Jump to content

Avlsstrategier for hi-hunder... Tydeligvis ikke alt jeg fors


fenris

Recommended Posts

Bakgrunnen for at jeg nå undrer litt er at jeg selv parret min glatthåra foxterriertispe i vår for å ha igjen et nytt håp her i flokken, og dermed gjorde noen egne vurderinger. Hun gikk desverre tom, og jeg har den siste tiden lett rundt etter en egna valp andre steder. Jeg har ved div søk på valpeannonser og kenneler på nettet funnet mye som for meg er lettere uforståelig, og vil gjerne høre noen betraktninger fra folk som har vært i miljøet rundt disse parringene/ kjøpt valper fra slike parringer jeg snart skal beskrive om hvilke vurderinger de har gjort for at nettopp disse kombinasjonene skal være interressante. :shock:

 

Hva jeg reagerer på er alle annonsene/ beskrevne parringer av typen: "far typisk revesprenger med effektivt arbeidssett, mor forligger, skutt mange grevling for henne. Mor prøvd i kunsthi, skutt rev og grevling for far... Osv osv osv.. Hva er tanken bak parringa, hva er egenskapene du ønsker å formidle at du ønsker valpen skal ha?

 

Mine spørsmål er:

 

Hva er kriteriene da vi velger avlsdyr til ei parring?

 

Er ikke arbeidssettet til en god forligger og en god sprenger så enormt forskjellig at det kunne lønne seg å forsøke å skille disse ved avl for å oppnå bedre hihunder?

 

Er kunsthi alene et godt nok verktøy for utvelgelse av avlsdyr (spesiellt i forhold til sprengere) til at du føler deg komfortabel med å kjøpe valp etter foreldre som ikke har vist seg mye i naturhi og dermed bekrefta egenskapene bedømt ved kunsthiprøver?

 

Jeg forsøker ikke med dette å kritisere hva andre gjør/ har gjort, men her er det ting jeg ikke forstår!

 

Jeg har siden reven kom tilbake hos oss for rundt 16 år siden sluppet inn dachser, tyskere, parson, border, jack russel og glatthåra foxterrier av egne hunder, jeg har i tillegg til dette jaktet med mange andre hi-hunder, og skutt forholdsvis mange rev og grevling. I tillegg til dette har jeg 5-6 år i kunsthimiljøet i Norge hvor jeg ved siden av å være med på ukentlige treninger og jaktprøver også har hatt verv i Norsk Terrierklubbs hikomite. Jeg føler med dette at jeg har opparbeida meg noe erfaring og et grunnlag for undring!

 

I naturen føler jeg å ha opplevd mange effektive forliggere, men de skikkelig gode sprengerne har det desverre vært for langt imellom. Noen har jeg jakta med, og disse viser meg hva "de gamle gutta" prata om. Hunder som går inn og gjør jobben kjapt, effektivt og som oftest skadefritt! Mitt ønske da jeg i vår leita hannhund var å parre nettopp med en slik hund, burde det ikke være sånn? Burde vi ikke også ta vare på de virkelig effektive forliggerne som finnes og ikke blande disse med sprengere av en eller annen kvalitet med et håp om å oppnå et eller annet som ihvertfall ikke jeg forstår...?

 

Å jakte grevling med en forligger og rev med en sprenger er for meg så forskjellig som å jakte fugl med en stående og en støtende hund. Man blander vel ikke en engelsk setter og en spaniel med et håp om å skape ensartede gode fuglehunder? Kanskje en søkt sammenligning, men så rare er disse parringene for meg, skjønner det bare ikke...

 

Angående argumentet at egenskapen trenes fram i kunsthi. Javel, min erfaring tilsier ikke dette. Vi har i Norge noen helt eksepsjonelle kunsthitrenere som virkelig har forstått temaet HUND på et høyt nivå. Disse trener fram prøvehunder av de underligste emner med godt resultat. Men det blir også kamuflert endel egenskaper i denne treningen. Dressur i hiet gjør at mange hunder lærer seg å bryte eller lærer seg å bryte lenge før hva de ville gjort av egen fri vilje og dermed på prøve viser seg som en sprenger.

Burde ikke heller sprengeregenskapene vært foredla i kunthi hvis de finnesder? Min påstand er at kunsthifolket ville fått mye færre grå hår og flere gode premieringer hvis hundene deres hadde vært trent forsiktig i begynnelsen, og deretter vært trent som forliggere hvis dette var egenskapene de viste at de hadde.

 

Uansett vil jeg påstå at vi bør parre på de avlsdyra som ved mange kontakter med hi-vilt har bekrefta sin effektivitet som sprenger eller forligger, og holde disse egenskapene adskilt ved avl!

 

Rev eller grevling på bakken er det som bør være det fremste avlskriteriet ved siden av et rasetypisk funksjonellt eksteriør!

 

 

Tar gjerne imot noen tanker fra dere som har gjort disse parringene som blander egenskaper, eller har valgt å kjøpe valp fra disse!

 

(og ja, det finnes noen hunder som skiller arbeidssett etter type vilt og fungerer godt på begge viltarter, men er denne kombiegenskapen det du var ute etter da du parra, og er du sikker på at den videreføres?)

 

8)

Link to comment
Share on other sites

Jeg har ikke mye erfaring eller kunnskap på området, men noe har jeg da fått med meg.

I avl er ingenting sikkert ;)

 

Men vil allikevel synse litt rundt det du skriver.

 

Er enig i at man ikke bør pare en ren sprenger med en ren forligger, da er det bedre å se seg litt rundt om, bør fint være mulighet til å finne en annen partner hvis man bare gidder å undersøke og evt reise litt.

 

Angående kunsthi trenig og bedømming.

Jeg tror det samme som deg, at det går an å trene en hund opp til god premiering om man bare trener lenge nok og på riktig måte.

Hunden må selvsagt ha ett brukende utgangspunkt, men den trenger nødvendigvis ikke være en god jakthund for det om den blir hichampion...

 

Synes jeg hører en del rart om hibedømminger...

Skarphet:

Om hunden ikke går i kassa/gitteret så det "smeller" på alle 3 åpningene, så er den ikke skarp nok :roll:

Om en hund som er så skarp i kunsthi at kassa "rister" så vil jeg tro den går på mange smeller i naturhi og blir skadet ofte.

 

Ærlighet/losterskel:

Om hunden kommer med ett bjeff mot stengt plate eller mens den går i gangene, så ryker certet for da er den uærlig.

 

På praktisk jakt vil jeg påstå at dette ikke har noe å si.

 

Så lenge hunden går inn i hi og reven kommer relativt for ut, uten at bikkja ser ut som ei kjøttkake etterpå, så fungerer hunden bra som sprenger.

Om den bjeffer i fortvilelse når den møter på en hindrig i hiet, så betyr nå det ingenting så lenge reven kommer ut.

 

Så tar jeg med noe helt off topic.

En kompis var på utstilling i helga og der ble Border Terrier målt på omkrets og høyde!

Det hadde også vært snakk om å måle Fox Terrier, men siden standarden kun angir vekt og det ikke var vekt der, så hadde rasereppen fått stoppa det....

 

Ja til ny raserepresentant for Fox Terrier :!:

Link to comment
Share on other sites

Avlsstrategier ja , ikke enkelt å svare på.

 

Men personlig er jeg av den oppfatning at man ikke får se alle egenskapene i et kunsthi , jeg ville iallefall ikke kjøpt valp etter foreldre som bare var jaktpremierte i kunsthi. Kunsthi er fint for å prøve unghunder for å teste modenhet osv , men som eneste kriterie for avl synes jeg ikke det er godt nok.

 

Jeg er ikke redd for å kjøpe valp etter upremierte foreldre om de jaktes med og jeg eller noen jeg stoler på har sett de på jakt.

 

Når det gjelder kombiegenskaper ( forligger / sprengere ) så finnes det hunder som takler begge typer alt etter viltslag som finnes i hiet. Personlig gjelder det for meg kun sprengere siden vi ikke har grevling hos meg , og jeg kunne følgelig ikke tenkt meg å ta valp etter forliggerlinjer.

 

I vårt naboland brukes det grevling i kunsthiet og dette prøvedyret er det endel Foxterriere som ikke er spesielt interessert i , selv om de er ypperlige revesprengere på jakt. Hvorfor vet jeg ikke , det er ikke jaktlysten det står på. Moren til en av mine Foxer var helt grevlingren , men en eminent sprenger.

 

Jeg ville nok ikke valgt en forligger til en av mine tisper som er sprengere om jeg ville sette på et kull. Som revejeger ville jeg sett på min egen tispes ( og tispas linjer ) positive / negative egenskaper og følgelig funnet en hannhund ( linje ) som har de egenskapene som tispa mangler samt om mulig forsterket de positive egenskapene. Dette er vanskelig hos rasen Foxterrier da avlsmaterialet ikke er allverden , men mitt inntrykk er at det har bedret seg de senere år.

Link to comment
Share on other sites

På generelt grunnlag... Pr i dag har vi 4-5 raser som brukes til hijakt (fox, tysk, jack russel, border og glatthåra dachs). Det totale antall hihunder i aktivt bruk i Norge og Sverige er kanskje et sted mellom 200-500 hunder, grovt estimert, muligens en del lavere om en understreker "aktivt bruk". Pr rase er dette under 100 hunder.

 

Det er i praksis umulig å drive en effektiv avl på så snevre avlspopulasjoner over tid. Det avles i tillegg på individegenskaper som har like mye med miljø som med genetikk, og tas til tider inn hunder i avlspopulasjonen med mer eller mindre ukjent avstamning (Dis is wery god dog, yes). Å tenke "avlsstrategi" opp i dette tror jeg er litt i overkant - jeg tror ikke det er mulig å gjøre dette så enormt innviklet, og å skulle dele opp i forligger/sprenger ser jeg for meg er rimelig innviklet - forholdene tatt i betraktning. Og er det sikkert at egenskapen "forligger" eller "sprenger" er en arvbar egenskap?

 

Jeg er absolutt ikke noen erfaren "hihund-kar", men for meg virker det som at det er en del grunnleggende egenskaper som kjennetegner en god hihund. Størrelse, jaktlyst og klokskap.

Link to comment
Share on other sites

Jeg er enig i mye av det du skriver Jibrag. Hvis man tar for seg Foxterrieren som jeg kjenner best så ser man klart forskjeller. Hvis man tar for seg de Skandinaviske land så er Foxterrieren i Norge og Sverige temmelig lik i måten de arbeider på. Norge og Sverige har også temmelig likt prøvesystem på kunsthi samt at hundene jaktes på samme måte. I Finland derimot er ting litt annerledes. Her tenderer Foxterrieren mer mot forligger , og det tror jeg er fordi prøvesystemet i Finland er totalt forskellig i forhold til i Norge / Sverige samt at den jaktes noe forskellig med i Finland. I Finland er det tradisjon å skyte rev på drev for støverne , kryper reven under bakken får den ofte være i fred. Hihundene der borte brukes først og fremst på grevling og mårhund og da er det forliggere som gjelder. Dette ser man resultatet av i avlen.

 

Men en viktig ting å tenke på her på berget , i første innlegg så legges ut eksempler på blandinger av såkalte forligger og sprengerlinjer. Men det er viktig å huske på at her i Norge og Sverige er det svært få forliggerligger linjer iallefall for Foxterrierens del. Så selv om far er " typisk revesprenger " og mor er " skutt haugevis med grevling for " så er det allikevel stor sannsynlighet for at bak mor er det sprengere.

 

I de senere år er det tatt inn noen avlshunder fra Russland , snakker fremdeles om Foxterrieren , dette for å få inn nytt jaktblod. Vi får vel se om noen år om dette blodet gir bra hunder , litt tidlig å si før det har gått noen generasjoner.

 

Det er veldig synd at Foxen er delt i 2 , nemlig utstilling og jakt. Om man hadde kunnet forene disse 2 så kunne man fått et bedre exteriør samtidig som man beholdt jaktegenskapene i rasen , i tillegg så hadde man hatt et mye bredere avlsgrunnlag. Mitt inntrykk er at akkurat dette problemet ikke er like fremtredende hos de andre hihundrasene. Tidligere så måtte Foxen ha jaktpremiering i kunsthi før den kunne få utstillings ch. , dette ble tatt vekk for noen år siden desverre.

Link to comment
Share on other sites

Dette drar seg jo så klart inn til å bli nok en foxterriertråd... :lol:

 

Grunnlaget mitt for disse betraktningene er en etterhvert forholdsvis god erfaring med hihundrasene våre. Det som ofte synes da en tar en terrier ut fra "kunsthiverdenen" og ut i "det virkelige" liv er at bryteegenskapene er så godt som borte. Selv gode sprengere kan etter min erfaring avhengig av forhold under bakken/ reveindivid (?) plutselig bli liggende uten å bryte, men hos sørgelig mange av hihundene våre er tendensen heller at de blir liggende å skjelle eller sloss og ikke utfører et reellt arbeid med hensikt å sprenge reven. De skarpeste av disse er i mine øyne ubrukelige og uaktuelle for avl, mens de med godt hode og middels skarphet bør avles med andre med samme arbeidssett for forliggerarbeid.

 

Foxterrieren, ihvertfall som jeg kjenner den fra Norge/ Sverige er en effektiv sprenger uten de helt store utslag. Kanskje derfor foxterrierfolket ikke helt kjenner seg igjen? Jeg tror våre linjer fox'er har bryteegenskapene genetisk med seg, og en lavere skarphet i forhold til tysker spesiellt gjør nok også at de gjør fine sprengerarbeid gang etter gang.

 

Hva jeg kunne ønske er at en var litt rå og parret kun på de beste sprengerene. Det å stadig bruke disse seige hundene gjør ikke oss revejegere noe godt i mine øyne.

 

Jeg tror (og nå blir nok noen røde i toppen) at det skal leites ganske lenge i rasen tysk jaktterrier for å finne noen som helst bredde i hunder som kjører sprengerarbeid etter sprengerarbeid i naturen med spontane brytinger under direkte kontakt med vilt. Jeg har enda tilgode å jakte med tyskere som regelmessig er oppe på bakken hvert 5-10 minutt. Jeg har derimot stått mange ganger og venta mellom 5 og 10 timer på tyskere og bordere som ligger under bakken og sloss. Og flere av disse hundene er gode prøvehunder og godt representert i avl................. I mine øyne er de få hundene i hver rase som med stort trøkk kjører korte effektive arbeider under bakken for så å komme ut og være tilgjengelig for fører så mye verdt for videre avl at det er galskap å parre disse med hunder uten spontane bryteegenskaper og en viss skarphet. Det er for kaldt og ensomt å stå i skogen en kort vinterdag og poste for resultatet av sånne kull...

 

For øvrig... I og med at foxterrierfolket har slengt seg såpass på... :wink: Det med størrelse er jo sånt et tema i Norge innen rasen. Redsel for for store hunder har jo i rasen ført til en enormt høy innavlsprosent i følge dataprogram tilgjengelige på NKK sine nettsider, ihvertfall hvis en sammenligner med kull i Sverige og i andre raser. Er størrelsen så viktig at vi skal kjøre oss helt i grunne på grunn av det?

 

Blod hentet fra Russland: ja, men i følge norsk raseguru for jaktfoxer Jan W Monrad (som jeg for øvrig kjenner ganske godt, liker godt og som har bevart rasen som jakthund her i Norge i snart en mannsalder!) er russerhundene som blei hentet for noen år siden av de samme linjene som hans egne hunder, hentet fra Norge/ Sverige for endel år siden.

 

Da jeg selv lette foxterrierhanne nå i vår kontaktet jeg div svenske hihundsvenner med det enkle spørsmålet: "hvilke hannhund skytes det mest rev for i Sverige?" Det kom opp fler forslag, mange av disse vesentlig større enn hva jeg er vant med herfra men innenfor rasestandarden med tanke på vekt, og greie og "spanne" Hvorfor bruker vi ikke disse mer i Norge? Hannen jeg valgte var 8 kilo tung, så flott ut, var fra linjer og et kull med stor jaktlig bredde og knallgode resultater i naturen i flere ledd. Og i følge jaktprøvedommer som både hadde jaktet mye med hunden og også dømt den fulgte den reven i hiet uhidret av størrelse. Ville ikke endel av disse svenske foxene kunne hjulpet oss med innavlsgrad og eksteriør her i Norge? Så lenge de er innenfor standard og følger rev like godt som våre må de vel kunne tilføye oss noe?

 

Spørsmålet da en skal leite foreldredyr eller kjøpe hihund bør i min verden være "hvilke hund skytes det mest rev for?" Og som valpekjøper man være rå til å få bekrefta arbeidssett via 3. person som kjenner hunden fra naturen.

 

For å gjenta meg sjøl er vinteren for kald, dagene er for korte og skogen er for ensom til å stå og vente på hunder som blir under bakken når en jakter rev!

 

 

:evil:

Link to comment
Share on other sites

For det første så er ikke de Foxer hentet i Russland samme blod som våre Foxer her på berget , iallefall ikke på mange mange generasjoner.

 

Og for det andre så er det Norske og Svenske blodet akkurat det samme , begge mine Foxer har Svenske foreldre bak seg.

 

For det tredje er jeg ikke helt enig med deg i at man skal " overrepresentere " de hunder i avlen som det skytes mest rev for. Både fordi det fører til en ennå snevrere avlsbase og fordi det sier mer om eieren enn hunden i mange tilfeller.

 

Jeg følger heller ikke ditt ressonement helt når det gjelder størrelse på hihunder , hvis jeg forstod deg rett. I mine terreng er det vel noe sånt som 90% steinurer i varierende vanskelighetsgrad som gjelder. Her har helt klart små hunder en klar fordel , men de må ikke være for små heller. Personlig liker jeg hunder med rundt 35-36cm boghøyde som samtidig er smale i brystet best. I områder med sand / jord / grushi er ikke dette så nøye og ihvertfall ikke der det er grevlinghi.

 

Det er heller ikke bare til Norge men også til vårt naboland det er hentet Russere.

 

Grunnen til at jeg snakker om Foxterrieren er at det er den jeg kjenner best til , hva het forøvrig den hannen du brukte i Sverige , og hva heter tispa di ? Om du ikke vil skrive det her så send meg gjerne en PM , er interessert i sånt skjønner du :wink:

 

Forøvrig er jeg helt enig med deg i at å stå å fryse utenfor et hi i x antall timer mens hunden romestrerer rundt hos de underjordiske er pyton. Det er jeg som bestemmer når vi skal dra hjem og derfor er hunder som kan kalles ut gull verdt.

Link to comment
Share on other sites

til fenris.du skrev De skarpeste av disse er i mine øyne ubrukelige og uaktuelle for avl, mens de med godt hode og middels skarphet bør avles på.

 

hvorfor det?

 

en hund som er for skarp på jakt er jo en utmerket avlshund .ikke overdreven skarphet men for skarp på jakt..

 

 

har en tysk som er for skarp i hi,men tispen er fantastisk,bryter mellom 15 og 20 min,polakkene vi jaktet i hi med i polen var svært imponert,sehr gute hund sa de.1 liten skramme på kanskje 25 hi på 3 dager nedi der..

har faktisk ikke sett en fox ,border som er rovdyrskarp fra start av,men som er trent i kunsthi x antall ganger.en hihund skulle vært i avlsprøve /kunstprøve mellom 9 og 14mnd for å få vite hva som bor i hunden ,ikke hva som er blitt trent frem.men en tysker er en alllround hund,skal ikke vre best i noe.men kunne alt.

 

'""Den vackraste hunden är den vars yttre tillkännager största ädelheten;

Den värdefullaste är den som förskaffar sportsmannen störst antal skott!,'

 

avl på sunne,mentalt sterke hunder som fungerer 100 prosent på jakt.avl på ekstrem skarpe,bra syke og eksteriør ifølge rasestandarden

Link to comment
Share on other sites

Hvorfor mener du at man skal avle på for skarpe hunder om dette er en uønsket egenskap ?

 

Du skriver at du ennå ikke har sett en Fox eller Border som er skarp fra starten av men at de er trent til det :shock: . Rovviltskarphet er ikke noe man kan trene frem , det må finnes der fra starten av.

Link to comment
Share on other sites

hva er så underlig da få høre?

om jeg bruker min hannhund som er helt utrulig på alle punkter,og på alle jaktbare arter,men for skarp i naturhi,men bruker han på ettersøk i hi og for å dra ned å holde skadeskutte dyr,hvorfor skal ikke han da brukes i avl?

du parrer jo ikke han da med den skarpeste tispen du finner.sant?

er en grunn til at det er poengsetting på tysk avlsprøve der det er poeng 1-4.og en hannhund må ha 4 i skarpa og tispa 3.er jo for å nedarve sterk roviltskarpe til avkom ,eller?

Link to comment
Share on other sites

Hva hunden klarer å få til over bakken er ikke interessant i denne sammenhengen. Det jeg synes er en underlig tankegang er at du mener en overskarp hund ubrukbar til jakt absolutt burde avles på fordi det blir moderert bort i avkommene. Dette er i beste fall ønsketenkning etter min mening.

Link to comment
Share on other sites

En tysker som er for skarp nekter jeg å tro at bryter regelmessig. Det fører til mange timer oppå bakken i en kald og ensom skog, eller eventuellt til spade og spett i frossen bakke... Og som oftest med nål og tråd i etterkant. Ihvertfall har dette vært resultatet med de skikkelig skarpe tyske jeg har jakta med. Ubrukelige hunder pga manglende bryting! Desto skarpere en hund, desto kjappere bør de konmme opp på bakken i naturen. Det er ihvertfall min mening.

 

Tyske og danske jegere jeg har snakket hijakt med skiller klart på egenskapene i forhold til skarphet og bryting da det kommer til om hunden skal brukes i et naturhi eller i et natur-kunsthi. Da det jaktes i natur-kunsthi er såvidt jeg har forstått målet å ha en veldig skarp hund som får reven til å flykte ut bakveien i betonghiet. Bryte trenger de ikke å kunne da, fluktveien er planlagt av konstruktøren har jeg blitt fortalt. Da de snakket om hunder en skulle jakte med i naturhi ville de ha en helt annen type... Med bryteegenskaper. Veit det var tyskere som vant prøva på Elverum. Dersom noen av disse duger som sprengere over tid i naturen må jeg få gratulere...................

 

Tispa mi heter Thorsheims Skade, hannen heter på papiret Jack, til vanlig Alf.... Reg nr har jeg ikke her for øyeblikket..

 

Ang fox m/ størrelse osv prøvde jeg bare å erte litt med et snev av alvor i bånn.. Det med gammelt Monradblod har han sagt selv mens første importen blei planlagt, ang størrelse er jeg helt enig med Foxhound men synes vi bør tenke litt videre enn det som valnigvis gjøres her.. Ang skutte rev og eier er jeg også helt enig! Men en bør etter min mening se tendenser og hvor ofte hunden lykkes på hvor mange tilfeller, for det avles på mye rart i mine øyne!

 

Og tysker mann. De hundene som ikke bryter og er for skarpe er ikke noe verdt i mine øyne. De som ikke bryter, er middels skarpe og har hode er: forliggere og bør avles videre nettopp som dette!

 

Utgangspunktet mitt for denne tråden var bare at det gjøres mye rart, det er mye dårlige hihunder og noen skikkelig gode. Hvorfor ikke sørge for å være ryddige i hva vi bruker i avl og hva vi kjøper valper etter, og parre etter vist egenskap i naturen?? :?

Link to comment
Share on other sites

tispa er skarp ja,full pott på avlsprøve..men hu bruker hodet,bryter hvert 15-20 nmin og skifter gang.hannhunden er altfor skarp,men han blir ikke brukt i hi,med han resulterer det i skader.

det jeg ville frem til var,at om en hund er for skarp i naturhi,kan den være en utmerket avlshund.der alle egenskaper skal ligge på max :D

Link to comment
Share on other sites

Det veit jeg er strategien hos rasen, har 5-6 år i miljøet der og kjente strategiene godt... Helt enig i at avlshunder bør ha egenskaper på max, men det tyskermiljøet desverre har glemt er egenskapen bryting. Og det har ødelagt det som visstnok var en rase med fantastiske sprengere før skabben kom og overlot all vurdering av hundene i henhold til revejakt til kunsthiene. Den skarpheten mange tyskere utviser mener jeg hadde lagd fantastiske sprengere hvis hunden hadde hatt veldig korte angrep. Uten bryteegenskaper er de ingenting verdt under bakken. Tyskere har vel desverre blitt en hund for arbeid oppå jorda, noe som jeg synes er kjempetrist! Tysk jaktterrier er min store favoritt som hund, desverre ikke som hihund....

Link to comment
Share on other sites

Det veit jeg er strategien hos rasen, har 5-6 år i miljøet der og kjente strategiene godt... Helt enig i at avlshunder bør ha egenskaper på max, men det tyskermiljøet desverre har glemt er egenskapen bryting. Og det har ødelagt det som visstnok var en rase med fantastiske sprengere før skabben kom og overlot all vurdering av hundene i henhold til revejakt til kunsthiene. Den skarpheten mange tyskere utviser mener jeg hadde lagd fantastiske sprengere hvis hunden hadde hatt veldig korte angrep. Uten bryteegenskaper er de ingenting verdt under bakken. Tyskere har vel desverre blitt en hund for arbeid oppå jorda, noe som jeg synes er kjempetrist! Tysk jaktterrier er min store favoritt som hund, desverre ikke som hihund....

 

Ta deg ein tur på prøve å sjå, eventuelt ta kontakt så kan du få låne 1 av mine 4 tyskere som ALLE bryter etter 5-10 min. har teke over 40 rev siste året så eg har litt erfaring. det er fordumt å rakke ned på ALLE tyskere

Korleis rase har tatt flest hi cert siste året??

Edited by Guest
Link to comment
Share on other sites

Hmmm.. Kan ikke annet enn å be deg på jakt jeg skjønner jeg! 40 sprengte rev på en sesong lar seg virkelig høre det, ikke tvil om det! Kom hit til vinteren, så skal jeg jage inn noen rever til deg og så får vi se... Har du virkelig noe (i mine øyne) så unikt som gode sprengere i rasen tysk jaktterrier, og finner andre så gode sprengere å parre med, så vil jeg gjerne stå øverst på valpelista i alle kull du skal ha!!!!

 

Men mist ikke fokus på ballen og bli sint her Jan, det jeg kritiserte er avlsprøvene til tysk jaktterrierklubb i akkurat dette tilfellet... De kan i beste fall sammenlignes med å bygge en formel 1 bil med alle de vasseste egenskapene, men glemme bremser.... Blir sår snute og lite racing av :lol: sånt!

 

Og hi-cert er flott og fint det, misforstå meg rett... Men det blir omtrent som å dømme elg, rådyr og bjørnehunder i dyrepark i mine øyne, og det er i beste fall ganske intetsigende! Mye egenskaper en jakthund må ha som ikke vises i en godt trent prøvehund i et kunsthi!

Link to comment
Share on other sites

Må si jeg er enig med Fenris i hans siste 2 innlegg her , godt oppsummert.

 

Jegerjan : Ta deg en pille , gjerne en med trekant på :wink: Et hich sier egentlig fint lite om hundens egenskap i naturhi. Men er enig med deg at en hund som bryter hvert 5-10min er det ideelle.

Link to comment
Share on other sites

Fenris : Har akkurat vært inne på SKK og sjekket stamtavlene til 2 av de hannfoxene som ble tatt inn , de er brukt i avlen i Sverige , og ingen hunder i stamtavlen deres i 6 generasjoner har Skandinavisk blod såvidt jeg kan se.

 

Sjekket også 2 av tispene som ble tatt inn fra Russland , og her har den ene tispa noe Svensk / Finsk blod litt bakover stamtavla , mens den andre er det bare Russisk blod så langt bak jeg kan se.

Link to comment
Share on other sites

Det er jegerjan jeg vil ha hit! Han får være noen dager så vi får prøvd alle fire hundene hans for å bekrefte det han påstår. Jeg håper han har helt rett og at jeg må bøye meg i støvet, ikkeno hadde gleda meg mer enn at det hadde dukka opp fler tyskere av forskjellig blod med gode sprengeregenskaper, det ville gitt meg tilbake trua på rasen som sprenger. Har han så gode sprengere i alle fire hundene som han påstår, så skal jeg jammen betale diesel for han over fjellet og!! At Jegerjan kjenner til den typen tyskere jeg beskriver veit jeg som et sikkert faktum, blir spennende å se hva han sitter med nå!

 

Foxhound... Veit som sagt ikke mer om linjene til de russiske enn hva jeg har hørt fra kaptein rødsjegg sjøl. At det har kommet inn mye nytt under tiden i Russland hadde jeg vel egentlig regna med, og at nytt blod og dermed bredde gjør nok bare foxene våre til enda bedre hunder over tid!

 

Ang krangling om tyskere med manglende egenskaper, min tiss er større enn din osv.. Kan vi ikke ta den videre på en eller annen tysk jaktterriertråd? Utgangspunktet for denne tråden var bevissthet på sprengeregenskaper ved avl, og det at jeg føler at det blir skilt for lite på sprenger/ forliggeregenskaper ved parring og kjøp av hund. Lurer på hvilke tanker oppdrettere og valpekjøpere gjør seg rundt dette...

Link to comment
Share on other sites

Det er jegerjan jeg vil ha hit! Han får være noen dager så vi får prøvd alle fire hundene hans for å bekrefte det han påstår. Jeg håper han har helt rett og at jeg må bøye meg i støvet, ikkeno hadde gleda meg mer enn at det hadde dukka opp fler tyskere av forskjellig blod med gode sprengeregenskaper, det ville gitt meg tilbake trua på rasen som sprenger. Har han så gode sprengere i alle fire hundene som han påstår, så skal jeg jammen betale diesel for han over fjellet og!! At Jegerjan kjenner til den typen tyskere jeg beskriver veit jeg som et sikkert faktum, blir spennende å se hva han sitter med nå!

 

Foxhound... Veit som sagt ikke mer om linjene til de russiske enn hva jeg har hørt fra kaptein rødsjegg sjøl. At det har kommet inn mye nytt under tiden i Russland hadde jeg vel egentlig regna med, og at nytt blod og dermed bredde gjør nok bare foxene våre til enda bedre hunder over tid!

 

Ang krangling om tyskere med manglende egenskaper, min tiss er større enn din osv.. Kan vi ikke ta den videre på en eller annen tysk jaktterriertråd? Utgangspunktet for denne tråden var bevissthet på sprengeregenskaper ved avl, og det at jeg føler at det blir skilt for lite på sprenger/ forliggeregenskaper ved parring og kjøp av hund. Lurer på hvilke tanker oppdrettere og valpekjøpere gjør seg rundt dette...

 

beklagar ordbruken ved forrige innlegg , blir veldig provosert over å lese litt mykje tull når det gjeld avl. det er ikkje berre å parre "liten med stor" og få idialen. Ein bør nok og kjenne til forfedrene sine egenskapar både positive og negative. Svar til fenris er på tyske jaktterrier tråden

Link to comment
Share on other sites

Jack heter han. Alf i dagligtale. Har ikke reg nr her i kveld heller, det ligger langt nede i en eller annen brun flytte-eske her et eller annet sted.... Jeg påstår ikke å være spesiellt kunnskapsrik i forhold til valg av hannhund, men valget mitt føltes ihvertfall godt gjennomtenkt i forhold til egenskaper! :)

 

 

Let og du skal finne.... S41837/2008 Jack

 

Hvorfor? På bakgrunn av at det er en trivelig og fin liten fyr som kom høyt anbefalt fra flere hold både på grunn av egne prestasjoner og på grunn av hva de mener ligger bak. Dommer jeg har prata med som både har dømt hunden i naturgrytprov og jakta endel med den sier at han virker å legge på bra trøkk uten å bli skadet og være svært bevegelig. Reven kommer etter de jeg har snakka med fort, og han sprenger de fleste han blir prøvd på. 23 loggførte hi, 20 sprengte rev.

Tidlig jakt og godt hode!

 

Nå har eier begynt å jakte endel grevling med han, og han har blitt seigere av dette. Men har på tross av at det har blitt gravd og skutt mye grevling for han fortsatt å bryte (også under graving på grevling), noe jeg føler bekrefter inntrykket mitt av at sprengeregenskapene er på plass.

 

Så kan det godt hende at jeg er helt på jordet men sånn er det da når en parrer, valget må taes og det bør virke som det beste i egne øyne. Jeg fant to hanner jeg ville bruke, denne vant konkurransen i mitt hode!

 

 

:D

Link to comment
Share on other sites

Jepp, å finne foxer i skandinavia uten mye Lyerbakkens og Badgerhillsblod er sikkert ikke lett, og jeg er slett ikke sikker på om det er så lurt heller? Men det er farmorsiden og morfar siden som jeg med min noe begrensede kunnskap kaller "kjente gode gamle linjer..." Dvs at halvparten av blodet for i min verden har blandet ut disse linjene med finsk blod (forliggere som vi er så redde for!!?????) med et tilsynelatende godt jaktlig og eksteriørt resultat! Dette er kun mine vurderinger, langt fra noe fakta.

 

Ser ikke bort ifra at det kunne vært jaktlig like lurt å parra på Tvedestrandskanten, men denne gangen var tankene og strategien en litt annen for min del....

 

 

Og da er vi i mine øyne tilbake ved utgangspunktet: "Hva er tankene og strategiene bak det å kjøpe den valpen/ gjøre den parringa du har gjort...." I forhold til egenskaper :roll: !

Link to comment
Share on other sites

Interessant dette med avl på hiegenskaper. Bare for å ta det med en gang for de som ikke vet det: Jeg jakter ikke selv, selv om jeg har vært med på noen få frivillige og ufrivillige "slipp" i hi, stort sett med grevling inne... Derimot har jeg vært oppdretter av parson (før rasen ble godkjent i NKK kaltes de "høybent jack russell"). Hadde mitt første kull i 1989 og har testet en bra andel hunder fra eget oppdrett i kunsthi, samt premiert de aller fleste tispene jeg har brukt i avl. Jeg har også solgt endel hunder til hijakt etterhvert. Alle har fungert så langt... Jeg har hele tiden vært fasinert av genetikk (som var et av fagene vi hadde på veterinærhøgskolen).

 

Jeg skulle ønske at noen som sitter inne med gedigen erfaring på dette med avl på jaktegenskaper (hi) kunne legge fram litt mer vitenskapelige forklaringer og bevis på hvordan denne avlen bør foregå for å være mest mulig effektiv. Det er så mange meninger ute og går og mange er ganske bastante også, selv om de mest "firkanta" gjerne kommer fra "ikke-oppdrettere" eller veldig ferske oppdrettere 8)

 

-Er en hunds prestasjoner på kunsthi (før den er for "dressert") mye verd eller lite verd som en rettesnor i avlen?

Hvor mye praktisk jakt skal til får å "bevise" at hunden har de rette egenskapene?

 

-Dersom man parer en lite skarp hund med en ekstremt skarp hund, får man da passe skarpe hunder eller får man noen med dårlig skarphet og noen med stor skarphet?

 

-Hvor viktig er det at det er avlhunden SELV som anvendes i praktisk jakt? Kan det oppveie at nær slekt (søsken/avkom f.eks.) brukes og fungerer i jakt?

 

-Kan jaktlyst på noen måte observeres uten i en praktisk jaktsituasjon?

 

-Kan man pare en typisk sprenger med en typisk forligger og få noen avkom av hver type eller får man middelmådige "allroundere". Ligger sprenger/forliggeregenskapene mest i hodet eller er det sånn at størrelse og fysikk også påvirker hundens lyst til å bevege seg eller bli liggende?

 

-Dersom hijaktegenskapene ikke testes på noen generasjoner, forsvinner de da?

 

Bare noe av det jeg lurer på i denne sammenheng :?

 

En hunds egnethet for hijakt består i mitt hode av en blanding av egenskaper, bl.a. mentale egenskaper som jaktlyst, rovdyrskarphet, mot og "ærlighet", samt funksjonelle egenskaper som størrelse, fleksibilitet i kroppen og en sunn kroppsbygning, god pels og hud, samt godt losmål. Til sist, men ikke minst; god helse! Har man en renraset hund er det forresten fint om hunden ser ut som rasen også...

 

Hvor mange er det som tenker på alle disse egenskapene i oppdrett av hihunder og hvordan "måler" man disse egenskapene?

 

Hvordan nedarves egentlig alle disse egenskapene som er viktige for hijakt? Har hver enkelt egenskap ett eller flere gener som styrer den og er egenskapene dominante eller recessive, eller nedarves de på annen måte? Alle som driver med oppdrett og er opptatt av sykdommer vet jo at noen sykdommer er komplekse og avhengig av flere gener som samvirker. De er omtrent umulig å bli kvitt (som f.eks. HD), mens andre sykdommer er litt lettere å kontrollere fordi de beror på bare et gen, ofte recessivt. Eksteriøre egenskaper kan også være ganske komliserte å holde styr på; i noen tilfelle kan man pare "stor" og "liten" og få "medium" som resultatt, mens når det gjelder andre egenskaper får man bare flere "små" og flere "store", ingen midt i mellom... Hva med alle egenskapene som skal til for en god hihund?

 

Henger de enkelte egenskapene på noen måte sammen genetisk eller nedarves de helt uavhengig av hverandre?

 

Kort sagt; med hvilke metoder fremskaffer man flest og best hihunder? Det er vel dagens nøtt :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg var litt spent på hvor lang tid det tok før du svarte i denne tråden Revefoten :wink: Men du kommer med flere spørsmål enn svar , eller man kan vel si at det er vel ingen " fasit " i disse spørsmålene , og det er vel det sammen med de forskellige personers skjønn som gjør dette så vanskelig.

 

Du gjør det helt klart at du jakter ikke , jeg skal gjøre det helt klart at jeg er ingen oppdretter :wink:

 

Men kan vel gi min mening i noen av spørsmålene du stiller.

 

Revefoten : Er en hunds prestasjoner på kunsthi (før den er for "dressert") mye verd eller lite verd som en rettesnor i avlen?

Hvor mye praktisk jakt skal til får å "bevise" at hunden har de rette egenskapene?

 

Jeg tror ikke selve " dresseringen " har noe som helst å si for verken det ene eller det andre når det gjelder avl , men det nok en kjennsgjerning at flere hunder kan trenes til gode resultater uten at de trenger å være topp jakthunder av den grunn. Man trenger egentlig ikke mye praktisk jakt for å bevise at hunden har de rette egenskapene , som feks i Sverige hvor man tester hunder i naturhi etter at de er godkjent i kunsthi.

 

Revefoten : Dersom man parer en lite skarp hund med en ekstremt skarp hund, får man da passe skarpe hunder eller får man noen med dårlig skarphet og noen med stor skarphet?

 

Igjen finnes det ingen fasit. Men ut fra dyrevernmessige hensyn ( både vilt og hund ) bør ikke for skarpe hunder brukes på hijakt , ergo bør det heller ikke avles med for skarpe hunder.

 

Revefoten : -Hvor viktig er det at det er avlhunden SELV som anvendes i praktisk jakt? Kan det oppveie at nær slekt (søsken/avkom f.eks.) brukes og fungerer i jakt?

 

Tja....mja jeg liker å se litt bak hunder / linjer det avles på når jeg er ute etter hund , helst vil jeg se hunden på jakt eller at personer jeg stoler på har sett hunden.

 

Revefoten : Kan jaktlyst på noen måte observeres uten i en praktisk jaktsituasjon?

 

Ja jaktlyst alene kan man se i kunsthi , men selv om hunden ikke viser spesielt jaktlyst i kunsthi kan den godt fungere i naturhi. Enkelt eller hur :wink:

 

Revefoten : -Kan man pare en typisk sprenger med en typisk forligger og få noen avkom av hver type eller får man middelmådige "allroundere". Ligger sprenger/forliggeregenskapene mest i hodet eller er det sånn at størrelse og fysikk også påvirker hundens lyst til å bevege seg eller bli liggende?

 

Her vil jeg istedenfor å snakke individ heller gå på linjer , fordi en god del hunder tilpasser seg etter hvordan de brukes. I tillegg har skarpe hunder en tendens til å ha lettere for å bli forliggere enn de med litt mindre skarphet.

 

Revefoten : Dersom hijaktegenskapene ikke testes på noen generasjoner, forsvinner de da?

 

Nei ! Men ting blir litt mer uforutsigbart , som feks hvilke linjer / hunder er de parret med og hva gjør dette med størrelsen , skarpheten og samarbeidet.

 

Revefoten : En hunds egnethet for hijakt består i mitt hode av en blanding av egenskaper, bl.a. mentale egenskaper som jaktlyst, rovdyrskarphet, mot og "ærlighet", samt funksjonelle egenskaper som størrelse, fleksibilitet i kroppen og en sunn kroppsbygning, god pels og hud, samt godt losmål. Til sist, men ikke minst; god helse! Har man en renraset hund er det forresten fint om hunden ser ut som rasen også...

 

Her er vi helt enige......

Link to comment
Share on other sites

Foxhound er en så klok mann at en annen bare kan lene seg tilbake og la svarene hans tale for seg selv... :lol:

 

Lurte også på når Revefoten skulle dukke opp her! Sannsynligvis den personen som har mest vitenskapelig grunnlag i hi-miljøet til å si noe om saken, og hun besitter i tillegg utrolig mange timer med terrier!! Det hadde vært veldig artig om vi kunne gjort dette vi lurer på målbart Revefoten!!??? Arvbarhet på egenskaper er et spennende tema som en genetiker ved landbruksuniversitetet på Ås jeg tok opp emnet med syntes var særs vanskelig i en så menneskelig kontrollert dyreart som hund. Det vi hadde drevet med de siste tusener av år med disse dyrene satte visstnok arten i en særstilling genetisk såvidt jeg forsto, og den lille genetiske variasjonen i hver rase gjorde det visstnok vanskelig å få tallgrunnlag til å si mye konkret om arvbarhet pr egenskap. Men dette kan sikkert Revefoten forklare noe om?

 

Men noe jeg synes er mer interessant er hvilke tendenser Revefoten har sett på arvbarhet av egenskaper vist på kunsthi gjennom den lange perioden hun har vært i dette miljøet. Et fokus på egenskaper og gjennom dette en solid grunntanke i det en gjør da det kommer til parringer/ valpekjøp tror jeg er viktig for å utvikle jaktterrierne våre videre til en større bredde på gode sprengerindivider fremover.

Link to comment
Share on other sites

Hvorfor være så redd for å blande hunder som er forligger og sprenger? Som "Foxhound" skriver, så er det synd at rasen Fox terrier har blitt delt i to grupper, utstilling og jakt. Jeg personlig mener det ville være enda mere synd at denne lille rasen skulle deles inn i ytteligere to grupper, forligger og sprenger. Som du skriver "fenris", så er det ikke alltid hunder blir som dem trenes opp i kunsthi, derimot så bruker dem å bli som du jager dem inn i naturen (nå skriver jeg bare med tanke på rasen Fox Terrier). Begynner man å grave opp for dem, blir dem mere forliggere under tid, ikke alle men dem fleste. Dette finnes det adskillige eksempler på, valper etter forliggere som blir sprengere og tvert om, valper i samme kull hvor noen blir forliggere mens andre blir sprengere.

At en hund av natur blir forligger, tror jeg har mye med stor jaktlyst, og kampvilje å gjøre, men når dette overstyrer hundens evne til å bruke sitt eget hode, ja da har man plutselig en ubrukelig sprenger.. Dette er noe jeg ytterst skjelden har sett/hørt om når det gjelder rasen Fox terrier, men det finnes nok andre raser som er mere representert her.. :lol:

 

Når det gjelder hunder i Finland såkaldte "forligger" foxer, så har jo de fleste linjer fra sverige i seg, og som jeg har forstått det, så er grunnen til at finnene har forliggere, er for at det er denne typen hijakt dem jakter mest.

 

Når det gjelder størrelse på hundene, ja jeg vet at dem hundene det skytes mest rev for i sverige er en anelse større. Men en ting en skal ha i bakhuet, er at det er stor forskjell på jordhi i sydsverige som grevlinger har gravd ut i århundrer, og trange steinurer lenger nord i Sverige, og her i Norge. En litt større hund med stor jaktlyst kommer seg inn på dem utroligeste stedene, men en mindre hund gjør dette bedre og kjappere, og da er man inne på dette med bevegelighet i hiet.

 

"Fenris" hunden du parra med var nok inget dumt valg, noen ta dem beste hundene opp igjenom tidene i Sverige finnes i den stamtavla. Faren til den hunden "Zack" skal vissnok være i overkant skarp, og ha ståører (som mi 8) ), vet også om en kullbror til den hannen du para tispa de med, den er nok en av dem beste forligger foxene jeg har sett.. :wink:

Om du fortsatt er på utkikk etter valp, så vet jeg om et kull i Sverige nå, med mye av dem samme linjene, om du skulle være interessert.

Link to comment
Share on other sites

Den eldste foxtispa mi er 10 år nå , og er den mest bevegelige hihunden jeg noengang har sett. I de senere år har jeg gravet litt for den hunden når det er snakk om skadeskutt rev eller om vi tror dyrene ikke ligger dypt. Men hun er forbannet like mye bevegelig for det , og hun kan kalles ut i ALLE situasjoner jeg har prøvet , selv når hun får tak i reven i trange hi hvor reven ikke klarer å snu seg. Hun har sprengt utallige dyr og er for meg det nærmeste jeg har vært en perfekt sprenger. Bak denne tispa ligger det noen Finske hunder på farsiden , mens morsiden er det gode sprengere. Så noen fasit er vanskelig å konkludere med.

 

Den andre foxtispa mi ligger noe lenger før hun bryter og kjører som regel losdyret noe hardere , større skarphet ( uten å bli skadet ) , hun kan bli liggende om hun merker at det graves men kan greit kalles ut.

 

I det Finske kunsthiet blir faktisk hunden stengt inne i hiet sammen med reven som er løs. Her skal ikke hunden søke seg ut før dommeren bryter prøven etter kontakt med reven. Denne typen avprøving sier en god del om skarpheten og jaktlysten men ikke et dugg om bevegeligheten som er så veldig viktig for en effektiv sprenger.

 

Her hos meg i mine hi er det bevegelighet , bevegelighet og atter bevegelighet som gjelder og som er prioritet 1 for en effektiv revesprenger.

 

En kan være heldig å få en klok hihund med både hjerne og vett som takler både sprenger og forliggerjobber men sjangsen er mye større at man blir fornøyd om man studerer linjene bak hundene enn bare ser på individene.

Link to comment
Share on other sites

Foxhound er en så klok mann at en annen bare kan lene seg tilbake og la svarene hans tale for seg selv... :lol:

 

Jepp, alt han skriver her er relativt god info for mange.. og han vet virkelig hva han snakker om.

 

jeg har ikke så mye og komme med når det komer til avl. men jeg jakter mye, så jeg vet hvilke egenskaper jeg ville hatt på en hund :) men når det kommer til det med sprenger og forligger gener har jeg en teori :roll: ALLE terrierne er sprengere, det er det de skal ha i genene ? forligger egenskapene er de mer eller mindre trent opp, med trening eller bruk av for skarpe hunder som ikke bryter osv. men alle vet jo at en terrier er i grun en sprenger? så de genene tipper jeg sitter dypt i avl osv.. :)

 

etter jeg har flyttet til nesoddtangen i oslo har jeg fått testa hunden min i kunsthi, noe som var fryktelig morro!

etter og ha sett på alle aktuelle raser, ser jeg for min del nesten ingen store forsjeller på rasene, når det kommer til kvaliteten på jobben de gjør i kunsthi. det er vel mer på invidene! så gode hihunder tror jeg man kan få ut av alle rasene :mrgreen:

 

Nå skal det siest at jeg personlig TROR at snittet på de som har veldig gode sprengere i naturhi av rasen Tysk jaktterrier, er okså lav. men om noen forteller meg at de har det, tror jeg selfølgelig på de! tipper det er mange av de også :)

det samme gjelder utkalling, jeg TROR det er få i % som har flinke Tyskere på dette også, en her er det også mange flike hunder og eiere tipper jeg :mrgreen:

Link to comment
Share on other sites

revefoen skreiv ;En hunds egnethet for hijakt består i mitt hode av en blanding av egenskaper, bl.a. mentale egenskaper som jaktlyst, rovdyrskarphet, mot og "ærlighet", samt funksjonelle egenskaper som størrelse, fleksibilitet i kroppen og en sunn kroppsbygning, god pels og hud, samt godt losmål. Til sist, men ikke minst; god helse! Har man en renraset hund er det forresten fint om hunden ser ut som rasen også...

 

Hvor mange er det som tenker på alle disse egenskapene i oppdrett av hihunder og hvordan "måler" man disse egenskapene?

 

EG er heilt enig

 

dessverre er det ikkje mange,eg ser/leser at foxhundrasen er todelt ein utstillingsgjeng og ein gjeng jaktar, kansje dei burde samarbeide,er ikkje problem å ta med seg litt utstilling om ein jaktar , kansje dei burde vere meir opptatt av eigen rase enn å kritisere tyskerene, det eg leser er nett som å høyre ho bestemor skrike om schaferhundane som var under krigen, altso livsfalige og ubrukelige,nett slik mange her meinar tyskarane er.kansje det er oppdrettere av rasen TYSK JAKTERRIER som er opptatt av mentalitet,dresurbarheit, bevegiligheit og ikkje minst hundane skal leve og fungere utenom jakta og,sjølv trur eg at tyskarane vil kome sterkt som sprengere i åra som kjem

 

legg ved ein link til ein ekvipasje der guten er 11 år og hunden er 15 mnd og har med sine 6 ganger i kunsthi totalt 4 (fire) treningar og 2 (to) prøvar når dette blei filma begge prøvane er premiert med 1 pr og cert, filmen er dessverre blitt dobbel, er egentlig ferdig ca 7min og 30 sek, er eit naturtalen ifølge dei som har sett tispa i aksjon. ho bryt etter 2-3 min. tispa tok sin 3 dje 1 pr med cert helga etter.

ta ein titt NB no veit eg kven fenrisen er,eg har jo kjøpt ein tysker av han,tispa fungerte meget bra heilt til ho blei kjørt ihel for 2 år sidan

 

Link to comment
Share on other sites

Ingen tvil om at den der Fluffy kunne sine saker! Intens og bevegelig. Kunne vært interressant å sett om hun var mest hypp på å avlive reven på egen hånd eller om det holder å jage den ut til far? Veldig skarpe hunder resulterer ofte i skade på både bikkje og bytte, noe som jeg personlig anser som inhumant og prøver i det lengste å unngå. Ellers må jeg si denne tråden har vært spesiellt interessant å lese siden bidragsyterne stort sett holder seg til sak og har tydelig både høy real -og akademisk kompetanse. Selv har jeg ikke hihund men jakter rev både over og under bakken. Jeg har vært i naturhi med de fleste hirasene bortsett fra Border. Det er min erfaring at de hundene som får reven ut, er de som stresser reven mest. Det er min teori at gjentatte skinnangrep i fra alle tenkelige vinkler,-inn og ut hele tiden, og angripe i fra en ny plass hver gang, er det mest effektive. Jeg er ikke opptatt av rase, men hvorvidt reven kommer ut. I tillegg bør ikke hunden se ut søm ei kjøttkake etter endt arbeidsøkt. Jeg er derfor grunnleggende enig med trådstarter (-og "navnebror"..) om hvilke egenskaper som fungerer best i ei norsk steinur. Hvordan bikkjene presterer i kunsthi, som er mer sammenliknbart med et kontinentalt jordhi, tillegger jeg ikke altfor stor vekt, selv om det avslører(-tror jeg...) hvorvidt man har med en sprenger eller forligger å gjøre. Revefoten setter spørsmålstegn om denne egenskapen er et resultat av arv eller miljø, og jeg venter spent på Harald Eia-referansene omkring dette temaet i denne debatten :D Selv er jeg en overvektig gentilhenger!

Men tilbake til trådstarters hovedspørsmål: Bør vi rendyrke sprenger-egenskapene? Forutsatt at at vi er enige om at det er en sprenger vi vil ha, må jeg bare stille meg bak uttalelsen til Foxhound: "Som revejeger ville jeg sett på min egen tispes ( og tispas linjer ) positive / negative egenskaper og følgelig funnet en hannhund ( linje ) som har de egenskapene som tispa mangler samt om mulig forsterket de positive egenskapene." Dette er jo den bakenforliggende grunnide'en i all avl. Som Revefoten presiserer har ikke genetikken noen enkel matematisk formel til suksess. Dette har jo de fleste oppdrettere som har holdt på en stund, smertelig fått erfart. Gendatabanken på homo sapiens er fremdeles bare i sin spede begynnelse, så jeg tror vi må vente en stund før vi kan konstruere den perfekte "Revesprenger" 8) Men for oss som vil ha Mikkel ut som en rakett, ser jeg det ikke som formålstjenestelig å blande inn mere forligger-egenskaper enn nødvendig. Egenskapene til en rase vil alltid variere, selv om man forsøker å fremdyrke en eller flere spesielle ting. Det viktige tror jeg imidlertid er at man er helt klar på det man ønsker å fremelske (-i dette eks sprenger-egenskapen), og holde fast ved teorien lenge nok (-da blir det faktisk mange ganger en sannhet 8) ). Sannsynligheten vil iallefall øke for at man får en økt hyppighet med genetisk disponible sprenger-egenskaper. -TRUR EG................................................

I bunn og grunn er og blir dette et TROs-spørsmål og ingen av oss vil nok få fasiten før det er for for seint (les:post mortem).

Er dette imidlertid en til-lært egenskap (miljø) får jeg si som Sako3006; "............Cut along dotted line, discard top part"

Link to comment
Share on other sites

Hvis jeg skal tørre å komme med ren gjetning når det gjelder avelsstrategien fra tidligere tider så var den svært enkelt dog komplisert?

 

Gode hunder gikk i avel, dårlige hunder gikk på dunken. Hvorvidt de var naturtalent eller tillærte talenter; det ble vel gjort en vurdering av potensialet, om man gadd å satse på bikkja eller ei. Dårlige arbeidshunder ble ikke spart på eller avlet på. Og dugeligheten ble nok vurdert av eieren selv, fungerte hunden slik den skulle, eller var den ubrukelig? Men i avlen gikk de hundene som hadde det beste ryktet. Dersom en oppdretter var ute etter å få inn spesielle egenskaper i sine hunder ble disse hentet inn, enten det var gemytt eller utseende det var snakk om.

 

Jeg tror ikke at en dårlig hund kun gir dårlige avkom, men man må vurdere hva den er dårlig på og hvor viktig eller hvor sterkt representert den gitte svakheten er i hundens linjer.

Og en vurdering av avelsdyrene blir til syvende og sist en subjektiv vurdering av oppdretter, og man har lyst til å bringe nettopp den hundens kvaliteter videre. Om det er alle eller noen viktige egenskaper, vel, man får skjelden alt i ei pakke......

Skal man ta hensyn til genetiske egenskaper må man først og fremst se på avelsdyret og ikke slekta. Men dersom avelsdyret ikke representerer slekta for øvrig kan man sikkert akseptere "avvik" i større grad dersom den har noen viktige kvaliteter.

 

NB: Dette er bare en påstand ;)

Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...
2. Hunder som er så skarpe at de vinner kunsthiprøver i Norge utgjør ofte noe annet enn det som er forenelig med ei effektiv jakt på rev etter vår erfaring. Men først og fremst er jeg ute etter å ha feil i denne betraktninga! Jeg tror i mitt sinn at de fleste nye hi-hundeiere burde få impulsene sine fra et annet sted når det gjelder hva en hi-hund skal og bør være da det kommer til en effektiv hi-jakt, og ikke minst en revejakt vi kan forsvare utad.

 

3. Dette med å kunne forsvare det vi driver med utad!

 

Tok meg lov å klippe dette ut i fra Tyskjakt terrier tråden.

 

Nå har ikke jeg så veldig stor erfaring fra Revejakt i naturhi, men har vært på en del kunsthi treninger og kunsthiprøver etterhvert. Og kan være enig i at det som regel er dem skarpe hundene (som også bryter) som får Cert.

 

Hvis jegere ikke vil ha Cert hundene til sprenger jakt, fordi dem som regel blir for skarpe i naturhi, kunne det da vært en ide å forandre reglene litt på hiprøver slik at dem hundene som ikke er av dem skarpeste, men allikevel gjør jobben bra kan få cert.

 

Noen hunder får jo ikke cert fordi dem har for "svake eller for korte" angrep, men resten av jobben gjør dem veldig bra.

Disse hundene kan også veldig ofte kalles ut i fra hiet, men det har jo ikke noe å si på dem norske kunsthiprøvene selv om det burde absolutt vært et pluss synest jeg.

 

Kunsthiprøvene skal jo brukes som avlsgrunnlag er jo meningen og hvis jegere mener at dem hundene som ofte går til Cert er skarpe til å fungere som sprengere er det kanskje noe galt med reglene?

 

Noen som har noen meninger om dette?

Link to comment
Share on other sites

Dette synes jeg var et bra innlegg med bra spørsmål!!

 

Jeg vil gjerne svare litt på dette utifra hva jeg kjenner til har skjedd rundt spørsmålet "hva skal bedømmes som beste hunder på prøve?"

Vi så mange jegere som var innom på treninger, overvar noen prøver og så backet ut fordi de skjønte at de ikke hadde noe på prøve å gjøre med hundene sine i forhold til gode premieringer i min tid i kunst- hi verdenen. Det som var litt betenkelig med dette, var at endel av disse folkene/ hundene var blant de som skyter aller mest rev på vintrene her på østlandet. Stilte man deres hunder på prøve var resultatet allerede gitt, 2. eller eventuellt 1. premie med "for korte angrep, for lite trykk i arbeidet med prøvedyret, middels skarphet" på kritikken. Da det gamle Skogbygda- hiet ennå eksisterte (fram til '06??) var det etterhvert mange jegere som kun trente der. Dette fordi at ved dette hiet fokuserte treneren på jakthunder og ikke prøvehunder, og bryting, det å komme ut på bakken og utkalling var det det blei trent på. Der blei det (såsant det ikke var snakk om prøvehunder) etterstrebet angrep på 20-30 sekunder, ellers ble hunden brutt med kommando eller plate. Dette fordi jegerne der ønsket dette da de så at disse hundene fremdeles hadde lange angrep i naturen, og ønsket å om mulig foredle sprengeregenskapene ved trening på bryting og ut på bakken ved trening på kunsthi. Dette hiet blei desverre ramponert av en eller annen skrudd sjel, men nå tror jeg de er i gang der oppe igjen.

 

Parsonterrier kjenner nok til måten man begynner å presentere hunder for prøvedyr hos de "prøverettede" hi-trenerne. Skarphet ovenfor dyret fremelskes fra de første kontaktene på kassa, og hvis unghunden snur eller beveger seg, setter treneren seg ned og støtter hunden foran gitteret for at den skal "få tilstrekkelig lengde på angrepene, og ikke bli for kort på hylla, bare løpe i hiet osv.." Jeg tror at vi plukker bort endel sprengeremner allerede her! Erfaringene fra 15- 20 sek brytingstreninga i Skogbygda og andre steder er jo at disse hundene kjører mer enn lange nok kontakter mellom hver tur opp på bakken i naturen uansett. Kunsthi- arbeider erfares ikke som direkte overførbare til natur-hi arbeider av de fleste erfarne på begge fronter her på Østlandet.

 

Hva gjorde vi så med denne problematikken i forhold til bedømmelse og trening?

For det første ble det diskutert brennhett både på hi- weekender, prøver og innad i hi- komiteen i Norsk Terrier Klubb. Dette endte opp med et forsøk på en dommerkonferanse (som ikke hadde blitt avholdt på år og dag...) hvor vi skulle ta med gode jakthunder og også hva vi anså som de beste på hi- prøver og jakte med dissei sammen med dommere. Dette for å sammenligne de samme hundene i etterkant på kunst- hi og se om det kom noen klare tendenser. t kan sies at temaet var betent, og at det av diverse grunner som økonomi, praktisk gjennomføring i forhold til når det passet for folket og for terreng/ støverfolk og ikke minst stort påtrykk på kunsthi-virksomheten fra dyrevern/ mattilsyn ble lagt på is...

 

Nå til dags bare jakter jeg med hundene mine. Terriere på jaktprøve skulle jeg ønske jeg fremdeles hadde trua på, men det får bli den dagen klubbene (Dachshund og terrierklubben) ordner naturhiprøver i Norge som bedømming av jakthunder. Kunsthi har for meg kun verdi for introduksjon til hi- vilt for unghunder, som verktøy for å luke ut overskarpe individer uten bryteegenskaper og for trening på utkalling, tid oppå bakken og ro på hunden utenfor hiet. De tre sistnevnte egenskapene betyr mye i praktisk jakt!

Link to comment
Share on other sites

  • 11 months later...

det har vore stille her på tråden ei stund, som liten oppdrettar av TJT som har lagt vekt på mentalitet og dresurbarheit og ikkje minst storleiken på hundane da rasen er blitt veldig stor.

eg har ikkje andre måtar å vurdera mitt avl på en hi-prøvar og tilbakemeldingar fra kvalpekjøparar.

så langt er eg veldig fornøgd.

Nokre av vårt oppdrett og mine avlsdyr har vore på eit fåtals prøvar med max resultat i sverige og finland. pr dd er ALLE over 1 år sporpremiert eller hi-premiert.den eine hannen 10 mnd gammal 3x1 pr hi 1x1 pr blodspor og godkjent ettersøkshund og når eigaren skulle straume hunden på sau så var den redd sauen så den slapp å bli strauma,

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

×
×
  • Create New...