Lei problemstilling

[jps]

Jeg er iallefall glad jeg ikke omgås jegerkollegaer som avslutter sine beste jaktkompiser og toppidrettsutøvere som hundene er blitt trent til å bli op igjennom et liv for deretter avslutte det med hva jeg vil kalle et ilojalt grep i skogen.

 

Har du fått avlivet en av hundene dine hos dyrelegen noen gang?

Jeg har.

Ikke et vondt ord om legen som gjorde jobben, han var klar over følelsene som var i sving og gjorde sitt beste der etter.

Men å sitte der og holde fast bikkja, kjenne hvordan frykten bygger seg opp i den over lengre tid, kampen helt inn i det siste, forvirringen i blikket, siste desperate krampetakene for å komme fri, holde hardere uten å være brutal og samtidig trøste, mer forvirring i blikket helt til lyset i øynene slokner, det gjør jeg ikke igjen.

 

Hva jeg måtte oppfatte i ettertid som et "illojalt grep i skogen" er ingenting i forhold til det bikja gikk igjennom der inne i det rommet. Det er ikke å legge skjul på at det er mange og sterke følelser i sving når et nærmest familiemedlem må logge ut, men mine følelser kontra gleden til medlemet over å være sammen med oss andre helt inn i det siste og vi brått rykker ut nettverkskabelen, der skal neste hund få topp pri.

 

Grunntanken "til det beste for bikja" er vi nok enige om begge to, men min erfaring sier at det er en litt anna vri på det enn hva kanskje du mener. Bah, følelser, ikke lett å diskutere er det?

[stig444]

Vist jeg fikk velge hvordan, når jeg en gang skal forlate denne verden. Synes jeg å bli sendt over til de evige jaktmarker av en kule i bakhodet, med en klingende harelos som bakgrunns-musikk ville vært et meget godt alternativ.

Hver og en må finne ut hva som er best for sin hund, og ingen har rett til å kritisere andres besluttning i denne saken(så lenge det blir gjort humant og med respekt).

Jeg holder en knapp på den siste jakt-tur, men det er meg...

 

Min forrige hund ble desverre så dårlig at en siste jakt-tur ikke var et alternativ, så det ble en siste luftetur i stedet. Du må selvfølgelig være 150% sikker på resultatet når du trekker av.

Er du i den minste tvil om at du er i stand til å gjøre det skikkelig, er nok veterinæren å anbefale.

[General Custer]

Å diskutere pest og kolera er aldri morsomt,personlig har jeg brukt begge metoder å ingen metode er bedre enn den andre, tror det er viktig at man gjør det som man selv føler er riktig, å kritisere andre for deres valg av metode syns jeg blir bare trist, det er ett tungt øyeblikk uansett om det gjøres sånn eller slik

[villdyret]

Hvis jeg må velge mellom pest eller kolera, så velger jeg kolera og gjør jobben selv. Har som mange andre prøvd begge deler, men jeg synes personlig det tar for lang tid hos veterinær Jeg bruker .22 og et skudd i bakhodet mens bikkja er opptatt av mat eller godbit, det har fungert fint uten klin og kramper, lyset bare går... Snørr og tårer blir det stort sett hver gang uansett metode

[Mauser68]

Synst også at siste jaktturen burde kanskje vært det beste, når hunden er i sitt ess, og er 100% fokusert i jakta eller stand på fugl.

Eg hadde ein fuglehund, og måtte desverre til slutt avvlive den, fordi kombinasjonen med unger i huset og for lite oppmerksomheit, turer og jakt førte til at bikkje ikkje blei så kjekk å ha med å gjere lenger..

Eg hadde plan om å ta den, når den stod i full stand, og så gravlegge den i hagen.. Men familierådet hadde andre planer, dei synst dette var for groteskt, så det blei dyrlege, og sprøyta.. Trur bikkja hadde hatt det betre å bli skutt i skauen..

 

Tungt valg, og det er trist som f... uansett, ikkje lett jobb å avlive bikkja si, det er sikkert å visst. Eg angrer på at eg ikkje tok bikkja sjølv, håper du lar bikkja di få ein verdig avslutning på livet, det hadde eg gjort iallefall..

[fredrik]

Bare et spørsmål:

Jeg var jo hos vet. med bikkja for noen dager siden, og før den ble operert fikk den ei sprøyte som gjorde at den gikk i fullstendig koma. Bærte han inn på operasjonsbordet, og han var helt klart "ute".

 

Kunne man ikke bedt om å få denne sprøyta først, for så å få døds-dosen? Da slipper man dette med å måtte holde bikkja når den faktisk dør.. Høres i allefall veldig grusomt ut det som er nevnt over her...

[Rufus]

fredrik er det som skjer under en avlivning hos vet. Først en sprøyte som slår ut bikkja så ei sprøyte i hjerte som stopper det.

Problemet som jeg har opplevd det er at bikkja kjemper mot å sovne og det tar ofte litt tid. Selve avlivningen med sprøye i hjerte er helt uten dramatikk.

[kenneth32]

Men jeg ville helt klart valgt at dyrlegen skulle kommet hjem ja. Pris på slikt er ikke et tema for min del, og jeg er ikke rik akkurat.

 

Her er jeg fullstendig enig. Dyra mine har ingen prislapp på seg, så her gjøres alt for å få til det beste for dyra mine. Sånn har det alltid vært, og blir aldri forandra. Skal jeg tenke penger, så har dyra mine blitt ganske kostbare gjennom åra. Men som sagt, dem har ingen pris.

[Mjøllner]

Denne problemstillingen er opp til hver enkelt eier. Gjør det som er best for din beste venn!

[BusterGutten]

Jeg har skutt et par av mine hunder,og når alt går som det skal så er det raskt og smertefritt for bikkja. Når det derimot går galt og skuddet ikke sitter der det skal er det et helvete,tro meg. Det er mange år siden nå men episoden hjemsøker meg fortsatt. Til tross for dette så kommer jeg til å skyte igjen. Gammeltispa står for tur og jeg gruer meg.

Avliv på den måte du mener er best for bikkja og deg selv,og drit i hva andre sier.Lykke til.

[fredrik]

Rufus

Snakka akkurat med muttern som har vært med på litt slikt, da vi har hatt en del dyr opp igjennom årene.

 

En Schæfer de måtte avlive slet veldig da den fikk denne sprøyta da den hadde hjerteproblemer. Så skjønner mer nå. Men uansett, konklusjonen er jo selvfølgelig at dette må bare være opp til hver enkelt, hva som føles mest riktig.

 

Men som muttern sa; "er det ikke en allmen forståelse at å gå til dyrlegen er det mest humane nå da", hvor hun supplerte med en historie fra oldefaren min som skulle avlive bikkja selv, hvor det ikke gikk så veldig bra. Måtte to skudd til der gitt.

[GB]

Enig med de to siste - gjør det som passer deg. Sjøl foretrekker jeg dyrlegen, men har heller aldri hatt bikkjer med legeskrekk.

 

Synes imidlertid tittelen på tråden med fordel kunne vært endra. Oppfordrer med dette trådstarter til å endre, da jeg ikke ser at noen av alternativene vi diskuterer her er groteske. Vanskelig, trist, leit, sørgelig, vondt og tåredryppende, men ikke grotesk.

[kenneth32]

Jeg har vært med på flere måter. Med dette så mener jeg at dyrlegen har kommet hjem, det har blitt gjort hos dyrlegen, og jeg har sjøl skutt 1 hund, men ikke min egen.

 

Avlivning hjemme: Det å se at bikkja var livredd + at det i tillegg ikke alltid er så veldig lett å treffe ei åre....spesielt på en hund som skjelver av smerte + frykt, for deretter å sitte å kose med bikkja til hu sovna med fortvilelse i øya, og deretter få dødssprøyta med påfølgende ekle åndedrag i det den dør.

 

Avlivning hos dyrlege: Bikkja var stressa helt fra den kjente seg igjen i området da vi nærma oss dyrlegen. Deretter venting på venterommet. Så kommer vi inn til dyrlegen, og det gjør ikke bikkja akkurat roligere. Så er det barbering, finne åre å stikke i, og narkose sprøyta blir gitt. Så trasker bikkja hvileløst rundt i hele rommet mens vi sitter der og koser med den og prøver hardt å ta oss sammen. Dyrlegen er borte fra rommet og gir oss tid med bikkja til den sovner. Etter den sovner, så er det fram med den siste sprøyta, og da får denne også den ekle pustelyden. Da alt er over, så er vi helt knust, og kjøreturen hjem er vel egentlig et sjansespill mtp. innsnevra synsfelt pga. tårer, så sjåfør anbefales.

 

Avlivning med våpen: bikkja tusler rundt og koser seg, og får vanlig oppmerksomhet og kosing, også blir den tilbydt en munnfull med favoritt mat, mens jeg står bak den og skyter. Hunden ante ikke en dritt om hva som ville skje, for den fantes ikke stressa. Den falt i bakken momentant, og alt er over helt uten stress og frykt fra hunden sin side. Jeg derimot er like knust som om det var min egen, siden jeg har kjent bikkja siden den var valp.

 

Alt tatt i betrakning, så er jeg ikke i tvil om hva som har vært best i disse situasjonene jeg har vært ute for. Jeg skjærer overhodet ingen under 1 kam. Her må det vektlegges hva eier mener er best for sine dyr.

 

Når det gjelder avliving av mine egne hunder, så har dette skjedd hos dyrlege pga. at vi har trudd det har vært håp. Men hendelsesforløpet av vår 11 år gamle hund var som følger: hun lekte med vår andre hund, og bråsnudde seg rundt. Ingen var nær henne, ikke satt beinet fast i noe, men hu skreik ut i smerte, og begynte å halte. Dette var en sein ettermiddag i mars. Vi trudde det dreide seg om en forstrekning, evt. en forstuing. Hun fikk maks dose med Rimadyl(smertestillende til hund) og hu virka grei så lenge hu ikke tråkka på beinet. Vi la dermed et tykt teppe til henne på vårt soverom, så hu kunne ligge der. Begge bikkjene våre har alltid kunnet ligge i senga hvis dem har ønska det, og døra ut til resten av huset har alltid vært åpen, så dem kan gjøre det dem vil.

 

Da dyrlegen åpna dagen etter, så sto vi på døra der, og fikk umiddelbart hjelp. Hu ble lagt i narkose pga. å ikke utsette henne for unødig smerte mens dem undersøkte beinet med å dra litt, vri og bryte litt, for å sjekke om dem kjente noe galt. Han som undersøkte henne syntes det var noe som ikke stemte helt, så han ville ta rtg. Som sagt, så gjort, og det viste at det faktisk var et komplisert brudd, og ville bety en stor operasjon + at det bare var ca. 30% sjanse for at hu ble bra igjen. Hu var 11 år, og hadde hatt 2 store operasjoner fra før + at bildet viste store forkalkninger og at det da selvsagt ville være det på de fleste andre steder av henne også.

 

Dyrlegeassistenten skulle til å sette oppvåkningssprøyte da dyrlegen, og vi sier samtidig at dette venter vi litt med. Så etter å ha snakka sammen med min samboer i ca. 10 sekunder, så var valget tatt. Valget var at hu skulle slippe unna mer lidelse og dritt. Dette valget var igrunn meget enkelt å ta, men du verden så tungt. Følte nesten at verden raste på en merkelig og uforklarlig måte. Vi trudde det dreide seg om en "bagatell" og at vi ville få henne med oss hjem. Istedet viser det seg at vi kommer hjem uten henne. Kan trygt si vi var i sjokk. Og den andre hunden lurte jo såklart på hvor i all verden hu var hen. Så han traska rundt overalt på eiendommen for å finne henne, og han var urolig leenge....i dagesvis faktisk.

 

Ca. 3 mnd. etter dette fikk vi beskjed om at den siste bikkja vår hadde kreft. Det var neste sjokk. Han var bare 7 år, så vi ville prøve med behandling. Etter ei stund, så virka det som at han responderte bra på behandlinga, og at det gikk i riktig retning. Både dyrlegen og vi var veldig optimistiske. Og han var med meg på jakt i august og vi kosa oss. Men en dag vi sto opp så virka han veldig rar og skranta skikkelig + pusta veldig merkelig, så vi dro umiddelbart til dyrlegen, og da var vi redde for at det kom til å gå gæli. Og hu sa at nå hadde det gått til helv**e, og at hvis det var hennes hund, så hadde hu tatt han asap. Så det var også et veldig lett valg, men faen så tungt. Dette er den bikkja jeg forteller om oppi her som trasker hvileløst rundt i hele rommet hos dyrlegen.

 

Fra 7. mars til slutten av august hadde vi mista 2 hunder. Det hele var helt uvirkelig. Eneste grunnen til at han ble avliva hos dyrlegen var at vi allerede var der, og at dyrlegen mente at han hadde veldig vondt, så vi ville ha det overstått så fort som overhodet mulig. Ingen av våre dyr skal gå rundt og ha det vondt 1 minutt lenger enn nødvendig. Han var jo også allerede livredd pga. vi var hos dyrlegen, så det hadde jo ikke gjort noen forskjell. Men vi personlig + flere i familiene våre er enige om at avlivning hos dyrlege kun skjer hvis man allerede er der og det blir konstantert at det er null håp.

 

Ellers blir det f.eks en siste skautur eller lignende, og at bikkja er totalt uvitende. Det er ikke lett å forholde seg så rolig at et dyr som kjenner deg ikke klarer å føle at noe er galt, men dem er ikke logiske, og tenker dermed ikke i de banene at det skal skje dem noe. Så jeg mener dette er den beste måten.

Jeg har ikke lest absolutt alle innlegga, så jeg tar forbehold om at jeg ser det er nevnt at noen har spurt om hva som er best av haglstr. og kulevalg til rifla. Jeg ser heller ikke noe alvorlig galt i dette, for når man leser om dette emnet, så handler det til 7'ende og sist, at alle her inne er ute etter å gjøre det så smertefritt og så lite stressende for dyra som overhodet mulig. Men jeg ser også den andre sida at de som er veldig imot dette, kan synes dette er groteskt og helt forjævlig å lese om.

 

Og det er bare 1 ting å si, og det er at ingen er like, og at dette er en av de tinga man kan diskutere ihjel, uten at det vil hjelpe en dritt. For vi kan bare være enige om at vi er uenige. Og jeg er ikke i tvil om at enhver jeger gjør det dem føler er best for dyra sine. Om det er dyrlege eller et nakkeskudd spiller null rolle, for man velger det man trur på.

 

Jeg har dessverre sett så altfor mange ganger folk som tenker mer på seg sjøl enn på dyra sine, og lar dem gjerne gå til dem dævver av seg sjøl, og det synes jeg er tragisk, men jeg får ikke gjort noe med det. Av de jeg kjenner som har gjort nettopp dette, så har jeg sagt at er det ikke snart på tide å få gjort noe, for dyret ditt lider virkelig nå. Men neida, det handler om at dem er så glad i dem, og vil ha dem lengst mulig. Jeg lar hensynet til dyra komme i 1. rekke, så får jeg heller grine til jeg er tom for tårer, men at jeg er i visshet om at dyret har det mye bedre nå.

[kenneth32]

Jeg har skutt et par av mine hunder,og når alt går som det skal så er det raskt og smertefritt for bikkja. Når det derimot går galt og skuddet ikke sitter der det skal er det et helvete,tro meg. Det er mange år siden nå men episoden hjemsøker meg fortsatt.

 

Sånt har jeg hørt om før, og jeg har sjøl klart det på en katt for en del år siden, så jeg lader nå alltid opp med flere skudd, så jeg har sjansen til å få retta det opp hvis jeg har driti meg ut, så fort som mulig. På den måten så vil jeg påstå at det fortsatt er humant å gjøre. Et sekund fra eller til mener jeg fortsatt er bedre enn alternativet. Men klart man har best følelse da alt blir "riktig".

 

At sånne ting hjemsøker en er ikke vanskelig å forstå. Det er virkelig ingen god følelse. Værken på vilt, eller på husdyr. Men dette viser at vi bare er mennesker vi også.

[Waldez]

Jeg har skutt et par av mine hunder,og når alt går som det skal så er det raskt og smertefritt for bikkja. Når det derimot går galt og skuddet ikke sitter der det skal er det et helvete,tro meg. Det er mange år siden nå men episoden hjemsøker meg fortsatt.

 

Sånt har jeg hørt om før, og jeg har sjøl klart det på en katt for en del år siden, så jeg lader nå alltid opp med flere skudd, så jeg har sjansen til å få retta det opp hvis jeg har driti meg ut, så fort som mulig. På den måten så vil jeg påstå at det fortsatt er humant å gjøre. Et sekund fra eller til mener jeg fortsatt er bedre enn alternativet. Men klart man har best følelse da alt blir "riktig".

 

At sånne ting hjemsøker en er ikke vanskelig å forstå. Det er virkelig ingen god følelse. Værken på vilt, eller på husdyr. Men dette viser at vi bare er mennesker vi også.

 

 

Det er her Hagle kommer inn. Hadde aldri overveid kulevåpen til avliving av hund eller katter.

[rodnebb]

On 10/17/2010 at 3:19 PM, korporal said:

 

Jeg forstår bare ikke folk som klarer og skyte et familiemedlem! Må si at jeg klarer ikke ha den respekten jeg ellers ville hatt, for hundeeiere som gjør dette. En jaktkamerat, kompis og venn fortjener en verdig død og ikke en henrettelse!

Giftsprøyte er standard henrettelsesmetode i USA. Tror de bruker de samme kjemikaliene man bruker på hund, bare litt større dose.

[Robinson]

Jeg har skutt en hund, en kongepuddel, altså en ganske stor hund. For en kamerat som hadde spurt meg i god tid før dagen var der, om jeg ville gjøre det. Hunden var gammel og grinete og hadde allerede bitt to ganger , da den en dag bet eier , altså kompisen min, og han skjønte at nå var det på tide. Jeg brukte hagle, 7-8 meters avstand og siktet på hodet/nakke. Det var ikke grisete i det hele tatt. For hunden tror jeg dette er best, men ikke sikker på om det er best for eier. Det var vel derfor han fikk meg til å gjøre det.