Tråden for Engelsksetter.

[Jutul]

I dag er det svært vanskelig å finne engelsksettere uten innslag av importbikkjer. Og uten denne importen hadde ikke engelsksetteren vært der vi har den i dag, som den mestvinnende rasen på høyfjellsarenaen. Særlig stor var jo importen av sæd og bikkjer fra USA og field trail miljøet. På kort sikt viste det seg at en fikk bikkjer med så enormt format og trøkk at det ofte ikke lot seg gjøre for "hvermansen" å tekkes med. Det var vel kanskje en liten historiebegivenhet når Jan Graff med flere importerte helitalieneren Abor som ble oppstallet hos Kjell Hansen i Trøndelag. Denne hunden har vist seg å ha tilført norsk engelsksetter noen av de beste viltfinneregenskaper og har hatt eneorm verdi som avlshund. Kjell Hansen parret jo denne med sin egen Toppdalens Irma og beholdt hunden Tarpans Bruno Capelli som igjen har avlet enormt mye gode bikkjer og vilfinnere av rang.

Det som kjennetegner bikkjer etter italienske linjer er bikkjer med svært høy jaktlyst og intensitet samtidig som de revierer godt og er noen djerve fuglebehandlere. Likevel er mange av dem harde å dressere og det krever ofte noe mer enn mange ønsker.

Har holdt meg langt unna linjer med store innslag av USA blod etter å ha sett for mye jaktgale bikkjer på -80 tallet etter eks. vis bikkjer som Jedi ,Equimark og I`m Oscar osv. Likevel har disse på sikt tilført rasen mye bra. Kan nevne slikt som tøffe reisere og robusthet og matglade hunder. Samme gjelder forøvrig bikkjer etter italiensk blod.

Man får jo ofte den hunden en fortjener, men det forplikter enhver oppdretter å ha en plan eller en tanke for hva en kan tilføre rasen ved sine avlsvalg. Det samme bør enhver valpekjøper tenke igjennom og sette seg inn i hva slags hunder en velger hvalp etter. Informasjon til hvalpekjøper bør være ærlig. Ikke alle hunder egner seg for nybegynnere eller 1. gangs hundeier.

Edited June 14, 2011 by Guest

[Klondyke Bill]

Funnsjødalen, hva syns du om svenske linjer

Tror Es og P folket har gjort mye riktig opp gjennom åra, de har tross alt vært på topp i hundre år!

[Funnsjødalen]

Har mye godt å si om svenske linjer. Har endel svensk i mitt eget. Faktisk en kombo av gode linjer ifra både Norge, Sverige og Finland.

 

Er fullstendig enig med deg i at ES folket har gjort en god jobb. Innblanding av importhunder kan være vel og bra, men heldigvis har vi en såpass stor rase at vi har mange individer uten dette blodet. Sier ikke at det feil med import, men det er en stor fordel, og viktig, å ha bredde i avlsmaterialet. Synes vel ikke at hunder etter rent skandinaviske linjer står noe tilbake for hunder med italiensk/amerikansk blod i seg. Er vel heller ikke helt sikker på at djerve reisere stammer ifra amerika, da disse er avlet i generasjoner utifra at de IKKE skal reise. Man må huske at det også ligger en morlinje i et avkom. Men dette er noe man ikke konkludere bastant med, og jeg har ihvertfall for lite kunnskap om historien bak, til å påstå at jeg vet alt om dette.

 

Ift dresserbarhet, så må jeg nok være enig i at man får den hunden man fortjener. Det er ikke min oppfatning av at alle de beste linjene er harde å dressere. Det hevdes ofte at VK-hunder er knallharde tullinger som går over alle vidder, men det faller på sin egen urimelighet hvis man går på et VK-parti. Slike hunder blir som oftest øyeblikkelig kastet ut av dommerne. I midlertid mener jeg at det viktigste elementet i avl, er å avle på de beste viltfinnerne. Det er jo tross alt det som er utslagsgivende for kvaliteten på våre jakthunder, og det er de gode viltfinnerne som alltid hevder seg i toppen.

 

Men uansett hvor godt arbeid som er gjort med rasen vår i tidligere tider, så må jeg innrømme at jeg ser med delvis bekymring på framtiden. Det har blitt en soleklar tendens til at det blir brukt et lite utvalg av hannhunder i avlen idag. Dette forsterkes med at det er veldig tungt å selge valper som ikke er etter et visst blod fra Fosen. Det er tragisk, og en lite motiverende faktor for de som driver avl på meget gode linjer, fritt for dette blodet. Er redd for at mange av disse vil bli motløse etterhvert, og gi opp kampen mot overmakten. Fortsetter trenden slik, er jeg redd for at også ES folket møter seg selv i døra i løpet av kort tid.

 

Ære være mangfold i avlsarbeidet !

[Jutul]

Enig med deg at de gamle norske linjer ikke ligger tilbake for nyere linjer med mye innslag av importblod. Selv om bikkjer fra andre sider av dammen ikke skal reise fugl, har det vist seg at avkom etter disse likevel er djerve reisere og tøffe fuglebehandlere. Det kan ikke skjules at det har vært endel engelsksettere(og linjer) som har hatt tendenser til å vise seg veike i fugl. Det viser seg gjerne i at hunden står langt unna og ikke tør avansere på løpende fugl eller kull som sniker seg vekk. Resultatet blir gjerne upresise reis eller fugl som letter på langt hold.Å se engelsksettere som nekter å reise er vel heller ingen sjeldenhet. Mye av dette skyldes selvfølgelig feil dressur. Likevel har Nesk sitt avlsråd sett på dette med bekymring og ønsker å sette fokus på akkurat dette med fuglebehandling og dette med "inngang i fugl"( ett utrykk som har blitt veldig populært å benytte).

På markprøvene nede på kontinentet kreves en helt annen presisjon og fuglebehandling enn mye av det som har blitt sett på som godkjent her. Selv om de ikke ønsker kanonreisere forventes det at bikkja reiser ekstremt presist og hundene er står som regel svært nær fuglen og spikrer den til bakken.

 

Tror du har misforstått meg(eller att jeg har uttrykt med litt dårlig) i dette med at vk hunder er jaktidioter som er umulig å dressere for de fleste. Jeg er absolutt av den erfaring og mening at vk hundene er de fremste hundene vi har og også er blandt de aller beste jakthundene. Likevel kan det ikke stikkes under en stol at en var på gale veier på -80 tallet da en ikke fikk hunder som gikk stort nok. Mye av det vi importerte fra USA var hunder som ble brukt på prærien hvor hundene hadde utslag på over 1 km til hver side og hvor speidere med hest og radiosamband meldte inn til fører hvor bikkja befant seg og om den hadde stand osv. Som aktiv prøvedeltaker fra midten av -80 tallet var jeg ofte på Kongsvold og ble sjelden imponert. Heldigvis er dette historie, selv om mange fortsatt tror det er slik ennå. Mange debatter tidligere her på forumet har vist seg at det er endel mennesker som sitter med intrykk av det.

I usa og kontinentet forøvrig bruker man dressurmetoder vi ikke ønsker å være bekjent av og som nå har blitt ulovlig i Norge. Det er ingen godt bevart hemmlighet at bruk av strøm til tider har vært anvendt av endel i fuglehundmiljøet. Å bruke strøm er en uhyre effektiv måte å plukke vekk uønsket adferd, så lenge en har hund som tåler slik type "håndtering" og det gjøres på en rett måte. Når vi da også vet at bak eks.vis importerte hunder fra usa har det vært brukt strøm i generasjoner, vet man ikke alltid hva som må til av dressur for å få hunden rolig i oppflukt.

At en skal avle på gode viltfinnere er jeg fulstendig enig med deg i. Som jeg skrev bør enhver parring være godt gjennomtenkt og en bør spørre seg hva positivt en kan tilføre rasen. En ønsker jo ingen lik i lasten.

Jeg er også enig i deg med dette med store innslag av en bestemt linje(selv om hundeieren bor på Fosen er linjene fra Jan Telhaug i sør) ikke er heldig. Likevel deler jeg ikke din bekymring da vi har så stor bredde i avlsmatrialet som det vi har. Slik bruk av enkelte hunder er ikke ønskelig fra Nesk. Følgelig var heller aldri Treffen innmeldt som Nesk avlshund da det å stå på listene fører med seg visse forpliktelser i antall kull. Det er langt lettere å unngå disse linjene om en ønsker det, enn å komme utenom bikkjer hvor det ikke er innslag av utenlandske linjer ett stykke bak i slekta.

 

Personlig liker jeg stortgående hunder, så lenge samarbeid og reviering er på plass. Det gjør meg ingenting om bikkja er borte i 5 minutter sålenge jeg vet at den krysser foran meg om den ikke står. En hund som finner sin fugl og tar vare på sine sjanser og ordner opp på en enkel og grei måte, bør jo være det en etterstreber. Så mye mer hokus pokus trenger det ikke være.

 

Enig med deg. Ære være mangfoldet i avsarbeidet.

[Ranger]

Kanskje dere skulle startet en tråd om engelsksetter? Tydeligvis mye å diskutere om rasen.

[Jutul]

Sikkert rett i det På en måte er jo ikke trådens budskap lenger aktuell, så derfor skled vel dette litt ut i forhold til det som var trådens misjon. Tar på meg det meste av skylden for det. Likevel er det alltid morro å dele synspunkter når en treffer andre som har samme interessefelt som en selv.

[Ranger]

Start en tråd, og få moderator til å klippe inn innleggene her, jeg for min del er innom alle hundetråder med interesse, så det hadde vært fint med en tråd for engelsksetter også.

[G.Larson]

Da er det gjort. Tok ut de innlegga som ikke hadde direkte relevans til den bortkomne/gjennfunnede hunden. G.Larson

[Funnsjødalen]

Tror du har misforstått meg(eller att jeg har uttrykt med litt dårlig) i dette med at vk hunder er jaktidioter som er umulig å dressere for de fleste.

 

Neida, Jutul, jeg mistforstod deg ikke og ditt budskap er klart. Kommentaren min som gikk på dette, var ikke noe som var myntet på deg. Det er, som du sier, blitt en misforstått og utbredt holdning, blant mange som ikke går på jaktprøver, at dette er uhåndterlige tullinger av noen bikkjer, som flyr 6-7 prestegjeld i løpet av en tur. Likeledes ser man ofte at den samme gjengen hevder hårdnakket at deres hunder er de aller beste, og at de nok skulle knust alle landets VK-vinnere i praktisk jakt. Det er disse oppfatningene og uttalelsene som gjør meg (og sikkert deg også) matt. Dette bygger i beste fall på uvitenhet, man uttaler seg om ting man ikke har peiling på. Jeg har aldri opplevd det som gjengs i et prøveparti, at deltakerne bruker dagen på å rakke ned på hunder som ikke stilles på prøve Men jeg ser det som meningsløst å prøve å forklare folk som ikke har gått på prøve, hvordan dette egentlig foregår i praksis.

 

Jeg liker også hunder som drar til på fjellet, men reviering og kontakt er selvfølgelig, som du sier, et krav. Slik oppfatter jeg også de fleste av dagens dommere, de er ikke redde for en hund som går hardt og godt, men ingen liker ei bikkje som går ut av hånd og ikke har kontakt. Var det jeg mente i min setning om at slike hunder fort får reisepass av dommeren.

 

Det var vel ikke oppdretteren, (ei heller eieren), jeg ville til livs, ang ensidig avl. Derimot er det promoteringen av enkelte avlsmatadorer, som fører til at spesielt førstegangskjøpere og de som har mislyktes tidligere, ser ut som de er overbevist om at de får en kommende stjerne, ved å kjøpe et slikt avkom. Disse har også liten/ingen kunnskap om avl og linjer, og klarer ikke å lese seg fram til fordeler og ulemper med hunder som blir brukt i avl. Dette bør heller ikke være en forutsetning, men poenget er at mange oppdrettere taper i kampen om å drive målrettet og fornuftig avl på gode individer, pga at de velger å bruke hannhunder som ikke er så profilerte. Det er lett å forstå at oppdrettere mister motet når de blir sittende med valper av gode linjer, i flere måneder, fordi uerfarne valpekjøpere ikke har hørt om far til valpene. Spesielt når valper fra middelmådige tisper, går som varmt hvetebrød, bare pga at de har "rett" far.

 

Godt at det er mange meninger om dette, slik at det er interesse for avlsarbeidet og rasens utvikling i framtiden. Du og jeg, Jutul, har nok mange like synspunkt, og kunne nok sittet i mange timer og snakket ES, men jeg skal ikke skrive noen avhandling her

[qet]

men jeg skal ikke skrive noen avhandling her

 

Hvorfor ikke?

Som relativt ny hundeeier (fikk ei 3-årig ES-tispe for ca. 3 år siden) finner jeg det interessant å se hva erfarne ES-eiere mener om avlen som ble drevet og drives på ES.

Jeg kjenner meg forøvrig litt igjen i det som blir sagt om at så lenge faren heter Treff, Troll eller Trøkk vil dette virke forlokkende for oss som kun følger prøvesporten utenfra (studentøkonomi ), litt uavhengig av hvem moren er.

 

Så, fortsett gjerne diskusjonen, jeg vil lære mer

 

Og Jutul, jeg ser du har avl.no som signatur, har du engasjement i Nesk avlsråd?

[Jutul]

Selv om det er ES som står mitt hjerte nær, har jeg heldigvis ikke mistet gangsynet og ser veldig mye gode hunder rundt forbi på jaktprøvene våre. Innenfor de aller fleste raser

Jeg vet ikke om en tråd som omfatter kun er rase kan bli noe snever. Selv har jeg fulgt med litt i tråden om GS men da rasen i seg selv ikke betyr noe for meg har jeg heller ikke engasjert meg i tråden. Vi får se hvordan dette utvikler seg.

 

Dette med avl og diskusjoner rundt temaet kan utløse heftige diskusjoner og det er fort gjort å tråkke på noen tær. Det er jo på bakgrunn av resultater fra jaktprøvene vi blottlegger hva som er verdt å avle videre på, og sile ut hunder som en ikke bør bruke i avl. Andre kriterier er selvfølgelig slikt som fysisk og psykisk helse(gemytt). Dårlig helse eller ett dårlig gemytt bør være diskvalifiserende i seg selv..

 

På lik linje med Funnsjødalen, har jeg mang en gang stilt meg undrende til enkeltes meninger og holdninger i forhold til dette med jaktprøver. De latterligjør systemet men forteller gjerne om hvor bra premiert eller merittert foreldrene til deres egen hund er. Det absolutt lov å være kritisk til hvordan ting praktiseres eller benyttes, men da bør en ha noen løsninger eller forslag til forbedringer. I det store og det hele er det jaktprøvene og resultatene her som styrer avlen.

Nødvendigvis vil det ikke alltid gi bra avkom om en parrer to gode hunder, men en bør forvente at avkommet representerer endel fra begge parter og vil ha forutsetninger for å kunne bli gode jakthunder. I engelsksettermiljøet har en i all tid hatt tradisjon for å avle på stjerner, noe som har vært nevnt i tideligere innlegg. Tildels har enkelte svært gode hunder blitt brukt uten noen form for begrensning og har veldig mye avkom etter seg. Sannsynligvis har dette med at tispeeiere benytter kjente hunder for lettere å få solgt avkom. De fleste av disse hundene hører man aldri noe mer fra eller om. En får jo regne med at det blir javnt over bra jakthunder og at de har fornøyde eiere rundt om.

Likevel er det veldig mange oppdrettere av rasen som har enormt lang fartstid i gamet og som sitter med en enorm innsikt i rasen og utmerket godt vet hva som er solide og gode linjer ,og hvor resultene ikke bør komme som noen overraskelse. De har brukt sitt eget blod i utallige generasjoner og drevet både tett linjeavl og nøye selekterte hunder ved ut-avling. Disse kjenner linjenes positive og negative sider og vet oftest hva som skal til for å lykkes med hunder fra forskjellige linjer.

Om en følger litt med på hva som rører seg i miljøet, ser en tydelig at en person som alltid har gode vk hunder ofte velger hunder etter blodslinjer de kjenner og er fortrolig med. Derfor bør det være ett kvalitetsstempel å kjøpe valp fra oppdrettere som ønsker å følge opp valpekjøperne med råd og hjelp. De aller fleste oppdrettere ønsker å ha fornøyde kjøpere samt folk som lykkes med akkurat deres linjer.

 

En kan jo forsette med å skrive ned tanker og meninger til en hel bok, men for de fleste vil jo det bli totalt uintressant og kjedelig lesing

Enhver bør gjøre grundig research før en handler valp. Når valpen er i hus har en anskaffet ett produkt som har potensiale til å bli veldig bra, men før det ligger det veldig mye arbeid og trening.

For å sitere en nå avdød og ihuga pointermann og dommer- En person som har hatt en hund med 10 premieringer i vk har en fantastisk god hund. En person som har hatt 10 hunder med premiering i kvalitetsklasse er en veldig flink hundemann.

[Jutul]

Nå er valpen 9 uker og jeg reiser avgårde i dag for å bringe hjem en ny og håpefull. Og det på selveste bursdagen min. Bedre gave skal vel vanskelig gjøres å anskaffe

Jeg har plassert bort en hund som ikke har vært helt etter forventningene, men fortsatt teller "stallen" to ES.

Gleder meg til å ta fatt på ny valp.

[General Custer]

Grattis med dagen Jutul Nei bedre gave går det ikke å få, skal bli moro å følge " nystjerna" di, hold oss oppdatert

[Jutul]

Takk for det):

 

Tur/retur 30 mil. Valpen gulpa kun 1 gang på veg hjem. Nå ligger han i buret sammen med en annen voksen ES og sover. Flott og kraftig valp. Spiste som en ulv da jeg hadde fått ham innomhus.

Får håpe det blir nattero, men som regel gjør det det når de legges i bur med en annen voksen hund.

[General Custer]

Sitter å venter på bilde av valpen

[Funnsjødalen]

Vil bare hilse og si at jeg har gitt opp mitt ES oppdrett. Noen blir sikkert glade for det. Men etter å ha en bevisst avlsstrategi, og ha avlet på meget gode linjer, så ble jeg sittende med 3-4 valper fram til de var ved 6-7 måneders alder. BLIR ARTIG NÅR nesk møter seg sjøl i døra om 5-10 år.

 

Jeg kommer alltid til å ha en ES til husbruk, men har gitt opp avl etter 10 år. Ønsker alle som har stå-på-mot, lykke til videre.

[Jutul]

Hei, Funnsjødalen!

Jeg vet ikke akkurat hvilke linjer du har brukt eller kjenner spesielt godt til ditt oppdrett, ei heller hvorfor du velger å legge opp. Det siste synes jeg er trist.

Det er to hovedmåter å drive avl på. Den ene er parring av to gode individer, mens den andre er bevisst avl på gode og jamne linjer år etter år etter år. (selvfølgelig må kunnskap om linjer og individ ligge i bunn). Pointerfolket har vært særlig opptatt av sistnevnte og avler ofte ikke på¨stjerner, uansett hvor gode de er om ikke blodet er det rette. Ta f.eks Tverrfjellets De Soto til Robert Colbjørnsen som var en av sin tids beste pointere med rundt 20x 1.vk på jaktprøve, ble aldri brukt i avl.

Blant ES oppdrettet i utlandet er man ofte mer opptatt av blodslinjer enn avl på stjerner. Selv har jeg personlig vel så stor tro på denne typen avl, i forhold til utstrakt bruk av "stjerneskudd". Jeg sitter med en følelse av at du også heller over mot den oppfattelsen av bevisst avl.

ES som rase og vi som eiere skal være fornøyd med at det er såpass høyt nivå på rasen og det ikke er enkelt å selge valper etter umeritterte foreldre eller godt kjente linjer. Begge deler bør ligge til grunn. All avl bør tuftes etter å tilføre rasen noe positivt.

 

Nå skrev jeg litt om mitt valg av valp før denne tråden ble skilt. Valpen er etter stort sett rene norske linjer og "trønderblodet"flyter tjukt i blodårene. Selv om faren til valpen er dobbeltschampion kan ikke tispa skilte med høyere premiering enn 1.ak på høyfjell. Likevel vet jeg at av det kullet som tispa kommer fra, er det 5 hunder i samme kull som har 1. ak og som er konkurrerer i vk. Oppdretteren av tispa har holdt på med ES oppdrett i en mannsalder og alltid hatt fokus på bruk av jamne og solide linjer, fremfor utstrakt bruk av stjerneskudd eller matadoravl. For meg er det ett kvalitetsstempel av høyeste sort. Jeg forventer å få en hund med stor fart og stort format, samtidig som samarbeid og evnen til åta vare på situasjonene er til stede. Så får vi se om ett par år, om det blir slik.

 

Som jeg skrev innledningsvis, synes jeg det er trist at du velger å gi opp ditt arbeide med ES. Det kunne vært interessant om du forteller mer om hvorfor, og om hvilke intensjoner du har hatt med dine valg. Jeg tror jeg skjønner hva du sikter til at "NESK vil møte seg selv i døra", men både håper og tror du tar feil. ES er en sunn rase med ett stort mangfold og mange gode oppdrettere, hundeførere og ikke minst gode hunder og solide linjer. Mye, etter min mening, takket være ett bevisst avlsarbeide og fornuftig bruk av utenlandsk blod til utavling og for å få inn etterstrebede kvaliteter som fuglebehandling, reis og presisjon.

Ønsker alle ett Godt Nytt Engelsksetterår

[Funnsjødalen]

Hei Jutul

 

Ingen stor dramatikk i dette. Dette er jo noe man driver med på grunn av en genuin interesse, og når man etterhvert vil prøve seg på oppdrett, så har man som regel en visjon og et ønske med avlen. Dette har jeg vel sagt før, men man kan prøve å leke Gud, men som sagt er ikke genetikk noe enkelt regnestykke. Men har man en tro på det man driver med, og følger med innen rasen, så mener jeg man har kommet langt.

 

Min "kjepphest" har vel vært å prøve å tviholde på noe av det gode gamle blodet i mitt oppdrett. Har bevisst holdt meg unna Fosen-blod, ikke for at jeg har noe imot dette, men rett og slett for å prøve å holde noen linjer fritt for dette. Kanskje trangsynt, men som du sier, så finnes det mange gode hunder som fortjener å bli avlet på, utenom disse matadorene.

 

Jeg er slett ingen guru på ES, jeg har bare prøvd å lese meg bakover, og tatt bevisste valg i min avl, men når det blir så vanskelig å selge valper, så mister man rett og slett gnisten. Man gjør jo dette fordi man mener man har noe positivt å tilføre rasen...

 

Mor til mine valper har 2 VK i en alder av 3 år, ingen sensasjon det, men av søsken i det kullet er 4 startet, 3 er premiert og 2 er VK-hunder. Brukte en hannhund som er JCH og kommer fra landets nest mestvinnende oppdrett ifjor.

 

Som sagt vil jeg alltid ha ES i mitt eie, men oppdrettervisjonen har bleknet betraktelig. Derfor blir det nok dårlig med jaktprøver framover også. Velger heller å kjøpe kommende stjerner fra de som har mer engasjement og utholdenhet enn meg.

 

For meg er det fortsatt kun ES som er fuglehund

[Klondyke Bill]

Funnsjødalen, For noen små år siden skulle jeg ha meg ny hund og jeg vurderte den gang og gå for ES, jeg husker godt jeg vurderte og kontakte deg da jeg syns du hadde ett veldig spennende kull på gang ( det kullet essy er fra).

Syns det er synd, men har forståelse for hvorfor du gir deg, rasen trenger sånne som deg som tenker litt anderledes enn de fleste andre.

Forøvrig støtter jeg deg i din bekymring, man kan fort møte seg selv i døra.

[Funnsjødalen]

Takk for det Bill

 

Må presisere at grunnen ikke har noe med motforestillinger mot andre folk. Det er bare den biten at man mister gløden når man blir sittende med valpene fram til de er 6-7 måneder gamle. Alle har forøvrig fått fine hjem nå

 

Forøvrig er også søster til Essy parret nå, så det er jo sjans for at noen andre fører linjene litt lengre.

 

Men vil som sagt, alltid ha ES. Har en stor forkjærlighet for rasen.

[PederR]

har en engelsksettertispe på 7 år nå.

glad å fornøyd dame bare ho får en tur.

[qet]

Funnsjødalen - trist at du slutter som oppdretter. Uten å vite noe om ditt oppdrett whatsoever virker det som du ønsker rasen alt det beste, og jeg er sikker på at du har hatt interessante parringer.

 

Jeg var senest i dag inne på nesk.no for å se på valpelistene (en anelse valpesyk), og det som slår meg er at det er mange kull å velge i.

Jeg tror at noe av "problemet" med "ukjente" linjer er at nybegynnere og de som ikke lever og ånder for rasen ikke har kjennskap nok til å "tørre" å satse på slike linjer.

Berømte stjerner og høyt premierte kenler på stamtavla kan lede (oss) urutinerte til å tro at valpen blir enklere å få til av den grunn - sikkert en høy grad en misoppfatning(?).

 

Jeg tror nesten det kan være nødvendig for de som ønsker nytt blod i engelsksettermiljøet at de virkelig hevder seg med noen av individene sine, slik at de i tillegg til å avle på gode og jevne linjer skaper "stjerner" med (u)jevne mellomrom.

Og ja -jeg er fullstendig klar over at det er jævlig mye enklere sagt enn gjort.

 

Uansett, de oppdrettere som forsøker å avle utenom matadorene har min fulle respekt. Skjønner at det må være utrolig frustrende å sitte med 6-7 mnd. gamle valper

[C.E.A.]

 

Fra Norsk Jagthundstambog 1895

[Jutul]

Det er svært mange oppdrettere av ES som har en enorm kunnskap om rasen og de forskjellige linjer. Personer som har deltatt på jaktprøver i en årrekke, kanskje i mer enn 40 år og har sett ett enormt antall bikkjer og lagt merke til positive og negative sider eller egenskaper meddeforskjellige hundene og linjene. Etterhvert ser man vel kanskje ett mønster som er utslagsgivende ved utplukkeing av de en ønsker å bruke i avl. Ofte ser en etter forskjellige egenskaper og kvaliteter. Man blir fort kjent med hvilke hunder(les linjer) som er harde og robuste, hvilke som er masete og stresset, hvilke som er særs gode vilfinnere, hvilke som revierer godt kontra og gå for åpent, hvilke som er djerve i fugl og hvilke som er veike osv. fakta er at slike egenskaper ofte følger linjene. Mange oppdrettere har drevet ett tett linjeavl for å forsterke visse egenskaper, men må ha i mente at også de negative eller uønskede egenskapene også forsterkes.

 

I Trøndelag står engelsksetteren veldig sterk, og det er mange oppdrettere i fylket som innehar all den kompetansen som er beskrevet ovenfor, og som har en enormt lang fartstid i miljøet. Det er ikke uten grunn at men har fått ett eget begrep under navnet "trønderbikkjer eller trønderblod". Mye startet nok opp med Watlefamiliens store engasjement for rasen under kennelnavnet Vigdaættas. Familien driver ennå svært aktivt med ES, og både Per Arne Watle og Bjørn Watle blir regnet som gamle travere i miljøet. En av Per Arnes hunder, Kleivskogens Queen, blir sannsynligvis årets engelsksetter. Det er hunden Black(NM vinner) som tilhører hans bror som, er faren til Queen.

Kan jo i samme slengen nevne navn som Kjell Hansen(Tarpans), Alfred Sæther(Rangelfjellets) eller Lars Kvalheim(Heggebakkens). Mennesker som har drevet stort med rasen og som kjenner linjen ut og inn. Selv om ingen som driver oppdrett over tid kan unngå enkelte "lik i lasta", er det en trygghet for en valpekjøper å få få valp fra anerkjente linjer.

 

Når jeg har valgt valp denne gangen, er det ikke fra en kjent oppdretter, men kjente linjer. Det er en Vinsterfjellet/Jøldalen tispe som er parret med en hannbikkje med Heggebakken og Tarpansblod. Dette er velkjente, solide linjer som har avlet svært gode vilfinnere gjennom mange genrasjoner.

 

Ved å velge ES som jakthund, har en alderede gjort det viktigste valget. Det er veldig mye gode hunder blant alle raser, men ved å velge ES eller pointer er man rimelig sikker på å få en hund med gode jaktegenskaper, tidelig standinstinkt osv. Og slik skal det være. Rasen skal ikke være forbeholdt proffe hundeførere eller oppdrettere som kun vil plassere valper hos kjente prøvedeltagere og dommere. Det mangfoldet vi har i rasen, med svært mange forskjellige linjer og oppdrettere er rasens styrke. Rasen trenger oppdrettere som driver oppdrett i liten skala, så lenge en velger å avle på¨gode hunder og som har fått bevist sine kvaliteter gjennom jaktprøver.

 

Jeg er ikke bekymret for rasens fremtid. Tvert i mot. Fokuset som er satt på dette med import av nytt blod, djervhet i fugl og presisjon i fugelearbeidet har allerede gitt resultater. NESK har såpass mange dyktige lagspillere og mennesker med forkjærlighet for rasen at jeg er sikker på at rasen er på riktige veier og utvikling for fremtiden.

[Jutul]

Bildene som C.E.A har funnet frem, viser reine Lawrack-settere. Lawerack reines som engelsksetterens far. Han drev en beinhar inneavl og tok livet av alle avkom som ikke stod til det han ønsket. Stammen hans hadde en stor jaktlyst og var kjent for å være egenrådige og vanskelige å håndtere. Alle hans hunder ble etterhvert overtatt av Llewelin som hentet inn nytt blod fra andre som ekeprementerte på samme måte som Lawerack.Det ble nok mikset inn blod både fra Irsksetter og Gordonsetter for å få rsen til å bli slik vi kjenner den i dag. Etter sigende har det i enkelte linjer i USA blitt parret inn pointer i engelsketteren. Derfor har man enklelte settere med sterke innslag av US blod som har ett dårligere hårlag enn ønskelig. Det har nok foregått ganske så mye rart for å få frem ønskede egenskaper hos avkom. Sikkert endel som også ikke er offentligjort og godkjent av raseklubbene

Diskusjonene gikk jo hett for seg her på berget også om man skulle gå inn for en bevisst parring mellom engelsksetter og pointer for å skape en helt ny rase.

[Funnsjødalen]

Vil bare nevne at Vigdaætta står sterkt på morsiden av mitt oppdrett, videreforedlet med Bjørklund fra Einar Holmvik. På farsiden har Lars Kvalheim med Heggbakkens en stødig linje på farsiden.

 

Har forøvrig gått endel sammen med Kjell og Alfred i høst, og sett deres starthunder for tiden.

 

Problemet med matadorer, er at de gir endel avkom som hevder seg, men det kan jo være lurt å se på totalt antall avkom fra enkelte, og deretter regne premieringsprosent på avkom.

 

Jeg tror nok mye av problemet for oss som driver småskala, ligger i uttalelsen fra qet, om at uerfarne, gjerne førstegangseiere, blir blendet av reklamen for noen få, meritterte hannhunder. Dette er selvfølgelig gode hunder, som absolutt bør avles på, men det er nok ingen sikker vei til himmelen for førstegangseiere. Det er det selvfølgelig heller ikke med noen som helst andre linjer. Men det er noe med reklamens makt da....

[Jutul]

Jeg har vært inne på DogWeb og sjekket hva som ligger bak oppdrettet ditt, Funnsjødalen. Ikke noe skremmer meg der

Hva med den svenske UCJC, er det en hund som du har kjøpt ferdig?

 

Ellers er jeg enig med deg i dette med reklamens makt og profilering av enkelte avlsmatadorer. Det er en grunn til at enkelte velger å ikke melde sin hund inn i NESK avlshundregister, da det medfører endel restriksjoner og begrensninger etter nedsatte regler fra NESK sitt avlsråd.

Anders Haugen har jo vært en foregangsmann mtp. dette med å utvikle data på egenskaper som viltfinnervne hos både nålevende bikkjer, men også hva genrasjonene bak har tilført sdine avkom. Artig studering for de som er interresert.

Jeg har selv hatt hund fra Kjell Hansen, som var en nær bekjent av min far. Jeg har ikke sett Indy, men ser at den har blitt brukt endel. Faren (Black)har jo faktisk avlet endel gode hunder og kommer helt sikkert til å på sikt å tilføre rasen postive eller verdifulle egenskaper.

[Jutul]

Sitter å venter på bilde av valpen

 

Jeg har ett veldig fint bilde av den, men har ikke snøring på hvordan jeg skal legge det ut på siden. Jeg er en analfabet med data . Om du hadde tatt deg bryet kan jeg sende det til deg på mailså kanskje du kan legge det ut. Vi mangler noen bilder i tråden.

[Funnsjødalen]

Stårsa er ei tispe som har gjort sin prøvekarriere i Sverige. Har hatt medeie i henne, mens oppdretter har gjennomført dressur og prøvestarter med henne. Da hun hadde oppnådd det hun kunne, flyttet hun hjem til oss og levde sine siste år som rein jakthund. En meget god viltfinner, desverre noget dårlig reiser. Sistnevnte er nok et resultat av for hard dressur. Ikke spesielt tøffe individ dette. Men avkommene hennes er gode reisere, og minst like gode viltfinnere vil jeg si. Det er imidlertid greit å ikke bruke nazi-metoder på disse avkommene, da de heller ikke er av det knalltøffe slaget. Leser du på foreldre, helsøsken og halvsøsken av Stårsa, så finner man et relativt stort innslag av championer. Parringen på morsiden med Pelle og Dråka, har nærmest vært en forbilledlig affære i nyere ES-avl. Artig og takknemlig å jobbe med slike linjer