanse for å komme på skothald på observerte dyr. Ser eg dyret først er det jo 10 ganger lettere å flytte på seg lydlaust og komme i posisjon. Men sitter eg derimot nede i eit dalføre og kikrer oppover fjellsida på avstander opp mot 400 meter og lengre, er eg ikkje like nøye på bevegelser med kikkerten som andre ganger. Å sitte i skyggesida med vegitasjon på begge sider av deg trur eg likevel er veldig lurt.

 

Ein annan erfaring eg har fått siste tida, og som eg har brent meg på for mange ganger, er når eg går til post. Altfor ofte går eg med folk som ikkje tenker på denne strekninga anna enn at ein skal komme seg fra A til B, og helst raskast mogleg. Eg opplever fleire skotsjansar no enn før da eg blei meir bevisst på dette. Ein ting er sikkert: ein lære berre av erfaring, og då mest av dei gongane det går gale...

Link to comment
Share on other sites

Veldig bra Hjortetrekk, du kommer til å komme langt som hjortejeger, veldig god innstilling til dette :)

 

Ser klart hva du mener, jeg bruker å si at man skal begynne med å trykke igjen bildøra, ikke slenge den igjen. Gjør minst mulig som kan fange hjortens oppmerksomhet.

 

På flere poster som jeg bruker er der en naturlig brystning (liten voll) eller jeg har laget en slik. Dette er for å kunne bevege litt på beina og annet men at lyden i liten grad går ut, særlig når dyr kan komme rett under deg eller veldig nær.

 

Skrev litt om "armer og bein" glemte det med at man bør holde albuene inntil kroppen når man tar opp og ned kikkerten, særlig om man er nær dyretrekket.

Prøv gjerne div innen dette med å te seg med jaktkameratene, prøv å leke litt "gjemsel" utenom jakta. Vi kan alle bli bedre på å forbli uoppdaget.

 

Enig med Hjortetrekk i at man ikke behøver å være så forsiktig 400m fra der dyrene bruker å komme/være. Men følg med litt i alle rettninger, hjortens veier er uransaklige.

 

Når man sitter og speider og der ikke skjer noe så bruker jeg å planlegge hva jeg gjør hvis sånn eller sånn. Stikker ut ruter man kan komme seg nærmere uten å bli oppdaget, se etter søkk og annen dekning man kan bruke. Småbekker kan være et alternativ. Også studere hvor man kan skyte sikkert fra og ikke minst måle avstander mellom mange aktuelle punkter. Har man gjordt mange slike forberedelser så går ting veldig glatt når det blir en "skarp" situasjon.

Tilslutt i denne økta , husk at blanke rifleløp har reddet mang en hjort, et blink fra dette kan få hjorten til å fokusere på deg og da ser den deg fort om du gjør en liten feil.

Ser enkelte står og veiver og bruker kikkertsiktet som kikkert, ikke gjør det!!

Link to comment
Share on other sites

Får lyst til og nevne hjort og vind jeg da, de fleste vurdere vinden når de går fra bilen, men dessverre så er vinden lunefull i skogen, særlig i hjortetereng som ligger i lier så har jeg opplevd og mistet mange overvær, dette er noe postsittere kan ta med seg også når de sitter med vinden i ryggen og håper på og få se en hjort. Når jeg først er inne på vær så er regnvær med vind mitt favoritt jaktvær, regnet kamuflere mye av lydene som jeg lager og hjorten står mer og trykker i ruskevær.

Link to comment
Share on other sites

Eg har sans og forståing for Veidinn sine prinsipp rundt smyg/posteringsjakt her. Tilfredsstillelsen ved å spotte, smyge innpå og overliste ein hjort som ikkje ein gong ante at du var der, den er stor.

 

Men det finst også andre former for åleinejakt som blir praktisert og som eg sjølv og andre i min jaktkrets har erfart er kanskje fullt så effektivt. Det prinsippet er basert på at nesten uansett kor stille du smyg, så vil hjorten oppdage deg.

Konsekvensen av dette er å jakte seg heilt roleg gjennom terrenget, sjølvsagt med rett vind, men utan å fokusere så tungt korkje på lydlausheit eller kamuflasje. Triggar du berre ein av sansane til hjorten, utløyser du ofte ingen fluktreaksjon. Den blir ofte ståande til du er på skothald - før den tek ut.

 

Fluktstrekninga som så følgjer har då ofte eit visst mønster: Dyret spring i moderat fart alt frå 30 - 70 meter, før det igjen stiller seg opp for å vurdere situasjonen. Ofte ikkje meir enn eit sekund eller tre, men visst du då er på hogget og har brukt fluktsekunda til å kome i skyteklar posisjon og finne dyret i siktet, endar det ofte med dyrefall. Ein kompis av meg jaktar nesten utelukkande på denne måten - med svært godt resultat.

Link to comment
Share on other sites

Ja vinden er selvsagt veldig viktig å ha en viss kontroll på men den skifter veldig lett grunnet topografien. Noen ganger går man med den imot for så å kjenne at den kommer bakfra. Og er det noe hjorten stoler på så er det luktesansen, får den vær av deg så ser du den ikke mer den dagen.

Hvis hjorten ser eller hører deg kan man sitte rolig et kvarter eller mer og dyr kan roe seg igjen, men da må vi jo vite at vi er sett eller hørt.

For å unngå å vindsette unødig er det igjen lurt å sitte høyt i terrenget. Vinden gjør at vegetasjonen beveger seg tildels mye, noe som gjør at vi blir mindre synlige om vi er uforsiktige.

Regn og vind kan være gunstig jaktvær i mange terrenger men neppe i åpent terreng

 

Kan ta med at nordavind og sol kan være godt jaktvær, da er det ofte kaldere enn ellers og hjorten legger seg i solhellingene. Vi kan da sitte å se med sollyset inn i slike områder hvor dyrene oppholder seg. Men husk at vinden kan bli turbulent i lesiden og det blir sønnavind midt i lia.

 

Ser Frontier kom med et viktig tilskudd og kloke ord mens jeg skrev dette, veldig bra!

Link to comment
Share on other sites

Nå er jeg langt fra noen erfaren hjortejeger, men noen dyr har det blitt etterhvert.

 

For det første; terrengene det jaktes hjort på kan være svært så forskjellige.

Bratte lier og fjell, trange daler og botner, åpne skogsområder, innmark og kystheier osv.

Vegetasjonen varierer også enormt.

Å smygjakte i stiv røsslyng og eine er en utfordring av de store sammenlignet med kulturlandskap og mere åpen skog.

Det som for enkelte er blitt fasiten på vellykket hjortejakt i eget terreng, kan være vanskelig å gjennomføre i andre.

Slik sett er det vanskelig å generalisere.

 

Jeg leide et lite vald her i området for noen år siden.

Fire dyr, og avgrenset på tre sider av sjø, nærmest ei halvøy og hvor riksvegen var grensa mot neste vald på den fjerde siden.

Med spredt bebyggelse, lokaltrafikk, populær tursti osv osv, var det ikke helt enkelt å legge opp strategi som fungerte.

Løsningen her ble å kartlegge trekkruter mellom dagleie og beiteområder, og så sette opp skytestiger, rydde unna kvist og kvas med tanke på lydløs tilkomst, samt kviste litt og rydde skytefelt.

Ikke så mye at hjorten ble usikker og mistenksom, men nok til at jeg fikk fordelen på min side.

Resultatet ble bra, full kvote de åra jeg hadde terrenget, noe som ikke hadde skjedd før ifølge grunneier.

 

Har også jaktet på hjort i Nordland i forbindelse med elgjakt.

Totalt annerledes terreng, og her ble bøjakt løsningen da de stupbratte flåga ned mot Vefsna ikke egnet seg for noen form for smygjakt.

I tillegg var det elgkvote på samme valdet så en avveining om hvor mye en skulle forstyrre måtte tas med hele tiden.

 

Innimellom er jeg gjestejeger på et vald der det praktiseres tradisjonell drivjakt en og annen helg på senhøsten, men resultatet der varierer alt etter vær og vind, antall jegere/drivere og om dyra står på valdet eller begynt å tenke på høsttrekket.

Også på dette valdet er det bøjakta som står for brorparten av fall.

 

Til slutt, min erfaring er absolutt lik det flere hevder når det gjelder bevegelse og skjul av ansikt og hender.

Har hatt hjort inn på 20 meter beitende uten å ane at jeg var der.

Da jeg reiste meg sakte opp ble den klar over at noe var der, men på grunn av sakte bevegelse og delvis skjul så den ikke den typiske menneskesilhuetten, og sto derfor åpent og stille og nistirret på meg..leeeenge

Spissbukken var ikke på kvota så den fikk rusle videre, men den dro ikke før etter at jeg begynte å prate med den, da skjønte den at noe var svært feil med den stubben som sto der...:)

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Viktige poenger der Seawolf. Ingen terrenger er like, heller ingen jegere er like o.s.v. Hvert terreng krever sin strategi og jaktmåte mens noen av de tingene vi har nevnt over her gjelder de aller fleste steder, komprimert til: hvordan vi ter oss i terrenget.

 

Kikkert har vi vel vært litt inne på, den er det viktigste hjelpemiddlet vi har etter min erfaring. Jeg bruker den på ting jeg lurer på helt inne på 20m under fremrykkning, man vet aldri.

Det er viktig med en skikkelig god kikkert og man må stille den riktig inn særlig når man blir eldre og øynene forandrer seg. En god kikkerthistorie er guiden i Alaska som alltid hadde skallebank når han var ute og speidet etter skytbare dyr, helt til han var med en tysker og fikk låne hans tyske kvalitetskikkert.

Mine anbefalinger på kikkert er Zeiss, Leica og Swarovski. 8 - 10x forstørrelse under de fleste forhold, lysåpning er ikke så viktig i dagslys men om natta må man ta med det man kan få = 56mm (større blir ofte upraktisk).

Kikkerten er et instrument og må behandles deretter, ha okularene tildekket for regn og skitt, gjerne også objektivene under transportetapper.

Ha med skikkelige pussekluter for optikk så man ikke skader linsene og belegget (coating) på disse. Ha en eller flere pussekluter i vanntette poser men også minst en løs lett tilgjengelig.

Link to comment
Share on other sites

Spennende å lese om andres erfaringer. Tror ikke en jeger kan bli utlært, i alle fall vil jeg ikke si jeg er det. Storkoser meg når jeg hører andre forteller, og sluker alt jeg kan få bruk for og legger det på minnet. Alle jegere er ulike, og alle har sin bakgrunn, sine erfaringer. Går ikke å utarbeide noen resept på hvordan få dyr. Er aldri det samme noen gang. Eneste er vel bøjakt som kan fortone seg litt rutinemessig, men kan da være artig det også, spesielt i månelys.

 

I tillegg til vind, kamuflasje, bevege seg i terrenget, kan en jo også ta med lukter som ikke hører hjemme i skogen. Fremmede lukter bærer langt, og selv om en har vinden mot seg, så hender det ofte den gjør en liten snu, og lukten av vaskemidler, sjampo, såpe, røyk og barbervann kjennes ganske kjapt på ganske lang avstand. Kan irritere meg over kaffelukt fra naboposten. En som sitter og gumler på eggeskiver. Kan de ikke ta en sosial pause etter at jaget er ferdig i stedet?

 

Lysglimt er også noe som jeg reagerer på. I høst stod jeg på ene siden av et vann, opp mot et par kilometer unna tente en fra laget en lighter. Var ikke klar over at han var komt ned dit, han skulle være en halv kilometer til høyre og ca en kilometer opp utfra mine opplysninger. Et gnist i brøkdelen av et sekund ble oppfattet i øyekroken. Jeg hoppet nesten av at jeg kvapp. Var noe som ikke skulle være der. Når jeg ser det, ser dyrene det også. Og når en er på månejakt, sees det enda lenger når noen sitter og fikler med mobilen hele kvelden på post.

 

Jeg er av de som klarer meg utmerket uten kikkert, men kan være greit å ha en, spesielt når en går med folk som ikke er så erfarne. Greit å holde styr på hvor de befinner seg. Om jeg absolutt må ta en kikk gjennom kikkerten på børsa, tenker jeg alltid over hvor jeg står, bakrunn, bevegelser, og det med blanke skinnende børser ute i skauen stemmer bra med mine erfaringer. Når jeg sitter på post litt høyt, og noen går med børsa på skulderen, blir pipa som en antenne som skinner fint og forteller hvor personen befinner seg nede i skauen.

 

Jeg kan kanskje oppfattes som noe, hmmm, vet ikke hva jeg skal si. Men når jeg går sammen med noen som absolutt skal snakke hele veien.... Peke og forklare... og jeg ikke svarer og bare går.... Prate kan en jo gjøre etterpå. Når en sitter som et slakt og prøver restituere seg til dagen etterpå.

Link to comment
Share on other sites

Det enkle er ofte det beste.

I min spede begynnelse på slutten av 90 tallet, (96) var det alt for mye hjort på øya her. Hadde 0 peiling på hjortejakt, fikk servert et terreng med 14 dyr og beskjed om å skyte slik og sånn. Jeg var veldig opptatt av camo, men å ligge i skogkanten ventende på at dyra skulle komme inn på marka, krevde svært lite.

 

Etterhvert som årene gikk, jakta jeg mer og mer i skog, dyra på bøen lærer fort at det er greit å holde seg unna den mens det er lyst. Så da må man opp i lia. Det har blitt smygjakta, krypt og ålt, med camo i alle varianter, i ensomhet og med kompis, og hjort ble det. Etterhvert fant man ut at ansiktsmaske ikke var et must, den er jo bare i veien. Hanskene forsvant, ble svett på hendene, så bort med de. Gillie suit'n ble full av greiner og kvister og bar nåler, og ligger idag i en kasse i garasjen og råtner. Har jakta endel i blå arbeidsbukse og grønn feltskjorte. Og har skutt flere og flere dyr. Har til og med smygjakta i dongeri bukse og joggesko og hvit t skjorte. Jaggu tok jeg dyret da oxo.

Nå har jeg en løv camo dress, som er tiltenkt brukt utenpå regndressen, slik at jeg ikke lyser altfor mye opp i skogen. Mest for å ikke ha tvangstanker. Jeg går alltid med børsa på ryggen, jeg skyter jo hjort om jeg oppdager den først, og stikker den, ja så vant den over meg denne gangen. Jeg er ikke opptatt av å se ut som et levende juletre, og beveger man seg rett, trenger man heller ikke det. Jeg står mye i ro, og kikker. HAr aldri med kikkert, den er i veien. Om man ikke klarer å se bevegelse i skogen, 20 meter unna, så er man kanskje ikke ment å jakte. Jeg går sjelden mer enn 10 meter, og står og kikker i 3-5 minutter, før jeg går videre. På steder jeg vet det er lite sansynlig at det er dyr, beveger jeg meg fort, men stille, og har såkalte transport etapper.

 

Jeg er utålmodig, så å sitte i timesvis ved et tråkk i håp om at noe passerer, har jeg aldri gjort. Er så vidt jeg klarer å holde ut noen timer i bua ved innmarka om kveldene. Men hjorten er mer sky, og de kommer sjelden ned mens det er lyst, kun ungdyr er dumme nok til det. Så det blir til at jeg skyter dyra der de står når jeg oppdager dem, og da kan jo avstanden variere.

 

Vi har 50 dyr på kvota, og disse er inndelt i grupper. Vi skal skyte x antal eldre koller, x antal yngre koller, x antal kalver, og x antal yngre bukker, og x antal eldre. Med andre ord, man kan ikke bare skyte en hjort. Vi sparer ikke på eldre koller, jeg prøver å skyte eldre koller som ikke har kalv, det finner man ut ved å studere de noen kvelder/netter. Koller uten kalv er ofte først innpå, og beiter konstant. Koller med kalv, står lenge i kanten og kikker, og når den kommer innpå, avbryter den beitinga med jevne mellomrom og kikker seg rundt. Den ser ofte mot skogkanten, for der inne kan kalven ligge. Eldre koller uten kalv er ikke så mistenksomme som de som har kalv. Unge koller ser man er unge, ferdig med det. Bukker spares heller ikke, men siden de aller største har blitt store, er det fordi vi sjelden ser dem. Mens de med 6 og 8 tagger, menger seg med damene, og er uforsiktige. Disse skytes fort. Spissbukker er ikke så lette å få has på, spes i måneskinn, da er de vanskelige å skille fra koller, men det går om man er nærme. Under måneskinnet bruker jeg thermodress, eller andre varme klær. Tenker ikke så mye på camo. Lys og lys reagerer sjelden dyra på, de kan kikke opp, men roer seg etter en stund, og beiter videre. Jeg har skutt mange dyr om natta, der de andre dyra bare løfter på hodet når det smalt, kikker litt, og beiter videre. Dette gjelder kun om dyret ramler i smellen, og det må det jo. Jeg kan gå inn og ut av bil, med dyra beitende på jordet noen hundre meter unna, uten at de bryr seg. De er vant til trafikk.

 

Favoritt jakta er langholdsjakt. Alt over 150 meter er jo langt her i landet.

Ligge om ettermiddagen med kikkert og speide etter dyr. Finne et som står og glaner utover bygda eller lia. Gjøre de nødvendige forberedelser, og så skyte et rolig kontrollert skudd. Så er det bare å kle seg lett, ta med kniven og gå opp og vomme ut og ta med dyret ned igjen. Da slipper man alt stresset med camo, lukt, lyd, lys, hvite fjes og snakkende kompiser. Har lagt merke til at i USA, så hvisker jegerene til hverandre selv om dyret de skal skyte er en km unna. Hm, så godt hører ikke dyra. ;)

 

Gleder meg litt til årets jakt, ikke så mye som før. Det blir mer en jobb enn jakt. Klart, hadde jeg hatt 3 dyr på kvota, så skulle jeg ha kosa meg og smygjakta og lokka og brølt, skutt en stor pen bukk, og ei feit kolle med en diger kalv. Men sånn er det ikke. 50 dyr skal ned, grunneierene vil ha det gjort i en fei, så det er bare å brette opp ermene, og gå til verks. Månejakta er da mest effektiv, dyra er frempå, de er rolige, og jeg kan gå fra jorde til jorde i km etter km og skyte dyr. 7 på en natt er ikke uvanlig, vi tok 17 på 2 netter i fjor. Og ingen feilskyting :)

 

Utstyr er greit å ha. Min liste er kort. En god håndkikkert, 8x56 type Meopta Meostar. Ei børse som går bra, og som man kjenner ut og inn, i et kaliber som man behersker. 6.5x65rws er favoritten, men 300 win mag kommer til å ta litt over i år. En god kikkert på børsa, som man har nok zoom på, og som fungerer når det er lite lys. Zeiss 6-24x72 er favoritten, men den måtte vike i fjor for en Kahles 624I. Begge er utmerket om natta, men Kahles har bedre langholdsegenskaper, og ble dermed valgt.

Ei god kule som fungerer uansett hold, og som gir fine slakt, Nosler Accubond. Den er i tillegg meget presis, og har god bc. Ei reim og en 2 fot er ikke feil, og en skarp kniv. Avstandsmåler om det trengs.

Skitt jakt.

Link to comment
Share on other sites

Ja her ser man hvor forskjellig hjortejakta kan være :D

Knut Erik jakter/skyter mer hjort på et par år enn jeg kan regne med å gjøre hele mitt jegerliv.

Klart det blir erfaring av slikt, både jaktmessig og ikke minst skytemessig.

Interessant lesing i hvertfall.

Link to comment
Share on other sites

For å komme med eit kanskje litt uvanlig tips, bruk hund på post! Der eg ofte sit på post er det over skoggrensa og hjorten kan komme mange stader, fordi posten er slik at den dekker eit stort område. Slik postering er nok ikkje så enkelt for om eg ser i ein retning så kan hjorten komme på motsatt side. Då er hunden min god å ha sidan han oppdagar dyra lenge før eg ser dei. Han brukar å ligge enten ved sida eller litt over og bak meg. Eg sit i ein bakkeskråning. Eg har aldri lagt merke til at hjorten har reagert på hunden då han ligg ganske i ro. Og sjølvsagt er stille når det kjem dyr.

I motsetning til KnuteriK som seier han er utålmodig så er det ikkje uvanlig at eg sit opptil 8-10 timar på samme posten, gjerne lenge etter at jaget er over og dei andre har gått ned igjen. Muligens er dette litt bortkasta tid for det er ikkje så mange dyr eg har fått etter at dei andre har gått ned igjen til hytta,men eg veit i alle fall at inne i hytta er det mindre sjanse for å få hjort.... :winke1:

Edited by Guest
Link to comment
Share on other sites

Takk for eit velskrevet og lærerikt innlegg KnutErik!

Liker meir og meir denne tråden :D

 

Har dei siste åra fått meir og meir sansen for postering over skoggrensa med god utsikt nedover dalføret/terrenget. Dette er ei jaktform som vi har fått stor uttelling på fra den gangen vi slutta med å "vandre i skogen" og stole på flaksen :roll: Da blei det sjeldent nedlegging av dyr og måtte nøye oss med å høyre dei løsne for deretter å gå heim igjen. Liker ikkje jakt der eg overlater alt til tilfeldighetane. Da er det no berre flaks om eg får dyr, og ikkje dyktighet (joda, kanskje litt viss du går veldig rolig og beherska). Derfor har eg dårlig tålmodighet når eg smygjakter i eit terreng der eg berre må nøye meg med å håpe at eg treffer på noko.

 

Å sitte å speide med kikkerten er desto artigare, og da kan eg sitte i timesvis, heile tida i trua på at eg snart vil sjå ein bevegelse av eit hjorteøyre eller noko anna. Det er morro det :D Og sannsynligheten for å komme seg innpå dyra er jo kjempestore! Finner vi dei om morgonen har vi heile dagen på oss :) Slik jakt krever for det første at du ikkje sitter i himmelsjå. Sett deg heller rett under ein hammar, og helst med noko som skjular deg på kvar side. Fokuset er oftast retta nedover dalen, og du er derfor lite observant på kva som kjem frå sida di. Forsøker uansett å ikkje veive med kikkerten for masse viss dyr skulle ligge i nærheita.

 

Ei anna stor fordel ved å ligge høgt og oppe i ei dalside, er at du har full kontroll på vinden. Oftast går vinden ned dalen, og sitter du høgt nok, går lukta mi videre i samme høgde, uten at den faller ned i dalbotnen. Trekken blir desto viktigare når eg skal stille inn på dyra utover dagen. Då er vinden meir ustabil og ein må ofte gå tilbake og starte på nytt frå ein annan vinkel om vinden snur. Stoler ein heller på flaksen og går likevel, er sjansen ekstremt mykje mindre for å lykkast, er mi erfaring ihvertfall.

 

Vel, det var nok jaktprat for i kveld :lol:

 

God natt!

Link to comment
Share on other sites

Nå liker jeg meg, Knuterik kom med et flott innlegg etter en noe nølende start, pluss mange andre her som deler sine erfaringer. Supert at det er litt sprikende meninger, det viser mangfoldet og at ulike terrenger krever ulik tilnærming. Noen er rastløse sjeler mens andre er meget tålmodige.

For nye jegere så bør dette gi mange gode tips, så får de finne ut hva som passer for dem, deres terreng og bestand.

 

Ser flere skriver at de ikke bruker håndkikkert, spesielt ved smygjakt. Man vil jo se dyr som leer på seg men da er det ofte for sent, dyr som ligger i ro bak en brakje og døser blir derimot uhyre vanskelig å oppdage.

 

Ferske jegere ser ofte etter hele hjorter som på et kalenderbilde, virkeligheten er vanligvis en helt annen i utmark. Der er det sjelden man ser hele dyret, de skarpsynte jegerne ser etter små flekker som kan være en del av et dyr, disse jegerne lykkes oftest. Hjorten kan ha de fleste farger, særlig gjør lyset at fargene "varierer" mye men jeg har aldri sett grønne hjorter eller deler av hjorter. De kan være nesten svarte, hvite (buk og ræva), rødlige (norrønt: raudyr), grå, gulige, brune, ja slik kan man fortsette. Så der er mye å se etter, gjerne sjekk mistenklige ting ofte mens man sitter der, det er jo oftest ei maurtue men man vet aldri......

 

Hadde ikke tenkt at dette skulle bli en utstyrstråd men litt må vi vel ha med. Når det gjelder maurtuer så har jeg meget god hjelp av min Leica Duovid 10+15x50, er der noe jeg lurer på så svitsjer jeg den opp på 15x og får ofte en forklaring. Å sitte å speide på 15x går greit men 10x er å foretrekke, større synsfelt og de små vibrasjonene, puls og annet blir mindre synlige på 10x.

Om natta er det 10x56 Zeiss FL som gjelder, jeg er så gammel trenger ikke mer enn 5,6mm utgangspupill på kikkerten, øyet mitt stopper vel ca. der også. Men jeg får med mer detaljer med 10x. Er man yngre så er nok en 8x56 å foretrekke, da er øynene mer fleksible og pupillen åpner seg til ca. 7mm i mørke.

Link to comment
Share on other sites

Som gammel gubbe trenger også jeg best mulig optikk for å kompensere litt for det grå stær og skjeve hornhinner har ødelagt :wink:

 

På hjortebørsa i 35 Whelen (den som benyttes mest til jakt i dårlig lys) står det en Zeiss Victory 3-12x56 med opplyst retikkel #40.

Den andre i 308 Win som slenger med hvis det hovedsakelig er snakk om dagjakt har en 2,5-10x50 Zeiss Victory, retikkel #4.

 

Håndkikkerten til postering er Zeiss Victory 10x56, og til "rusle rundt bruk" en Zeiss Conquest HD 8x42.

Disse to håndkikkertene har erstattet en gammel og tung, men utrolig god Leica Trinovid, 8x42 som etterhvert har blitt pensjonert til fuglekikking, noe den utfører med glans :D

 

Jeg må innrømme at jeg bruker håndkikkert utrolig mye, både når jeg smygjakter, tar meg frem til post, og på post.

Uten god optikk kunne jeg lagt jakta på hylla.

En ungdom med godt falkeblikk har jo masse fordeler fremfor oss gamle grinebitere, men heligvis finns det god optikk som hjelper en del.

Dette med synet er også en av grunnene til at jeg har satt min personlige grense for skudd på stillestående hjort men her spiller også lysforholdene naturligvis inn.

 

Det å benytte kikkertsiktet til observasjon går naturligvis bra, men jeg har opplevd å blitt beskuet på denne måten ved et par anledninger, og følelsen var overhodet ikke god.

Bruker en siktet for å fastslå hva det var som beveget seg en smule i lia og resultatet er en bærplukker eller turgåer som tar en rast; vel, i min verden er ikke det bra.

 

Ellers er jeg enig med Hjortetrekk.

En flott høstdag over skoggrensa med kikkert speidende etter hjort, må være noe av det ultimate en kan oppleve i jaktsammenheng her i kongeriket :D

 

Litt om flåttbeskyttelse i samme slengen.

Felleskjøpet har et stoff på sparyboks som heter Permetrin Extra.

Dette har jeg benyttet til å spraye jaktklærne med, og de siste fire årene har jeg faktisk ikke hatt en flått på meg, og det blir noen dager i skogen hvert år både på rådyr, hjort og elgjakt.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har jaktet hjort i flere typer terreng, og hvert område har nok sine særegenheter. Ofte jakter vi flere sammen, og da er det viktig å gjøre som avtalt, og samarbeide om å få jaktresultat. Da må man ofte jakte slik felleskapet blir enig om.

 

Men uansett område og jaktform så er noe av det viktigste at man jakter fra det øyeblikk man er innenfor valdgrensen, begrepet transportetapper liker jeg ikke, er man innenfor området så skal det være full konsentrasjon. Hvor mange ganger har dere hørt noen si at det kom en hjort, men jeg var ikke klar. Da er man ukonsentrert, skal vi jakte så må vi være forberedt på at hjorten dukker opp hvor som helst og når som helst.

 

Det er også viktig at vi mentalt er innstilt på at det er hjort i terrenget, og at vi skal snike oss frem å få skudd på den.

Begynner vi å snakke om at terrenget er tomt, så er konsentrasjonen borte. Hvor mange har opplevd å "gi opp", tro at terrenget er tomt, og plutselig skremme opp et dyr når vi tenker på alt annet enn jakt? Hjorten bor i terrenget, den er på hjemmebane, og den lurer oss trill rundt dersom vi ikke jakter konsentrert og bruker hodet.

Link to comment
Share on other sites

Har lest litt ymse her inne på kammeret om slakting av dyr og prosedyrer på dette.

Noen er ganske nazi virker det som, kanskje fordi de er slaktere av yrke, ikke vet jeg. Det jeg vet er at det har blitt gjort mye rart i låven vår, men ingen har klagd på kvalitet, smak eller lukt.

 

Jeg har stort sett samme rutine på alle dyra jeg slakter, og jeg må desverre ta meg av 1-2 vomskutte dyr pr sesong. Slik er det bare.

Jeg bruker ikke noe hokus pokus middel, men skjærer bort kjøtt som jeg ser er fullt av dritt. Jeg skyller med vann, og skurer med en oppvask børste. Avhengig av om dyret er skutt i vomma via en bog, så varierer vansklighetsgraden. Et skudd som har gått tvers igjennom vomma i ribbene, er enkelt å fixe, og resultatet blir et 15-20cm stort hull på begge sider. Men har skuddet gått inn i bogen og så bak i vomma, da er helvete løs. Det blir et enormt tilbakeslag i bogen, samme som når en stein treffer vann, det blir en stor vannsøyle opp i lufta. Den samme søyla, bestående av møkk og blod og gørr, presser seg inn i bogen og gjør denne til et lite hyggelig måltid. Men, med tålmodighet og en skarp kniv, og god luktesans, har jeg berga mange sånne. Nå skal det sies at jeg slakter dyra til de andre jegerne oxo, så det er ikke alltid jeg som er kokken.

 

Men når dyra er skutt som de skal, av meg i rygg/nakke, så er det en kjapp affære og slakte en hjort. Dyret løftes med vinsj opp i en krybbe, og legges da på rygg. Kniven starter i strupen, og jobber seg ned til understellet, som så blir flådd av (bukk). Så begynner jeg på en framfot, bakfot, neste framfot og så bakfot. Løsner skinnet ned langs sida akkurat nok til at jeg får tak i det, og bruker så gnuen (knytteneven) og flår ned sidene. Trixet for å få et perfekt slakt ligger i å gnue ned skinnet bak på låret frem mot svongen. Slurver man her, vil hinnene skille seg, og kjøttet vil sitte fast i skinnet når dette trekkes av. Når skinnet er av så langt som det går med hjorten liggende på rygg, åpner jeg den. OM den er vomma ut i skogen, så er den jo ferdig. Uansett, åpner den opp, og sager av bekken og brystbein. Skærer rundt endetarmen og trekker den inn i dyret og vrir den ut på venstre side sammen med sammensuriet av tarmer som ligger bak i bekkenet. Løser hjerteposen fra brystbeinet, og fester et oppheng i beina og vinsjer dyret opp. Dyret henger nå etter bak beina, og innmaten kommer nesten av seg selv. Et snitt inne ved ryggen gjør susen, og alt kommer ut fremme i halsen. Kapper av alt ved strupen. Jeg bruker normalt 20 minutter på å slakte en rund hjort, 2-3 minutter mindre om den er vomma ut fra før. Rekorden er 17 minutter.

 

Jeg bruker mye vann når jeg slakter, jeg vasker hendene hele tida i ei bøtte varmt vann, og kniven like så. Mesteparten av dyrene blir solgt via mat tilsynet og jeg har aldri fått en klage. Jeg er opptatt av å levere en prima vare, som takk for tilliten ved å la meg jakte gratis på 50 dyr, år etter år. Skuddplassering har blitt et varemerke, og de andre jegerene har fått kommentarer fra grunneierene om å skyte dyra slik jeg gjør. Som regel blir de skutt etter "jegerprøveboka", og da er det mye knust bein i bogen, og blod overalt, av og til bak til låret. Ikke særlig hyggelig å få servert dette. En god fast kule, i høy fart, plassert høyt i bog/rygg, eliminerer dette, og gir en knall og fall effekt som alltid gir umiddelbar skuddsjangs på et nytt dyr. Om et dyr løper med store skader i bogen, blir det ekstra sølete.

 

Min favoritt del av kjøttet er ytre fileten, indre filet er oppskrytt, den kan smake innmat, den ligger jo og koser med tarmene. Ellers er ei god steik også deilig, samt helstekt lår av kalv og ungdyr. Tunga bruker jeg til pålegg på brødskiva, og hjertet blir gryte.

 

:)

 

jakt005.jpgIMAG0262.jpg

Link to comment
Share on other sites

Enig med siste taler, bra dette. Ser på bildene at de er flådd av en som har forstått dette, svangene er hele og selv sebra-stripene på ryggen er. Det er det sjelden man ser, særlig hos selvlærte.

 

Selv jobbet jeg som slakter da jeg var liten og har vel over middels kunnskap om det, har holdt det i hevd med rundt 15 hjorter i året samt noe bygdeslakting av husdyr med brekte bein etc.

 

Jeg sluttet å gnue for maange år siden, føler jeg lett gnir div. basselusker inn i kjøttet. Jeg bruker en kort flåkniv 12-13cm blad, faktisk samme kniven jeg brukte på spekalv da jeg var "proff" for 40år siden. Har måttet slipe den 2-3ganger etter det. Jeg har alltid stål med meg når jeg flår og skjærer kjøtt og det brukes titt. Men ikke bruk stålet slik fjernsynskokker bruker, det virker som om de vi smi av stålet litt hver gang, stål skal brukes helt lett. Det er jo bare en glatting av eggen man skal få til.

 

Jeg ser stadig at noen har det uhyre travelt med å flå, jeg gjør det nok fort i forhold de fleste men ser aldri på klokka. Ser ikke helt hvorfor man skal ha det så travelt, det blir mye lettere å gjøre dumme feil som sårer stoltheten. Men hvis det gjaldt liv så skulle jeg nok ikke brukt mange minutter på en vanlig hjort på rundt 40-60kg. Egentlig så er det mye enklere å flå dyrene med vomma i men da bør man ha opplegget helt klart og skyte dyrene ganske i nærheten.

 

Må på skytebanen.

Link to comment
Share on other sites

Renslighet under slaktingen er vel det viktigste ut fra det jeg har lært. Om en slakter i skogen eller på låven, er vel så bra som noe annet sted. Har vært med å slakte og partere mengder med hjort opp gjennom årene, både ute, i låver, garasjer og eldhus, mesteparten skutt av andre. Har også jobbet på slaktehus noen sesonger. Jeg ser ikke på vomskudd som noen krise. Har vært borti mange vomskutte dyr. Jeg prøver å unngå bruk av vann, og vasker heller med blodet fra dyret. Men det kommer jo selvsagt an på hvordan det hele ser ut. Om det er total eksplosjon inni dyret, må en jo bruke vann, av og til også spyleslangen. Har vært med på å skylt hele skrotten i elva høyt til fjells, og kjøttet var ikke noe i veien med etterpå. En må bare få ut all gørra fortest mulig. Før bakterieveksten setter i gang for fullt. Og så må en passe på god sirkulasjon og lufting etterpå. Setter gjerne en passe trebit for å spile ut brystbeinet og bruker kald vifte om det er for dårlig gjennomtrekk. Men da må en passe på at det ikke tørker for mye. Høyt til fjells går det også helt fint å bruke myrmose å vaske med i mangel av noe annet. Vasker også hender og kniv med myrmose.

 

Jeg har vært med på all slags jakt siden jeg "ble puttet i sekken", og vokste opp på et lite sted der det var mye dyr og langt til nærmeste nabo. Ikke noe barnehage. Var ikke så ofte jeg hadde noen å være med, så jeg tuslet mye rundt i skogen alene. Hjortene beitet på bøene rett utenfor huset og jeg ble facinert av dyrene og spesielt hjortene. Snek meg innpå de og begynte å følge etter. Lærte fort hvordan jeg skulle bevege meg lydløst og usett. Benytte alle skjul, samtidig som jeg følger sporene. Unngå å tråkke på stein og bløte partier som lager subbelyder, unngå å tråkke på kvist som kan knekke. Sno meg mellom trær og einer og planlegge helt uten å tenke over det hvordan jeg skal gå den neste etappen, de neste meterene, stegene.... Ser jeg dyr, planlegger jeg hvordan jeg skal komme meg nærmt nok, men tar alt på sparket alikevel. Noen ganger må en gå langt, og prøver en seg på en snarvei, skjærer det seg ofte. Til mindre trafikk og folk dyrene er vant med, til mer skvetne er de, men samtidig er de veldig nysgjerrige.

 

Det å studere dyrene kan en ofte dra nytte av, i alle fall gjør jeg det. Mange ganger er det en stor fordel å vite litt om dyrenes adferd, og spesielt i områder med lav dyretetthet. Jeg jakter på flere steder. Mye dyr noen steder og bare streifdyr andre steder. Det er på steder med lite dyr jeg syns det begynner å bli utfordrende. Det er den jakten jeg liker best. Enten alene eller sammen med jegere jeg kjenner veldig godt, der en vet hverandres begrensninger og benytter seg av det hver enkelt er best til. Jeg er best på å lokalisere dyrene og se hvor de mest sannsynlig vil stikke når jeg tar de ut, så er det opp til de andre på laget å finne ut hvor de har best sjangs til å ta de. Var "min jobb" lenge før jeg tok jegerprøa. Er ikke så viktig for meg å skyte, like stas å få dyr med felles innsats. Når en jakter slik, planlegger en lite på forhånd, og det forutsetter at samtlige er godt kjent i terrenget, og går klar hele veien. Jeg også bruker "transportetapper", men en går klar alikevel. Selv om en er klar som et egg, kan ting skje så fort at en ikke har sjangs og det er bedre å la et dyr gå, enn å skyte for en hver pris.

 

Har også lagt merke til hvor hjorten går. De går ikke rett opp bakkene uten at de må. De går letteste veien og det er nesten "flatt" selv i bratteste fjellet. Jeg går som oftest i stiene til dyrene, eller sånn at jeg ser ned på stiene og ser ned på myrene. Da er det mindre sjangs for at de oppdager meg først. Men har jeg myrer over meg, passer jeg godt på å ikke komme for langt opp og heller ikke stå i silhuett.

 

Jeg har alltid vært veldig mye ute, og kjenner etter hvert skogen veldig godt. Så godt at når jeg sitter ute i duskregn, legger jeg merke til det når vannet renner av bladene på et tre, når et blad løsner og daler ned. En trestamme vrir litt på seg. Da blir den trestammen holdt øye med. Har flere ganger vist seg å være et hjortehode. Registrerer det med en gang det er en bevegelse et sted. Selv når det blåser og noe beveger seg annerledes enn for litt siden. Jeg prøver å gjøre så lite utav meg, at dyrene og fuglene holder på med sitt og ikke legger merke til at jeg er der. Har hendt ofte at en rev eller andre dyr rusler rett forbi uten å ane at jeg er der. Når jeg sitter sånn og en fugl holder på med sitt, og den fuggelen stopper med det den driver med, da er det noe på gang. Da er alle sanser på høygir med en gang.

 

Når jeg sitter på post, sitter jeg bom stille. Beveger meg minst mulig. Samme når jeg smygjakter, da stopper jeg også opp i lange perioder og speider. Bare sitter bom stille lenge. Ofte når en sitter slik og speider, med vinden mot seg, kan en se fugleflokker letter fra trærne. Kommer disse flokkene med vinden mot deg, er det ofte hjort bak de. Spesielt når det er drivere ute i skogen, da er det nesten sikkert at det er hjort på vei bak fugleflokken.

 

Av og til kan det være litt vanskelig å finne ut akkurat hvordan hjortene står. Om den står litt skrått eller med breisida til. Jeg satt ofte og så på hjortene når de spiser, og la merke til at når de stiger frem med venstre fremfot, spiser de fra venstre mot høyre, setter høyre fot frem og spiser fra høyre mot venstre. Når de letter hodet, står forbeina ved siden av hverandre, rett ned. Ut fra hvordan forbeina står er det et sikkert skudd når hodet er oppe og du ser bare et forbein, eller avstanden mellom forbeina er kort. Da har den bredsiden til. Jo større avstand du ser mellom forbeina, jo mer skrått står dyret enten ene eller andre veien. Mens hodet er nede er det lettere å snike seg innpå. Stoppe når hodet går opp. Vente til hodet er nede igjen før en åler seg videre.

 

Det er også forskjell på lukter og lyder. Når jeg sitter i stummende mørke, kan jeg fortelle om det er koller eller bukker som kommer bare ved å høre på lydene når de går, hvordan de puster og lukten fra de. Jeg vet hva slags dyr som er på vei, lenge før jeg ser det. Kan sitte inne i bua og ikke se en ting. Helt mørkt. Eller ligge inne i skogen på høylys dag og ikke se dyrene, men så hører en de går. Hører forsiktige skritt. Gress blir revet av. Noen ganger kan det nesten høres ut som lyden av vanndråper som treffer bakken i forskjellig størrelse. Er vanskelig å forklare. Men når en sitter på et sted en vet det ikke drypper vann, og en plutselig hører noe lignende, da er det dyr på vei på hard grunn. Er forskjell på lydene ut fra underlaget. Kan også høre på måten de river av gresset. Små dyr lager mindre lyd og river gresset av fortere og i mindre mengder enn store dyr. Gangen til bukkene er annerledes enn gangen til kollene. Bukkekalvene og spissbukkene går på samme måte som bukkene, bare med lettere skritt. Når en da sitter der i stummende mørke og venter på at det skal bli nok lys, har en anledning til å konsentrere seg om området der en hører de dyra en skal ha tak i ut fra kvoten, kanskje plassere seg litt annerledes. Kan også være interessant å sitte å høre på lydene hjortene lager. Jeg har lært meg lydene kolla bruker når ho kaller på kalven, noen av lydene kollene bruker seg imellom og noen av lydene til bukken og kalvene. Og så har jeg lært meg å brøle. Det er den aller mest spennende jakten. Gleder meg som en unge til høsten.

 

Hender ofte at jakten dagen etter blir planlagt på kvelden før og en ikke kommer seg av gårde før langt på dag. Da er det litt mer tilfeldig om en får dyr. Jeg planlegger aldri noe annet enn at jeg står opp minst en time før daggry. Kler meg og går ut. Forsiktig. Kan stå dyr rett utenfor. Kikker på vind og vær. Ser på hvordan skyene beveger seg. Hvordan vegetasjon høyt oppe beveger seg og litt lenger ned. Så tar jeg en runde og ser om det er noe på bøene, hele tiden med trekken imot. Er det ikke noe der, kikker jeg litt mer rundt om, og så går jeg dit sannsynligheten for at det er dyr er størst. Der det er lunt og fint og koselig. Men da må en kjenne terrenget, så en vet noenlunde hvor vinden tar og ikke. Gjerne tilbringe litt tid der en finner lege etter hjorten. Se på når det blåser der og ikke. Disse legene er ganske strategisk plassert. God oversik og fluktmuligheter i alle retninger. Se litt på stiene rundt om. Går kanskje å sette seg et sted og ta de når de er på vei til dagleie, men da må en være på plass i god tid før daggry.

 

Hjorten ser jo ikke farger. Den ser godt, men i sort/hvitt, og den legger merke til kontraster. Store ensfargede flater som beveger seg, og spesielt helt hvitt eller helt svart. Blå, gul, rød, orange.. blir gråtoner, og de er vanskeligere å se enn hvitt og svart. Om en tar et sort/hvitt bilde eller filmer i sort/hvitt, ser en godt hva som skiller seg mest ut i skauen. Trenger ikke bruke grønn camo for å kamuflere seg, usymmetriske fargerike mønstre fungerer like bra som løvcamo, og en blå dongeribukse er bedre enn en svart turbukse. Dyr kan en jo få både i nattøyet og finstasen om en har børsa for seg i rett øyeblikk.

 

Jeg har vært heldig som har hatt anledning til å tilbringe så mye tid ute i naturen, og jeg har lært utrolig mye av de jeg har jaktet sammen med. Lærer fremdeles noe nytt stadig vekk.

Link to comment
Share on other sites

Når det gjelder hjortedyr sin evne til å se farger er det en interessant artikkel i siste nummer av Shooting and Conservation (magasinet til den britiske jegerorganisasjonen, BASC)

 

Her vises det til et arbeid utført av Dr Gino D´Angelo og Dr Karl V Miller fra University of Georgia USA.

Arbeidet deres ble publisert i 2007.

 

Den gjengse opfatningen at hjortedyr kun ser i svart-hvitt, tilbakevises.

Hjortedyr ser også to farger, grønt og blått.

Hjort vil derfor se blåfargede klær (jeans) mot en grønn bakgrunn, men ikke farger i spekterer rødt/oransje.

De anbefaler kamuflasjemønster slik som Realtree AP, og andre som brekker opp den menneskelige silhuetten.

 

De fraråder også på det sterkeste å vaske jaktklær med vaskemiddel som inneholder "optical brighteners / UV fabric brighteners".

Rester av slik vaskemiddel på klærne gjør de fremtrer tydelige da hjortedyr ser ultraviolette fargetoner.

De fremhever NikWax sitt vaskemiddel som meget bra.

Sidesynet til hjortedyr er større enn tidligere antatt, de har en blindsektor på kun 60 grader.

Evnen til å se bevegelser er høyt utviklet, og nattsynet er også suverent sammenlignet med vårt.

Link to comment
Share on other sites

Rene forskningen du driver og har drevet med B.D., du kunne tatt doktorgrad i hjortens oppførsel :D Jeg følte jeg visste litt om dette men etter å ha lest ditt innlegg må jeg bare si at jeg har langt igjen. Men etter utallige rifleskudd uten hørselvern så hører jeg langt fra godt idag, men buring og andre lave lyder går bra (enda).

 

Vi har vært litt inne på været når vi jakter. Hjorten bor som kjent i terrenget/naturen hele året og vet nok veldig godt å te seg, enten det gjelder å unngå farer(oss) men ikke minst å spare kolorier. Hvis den ikke er skremt eller jaget vil den være der den blir minst nedkjølt av vær og vind, eller blir minst oppvarmet på stille varme soldager. Dette er ting vi bør ha i bakhodet når vi jakter, hvor ville du oppholdt deg slik været er idag. Vi har nok mistet mange slike "instinkter" med urbanisering og annen styggeskap men vi søker jo ly for været vi også når kroppen sier ifra.

Hvis det er lettskyet, fin temperatur o.s.v. ja så kan man se dyr de fleste steder særlig midt i dagen. Morgen og kveld så er det sikrest at de er på vei til/fra viktige beiteområder, ofte innmark.

 

Brunstgroper.

Hva er ei brunstgrop? Jo ei lita grop som bukkene bruker i brunsten, som de pisser og velter seg i, trolig for å tekkes damene eller skremme motstandere(?) Størrelsen på ei slik grop er oftest som et badekar, som regel vann/sørpe nedi men den kan være ganske tørr også.

Om våren og høsten bruker alle dyrene, liten som stor, sølegroper for å få sørpe og skitt til å henge seg i den gamle pelsen, når dette størkner blir det lettere å bli kvitt disse døde hårene med å riste seg. Derfor ser man "brunstgroper" fra april og utover, ofte med endel hår i. Det kan selvsagt lukte bukk i ei sølegrop også om høsten men det gjør den ikke til ei brunstgrop.

Også om sommeren brukes disse sølegropene, da mest for nedkjøling på varme dager og trolig for å unngå insekter.

Sølegroper kan være veldig store, 30-50kv.m er ikke uvanlig.

 

Blanke rifleløp har vært nevnt som sikkelige "fyrtårn", en annen ting man skal passe på er våte blanke gummistøvler i solsteiken, disse kan sende avslørende lysblink i mange retninger.

Link to comment
Share on other sites

Se, der ja. Noe nytt igjen :) Grei artikkel å ta med seg :)

Tror ikke det blir noe lettere å ta hjorten med doktorgrad, de kan nok ikke lese, selv om de ser godt :winke1: Er mange som sitter på mer kunnskap enn jeg.

 

Noe annet jeg fokuserer litt på, som jeg vet mange andre mener de ikke har behov for, er trening. Selv om jeg skyter tusenvis av skudd hvert år i konkurranser og på trening både innendørs, utendørs og på felt, så trener jeg med de våpnene jeg skal bruke på jakt. Vet godt at 30-skudd-skytterne kan gå rett på prøva, men jeg liker nå en gang å skyte, så da er det nå greit å trene litt med litt av hvert. Trener mye mer enn de pålagte skuddene. Og da blir jeg også sikker på meg selv og våpenet.

 

Jeg liker godt å trene annet enn bare på bana. Felthurtig er en av favorittene. Er ikke blant de aller kjappeste, men fin trening til jakta. Feltskyting og figurer, "gonger", selvanvisere satt opp på forskjellige avstander og forskjellig terreng er også greit. Da får en også trent inn avstendsbedømming.

Link to comment
Share on other sites

Bra tråd!!

 

Jeg har mer nytte av å lese enn å skrive, men har allikevel noen tips. Jakter du i nytt terreng og ikke har knekt koden, så kom deg ut ved første snøfall. Mye å hente på å sjekke spor. I fjor så fikk jeg en aha opplevelse nettopp på denne måten. Ikke alltid lett å lese spor på hard barmark. Såg fort at det om natta hadde gått dyr 30 meter BAKENFOR ene jaktstolen vår. Satte meg ut neste kveld i måneskinnet og fikk felt dyr.

 

Vi har et terreng som hjorten gjerne trekker igjennom utpå høsten. Vi har erfart at de første snøfallene setter fart i trafikken gjennom teigen. Sammenfaller dette med fullmåne, så er det duket for en ekstra innsats på post.

Link to comment
Share on other sites

Som mange andre, så har jeg veldig stor nytte av å lese innleggene i denne tråden. Er ingen veldig erfaren hjortejeger, men har nå felt min andel hjort likevel. Jakter mest smygjakt og skyter desidert mest hjort på denne måten. Jeg går omtrent konsekvent på "skrått" av vinden ovenfra. Mulig det er litt tvangstanker, men jeg har den oppfattelse av at kommer man ovenfra, skrått på vinden. Vil man ofte oppdage dyr som står rett på vinden nedenfor seg selv. Har skutt flere hjorter på denne måten. Også flere som ligger i dagleie.

 

Ikke for å bryte tråden, for den er veldig bra. Men når det likevel er så mange erfarne jegere her kunne jeg tenkt meg en beskrivelse på hvordan dere vommer ut og flår et hanndyr. Spesielt fra Knuterik som feller mange hjort pr sesong og er meget dreven. Da tenker jeg helst på hanndyr skutt i skogen og utvomming der. Har gjort det flere ganger selv, men har vært med flere plasser der jeg ser det blir gjort på litt andre måter.

Link to comment
Share on other sites

Nå er ikke jeg Knuterik men jeg har skutt et betydelig antall bukker i felt. Jeg spretter opp buken fra brystbeinet til ballene, legger dyret på dets høyre side og rakser litt på skrotten. Da kommer vomma litt ut av seg selv, og jeg tar hendene over og bak vomma og trekker denne mot meg og utav dyret. Løsner så tarmene, presser perlene i endetarmen bak- eller fremover og sliter denne av et stykke ifra perlene. Da henger vomma kun i spiserøret og jeg kapper dette med kniven og vomma er ute. Kan godt knytte for spiserøret så der ikke lekker noe utav det inni brysthulen.

I felt skjærer jeg så litt grovt mellomgulvet, stikker hånden med kniven helt frem inni brystet og kapper luftrøret. Tar så ut all innmaten, hjerte, lunger (lar nyrene og nyrefettet være i). Videre legger jeg hvis mulig forparten av dyret litt i motbakke, presser svangen ned mot bakken og øser/fører ut alt blod.

Man kan godt grov-sy igjen buken før man begynner å dra ned/ut dyret, særlig hvis der er mye tett vegetasjon.

 

Har til min forfærdelse sett bilder av folk som flår av hele buken på bukkene. En ting å si om det : tullete hedenske skikker. Det har ingenting for seg, ødelegger kun det blottlagte kjøttet hvis det kommer i kontakt med skitt og lort.

 

Som man forstår: ingen stikking ved normale skudd, endetarm og annet baki der tas ut etter slakting. Eneste hullet utenom kulehull er da i buken.

Dette var kortversjonen, håper det hjalp.

Link to comment
Share on other sites

Har til min forfærdelse sett bilder av folk som flår av hele buken på bukkene. En ting å si om det : tullete hedenske skikker. Det har ingenting for seg, ødelegger kun det blottlagte kjøttet hvis det kommer i kontakt med skitt og lort.

 

Årsaken er vel at man vil unngå å grise til hendene og så innsiden av bukhulen/brystkassa. Uti sesongen er jo bukkene mildt sagt krydret på bukskinnet....

:lol:

Men du mener det er unødig? Har null og niks i erfaring med hjort, men har fått servert hjort som smaker som geitebukk og innbiller meg skral slaktehygiene er årsaken?

Link to comment
Share on other sites

Ja. Jeg mener det er veldig unødvendig og har kun negative virkninger som jeg nevner over. Skinnet lukter tildels jævlig i brunsten men der er originalembalasjen og den er alltid best. Ser ikke noe problem med å flå buken helt vanlig med kniv under slaktingen, man holder/strammer skinnet med den neven man aldri skal borti kjøttet med og men bretter ned skinnet slik at yttersiden aldri kommer borti kjøttet.

 

Har vel kanskje ikke nevnt at jeg tilnærmet alltid slakter i krakk eller en improvisert slik. Dyret skal ligge på ryggen når man flår ned sidene. Hvis man må flå på bakken uten mulighet til å henge opp legger man dyret på siden når man flår av ryggen men da med det løse skinnet som underlag, selvsagt.

 

Der er veldig mye å si om slakting men vi får ta det etterhvert, sikert flere andre også som har god råd å dele.

Link to comment
Share on other sites

har fått servert hjort som smaker som geitebukk

Smaker det geitebukk er det nok det du har fått, det er mange dyr som skifter både kjønn og art etter at de er slaktet.

 

Men fra spøk til alvor, slaktehygiene med brunstbukker er viktig. Dersom jeg skal slakte på låven med talje tilgjengelig har jeg ofte skåret ut en trekant med både baller og resten av stasen og lagt det ut bak mellom lårene. Når jeg åpner knyter jeg tarmen etter å ha klemt perlene ut. Da er det lett å fjerne vom og resten av innmaten. Senere flår jeg av alt på lår og rundt anus. Da er det lett å skjære ut både endetarm og blære komplett fra innsiden av skinnet slik at alt henger fast i skinnet når du drar det ut bak. Det er litt mer arbeidskrevende, men det er da ikke nødvendig å ringe anus og risikere forurensing av kjøttet.

 

Men for all del, hør på Veidin, han gjør det penere og raskere, men jeg mangler den treningen.

Link to comment
Share on other sites

Ser lilleulv har et innlegg om en meget viktig del av hjortejakten. Dess mer man vet om hjortens bruk av et terreng jo større er mulighetene for å lykkes ofte.

Hjorten bruker ulike områder til forskjellige årstider, man må ikke bli blind på de trekkveiene man ser tidlig september og tro at der likedan sent i november. Tidlig i jakta stor sola høyt og kan være plagsom til tider, hjorten liker da å oppholde seg i nordhellninger. Her er også gresset og annet fôr friskere og ikke så utvokst og tørt som i sørvendte områder, derfor blir slike plasser fortrukket av hjorten til dagleie og middagsmat. Som kjent beiter hjorten noe midt i dagen etter at de er ferdige å drøvtygge nattens mat, da trekker de ikke, bare beiter rundt dagleiet.

 

Senhøstes er nok dyrene mer ute etter de få solstrålene som finnes og de vil nok mer oppholde seg i sørhellninger i fint vær, de er nok litt på sparebluss på denne tiden. I dårlig vær oppholder de seg nok mest i tetta hvor det er livd, ingenting kjøler vel mer enn 2grader, regn og kuling.

 

Selvom man vet hvor hjorten bruker å ferdes og hviler så må man ha blikket hevet, man vet aldri hvor dyr kan dukke opp. Noen ganger er der dyr der man gjennom 20år aldri har sett dem før og kanskje heller ikke spor. Det kan være mange årsaket til dette, f.eks. kan det være dyr som er nye i terrenget eller de er på vei igjennom, en vanlig årsak er nok at dyr er skremt av andre jegere i andre terrenger og de trekker inn i ditt.

 

Så se litt i alle retninger, høyt og lavt og kan man bevege seg litt usett så sjekk litt bak haugen etc. også.

Har vel vært inne på dette med å planlegge fremrykning, måle avstander mens man kjeder seg og ingenting skjer. En ting jeg har veldig mye glede av er å se på fuglelivet, der er ofte mange spennende rovfugler på vingene om høsten grunnet de andre fuglenes trekk sørover. Det kan være veldig fasinerende å følge med disse og tilegner man seg kunnskap om slike fugler gir det oss mye mer opplevelse enn bare å sitte å sjekke brakebusker i timevis. All kunnskap om naturen og det som lever der beriker jo vår opplevelse når vi er ute

Link to comment
Share on other sites

Utvomming av bukk i brunsttiden, eller alt fra 2-åringer og oppover, blir nok praktisert ulikt rundt om. Sikkert like ulikt som utvomming og flåing generelt. Mange syns deres måte er best, men som med alt annet, det kan gjøres på flere måter bare resultatet blir bra. Bukkene kan være ganske tilgriset, såpass at det renner nedetter lårene og drypper ned etter forbeina, og en skal være god til å sy/stripse om en vommer ut og drar dyret helt. Sy tett i alle fall og vreng skinnet slik at en syr innside mot innside, men er lett for at det slupser litt alikevel i den verste tiden.

 

Om brunstbukkene blir tatt slik at de ikke kan bringes i hus uten å vomme ut, blir de flådd på stedet, partert og bært ut samtlige steder jeg jakter om de ikke skal væterinærgodkjennes. Slaktingen starter da med å flå bort det tilgrisede partiet. Uansett, så er det en utfordring å dra en bukk. Horna hekter i ALT de kommer borti og en har ikke mye til overs for dyret når en er vel fremme. Nå er det blitt slik at om en har feltkontrollør i laget, kan en dele skrotten i 8 deler og bære den ut om en skal selge kjøttet, skal det ikke selges, kan en jo stykkpartere om en vil. Om dyret skal veterinærgodkjennes, må det fraktes ut helt og hode, hjerte, milt, lunger og nyrer sitte i. Da vommes det ut som ellers og stripses/sys tett. Men er litt usikker på om det kan deles grovt, derfor har vi tatt det ned helt.

 

Jeg spretter ikke buken mer enn høyst nødvendig. Fra brysbenet og bak til kjønnsorganet (juret) Mellomgulvet åpnes ikke uten at det er behov for det før dyret skal flås. Da har en et hulrom uten forurensning. Blodet blir liggende og skvulpe rundt og vaske.

 

Om en først må til å partere ute i skauen, er det greit å ha med seg litt å hjelpe seg med. Jeg har alltid med meg:

 

En liten sammenleggbar sag.

3 kniver (2 stk bukspretter/flåkniv (en ren og en "uren" swingblade) og en kniv til å partere med)

Drasele (pulksele eller en laget av lette stropper og karabinkroker, de som en får kjøpt ferdig, passer til rådyr)

Engangshansker

Strips

Vannpose/drikkepose som jeg har kuttet drikketuten på og satt på en fjærklemme

Tau med høy bruddstyrke og litt tynn hyssing (av og til også en liten lett talje)

Et par søppelsekker

Viltpose

Hodelykt og ekstra batterier

 

Det første jeg gjør når dyret ligger der og skal parteres i felten om dyret ikke ligger på helt egnelig sted, er å se etter en flekk uten for mye lyng og kratt. Gjerne gress som underlag, og om det er rennende vann i nærheten er jo det en stor fordel. Sleper dyret dit og finner frem alt jeg har bruk for og henter vann om det er nødvendig. Jeg henter kun vann der det renner, aldri stillestående vann. Om det er lite vann å finne, er vann som renner gjennom mose helt ok, selv om det er brunt. Om det ikke er trær i nærheten, settes sekken klar med søppelsekk oppi.

 

Mange brenner seg på å stappe sekken for full. Det er bedre å henge noe igjen og hente det senere. Pleier si at normalt lesser vi ikke mer enn halvparten av idealvekten til personen. De som ikke er så vant til å gå i terreng, bør lesse noe mindre. Tar med det beste på første tur, og går tilbake for å hente resten senere.

 

Om en legger igjen hele dyr, spretter jeg mellomgulvet og tømmer ut blodet. Legger dyret på rygg og spiler ut åpningen i buken med eine-kvist. Dekker det hele med einer. Da får det dampe ut. Er det rovdyr i området, må dyret heises opp eller ures ned. Da er viltposen grei å ha. Om det ikke er trær, eller bare tynne trær, lages kjapt et oppheng av 3 stokker satt sammen i toppen. Det er en stor fordel å henge dyret. Da får en strekt muskulaturen og kjøttet blir gjerne mørere. Siste utvei er å senke dyret i vann. Fylle buken med stein, da kan de ligge i flere dager.

Link to comment
Share on other sites

Kan ta litt om transport av skutte dyr i terrenget. Lenge brukte jeg tau på ulike måter, bandt sammen forbeina med en ende og rundt nakken på dyret samt et halvstikk rundt underkjeven med andre. Denne måten å binde på gjør skrotten ganske strømlinjeformet og den går for det meste greit igjennom vegetasjonen, har brukt div enkle seler, fra en liten stropp med to merler i til senere bilbelter og kjøpesele. Bilbelter er å fortrekke da de beholder den flate formen selv med meget stor belastning, som de også er laget for å virke i en bil ved krasj.

Det er viktig å løfte forparten litt opp fra bakken når man drar slik at denne blir avvisende mot underlaget, særlig forkant på bogen som ligger ned mot bakken henger seg eller veldig lett opp i steiner, røtter og annet.

 

Slik gikk det i mange år og mange dyr men så oppdaget jeg en annonse om noe som het Deer Drag, måtte bare ha et slik. Har nå prøvd det på endel dyr og er meget tilfreds med resultatet. Veldig enkelt og ikke minst topp for kjøttbehandlingen, man slipper å dra dyret igjennom sørpe og skitt. Når der er myr og overvann så flyr det nesten over og man slipper grumsete myrvann inn i skuddsåret og andre steder. I terreng med lite stein og mye gressbakke kan man nok dra ut dyr på opp mot 100kg slaktevekt, i vanskelige terrenger er kanskje grensen 85-90kg

Dragene kan ligge ute i terrenget hele jakta, helst nær der man ofte skyter dyr. Har hatt to liggende ute om vinteren også, ingen skader på dem.

"Deer Drag er nok den største oppfinnelsen til hjortejakta siden kikkertsiktet" Er min oppriktige mening.

 

Slik ser de ut: http://www.finn.no/finn/torget/annonse? ... eer%20drag" target="_blank" target="_blank" target="_blank

Link to comment
Share on other sites

Som jeg skrev så legger jeg slik(e) strategisk ute i terrenget. Den har jo mange andre bruksområder også f.eks. transport av andre ting, særlig på snø må den være perfekt. Og se vekta 1,8kg, det er vindfanget som er verst når man bærer den.

Link to comment
Share on other sites

Kom til å tenke på en ting som vel ikke er nevnt i denne tråden enda. Jeg fant tidlig ut at man bør kunne skille fargene før man gikk inn i områder hvor man var relativt nær dyrene. Det vi si at der bør være såpass lyst at man ser farger, "i mørket er alle katter grå" som kjent. Hvis vi tenker oss om så er en fargenyanse som brekker med omgivelsene som oftest er den faktoren vi trenger for å oppdage dyr. Når alt er grått ser vi ikke slike nyanser og vi ser ikke dyrene før vi støkker dem. Det kan selvsagt også være bevegelse som gjør at vi oppdager dem men før vi ser fargene i marka ser vi nok vanskelig bevegelsene også.

 

Det er jo ikke noe problem å oppdage dyr dyr på innmark og kulturbeiter i dårlig lys for der er bakgrunnen så ensartet at profilen blir lett å se. Men ute i buskene er det uhyre vanskelig å oppdage dyrene før det er for sent, når lyset er marginalt.

Så mitt råd er at man ikke bør snikjakte før man ser de ulike fargene, at man kan skille brunt og grønt.

 

Selvsagt kan man gå inn i terrenget i mørke men da bør man gå der hjorten normalt ikke ferdes men også slik at vår silhuett og våre bevegelser ikke synes for hjorten.

Link to comment
Share on other sites

Veidinn, jeg er helt med på det du skriver, men litt uenig at man ikke skal i skogen på smygjakt før man ser forskjell. Smygjakten for min del er det mest spennende jaktformen og den er konstant under opplæring. Det fleste turene blir uten fall, men med verdifull kunnskap om og lese terrenget og lese hunden. Selv om hunden er var og markere på dyr så kan det være vanskelig og se dem.

En erfaring jeg har gjort meg er og ta et steg til siden også kan man få en annen lysbrytning og se konturene forskjellig. Har jaktet med sort elghund i tre år, og hatt mange fantastiske jaktopplevelser, med og uten fall og vi blir flinkere til og stille dyr for hver tur. Så min oppfatning er at enkelte ting må læres av og feile og tilegne seg kunnskap og erfaring på egenhånd.

Link to comment
Share on other sites

  • 3 months later...

For en tråd!

Har lest meg kunnskapsrik i løpet av kvelden føler jeg!

I løpet av 15 år med hjortejakt og drøye 40 dyr på samvittigheten føler jeg denne tråden gav meg mye. Mesteparten hadde jeg kontroll på fra før, men som hos alle andre tenkende vesen går noe i glemmeboka etter hvert. Topp å få frisket opp ting jeg "kunne" for 10 år siden.

 

Jakter selv mest alene og smyger som regel etter å ha observert hjorten fra nattbeite. Har fått mange dyr på den måten, men den måten som jeg erfarer gir sikrest resultat er når en smyger og en annen sitter på en egnet post!

 

Er man godt kjent i terrenget man jakter i vet man ca når man vil komme i kontakt med dyret man er etter. Da vet man også hvilke muligheter dyret har om man skremmer det. Etter en del forsøk vet vi som jakter sammen hvor posten skal sitte om det smyges i forskjellige områder. Hos oss er det bratt og hjorten har 3 - 4 forskjellige stier i lia. Vår erfaring er at den søker som regel oppover om den blir skremt fra siden eller nedenfra. Setter alltid en post ovenfor og 3-500 meter fra dyret om vi er to. Dersom det da blir skremt/varsom på den som smyger kommer det som regel tuslende til posten og ender sine dager der.

 

Nå er jakta godt i gang og dere har sikkert flere tips å komme med?

Link to comment
Share on other sites

Sindre S K

Jeg mener det er en stor fordel å kunne se dyrene grunnet fargeforskjellene da støkker man langt færre dyr. Dyr som blir støkt blir erfaringsmessing mer på vakt neste gang og de kan også skifte trekkruter og finne nye trygge dagleier hvis de stadig blir forstyrret. Ikke minst så kan de trekke inn på naboen og bli skutt der, det er jo det verste som skjer oss hjortejegere, særlig hvis de skyter stamkolla vår som lokker til seg masse bukker hver høst :evil:

 

Man skremmer dem selvsagt med lukta vår også, derfor mener jeg man skal prøve å unngå unødig ferdsel i områder hjorten oppholder seg.

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

×
×
  • Create New...