Jump to content

Våpenlovutvalget - arbeidet med ny lov


Tron

Recommended Posts

@raumalaks;

 

Ellers takk, jeg trives godt som jeg har det :lol: ...og for å slå hull på den en gang for alle;

Mine meninger er kun det.

De er basert på erfaringer gjort i alle samfunnslag og over hele kloden, ikke guidede turer i pent utvalgte (etter hva som står på vertens agenda) strøk og en beskyttet oppvekst der det å pakke meninger inn i lag på lag med intetsigende svada samt å unngå å gi media for mye å henge seg opp i før den fremtidige politiske karrieren synes å være den essensielle del av oppdragelsen, og en slik kultur klarer jeg ikke å identifisere meg med.

 

Jeg er klar over at på mange områder mener mange det samme som meg, dette betyr kun at jeg mener det samme som dem og at vi i store trekk er enige.

Det at jeg klarer å sette ord på tanker og meninger (som i sum er et resultat av interaksjon mellom og påvirkning fra ulike mennesker og grupper) betyr ikke annet enn at jeg har gjort det alle burde gjøre, lese flere bøker og tørre å gi blaffen i hva propagandaen påstår man skal synes og tro.

Hvem som mente hva først betyr lite, det er den som setter ord på det i offentligheten som fremstår som en "vinner" eller "taper" alt etter hvem som bedømmer dine meninger.

Prøv å måle "populariteten" av mine/våre meninger på blitz-forum og se selv :mrgreen:

 

Det er ikke lenger er tradisjon i politikken for å kalle en spade for en spade, man beskriver en spade som et eller annet obskurt redskap som kanskje kan benyttes til å forflytte molekylære strukturer av mer eller mindre løs eller fast dog i mindre grad flytende konsistens mellom to eller kanskje flere punkter ved tilføring av en ytre fysisk kraft, men hva den faktisk gjør er egentlig heller ikke så interessant da hovedspørsmålet er om den er miljøfarlig eller kan avgiftsbelegges....

 

Det grunnleggende problemet bak ethvert nytt lovforslag, NOU, JD, POD, politikere og hele hopprennet er at basistanken i alle ledd er at alle må beskyttes fra seg selv på alle områder til de grader at det i mine øyne er latterlig.

Årsaken til dette er slik jeg ser det OSS SELV via den ansvarsfraskrivelsen alle i samfunnet bedriver ved å skylde på JD,POD,helsevesenet,vegvesenet osv, all den (ofte selvpåførte) elendigheten samfunnet opplever på personlig og nasjonalt plan, dette blir en kjempekladd av sutring som skyves oppover i systemet og som til slutt kommer i retur så det suser i form av klissete blobs av panikkartede lover og regler.

 

Vegstandarden i Norge er ikke så all verdens...greit...

At jeg må skifte støtdempere hvert år og understell hvert femte er en direkte årsak av hullete vei da jeg er nødt til å kjøre på denne veien, og som så et ansvar som til syvende og sist sorterer under "trafikksjefens etat".

At jeg kjører for fort på den hullete veien og hopper i fjellveggen er derimot min egen feil, da jeg ikke kjørte etter forholdene...men om jeg klager så får jeg redusert fartsgrense som belønning da man ikke evner å angripe problemet (dårlig vei) og departementet ønsker ikke å få skylden for at jeg ikke evner å redusere farten etter forholdene (dårlig dømmekraft) og ergo må jeg og andre beskyttes mot meg selv i form av lov...

At jeg bryter fartsgrensen og allikevel klarer å kverke meg selv spiller ingen rolle, for da har jeg gjort noe ulovlig.

Samme med promillegrense til sjøs, vi har da i alle år tuslet rundt med både ei og ti innabords og ALDRI hatt et uhell av den grunn.

Så begynner båtboomen og "alle" skal ha seg båt og drikke på sjøen; det er dømt til å gå filleveien når en befolkning totalt blottet for båtvett, maritim kunnskap OG selvinnsikt kollektivt og med 19 i promille hopper på sjøen; ergo forbud...

 

Man kan skrive side opp og side ned; det koker ned til dette:

Sunt bondevett, på personlig, lokalt og nasjonalt plan, har gått til helvete...

Link to comment
Share on other sites

  • Replies 858
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Så enkelt er det ikke bare. Men Artikkelen for Harward Journal of Law & public Policy, som heter "would banning firearms reduce murser& suicide?" av Don B. Kates og Gary Mauser er konklusjonen at man ikke kan finne nen sammenheng mellom våpenkriminalitet (Dvs mord, legemsbeskading osv og også selvmord) og hvor strengt lovverket er.

Det er vel mer som tyder på at der samfunn med store forskjeller mellom rike og fattige som har økt problem med kriminalitet (Jfr USA og tildels UK) slik at legale våpen i seg selv står for forsvinnende lite, statistisk sett, problemer for et samfunn.

Dette trenger man da ikke noen veldig utredning for å skjønne, det er bare å se ut av vinduet at det er sosiale problemer og ikke våpen som er den virkelige hovedårsaken til drap, men det er enkelt å latterliggjøre statistikker som taler til vår fordel, like enkelt som å latterliggjøre Youtube-klipp som faktisk inneholder normale menneskers personlige meninger om et forfeilet system, om enn aldri så lite PK (hvem er det forøvrig som setter agendaen for hva som er PK? Bukken til havresekken igjen, que?).

Sosiale problemer har man mye større vilje mot å reparere enn å innføre nye forbud og regler da dette ville medføre et oppgjør med en forfeilet politikk på så mange områder at det ville kreve store omlegginger og politiske hoderullinger an mass...

Man sørger heller for at propagandaen hauser opp den politisk korrekte versjonen og det er at våpen er rene skjære terrorverktøy og ingenting annet og derfor er det lett å forby det man måtte ønske.

Propagandamaskineriet er så lett å lede at det er skremmende, en subtil uttalelse som tolkes i riktig retning av sensasjonshungrige journalister så har man oppnådd poenget.

Det man burde gjøre er å innføre et forbud mot sensasjonsjournalistikk og legge ned internett...

 

Her er et resultat av medias påvirkningskraft på SAUENE!

Les for sikkerhets skyld kommentarfeltet; der står oppskriften på smør..om panikken skulle ramme i løpet av artikkelen...

http://www.dagbladet.no/2011/12/11/nyhe ... /19375784/" target="_blank" target="_blank" target="_blank

 

Jeg drar til statene over jul, er faen så flau på nordmenns vegne, jeg fikk så øra flagra på en pub i Louisiana (takk faen humoristisk ment men likevel) da Obama fikk fredsprisen og dette blir ikke bedre...

 

Hvor lang tid ville det ta, med en massiv mediakampanje, for politikerne å overbevise folket om at våpen er HELT OK og burde være en naturlig del av hverdagen, om de bestemte seg for det?

Sett i lys av ovenstående ca 2 dager?

Har forøvrig en pent brukt AR og et halvkilo setersmør rimelig til salgs...

Link to comment
Share on other sites

At jeg bryter fartsgrensen og allikevel klarer å kverke meg selv spiller ingen rolle, for da har jeg gjort noe ulovlig.

Samme med promillegrense til sjøs, vi har da i alle år tuslet rundt med både ei og ti innabords og ALDRI hatt et uhell av den grunn.

Så begynner båtboomen og "alle" skal ha seg båt og drikke på sjøen; det er dømt til å gå filleveien når en befolkning totalt blottet for båtvett, maritim kunnskap OG selvinnsikt kollektivt og med 19 i promille hopper på sjøen; ergo forbud...

 

Man kan skrive side opp og side ned; det koker ned til dette:

Sunt bondevett, på personlig, lokalt og nasjonalt plan, har gått til helvete...

 

Hadde du bare skadet deg selv ved å kjøre for fort eller i fylla, så hadde jeg vært helt enig med deg. Men her i den virkelige verden er du helt på bærtur.

 

Altså, du sitter i fullt alvor og sier at "vi trenger ikke lover og regler, bare fornuftig oppførsel". Søtt, men så utopisk at det gjør vondt.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har nå lest gjennom lovforslaget og har reagert på en del ting, og tenkte jeg kan summere det her. Jeg regner ikke med at det er noen som er enig med meg i alt, men poenget var å se på hva grunnlagene for forslagene var og hvordan dette vil påvirke våpeneiere. Jeg har også sett på muligheten hvordan noen forslag som virker relativt uskydlige nå kan bli brukt senere til å gjøre det vanskelig å erverve og eie våpen senere med grunnlag på hva som har blitt gjort I andre land med lignende lover og regler.

 

Bakgrunn: En av bakgrunnene for det nye lovforslaget er å løfte flere viktige prinsipper fra forskrift til lov. Det er noe jeg støtter, men samtig så er det en liste på 19 punkter som kan reguleres gjennom forskrifter. Det skulle være mulig å definere disse i en ny lov og ikke i forskrift. Det vil være lettere for de fleste om alle regler og lover anngående våpen var samlet på en plass, og dette er en god mulighet til å gjøre nå.

 

Våpenregister og avgifter: Det er jo noe som vil påvirke ALLE våpeneiere, men det er ikke all som synes det er så viktig siden man anntar at kostnadene vil bli såpass lave det ikke vil ha noen betydning. Det man kanskje må spørre seg er hvorfor man trenger et register. Rapporten skriver at man må ha et register for å ha kontroll på hvor mange våpen (og anntakeligvis hvilke typer våpen) folk eier. Jeg synes ikke det er god nok grunn. Våpen i seg selv er ikke ikke skadelig, men det er klart at kriminelle og enkelte andre ikke bør kunne eie våpen. Kan JD eller POD vise til statistikk eller eksempler for at et slikt register har merkbar effekt på kriminalitet, som er det eneste grunnlaget jeg personlig synes det er grunnlag for et register for. Hvis det ikke er data I Norge for dette, man man kanskje se hvordan dette er gjort i andre land. Man må jo ikke set bort I fra at et slikt register vil bli mye dyrere enn det man sier nå. Man må også huske på at land der man har først innført registrerings plikt på våpen, har man senere inndratt våpenene senere. Hvis man bare står på sidelinjen og ikke kjemper imot nå, så vil bare våpeneiere's rettigheter bare bli innskrenket mer og mer. Vi har gått fra å ha en konge (Christian IV) som pålå alle bønder til å ha kruttvåpen, til nå å dokumentere at man har et behov for det. Våpenloven fra 1927 tillot også at man kunne erverve revolver eller pistol (under 20cm) til selvforsvar, det kan man ikke nå lenger.

Hvis det er så viktig med registrering av våpen, kanskje det er noe som bør gjøres av våpenforhandlere tar seg av den oppgaven, slik det blir gjort I USA. Dette vil selvsagt påføre litt mere arbeid og kostnader for våpenforhandlere, men det er jo noe de kan justere med prisen på deres produckter og ansees som en del av kostnader med å drive handel. Jeg er ganske sikker på at våpenforhandlere kan gjøre denne jobben bedre og billigere enn staten. Våpenforhandlere er for såvidt pålagt å rapportere kjøp og salg til politiet i dag, så det vil ikke være så store forandringer.

For å forenkle et slikt register kan man vurdere om det er nødvendig med registrering av løp.

Det nevnes også at det skal være registrering av ammunisjon. Dette bør ikke gjennomføres siden det vil bli veldig vanskelig å kontrollere og ha oversikt over et slikt register.

Det foreslås også at kongen kan fastsette gebyr for erverving, registrering, og kvalitetskontroll. Det står ikke noe om hva inntekten av dette vil bli brukt til eller hva grunnlaget vil bli. Man må ikke se bort ifra at et slikt gebyr kan bli brukt som redskap for å gjøre det økonomisk vanskelig å eie enkelte våpen.

 

 

Behov for å erverve å eie våpen: Det nye lovforslaget foreslår at politimesteren “kan” gi tillatelse til å eie å erverve våpen hvis søker kan dokumentere et behov. Dette er en stor forandring fra dagen's regler der politimesteren “skal” gi tillatelse hvis søkeren kan dokumentere et behov. Behovet bør inn i lovteksten og bør ikke vurderes av politimesteren, men mindre han kan dokumentere at søkeren ikke har et behov eller ikke er skikket til å erverve eller å eie våpen. “Skikkethet” bør dessuten definieres I lov. Hvis dagen's forslag blir gjennomført vil det være vanskelig å få likhet I loven for alle siden den enkelte politimesteren kan gi avslag på søknader uten god grunn. Dagen's regelverk tillater at en våpeneier kun har 6 jaktvåpen, men mindre jegeren kan dokumentere at han/hun har et stort behov for flere våpen. Men mindre det kan vises til hvilke problemer det vil medføre at våpeneiere kan erverve flere enn 6 våpen, så bør dette kanskje heves til 8 eller 10 våpen. Det er med andre ord praktisk å ha et bedre utvalg i våpen til jakt hvis jegeren jakter flere arter med samme type våpen. For eksempel er det ofte være gunstig å bruke en hagle med kort løp til jakt i tett skog, eller en O/U hagle til rypejakt på fjellet, eller en hagle med extra langt løp til jakt på and og gås. Dessuten drar nordmenn ofte til utlandet på jakt etter dyr som ikke finnes I Norge, og det er ofte ikke lov å jakte med kaliber som er praktisk og vanlig og brukes I Norge. Det bør være jegeren's behov for våpen som bør bestemme hvor mange våpen man kan eie, og ikke samfunnet's behov som det ble skrevet I lovforslaget.

I enkelte konkuranser så er det også nødvendig med to identiske våpen (to revolvere I SASS), og disse vil bli spesielt hardt rammet.

Det er også foreslått at politimesteren “skal” tilbakekalle våpen dersom behovet ikke lenger er tilstede. En person's behov kan forandre seg over tiden, og det er ikke riktig at en person eiendeler som er ervervet på lovlig vis kan bli fratatt pågrunn at det behovet, ifølge politimesteren, ikke lenger er til stede.

 

Halvautomatiske våpen og magasin med høy kapasitet: Det er også foreslått forandringene som vil gjøre strengere å erverve å eie halvautomatiske rifler og magasin (rifle og pistol) med høy kapasitet. Slike våpen er ofte egnet til jakt, noe som også er nevnt i rapporten, men det er ikke veldig utbredt i Norge med denne type våpen til jakt i Norge. De som vil bli rammet hardest er de som driver med IPSC (International Practical Shooting Confederation) eller “Praktisk Skyting” som det blir kaldt I Norge. Å kalde dette stridsskyting er en dårlig beskrivelse. Selv om dette er en relativt liten sport I Norge (ca. 2000), så er dette en veldig seriøs gruppe som har investert mye tid og ikke minst penger I utstyr og der våpensikkerhet blir høyt prioritert. I enkelte divisjoner i pistol er det nulig å bruke magasin med opp imot 30 skudd ifølge internasjonale regler. Forbud av magasin med høy kapasitet vil også ha en veldig stor negativ påvirkning på dem som driver på høyt nivå og konkurerer internasjonalt. Det er heller ikke praktisk å registrere magasin siden de ikke er merket med serienummer i dag og magasiner er slitedeler som må skiftes etter mye bruk. Hvis det kan gis en god grunn til at tilgang til slike magasin må reguleres kan det foreslås at det blir gjort med at våpeneieren får “lisens” på å eie magasin med høy kapasitet. Dette har blitt gjort i delstaten Massachusetts I USA, og det har ikke vært nevneverdige problemer med dette for myndighetene (våpeneiere liker selvsagt ikke denne restriksjonen). Det nevnes også at et våpen's “karakter” bør bli vudert, slik som: skuddtakt, om ekstra utstyr (lykt, kikkersikte, bojonett ) kan monteres. Dette bør ikke bli vurdert siden halv og halvautomatiske våpen er allerede regulert. Bajonett er ikke noe som blir brukt alikevel, men kikkertsikte er noe som er vanlig på de fleste faktrifler. En lykt kan man sette på alle våpen hvis man vil, og en slik regulering er ikke praktisk.

Det bør kanskje også vurderes om regler anngående halvautomatiske rifler bare bør gjelde for halvautomatiske rifler større enn .22 rimfire (for eksempel Ruger 10/22) siden denne type ammunisjon har relativt lite energi og oftest blir brukt til blink eller småvilt og ikke til kriminelle handlinger.

 

Registrering av våpendeler: Hvis et nytt våpenregister blir innført, så bør det ikke gjøres mer komplisert enn det trenger å være. Det burde være tilfredsstillende at låsekassen, og ikke pipen, registreres.

 

Hindre kriminelle fra å få tilgang på våpen: De fleste som eier våpen I Norge er lovlydge borgere som har gjennomgått en evaluering av politiet før han/hun har kunnet erverve våpen. Det nye forslaget kan gjøre det enda vanskeligere (og dyrere) å eie og erverve våpen, men det er lagt lite vekt på å gjøre noe for å forhindre at kriminelle får tak i våpen og sørge for at de blir straffet hardt. Kanskje det vil være en god ide at man må levere fingeravtrykk når man søker om erverstillatelse. Dette kan forhindre at enkelte personer med som ikke har rent mel i posen vil søke, eller at saker under etterforskning kan få en ny ledetråd. Det kan nevnes at fingeravtrykk er i dag vanlig ved søknad om bæretillatelse på håndvåpen I USA.

 

Det har nå blitt lagt inn over 500 innlegg i denne tråden, og de fleste av dem i uka siden forslaget ble lagt frem. Det er kanskje “snart” på tide å kontakte dem som representerer oss (kanskje både JD og jakt/våpen organisasjoner) våpeneiere med hva vi brenner mest for, eller er dette noe som bør diskuteres mye mer? Seriøse kommentarer og forslag er oppfordret :-)

Link to comment
Share on other sites

Et godt innspill mandaitten, men noen kometarer har jeg da (Som har vært innvolvert i prossessen som represntant i organisasjonenens referansegruppe)

Rapporten skriver at man må ha et register for å ha kontroll på hvor mange våpen (og anntakeligvis hvilke typer våpen) folk eier. Jeg synes ikke det er god nok grunn. Våpen i seg selv er ikke ikke skadelig, men det er klart at kriminelle og enkelte andre ikke bør kunne eie våpen. Kan JD eller POD vise til statistikk eller eksempler for at et slikt register har merkbar effekt på kriminalitet, som er det eneste grunnlaget jeg personlig synes det er grunnlag for et register for.

 

Våpenlov utvalget skriver selv om dette : (S 67, punkt 8.1 )¨

 

Når man vet at den store majoritet

våpeninnehavere er lovlydige og ansvarsbevisste mennesker, er det ikke vanskelig å forstå at

det kan oppleves urimelig for disse å måtte forholde seg til et regelverk som synes å ha fokus

på dem som er uskikket til å ha våpen. Likevel er det viktig at regleverket utformes på en slik

må at man hindrer at personer som ikke bør inneha skytevåpen mv. er i besittelse av disse.

Utvalget har forsøkt å finne fram til smidige og gode løsninger som imøtekommer legitime

behov for skytevåpen og andre rimelige grunner for å erverve og inneha våpen, samtidig som

hjemmelen for samfunnets nødvendige kontroll og inngrep forankres tydelig i loven på en

måte som gir forutsigbare løsninger.

 

Det er dermed den realitet vi må forholde oss til, enige eller uenige med utgangspunktet.

 

Hvis det er så viktig med registrering av våpen, kanskje det er noe som bør gjøres av våpenforhandlere tar seg av den oppgaven, slik det blir gjort I USA.

Nå er ikke en "background check" det samme som et våpenregister men det løser noen av problemene rundt samfunnets behov å hindre uskikkede å få tak i våpen. Men hvordan skal salg mellom privatpersoner eventuelt løses? Registret er der, og det er den realiteten vi må forholde oss til. Det er nok hvorvidt en skal betale og eventuelt hvor mye, som er den kampens kjerne.

 

 

Det nye lovforslaget foreslår at politimesteren “kan” gi tillatelse til å eie å erverve våpen hvis søker kan dokumentere et behov. Dette er en stor forandring fra dagen's regler der politimesteren “skal” gi tillatelse hvis søkeren kan dokumentere et behov.

 

Begrepet "kan gi tiltelse" er en også i dagens våpenlov. Så selv om intensjonen i den kanskje var skal, er det ikke noe teoretisk endring her, men en forskyving av ansvaret fra politimester til søker som skal godtgjøre behov.

Våpenlovesn §7

...Tillatelse kan bare gis edruelige og pålitelige personer som har behov eller annen rimelig grunn for å ha skytevåpen, og som ikke av særlige grunner kan ansees som uskikket til det...

 

Men flisespikkeri på dette endrer ikke noe. Spørsmålet er om det er ønskelig å drive kampanjer for å prøve å endre denne forsyningen, eventuelt å hindre at et verre alternativ blir realitet.

 

I enkelte konkuranser så er det også nødvendig med to identiske våpen (to revolvere I SASS), og disse vil bli spesielt hardt rammet.

 

I avsnittet ditt om jaktvåpengrderoben (Som er et forskrifts anliggende) så virker det som om du blander veldig mye sammen. Jaktvåpengarderoben har ingenting med konkurransevåpen å gjøre, og det er ikke meg bekjent satt noe tak eller antall begrensning på våpen ervervet til konkurranse. Så det er lite endringer i så måte.

 

Det er også foreslått forandringene som vil gjøre strengere å erverve å eie halvautomatiske rifler og magasin (rifle og pistol) med høy kapasitet.

Definitvt, men alterativet til den stregne reguleringen er at det forbys. Utvalget har selv fortalt at det er NFPS og NROFs egne inspill og forslag til innstramminger som gjorde at man vlagte å åpne for at man kan fortsette å drive konkuranse / idret med skytevåpen som har behov for magasiner som er større en henholdsvis 10 skudd for rifle og 20 skudd for pistol.

 

Det er heller ikke praktisk å registrere magasin siden de ikke er merket med serienummer i dag og magasiner er slitedeler som må skiftes etter mye bruk. Hvis det kan gis en god grunn til at tilgang til slike magasin må reguleres kan det foreslås at det blir gjort med at våpeneieren får “lisens” på å eie magasin med høy kapasitet.

 

Den "gode grunnen" er gitt - Som sagt er nok det reele alternativet at man bare forbyr det. Men vi er helt på linje med at det er mye enklere å lisensierer de skyttere som har behov, en fysisk registrering av magasiner. det vil også begrense mengden med arbeid som kreves, og kanskje føre til mindre budsjetter med laverer avgift. For meg forekommer dette som en av de virkelige "kampsakene" fremover mot ny lov.

 

Heldigvis sitter organisasjonen forstsatt "sammen" og det er intensjoen å ha et møte i januar hvor man skal se på fremtidsutsiktene.

Link to comment
Share on other sites

Addendum.

 

Når man i denne sammenheng snakker om å hindre kriminelle å få tak i våpen fra skytter siden, så er det opplagt at Utvalgets medlemmer ikke tror at man kan hindre kriminelle å få tak i våpen ved lov. Derimot ønsker man å begrense enda mer det lille misbruket av legale våpen som skjer, samt å hindre "terorister" å enkelt skaffe seg svært effektive våpen.

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror nok media blir et viktig sted for den videre utviklingen av våpenloven ja.

Som jeg har sagt før, skal man støtte skyttersaken - rekrutter en skytter.

 

Godt sagt Hassel. Har på følelsen att dette kan ramme NFPS harest, spesielt med tanke på praktisk rifle.

Jo flere som står som medlemmer i forbundet jo bedre vil det vel være?

Kommer til å melde meg inn selv i morgen uansett.

Link to comment
Share on other sites

>samt å hindre "terorister" å enkelt skaffe seg svært effektive våpen.

 

Svært effektive våpen vil nok finnes uansett, enkelt å få taki og. for prisen av en Mini-14 får du en AG3, og kansje noen granater, som jeg fikk røddig informert i forsvaret.

 

Det er helt klart mulig å få tak i illegale våpen, men det virker som folk flest tror det er latterlig mye enklere enn hva det faktisk er. Samtidig som det åpner deg for å dukke opp på radaren til noen, tvinger deg til å ta risikoer og involvere flere som potensielt kan angi deg.

Link to comment
Share on other sites

Svært effektive våpen vil nok finnes uansett, enkelt å få taki og. for prisen av en Mini-14 får du en AG3, og kansje noen granater, som jeg fikk røddig informert i forsvaret.

Om det er så billig og lett å skaffe seg illegale våpen.. hvordan kan det ha seg at Nokas ranererne ble tatt for mord på en politimann nettopp fordi de ikke kvittet seg med våpna? Hvorfor er våpen våpenbeslag hos Hells Angels av en dreyse 32 acp, O/U hagler uten forskjefte, Avsaget hagle, noen slitne krigscolter, en pardini konkuranse pistol, en gammel MP40, en nesten antikk spansk S&W 1890 tals kopi + en glock og en moderen S&W snub-nose?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10021226

 

Jeg håper vi inderlig kan la denne myten ligge i ro. Det har unsett liten påvirkning på arbeidet rundt loven nå, og vil kun egne seg til å tappe energi ut av de områdene vi har en påvirkningskraft.

Link to comment
Share on other sites

Er vel strengt tatt en morini cm22, er ikke sikkert de rivaliserende mc gutta har skjønt det var et våpen en gang, sånn sett er vel airsoft våpen mere egnet til å skremme....

 

Men ja det er da vel bra at det tydeligvis er vanskelig å få fatt i våpen for kriminelle?

Link to comment
Share on other sites

Takk for stort sett positive komentarer og forslag. Mitt forrige innleg var selvsagt ikke ment som endelig lovforslag (noe jeg ikke tror noen anntok det for heller), men får å prøve å samle fokus til det som man kanskje kan bli enig i er viktigst for de fleste.

Jeg skal prøve å svare så godt jeg kan :-)

 

Anngående Hassel's kommentar om registrering av våpen i USA, så fungerer det slik. Det er Federal lov og i tilleg State lov og i enkelte tilfeller lokale lover som må overholdes. Federal lov pålegger at så fort et våpen har fått et serienummer, så skal det registres med ATF (Alcohol, Tobacco, and Firearms). Når våpenet kanskje blir sendt til en distributør, skal ATF få beskjed om det. Når det sendes til en forhandler, skal ATF også få beskjed. Når et våpen så selges til en privat person, så må selgeren (våpenforhandleren) dokumentere salget og gjøre en NICS (National Instant background Check System) background check. Dette en en stor database vedlikeholdt av FBI som har data fra hele USA. Denne sjekken kan gjøres over telefon og tar bare noen få sekunder å få svar på. Forhandleren er pålagt å ha dokument på handelen i minst 7 år og hvis ATF møter opp så er det best man har papirene i orden. Forhandler er med andre ord pålagt å både gjøre en bakgrunnssjekk og dokumentere handelen. Det er dette dokumentet de da må vise til:

http://www.atf.gov/forms/download/atf-f-4473-1.pdf

 

Salg mellom private personer er et ømt tema, og det kalles også Gun Show Loophole, som egentlig er en feil beskrivelse siden våpenforhandlere må følge samme regler på et Gun Show som de må i butikken sin. Private salg er derimot ikke regulert av Federal lov, så lenge det skjer innen samme stat. Bakgrunnen tror jeg at Federal lov ikke kan bestemme hva delstatene kan og ikke kan gjøre. Dette har mange stater valgt å regulere selv ved å pålegge våpentransaksjoner enten skjer gjennom en forhandler som om våpenet skulle blitt kjøpt fra dem, eller at politiet er involvert. Det ble litt utenom tema, men det var på svar om hvordan det fungerer i USA. Man kunne jo gjøre det samme i Norge slik at private salg måtte gjennomføres via våpenforhandler for muligens et gebyr. Tror kanskje de fleste heller vil at pengene går til en forhandler enn at de går i det store sluket.

 

Anngående kan-skal så tror jeg man må se til tolkningen av loven. På side 85 og 86 i rapporten står det:

Utvalgets mindretall, medlemmene Dedichen og Tønnessen, finner på sin side å legge

avgjørende vekt på lovens ordlyd tolket i lys av lovens forarbeider. Utgangspunktet i

våpenloven §§ 7 og 8 er at den som vil kjøpe våpen må ha politimesterens tillatelse. Fordi

utgangspunktet er at alle borgere kan søke om tillatelse og i utgangspunktet er kvalifiserte til å

få det, er begrensningene formulert som en innskrenkning i hvilke søkere politimesteren kan

gi slik tillatelse. Dette er et sentralt poeng; alle kan søke, det er politimesterens handlefrihet til

å gi tillatelse som er innskrenket. Det er også dermed politimesteren som må dokumentere at

lovens vilkår ikke er oppfylt. Reglene i §§ 7 og 8 kan dermed ikke ses som regler om

dispensasjon fra noe som i utgangspunktet er forbudt. Lovens forarbeider81 inneholder

gjentatte formuleringer som klart viser dette:

Innstillingen side 18, kapittel 5. Hovedpunkter i utvalgets forslag, punkt a om

generelle bemerkninger: ”Man bør på den ene side ha en tilstrekkelig effektiv kontroll.

På den annen side bør man søke å imøtekomme den enkeltes interesse i å få dekket sitt

legale og rimelige behov for skytevåpen på en enkel og praktisk måte.”

Innstillingen side 27, kapittel 4. Behov eller annen rimelig grunn: ”Utvalgets

forutsetning for de i utkastets paragraf 8 oppstilte vilkår på dette punkt er at de bør

praktiseres med rimelig skjønn og at det ikke legges større vansker i veien for

anskaffelse av skytevåpen enn sikkerhets- og kontrollmessige grunner gjør nødvendig”

Innstillingen side 29, kapittel 8, Besittelse av skytevåpen, punkt a om besittelsestillatelse

(våpenkort): ”Mot innføring av våpenkort taler det at våpeneierne vil være

interessert i at det er forbundet med så få formaliteter som mulig å skaffe seg og

besitte skytevåpen. Man må videre ta hensyn til det merarbeid som ordningen vil

medføre for myndighetene og det er selvsagt at man ikke bør ha andre eller flere

restriksjoner enn strengt tatt nødvendig.”

Samtlige av de ovenfor nevnte utsagn må tolkes i lys av den ”tidskoloritt” som ordene er

brukt i. Dersom det hadde vært ønskelig at sivilt eide våpen skulle være forbudt, og bare tillatt

etter dispensasjon, hadde det vært en enkel sak å uttrykke dette på en direkte måte i §§ 7 og 8

– men det verken ville eller ønsket man. Det kan derfor søkes om tillatelse på samme måte

som det søkes om tillatelse til å få førerkort, noe man også har rett til å få når man fyller de

oppstilte vilkårene, med en tilsvarende plikt for rette myndighet til å utstede førerkort.

Politimesterens adgang til å gi tillatelse er innskrenket ved at loven sier at tillatelse ”kan bare

gis (…)”, noe som klart peker på at utgangspunktet er at tillatelse skal gis.

 

Det er mulig det ikke blir store forandringer i det nye lovforslaget, men det er noe som man bør være oppmerksom på. Jeg oppfatter tolkningen av dagens lov at våpeneiere har relativt gode rettigheter når det gjelder erverv av iallefall enkelte våpen, og man bør ikke gjøre det mere restriktivt.

 

Anngående anntall våpen. Det er mulig Hassel har rett der siden jeg anntakeligvis tenkte på dagens våpenforskrift som sier følgende i paragraf 13:

Til øvelses- og konkurranceskyting med pistol og revolver er det tillatt å erverve ett våpen per program utarbeidet av godkjent skytterorganisasjon. Hvor den godkjente skytterorganisasjonens krav til spesifikasjoner på våpen til øvelses- og kokurranseskyting med pisto og revolver er identiske for flere programmer i samme eller andre godkjente skytterorganisasjoner, tillates the kun å erverve pg inneha etter våpen i disse programmene.

Nå anngår ikke dette meg personlig, og jeg vet ikke hvordan dette er blitt realitet i dag. Jeg vet at SASS bruker to revolvere i dag, men det er jo selvsagt mulig at politimesteren i dag har gitt unntak av det som står i loven. Jeg synes likevel man bør diskutere det siden det kanskje vil bli vanskeligere å få slike unntak med ny våpenlov. Man må ikke stå med ryggen mot veggen og bare prøve å forsvare de rettighetene man har i dag, men også tenke på at man kanskje bør FORSTERKE noen av de rettigheten våpeneiere i dag har når man først skal skrive ny lov.

 

Svært effektive våpen vil nok finnes uansett, enkelt å få taki og. for prisen av en Mini-14 får du en AG3, og kansje noen granater, som jeg fikk røddig informert i forsvaret.

Da vil jeg kanskje forsiktig nevne at hvis det er så lett å få tak i at man annmelder de som driver med slikt. Det er tross alt disse lovbrytere som gjør det vanskeligere for de som gjerne vil eie og bruke våpen til lovlig vis.

Link to comment
Share on other sites

Når man først snakker om behov for å eie våpen, så tenkte jeg at jeg måtte sette det litt på spissen da jeg snakket med en fetter i dag som har hatt særdeles lite lykke i jakta i år. Jeg sa at hvis det nye lovforslaget gikk gjennom kom han til å miste alle våpene han eier siden han ikke kan dokumentere behov siden han ikke får noe på jakt alikevel...

Link to comment
Share on other sites

At jeg bryter fartsgrensen og allikevel klarer å kverke meg selv spiller ingen rolle, for da har jeg gjort noe ulovlig.

Samme med promillegrense til sjøs, vi har da i alle år tuslet rundt med både ei og ti innabords og ALDRI hatt et uhell av den grunn.

Så begynner båtboomen og "alle" skal ha seg båt og drikke på sjøen; det er dømt til å gå filleveien når en befolkning totalt blottet for båtvett, maritim kunnskap OG selvinnsikt kollektivt og med 19 i promille hopper på sjøen; ergo forbud...

 

Man kan skrive side opp og side ned; det koker ned til dette:

Sunt bondevett, på personlig, lokalt og nasjonalt plan, har gått til helvete...

 

Hadde du bare skadet deg selv ved å kjøre for fort eller i fylla, så hadde jeg vært helt enig med deg. Men her i den virkelige verden er du helt på bærtur.

 

Altså, du sitter i fullt alvor og sier at "vi trenger ikke lover og regler, bare fornuftig oppførsel". Søtt, men så utopisk at det gjør vondt.

Les hva jeg skriver...

Jeg skriver at så lenge ulykker ikke skjer så er det ikke behov for lover, så fort "den gemene hops" kollektive idioti begynner å gjøre seg gjeldende på negative statistikker så gir dette seg utslag i nye lover for nettopp å avverge nevnte idioti gjennom lov.

Problemet er bare at ett sted må grensen gå for hvor mye man kan beskyttes mot seg selv, for ellers ender man opp med å måtte pakkes inn i vatt og redningsvest hver gang man skal hente posten....

Når det gjelder å være på bærtur på sjøen så har jeg plukket opp såpass mange pappskaller at jeg tror jeg har den statistikken på min side...

Link to comment
Share on other sites

@Mandalitten... jeg har en sterk følelse av at du ikke bor i Norge, eller kjenner til gjengs praktisk her på berget.

Og da blir det noen bom i argumenteringen din.

Fint med en allright gjenomgang av amerikansk lovgiving, men det er nok svært lite relevant for noe som helst, i forhold til tiden melleom lovforslag og endelig lov. Vi har et søknadsbasert behovssystem for ewrverv av våpen og et nasjonalt våpenregister. Det er svært lite som er endre der i prakis. Du nevner stadig vekk SASS, i Norge administreres Cowboy action Shooting av Scandinavian Western Shooters, som har vært godkjent skytterforbund siden 2000 og det har nasjonalt aldri vært noe problem å få innvilget 2 like single action revolvere til de forskjellig klassene, så lenge man har aktivitet. (jeg har vel... eh... 9 SA revolvere til CAS bruk og noen hagler, rifler osv, men er også svært aktiv) Rundskrivet om aktivitet (nå hevet til forskrift) er også åpen for erverv av reserve våpen til konkuranse skyttere. Så, sett i lys av andre lands våpenlogvgivning har vi ikek en spesielt restriktiv våpenlovgiving. Videre er det ikke så mye endringer til denn praksisen.

Men det er en dreing fra Negativ lov (Dvs at myndighetene må gjøre noe forbudt, ellers er det lov) til Postiv lovgiving (Dvs at myndigheten må tilate noe for at det skal være lov). Jeg er nok 100% enig med Utvalgets Lucien Dedichen og har diskutert det med ham, at det er uheldig - men det er slik utvalgets flertall mente ansvaret for våpenierskap bør forvaltes.

 

Når man først snakker om behov for å eie våpen, så tenkte jeg at jeg måtte sette det litt på spissen da jeg snakket med en fetter i dag som har hatt særdeles lite lykke i jakta i år. Jeg sa at hvis det nye lovforslaget gikk gjennom kom han til å miste alle våpene han eier siden han ikke kan dokumentere behov siden han ikke får noe på jakt alikevel...

 

Slike ting er med på undergrave det arbeidet som nå må gjøres - det er altså ingen ting i forslaget som kan tolkes i den retning. Jakt dokumenters med løst jegerkort ikke ved bytte. Skjønner det er humoristisk ment, men i en ømtålelig sak som diskusjonen rundt våpenelov er, vil det bare bli misforstått etter behov. Det vil ikke forundre meg om det snart dukekr opp tråder eller innelgg om hvor kjipe mynsighetene er, fordi de krever at du skal få bytte under jakta om du skal beholde våpna.

Link to comment
Share on other sites

Det man kanskje må spørre seg er hvorfor man trenger et register. Rapporten skriver at man må ha et register for å ha kontroll på hvor mange våpen (og anntakeligvis hvilke typer våpen) folk eier. Jeg synes ikke det er god nok grunn. Våpen i seg selv er ikke ikke skadelig, men det er klart at kriminelle og enkelte andre ikke bør kunne eie våpen.

 

Korleis kan ein hindre t.d. deg i å selge dine våpen til kriminelle dersom ingen veit kva våpen du har kjøpt? Eg vil påstå at det er dette - saman med trusselen om kontroll og heimebesøk - som gjer at lekkasjen av lovlige våpen til kriminelle miljø er så liten som den er.

Link to comment
Share on other sites

Problemet er bare at ett sted må grensen gå for hvor mye man kan beskyttes mot seg selv, for ellers ender man opp med å måtte pakkes inn i vatt og redningsvest hver gang man skal hente posten....

Når det gjelder å være på bærtur på sjøen så har jeg plukket opp såpass mange pappskaller at jeg tror jeg har den statistikken på min side...

 

Alle er enige i at grensen må gå et sted, hele poenget er å diskutere hvor.

Link to comment
Share on other sites

....... Jakt dokumenters med løst jegerkort ikke ved bytte.......
regner med at du her mener jegeravgiftskort...Sitatet er tatt ut av sin sammenheng, og jeg skjønte hva du egentlig ville fram til. Men tankene gikk videre til et rart innspill av en annen, som hevdet at det var for mange "passive jegere".

 

Hva er en passiv jeger? Er det en som ikke har betalt jegeravgiften siste år? Siste 2 år? ....3 år? For enkelte er jakt en hobby som ikke nødvendigvis må gjennomføres hvert år.

Mener det var den samme som mente at man fikk vekk noen av disse ved å sette veldig høy engangsavgift. Det er godt mulig, men samtidig skyter man seg selv i foten, ved at rekrutteringen vil utebli, og skytesporten, og jakt som en folkelig fritidssyssel vil dø i løpet av få tiår. Skremmende innstilling fra "en av oss"

Link to comment
Share on other sites

regner med at du her mener jegeravgiftskort...Sitatet er tatt ut av sin sammenheng, og jeg skjønte hva du egentlig ville fram til. Men tankene gikk videre til et rart innspill av en annen, som hevdet at det var for mange "passive jegere".

Nettopp - før man løser problemet med "passive jegere" må man faktisk vite hva dette problemet er, og kanksje ikke minst, er det et problem? Fatter har hatt hagla i skappet i en del år, n å med en lang periode med fisking og barnebarn på tapeten.

Men det hindrer da ikke gamlen å finne frem hagla for en kjapp tur i skauen bak hytta når anledningen byr seg. Er han da passiv, eller aktiv? Er det et problem at han har ei lovlig uregistrert hagle i skapet som ike har blitt brukt på noen år? osv.

 

Hvilke problemer er det egenltig vi vil løse, og har det noen hensikt?

Link to comment
Share on other sites

Jeg spurte i tråden under, når de forskjellige forbundene ble dannet.

viewtopic.php?f=59&t=63967&p=692741#p692741

 

DFS 1893

NROF 1896 (Når ble de godkjent som grunn for å ha våpen?)

NSF 1946

NBF 1957 (Bedrifts idrett)

NJFF ca. 1963 (etter diverse sammenslåinger)

NFPS 1979

NMF 1981

NSU 1983

NSSF 1983 (skiskytting)

SWS 2000

NBSF 2009

 

Det som er interessant med denne listen er å se på NFPS, det er etter norsk målestokk faktisk et gammelt forbund. Også tatt med i betraktningen at dette er tiden de stort sett ble opprettet og ikke nødvendigvis godkjent.

At POD prøver å bruke betegnelsen Stridsskytterligaen, vel de het faktisk det før de endret navnet til Praktisk skyting i 1979.

 

Fra 1974 til 1979 het det Stridskytterligaen. (Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Norges_For ... sk_Skyting)

Det første NM var i 1977 i følge NFPS sine sider, og det første NM i Rifle var i 1987

Selv POD, etter møte om hagle saken, anerkjente at dette var en godt innarbeidet gren i Norge.

 

Og det er denne skyte formen POD og andre helst ønsker å forby.

Link to comment
Share on other sites

Og det er denne skyte formen POD og andre helst ønsker å forby.

Antagleser og påstander. Ikke nødvendigvis usanne, men det løser ikke noen problemer med å fokusere på det heller.

Det er vidre fint å huske på at justisdepartementets representant var på flertallets side i disens saker.

Link to comment
Share on other sites

Jeg spurte i tråden under, når de forskjellige forbundene ble dannet.

viewtopic.php?f=59&t=63967&p=692741#p692741

 

 

NJFF ca. 1963 (etter diverse sammenslåinger)

.

 

Dette er vel ikke helt riktig.

 

Norges Jeger- og Fiskerforbund. NJFF, stiftet 1871, i 1960 sammensluttet med Arbeidernes Jeger- og Fiskerforbund (stiftet 1932) og i 1963 med Norges Sportsfiskerforbund (1936),

Link to comment
Share on other sites

Antagleser og påstander. Ikke nødvendigvis usanne, men det løser ikke noen problemer med å fokusere på det heller.

Det er vidre fint å huske på at justisdepartementets representant var på flertallets side i disens saker.

Mitt poeng/ønske er flytte å fokusere over på hvor lenge denne skyte formen har eksistert og at man ser hvor lite problemer dette skaper for samfunnet.

Og ja, jeg er glad JDs representant var på den flertallets siden.

Link to comment
Share on other sites

Dette er vel ikke helt riktig.

 

Norges Jeger- og Fiskerforbund. NJFF, stiftet 1871, i 1960 sammensluttet med Arbeidernes Jeger- og Fiskerforbund (stiftet 1932) og i 1963 med Norges Sportsfiskerforbund (1936),

Det interesange er egentlig når denne organisasjone ble godkjent av myndighetene for å erverve våpen!!! Kan du opplyse om det, for jeg vet ikke.

Link to comment
Share on other sites

Det stemmer at jeg ikke bor i Norge for tiden, og kanskje ikke vet så godt som andre hvordan loven blir praktisert. Jeg har derimot lest lovforslaget og tolket det på min måte. Jeg siterte våpenforskriften der det tydelig blir nevt at man kan ha "ett" våpen, men det er jo ikke sikkert dette har blitt praktisert tidligere. Det er jo tross alt politimesteren sin tolkning av loven som gjelder når de flese søker om erverstillatelse. Det betyr ikke at det nødvendigvis kommer til å bli praktisert på samme måte i fremtiden.

 

Korleis kan ein hindre t.d. deg i å selge dine våpen til kriminelle dersom ingen veit kva våpen du har kjøpt? Eg vil påstå at det er dette - saman med trusselen om kontroll og heimebesøk - som gjer at lekkasjen av lovlige våpen til kriminelle miljø er så liten som den er.

 

Jeg synes ikke rapporten gir en god grunn på hvorfor man trenger et register, men kanskje noen kan vise til hvor det i såfall er skrevet. Hadde de nå skrevet at registeret var ment for at kriminelle ikke skulle få tak i våpen så hadde det vært en ting, men rapporten nevner bare at det er viktig å vite hvor mye våpen det finnes i Norge. Selge våpen til kriminelle vil jo være forbudt uansett, og jeg synes heller det er med salg av våpen man kan kontrollere dette. Våpenforhandlere er jo også pålagt og dokumentere salg av våpen. Jeg tviler på at det er mange lovlydige som vil selge sine våpen hvis de vet at man kan spore tilbake til siste 'lovlige' handel.

Rapporten nevner at driften av et slikt register kan finansieres med gebyr (kan knyttes til hvert enkelt våpen), og da blir det de med størst interesse som blir hardest rammet. Kanskje samfunnet av en eller annen grunn føler seg tryggere hvis man har et våpenregister, men det er de lovlydige våpeneierene som får merke konsekvensene mest.

Men, hvis folk flest flest synes det er greit med at staten har et slikt register som muligens kan koste våpeneiere en god del penger (regn med at det blir mye dyrere enn anntatt) så er det kanskje ikke noen vits i å diskutere dette.

Poenget med innlegget mitt var å få fokus på kanskje det som var mest viktig og få en diskusjon på disse temaene siden mange av innleggene gikk mere på personanngrep enn på diskusjon av lovforslaget.

Link to comment
Share on other sites

Vi har allerede et våpenregister, problemet er bare at det ikke har blitt gjennomført på en bra måte, eller oppfulgt på den måten det trengs. Dette gjør at registeret har masse mangler og på slik måte ikke virker i den hensikt det skulle ha. Kostnaden det snakkes om er å bygge opp dette fra bunn av, og legge til rette for at det kan brukes på riktig måte.

 

Å fjerne våpenregisteret vil du aldri få aksept for politisk sett.

Link to comment
Share on other sites

Mitt poeng/ønske er flytte å fokusere over på hvor lenge denne skyte formen har eksistert og at man ser hvor lite problemer dette skaper for samfunnet.

 

Akkurat det kommer ikke til å ha noen betydning. Dersom POD mener noen elementer ved denne sporten på noen som helst måte er en trussel mot samfunnets behov for sikkerhet, så har de ved dette lovforslaget, mandat til å "regulere" måten denne sporten utøves på. Mandatet vil kunne utøves ved å utforme noen av de 17 (eller var det 19) forskriftene i utøvernes disfavør. Det kan være magasinkapasitet eller eller tillatte modeller våpen.

 

I utkastet kan vi lese hvordan de argumenterer for hvorfor sporten bør reguleres bort. Denne lovens formålsparagraf vil gi dem fullmaktene til å gjøre det. De er faktisk tvunget til å gjøre det ettersom formålet er å ivareta samfunnets behov for sikkerhet, og de er overlatt til å skulle fylle dette med mening.

 

Dersom det er noen som helst uklarhet, formålsparagrafen kombinert med disse fullmaktene til å lage forskrifter vil komme til å være en ulykke for oss som skyttere dersom det blir stående.

Link to comment
Share on other sites

  • 4 months later...

Var innom Halden våpenkontor igår og tenkte levere noen søknader, neste våpen er en spesialpistol men tenkte levere flere søknader når jeg først var i gang for og spare penger og ha i "beredskap" hvis noe bra kjøp dukket opp.

Men nå var det stopp på åpne søknader ved handel av privatpersoner. Da vill de ha med all info som det nevnes på baksiden av søknaden. Dette var ikke nødvendig i august 2011.

 

Dette etter rettningslinjer fra POD. Så det strammes inn også for oss handvåpenkjøpere.

 

Kan nevne att jeg har ca 50 stevnestarter (14 approberte) de siste 12 månedene, er styremedlem i en av klubbene og ellers har høy aktivitet. Men disse argumentene var ikke til noe hjelp. :(

Link to comment
Share on other sites

Kanskje off-topic, men jeg har nå aldri skjønt vitsen med å kreve opplysninger om serienummer osv. ved søknad, all den stund dataene føres på i forbindelse med transaksjonen og sendes til politiet. Eller er det fordi politiet, hvis vi skal tro forkjemperne for nytt våpenregister, mister all oversikt over hvor dokumentasjonen tar veien hos dem selv etter at søknaden først er stemplet? :mrgreen:

 

Hvordan vet forresten politiet at du skal handle av en privatperson? Er de ikke kjent med at våpenforretninger av og til har tilbud med begrenset varighet?

Link to comment
Share on other sites

Er dette med forhåndsutfyllt våpennummer/selger ett nytt og absolutt krav når det gjelder privat kjøp?

 

De aller fleste våpentransaskjonene jeg har foretatt har vært utfyllt blanco, og våpennummer/selger har blitt påført når handelen var et faktum.

De to siste faktisk etter nyttår i år...... :?:

Edited by Guest
Link to comment
Share on other sites

Men nå var det stopp på åpne søknader ved handel av privatpersoner. Da vill de ha med all info som det nevnes på baksiden av søknaden. Dette var ikke nødvendig i august 2011.

 

Dette etter rettningslinjer fra POD. Så det strammes inn også for oss handvåpenkjøpere.

 

Det er slik reglene egentlig er, så dette er ikke en generell instramming, POD har bare gjort Halden kontoret oppmerksomme på at de har brutt rutinene tidligere.

Link to comment
Share on other sites

er ikke noe problem å levere åpen søknad, men da du handle via forhandler. Fra privatperson må alle data inn, dette pga at de skal sjekke at vedkommende faktisk eier våpenet

 

Det er jo fullstendig meningsløst, i all den tid opplysningene sjekkes når sønadspapirene leveres.

Det eneste måtte være å hindre slemminger å selge stjålne våpen til intetanende og godtroende borgere... og om det er et alvorlig våpen problem, er jeg litt usikker på.

Link to comment
Share on other sites

Er dette med forhåndsutfyllt våpennummer/selger ett nytt og absolutt krav når det gjelder privat kjøp?

 

De aller fleste våpentransaskjonene jeg har foretatt har vært utfyllt blanco, og våpennummer/selger har blitt påført når handelen var et faktum.

De to siste faktisk etter nyttår i år...... :?:

 

Samme har jeg erfart. Handla en Python på en åpen søknad for noen uker siden. Blir fort vanskelig å handle privat da om man må ha alt fyllt ut på forhånd? Jeg brukte jo 6-8 mnd fra søknad ble innvilget til jeg fant et passende objekt og handle.

Link to comment
Share on other sites

Det eneste måtte være å hindre slemminger å selge stjålne våpen til intetanende og godtroende borgere.

 

Det er vel, som du sier, et temmelig marginalt problem. I verste fall ville man her endt opp med et illegalt våpen som ble "relegalisert", mens den uheldige kjøperen nok ville måttet betale dobbel pris, både til tyven og til reell eier/forsikringsselskap - eventuelt godtatt å levere tilbake våpenet - for deretter å vente/håpe på erstatning i forbindelse med straffesak.

 

Et problem med dagens situasjon er at forskjellige våpenkontor har ulik praksis, slik at noen kjøpere sitter klare med ervervstillatelsen i hånden og kan friste selger med en rask transaksjon, mens andre gjerne må vente i det vide og det brede på mer eller mindre ekspeditte våpenkontor (og i noen tilfeller klubber med egne tanker om hvordan våpenloven skal håndheves). Da har forvaltningen brutt forutsetningen om likebehandling, mener jeg.

Link to comment
Share on other sites

Eneste jeg kan se som ett mulig problem med åpne våpensøknader er vel att kjøper kan handle handvåpen med kortere løp, tenker her på lommepistoler som forsåvitt er enklere og ta med seg på byen en lørdags kveld.. Men det kan dem jo allerede i dag.

I mitt tilfelde var det spesialrevolver/pistol og en revovler 44magnum til magnumfelt 2 som jeg tenkte søke på.

Vill man undgå dette eventuelle problemet er det jo bare at inføre en minimums lengde på pipen i søknaden.

 

Videre krevdes det erklæring fra klubben når jeg ville kjøpe ett nytt løp i samme kaliber til min Glock, dette da jeg ville beholde det gamle løpet. Ville ha ett nytt løp for brukt med lyddemper.

 

Hele greia virker litt kranglete uten at det hjelper politiet med noe som helst annet enn at de får mere papirarbeid :?

Link to comment
Share on other sites

Kan ikke se det store problemet her.

 

Det er ikke noe i veien med at betale før pistolen innen man har søknad klar. Så fremt at man er sikker på at få den innvilget.

 

Har sjøl kjøpt på den måten.

 

En grei regel er at prøve og se løsninger og ikke potensielle problemer. :wink:

 

Men på samme gang si at det er viktig at alle kontorer opererer etter samme tolkning av regelverket.

Link to comment
Share on other sites

  • 1 month later...

NOJS har svart, og jeg har sendt inn et privat høringssvar, de ligger på medlemskammeret, på Høring Våpenloven under Arbeidstråd - høring ny våpenlov.

 

Dersom du ikke er medlem i NOJS har du jo ikke adgang til Medlemskammeret, for det tilfelle poster jeg mitt høringssvar på nytt her: (Obs, det er på 15 A4 sider!)

 

 

 

 

 

 

Kommentarer til NOU 2011:19, Ny våpenlov.

 

 

Forfatter av disse kommentarer er utdannet Cand. Jur, og er aktiv skytter og jeger gjennom mer enn 50 år. Kommentarene er avgitt på denne bakgrunnen som en interessert medborger.

 

Ved gjennomlesning av NOU 2011:19 har jeg spesielt merket meg at Våpenlovutvalget i pkt 1.3 i utredningen har hatt et spesifisert mandat fra Justisdepartementet, som avsluttes med:

 

Formålet med utredningen er å få en våpenlov tilpasset dagens samfunnssituasjon og fremtidens utfordringer, blant annet i forhold til kriminalitet og teknologiutvikling, samt løfte viktige prinsipielle spørsmål fra forskriftnivå til lovnivå.

 

 

Utvalget har i pkt 1.4 i utredningen spesielt fremhevet:

 

Utvalget forstår mandatet slik at vektlegging av forebyggende og trygghetsskapende tiltak skal gjennomsyre arbeidet, og at det vil være en hovedoppgave å vurdere slike tiltak. Utvalget oppfatter at tiltak som kan forebygge ulovlig våpenbruk og bidra til en bedre kontroll av sivile våpen vil være vesentlige. ……………………

……….Utvalget har funnet å ville begrense arbeidet til bare å omfatte skytevåpen i sivilt eie.

 

Jeg vil i det følgende referere til denne forståelsen fra Utvalget som ”Hensynet til samfunnets sikkerhet”.

 

Det kan videre etter min mening synes noe uheldig at Utvalget har sett bort i fra våpen eid eller bestemt for Forsvaret og Politiet. Dette på bakgrunn av at Forsvaret har oppgitt å savne ca 2000 våpen, hvorav de fleste (1265, jf fotnote 6 på side 25) er militære skytevåpen av type AG3 som kan avgi helautomatisk ild. Det er kjent at en AG3 ble benyttet under NOKAS-ranet og var det våpen som for det første ble benyttet ved drapet på politimannen Klungland, og som ”måtte til” for å få hull på sikkerhetsglasset inn til tellesentralen.

 

Fra min egen pistolklubb kjenner jeg videre et tilfelle der Politiet etter øvelsesskyting på klubbens skytebane hadde prestert å glemme igjen en maskinpistol type MP5.

 

I Utvalgets forståelse av mandatet i pkt 1.4 har de videre referert anbefalingen om å se hen til andre lands våpenlovgivning, og vurdere hvilke land det er naturlig å sammenligne Norge med, noe jeg kommer tilbake til.

 

 

 

 

 

 

 

 

I Utvalgets mandat i pkt 1.3 er det i siste strekpunkt i mandatet anført:

 

Økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av forslagene skal utredes i samsvar med utredningsinstruksen kapittel 2. Minst ett forslag skal baseres på uendret ressursbruk innen vedkommende område. (Min uthevelse)

 

Dette har Utvalget vurdert og forstått på følgende måte, i pkt 1.4 , 1. spalte, nest siste avsnitt på side 11 i utredningen:

 

Utvalget har merket seg at minst ett forslag skal være budsjettnøytralt og har tatt hensyn til dette, også i sin diskusjon av en eventuell gebyrordning til finansiering av politiets våpenforvaltning, herunder driften av våpenregisteret.

 

Min bemerkning til dette er at Utvalgets forståelse derved ikke er i samsvar med det mandatet som ble formulert av Justisdepartementet. Utvalget har kun lagt fram ett forslag, og i samsvar med sitt mandat skulle dette da vært et forslag som var ”basert på uendret ressursbruk”.

 

Det forslaget som er lagt fram innbærerer en vesentlig øket ressursbruk, som etter min mening i det vesentlige går med til en øket og omfattende byråkratisering av våpenforvaltningen.

 

Utvalget skriver selv på side 23 i utredningen, under punkt 2.5, 2. spalte, at

 

Utvalget har skjønnsmessig anslått at økt arbeidsmengde for politiet ved innføring av alle bestemmelser i lovforslaget vil kreve ca 120 flere årsverk enn i dag, til en samlet kostnad på ca kr 84 mill. Nytt våpenregister vil anslagsvis koste ca kr 20 mill. Utvidelse og bygging av ny lagerplass for skytevåpen anslås å koste ca kr 20 mill.

 

Rent bortsett fra at Utvalgets anslag over kostnadene ved full implementering av lovforslaget vil medføre økede kostnader på kr 124 mill bemerkes at dette etter min mening fremstår å være av typen ”tenk på et tall”. Det er ingen redegjørelse for hvordan Utvalget har kommet fram til sitt anslag, og det er ingen dokumentasjon på hvordan kostnadene for dette er ”anslått”.

 

Det er videre, i strid med mandatet til Utvalget, et forslag som ikke er basert på ”uendret ressursbruk”. For å komme rundt dette synes Utvalget å ha omdefinert sitt mandat til at ”uendret ressursbruk” betyr ”budsjettnøytralt”, og for å lage et ”budsjettnøytralt” lovforslag foreslåes et årlig gebyr på våpeneie som skal dekke ”alle kostnader ved behandling av søknader om ervervstillatelse, oppfølgning av våpeneiere, drift av våpenregisteret, samt politiets kontroll av våpeneiere og bevillningshavere”.

 

Utvalget bemerker til slutt i pkt 2.5:

 

Dersom ressursbruken skal være uendret, kan likevel en del av paragrafene i lovforslaget innføres. Dette gjelder formålsparagrafen, aktsomhetsbestemmelsen og alle aragrafene som innebærer at dagens lov og forskrifter videreføres i lovs form, med noen justeringer som ikke vil medføre øket ressursbruk.

 

Jeg har ikke noen spesielle synspunkter på om det bør innføres en helt ny lov, eller om man kan videreføre dagens lovverk med noen justeringer. Jeg finner det imidlertid positivt at Utvalget foreslår at deler av dagens forskriftsverk ”løftes inn i loven” i den uttalte hensikt å gi en ”klarere lovmessig forankring”.

 

I den forbindelse har det vært rettet betydelig kritikk mot dagens ordning om at deler av regelverket har et tvilsomt hjemmelsgrunnlag.

 

Jeg viser i den anledning til at ved utskrift av dagens lovverk fra Lovdata er utskriften av våpenloven på 12 A4 sider, våpenforskriften er på 40 A4 sider, og det såkalte våpenrundskrivet er på 59 sider.

 

Særlig våpenrundskrivet inneholder svært detaljerte, og til dels veldig inngripende bestemmelser, som må sies absolutt å ha en ”svak lovmessig forankring”.

 

Til dette kommer at Politidirektoratet, nærmest på ad hoc-basis, utsteder bestemmelser og retningslinjer som til dels er i direkte strid med lovverket. Et eksempel på dette er at etter de tragiske hendelsene på Utøya 22. juli 2011 sendte politidirektøren et rundskriv til landets politikammere der de ble instruert om ikke å behandle søknader om erverstillatelse på halvautomatiske rifler. Bakgrunnen var at et av de våpnene som ble brukt på Utøya var en halvautomatisk rifle av merke Ruger Mini-14.

Det som ble oversett fra POD’s side i denne sammenhengen var at våpenloven § 7 entydig legger komeptansen til å innvilge eller avslå søknader om erverstillatelse for skytevåpen til ”Politimesteren på søkerens bosted”. POD har ingen hjemmel for å instuere politimesteren i dette spørsmålet. Bransjeorganisasjonen for våpenforhandlerne måtte faktisk true POD med søksmål før POD trakk dette rundskrivet tilbake.

 

Til forskjell fra den norske våpenlovgivningen kan jeg vise til den tyske. Min utskrift av den tyske ”Waffengesetz” er på 43 sider, mens den tilhørende ”Allgemeine Waffen-Verordnung” kun er på 19 sider.

 

Til forskjell fra norsk våpenlovgivning er det i den tyske ”Waffengestz” bl.a. tatt inn detaljerte regler for hvilke krav som stilles for erverv av våpen, og det er detaljerte krav til hva som kan begrunne en inndragelse av en våpenlisens.

 

I Norge er det i loven gitt mer runde formuleringer om dette, for eksempel i våpenloven § 7, 3. ledd om at ”Tillatelse kan bare gis til edruelige og pålitelige personer som har behov for eller annen rimelig grunn for å ha skytevåpen, og som ikke av særlige grunner kan anses som uskikket til det”.

 

”Kjøtt på bena” får denne bestemmelsen først gjennom forskrifter og rundskriv og praktiseringen av loven. Det er i den sammenheng til dels fremmet klager over at praktiseringen av bestemmelsene kan variere fra våpenkontor til våpenkontor, avhengig av den enkelte saksbehandlers personlige både kompetanse og holdninger.

 

Det er i dag for eksempel en bestemmelse om en såkalt ”jaktgarderobe” som er innført i våpenforskriften § 12. Person som er innført i jegerregisteret kan da uten noen behovsprøving erverve inntil 6 komplette jaktvåpen, men kan få flere ved å dokumentere et ”særlig kvalifisert behov”.

 

Hvis man derimot ønsker å anskaffe håndvåpen til øvelse og konkurransebruk, og tilfredsstiller kravene som er satt til dette, sier § 13 at ”Det er kun tillatt å erverve og inneha ett våpen pr program. Hvor skytterorganisasjonens krav til spesifikasjoner på våpen til øvelses- og konkurranseskytting er identiske for flere programmer i samme eller andre godkjent skytteroganisasjoner, tillates det kun å erverve og inneha ett våpen til bruk i disse programmene”. Politimesteren kan dispensere fra dette, bl.a dersom søkers aktivitet tilsier det, jf våpenforskriften § 13, 4. ledd. Imidlertid er denne dispensasjonsadgangen for politimesteren temmelig illusorisk i det POD gjennom våpenrundskrivet, på side 29, med påstått ”forankring” i § 13, 4. ledd, har stilt opp en tabell som skal anskueliggjøre hvilke aktiviteter og nivå på aktivitet som berettiger anskafelse av ytterligere håndvåpen. Fra egen erfaring vet jeg at denne tabellen av våpenkontoret oppfattes som et pålegg.

 

En annen ting er at manglende kunnskaper om de forskjellig skytterorganisasjonenes regelverk, og manglende våpenkunnskap hos våpenkontorene har medført at søknader om ervervstillatelser er blitt avslått, selv om søknaden i utgangspunktet tilfredstiller kravene i våpenrundskrivet. En gjenganger er at dersom man allerede har en 9 millimeter pistol blir det påstått at denne for eksempel i skytegrenen feltpistol kan anvendes både i øvelsene grovpistol og militærpistol, hvilket stemmer i noen tilfeller, men ikke i andre.

 

Et annet eksempel på at det skorter i mange tilfeller på våpenkunnskapen hos de ansvarlige har man i forbudet mot enkelte våpenkaliber, spesielt når slike forbud synes å springe ut av personlige holdninger til enkeltpersoner i POD og Justisdepartementet.

 

I våpenforskriften pkt 3.7 er det vist til forbud mot å erverve rifler i kaliber 50BMG (12,7x99), og håndvåpen der kulediameter er større en .455 tommer (11,56 millimeter). Etter det jeg har fått opplyst er forbudet mot 50BMG begrunnet i fare for at Raufoss ammunisjonsfabrikks 12,7 millimeters MPA ammunisjon skulle ”spille” fra Forsvaret til sivile, ved svinn, direkte tyverier eller at tjenestegjørende soldater medbringer denne ammunisjonstypen som suvenirer, og at ammunisjonen deretter kunne finne anvendelse til terroristformål.

 

Det POD ser bort i fra denne sammenhengen er at MPA-ammunisjonen (MultiPurposeAmmonition, den har panserbrytende, eksplosiv og brannstiftende egenskaper) allerede er forbudt etter bestemmelsen i våpenforskriften § 8. Forbudet mot rifler i dette kaliberet er kommet for at om noen kommer i besittelse av denne ammunisjonen skal det ikke være tilgjengelig våpen den kan brukes i.

 

Forsvaret har en del rifler av fabrikat Barret M82 tilgjengelige i kaliber 50BMG. Disse betegnes som MateriellØdeleggelsesRifle (MØR) og skal med MPA ideelt ikke anvendes mot mennesker, da det antas at det vil stride mot bestemmelser i St. Petersburg-konvensjonen fra 1968. Det er allikevel kjent at denne type våpen anvendes av Forsvarets skarpskyttere, også mot mennesker, og da på svært lange avstander, til over 2000 meter. I boken ”Ett skudd. En død” (av Tom Bakkeli) er det referert at Canadieren Arron Perry i Afganistan avga et drepende skudd på en avstand av 2430 meter, sannsynligvis med MPA-ammunisjon fra Raufoss.

 

Det som i denne sammenheng er interessant er at Barret-riflene ble utviklet for sivilt bruk, med den patronen i kaliber 12,7x99 som ble anvendt militært i ”tunge” mitraljøser. Riflene fant anvendelse blant langholdsskyttere, som er en liten, men organisert gruppe innen skyttersporten. Også i Norge finnes det miljøer som konkurrerer over lange distanser, fra 600 meter til 1000 meter og lenger.

 

Argumentet om at forbudet er forankret i å forebygge at MPA anvendes til terroristformål er etter min mening svært dårlig begrunnet, og vitner mer om tro og synsing hos de ansvarlige for forbudet.

 

For det første er Barret 82M og andre våpen av denne kategorien et stort, tungt og uhåndterlig våpen. Det veier 14 kg og er ca 1,5 m langt. Det kreves grundig trening og utdanning for å kunne bruke våpenet effektivt, så for terrorister vil dette neppe fremstå som et førstevalg.

 

Dertil kommer at det er dette ene kaliberet, 50 BMG (12,7x99) som er forbudt og ikke en del andre kalibere i 12,7 millimeter. Således har det franske selskapet Dantec utviklet en patron med betegnelsen .510 DTC i Europa, 50 DTC i USA. Denne patronen bruker det samme prosjektilet som 50 BMG, og i prinsippet den samme hylsen, men forkortet med 2,5 millimeter slik at kaliberbetegnelsen blir 12,7x97. Med tilgang til MPA-ammo er det svært enkelt for en person med minimale kunnskaper om hjemmelading å ta ut prosjektilet i en MPA og sette det over i en 50 DTC-hylse. Mangler han kruttet er det også bare å helle det over fra den ene patronen til den andre. Når da Barret leverer sin M82 rifle, både i halvautomatisk og i bolt-versjon i kaliber 50 DTC ser man hvor liten effekt forbudet mot 12,7x99 egentlig vil ha.

 

Det kan jo tenkes at POD vil besvare dette med også å forby 50 DTC, men det finnes faktisk en del andre kaliber med kulediameter 12,7 millimeter (.50 tommer). Det finnes en russisk antitankrifle i kaliber 12,7x108 som faktisk har en større anslagskraft enn 50 BMG, og som anvendes også i andre tidligere Østblokkstater. Man kan selvfølgelig forby våpen med kaliber .50 tommer eller mer helt og holdent, men da vil man helle en del vel etablerte jaktvåpen ”ut med badevannet”, jeg nevner 500 Nitro Express og 505 Gibbs, vel kjente kaliber for storviltjakt i Afrika. Det er ingen problemer for en noenlunde etablert hjemmelader å lade opp patroner for disse kaliber med MPA-prosjektiler, forutsatt tilgjenglighet av disse.

 

Så, dersom formålet med forbudet mot 12,7x99 er å forebygge at terrorister gjør bruk av denne til terrorformål kan jeg ikke se at dette oppfyller Utvalgets målsetning om ”hensynet til samfunnets sikkerhet”. Det man gjør er å forhindre en lovlydig sivil bruk av kaliberet, og høyst gjøre det litt mer plundrete for terrorister å anvende kaliberet til terrorformål. Det bør etter min mening være tilstrekkelig at det allerede er et forbud mot å bruke og besitte ammunisjon av typen MPA. Det er å forvente at lovlydige våpeneiere faktisk respekterer et slikt forbud, mens man neppe kan anta at en terrorist vil ta nevneverdig hensyn til det.

 

Det er den samme tankegangen som etter det jeg er informert om ligger bak forbudet mot håndvåpen med større kulediameter enn .455 tommer. Forbudet kom etter innføringen av 500 Smith & Wesson magnum, med begrunnelse at dette var et spesielt kraftig og farlig våpen. Grensen på .455 tommer ble visstnok satt for også at ta med kaliberet 460Smith & Wesson Magnum, men igjen kommer dette med manglende våpenkunnskap inn i bildet. 460 Magnum har en kulediameter på .452 tommer, og ikke slik de ansvarlige i POD tydeligvis har trodd, .460 tommer. Det hører med til historien at 460 magnum er et like kraftig våpen som 500 magnum, og det finnes andre kaliber med samme anslagsenergi, 444 Marlin for eksempel som også har kulediameter under .455 tommer. (.429 faktisk)

 

At man ikke gikk lenger ned enn .455 tommer henger vel sammen med at kaliber .45 ACP med kulediameter .452 tommer, har en meget stor utbredelse slik at det neppe ville vært akseptabelt å forby dette også. Et ellers populært og meget tradisjonsrikt revolverkaliber er det engelske 455 Webley, i mange år tjenesterevolver i den engelske hær, og som har kulediameter .454 tommer.

 

 

Igjen, det kan altså ikke sees at ”hensynet til samfunnets sikkerhet” blir tilgodesett med forbudet mot håndvåpen med kulediameter over .455 tommer. For det første snakker vi om dyre og forseggjorte våpen i disse kalibrene, for det andre er de store og tunge, og vanskelige å mestre for uøvde personer. Det kan antas at kun interesserte og dedikerte skyttere vil anskaffe og bruke slike våpen, og det er vel neppe de lovlydige og ansvarlige skytterne som er problemet i denne sammenheng, men kriminelle elementer. Slike vil uten unntak foretrekke mindre våpen som er lettere å skjule, og som er lettere å håndtere. Det skal også nevnes at fabrikkladet ammunisjon i disse kalibrene er svært dyrt i anskaffelse, fra min egen skytterklubb er jeg informert om at ammunisjon i kaliber 475 Linebaugh (kulediameter .475 tommer, og derfor forbudt i dag) hadde en kostnad på ca 120 kr pr patron.

 

Det sier seg selv at for de kriminelle er da kaliber 9x19 millimeter (9 millimeter Luger) som kan anskaffes til under 2 kroner pr patron mer interessant (Jeg har selv kjøpt fabrikkladet ammo til kr 1,60 pr patron.) Det er også en helt annet tilgang til 9 millimeters ammunisjon, dette kaliberet er bl.a håndvåpen- og maskinpistol-kaliberet i NATO.

 

En, kanskje ønsket og villet, bieffekt av forbudet mot bl.a. håndvåpen med kulediameter over .455 tommer fulgte av formuleringen ”erverve, inneha og eie”. Denne formuleringen finnes ikke i dagens våpenlov, men den fremkommer i våpenforskriften, uten at jeg har undersøkt til hvilket tidspunkt den dukket opp.

 

Effekten av denne formuleringen når man via forskrift eller rundskriv nedlegger forbud mot en våpentype er at det angjeldende våpenet blir verdiløst. Det kan ikke fortsatt brukes, da det ikke er lov til å eie eller inneha det, og det kan ikke selges da det ikke er noen som lovlig kan erverve dette. Så effekten er den samme som en inndragning av våpenet, uten at eier har gjort noe straffbart, og uten at eier får erstatning for verdien av våpenet.

 

Den 475 Linebaugh som jeg nevnte ovenfor var en revolver med en innkjøpspris tett under 30 000 kroner. Etter at forbudet mot kaliber over .455 kom ble denne revolveren plutselig redusert til ca 1,5 kg dyrt skrapmetall. Den eneste anvending eier deretter lovlig kunne gjøre med denne dyre revolveren var å levere den inn til destruering eller gjøre den ”varig funksjonsudyktig”, dvs la den plombere.

 

Jeg forutsetter at det endelige lovutkastet vil ta hensyn til denne problematikken, enten ved at formuleringen ”erverve, inneha og eie” tas ut av loven, - man gir en generell fortsatt brukstillatelse for våpen som allerede lovlig finnes hos skyttere og jegere, - eller man vedtar en kompensasjonsordning som gir eier erstatning for verdien av våpenet. Selv Storbritannia når de inndro det vesentlige av håndvåpen vedtok en ordning som ga våpeneierne erstatning for sine våpen.

 

 

Jeg vil i det følgende knytte enkelte bemerkninger til Utvalgets egne kommentarer til lovforslaget, slik det fremkommer i pkt 2.4 i NOU’en.

 

2.4.1. Underpunkt Generelle krav til regelverket.

 

Det er positivt at Utvalget fremhever nødvendigheten av at ”loven skal gi forutsigbare løsninger”, og ”gi klare hjemler til kontrollmyndighetene, i første rekke Politiet. Stortinget bør ta stilling til alle viktige prinsipper og bestemmelser”

 

Slik jeg har påpekt ovenfor synes en del av regelverket i dag å ha en svak lovmessig forankring, og at bestemmelser i alt for stor grad synes å springe ut fra synspunkter til toneangivende personer i POD og Justisdepartementet.

 

2.4.2 Formålsparagraf.

 

Jeg istemmer med denne, og vil igjen påpeke hva Utvalget selv mener er det viktigste: ”Samfunnets behov for sikkerhet”.

 

Utvalget sier: ”Det er vesentlig først å slå fast at samfunnet må sikres mot uønskede hendelser med våpen”.

 

Dette er jeg enig i, og jeg mener at det er dette hensynet som først og fremst må være retningsgivende for en eventuell ny våpenlov. Nye eller endrede bestemmelser har kun legitimitet og tjener et fornuftig formål dersom bestemmelsene virkelig støtter opp under formålet ”å sikre samfunnet mot uønskede hendelser med våpen”.

 

Dersom dette formålet ikke oppfylles tjener nye bestemmelser kun til en øket byråkratisering av våpenadministrasjonen og til å legge hindringer i veien for en legal, sivil bruk og innehav av våpen i samfunnet. Jeg viser i den anledning til det jeg har sagt foran om forbudet mot rifler i kaliber 12,7x99 og håndvåpen med kulediameter over .455 tommer

 

Underpunkt Aktsomhetsbestemmelse.

 

Jeg vil påstå at kravene til en sikker og aktsom omgang med våpen i dag oppfylles med god margin innen det organiserte skyttervesenet, men har ingen innvendinger til den foreslåtte bestemmelsen.

 

Underpunktene Definisjoner og Halvautomatiske skytevåpen.

 

Disse omtales sammen fordi ”store magasiner” og ”halvautomatiske rifler” synes å være to sider av samme sak.

 

Under omtalen av ”registreringspliktig våpendel” omtales forslaget om å innføre registreringsplikt for store magasiner til rifler og håndvåpen. Det antaes at dette forslaget i stor grad er en følge av hendelsene på Utøya 22. juli 2011, der gjerningsmannen etter det som har fremkommet var utrustet med 4 magasiner med kapasitet for 33 patroner til sin Ruger Mini 14. Den Glock 17 som var det andre våpenet han anvendte har normalt magasinkapasitet på 17 skudd, men det leveres magasiner med 19 og 30 skudds kapasitet også.

 

Det har vært rettet kritikk mot dette forslaget, og jeg har notert at mindretallet i utvalget, representantene for politiet og POD, ønsker kun faste eller hengslede magasiner med maks 5 skudds kapasitet for rifler. Dette vil for det første ha en svært stor innflytelse på Det frivillige skyttervesen, der det dominerende våpen i dag er Sauer 200 STR som bruker et løst boksmagasin, som fåes i 5 eller 10 skudds utgave, og som vel er grunnen til forslaget om å begrense registrering til løse magasiner med mer enn 10 skudds kapasitet.

 

Forslaget om registreringsplikt for større magasiner har videre kommet i stand for å tillate bruk av slike i den skyttergrenen som kalles ”Praktisk skyting”, der raske magasinbytter er en vesentlig forutsetning i flere av øvelsene i grenen.

 

Problemet er imidlertid at det anses å være vanskelig og lite praktiskt å få til en merking med registreringsnummer på slike magasiner, noe som vel er en forutsetning for å kunne foreta registrering. Magasiner i intensiv bruk, slik tilfellet er i praktisk skyting, slites også mye raskere enn magasiner i andre skyttergrener, noe som gjør det nødvendig å skifte ut magasinene med jevne mellomrom. Til slutt, dersom siktemålet er å forhindre at kriminelle elementer eller andre som kan mistenkes for å ville misbruke store magasiner, så er slike magasiner i fritt salg i de fleste land. Det vil derfor bare være en praktisk vanskelighet for de som ønsker å anskaffe store magasiner.

 

Da er vi igjen ved kjernen; En registreringsplikt for store magasiner kan ikke sees å ville medvirke i nevneverdig grad til formålet ”Samfunnets sikkerhet”, men det vil utvilsomt utgjøre et byråkratisk hinder for de som legalt har et behov for disse magasinene til utøvelse av skyttersport.

 

En begrunnelse for å vurdere forbud eller registreringsplikt for store magasiner er at en person utrustet med et halvautomatisk våpen og store magasiner oppnår en meget stor ildkraft over korte tidsrom. Jeg antar at Utvalgets medlemmer aldri har bivånet en konkurranse på Landskytterstevnet som kalles ”Stangskytingen” før Sauer 200 STR overtok for Krag-Jørgensen-geværet. Konkurransen går ut på å få flest treff på en selvanviser på 2x25 sekunder. Man er begrenset til 5 skudds magsiner, og må bytte magasin underveis. På Krag-Jørgensen er det et fast magasin som etterfylles ved å åpne en klaff på geværets høyre side. Selv med manuell etterfylling oppnådde man reglemessig 15 treff eller mer på 25 sekunder. I dag konkurrerer Sauer-skytterne med skyttere som bruker AG3, som er et halvautomatisk gevær, i denne konkurransen dog henvist til kun 5 skudds magasiner (originalen har 20 skudds magasiner), og prestasjonene er noenlunde like (selv om det var et AG3 som vant i fjor på nytt rekordresultat).

 

Dette viser at det er ingen forutsetning for å ”ha stor ildkraft” at man disponerer halvautomatiske rifler med store magasiner.

 

Når det gjelder håndvåpen er de fleste av såkalte ”grovpistoler” som anvendes i ”militærklassen” og lignende standardmessig utrustet med magasiner med opp mot 20 skudds kapasitet. Det er et spørsmål om et par sekunder å bytte magasin om man har flere. Et forbud eller registreringsplikt for større magasiner vil derfor ha liten effekt på ”Samfunnets sikkerhet” ut over å tilføre en ytterligere byråkratisk hindring.

 

Når det gjelder ”halvautomatiske skytevåpen” betyr dette i realiteten ”halvautomatiske rifler”, da nærmest alt av pistoler er halvautomatiske. Unntaket er noen pistoler som er spesialdesignet for skyttergrenen ”Fripistol” samt for øvelsen ”Metallsilhuett” der enkeltskuddspistoler anvendes.

 

Det eksisterer allerede i dag et forbud mot halvautomatiske skytevåpen, dog slik at halvautomatiske hagler og pistoler er gitt et generelt unntak fra forbudet, og at rifler er godkjent etter vurdering og ført opp på en godkjenningsliste.

 

Kravet er at våpenet ”ikke enkelt kan omgjøres til å avgi helautomatisk ild” og godkjennes til bruk enten i konkurranse eller til jakt. Så langt jeg kan se er det ikke noe forbud allikevel mot å anvende en rifle som er godkjent for konkurransebruk til jakt og omvendt. Begrensningen ligger i de krav jaktlovgivningen setter til rifler brukt i jakt, med hensyn til kaliber og magasinbegrensninger. (Til jakt er magasinkapasitet begrenset.)

 

Kriteriet ”ikke enkelt kan omgjøres til helautomatisk ild” synes å være problematisk, både for rifler og pistoler. Flere av de godkjente riflene er sivile utgaver at militærvåpen som i utgangspunktet er konstruert for helautomatisk ild, og som ved utskiftning av enkelte deler kan bringes tilbake til den helautomatiske utgaven. Likeledes er det flere halvautomatiske pistoler som leveres i helautomatisk utgave. Glock 17 som er Forsvarets standard håndvåpen leveres i en utgave som kan avgi helautomatisk ild, med betegnelsen Glock 18. Til denne leveres det også trommelmagasiner med 100 skudds kapasitet. Det skal imidlertid understrekes at slike utgaver allerede er forbudt, og det er ingen gode grunner til å gjøre noen endringer på det.

 

Diskusjonen som har vært om halvautomatiske rifler skyldes selvfølgelig at gjerningsmannen på Utøya benyttet en slik, en Ruger Mini 14 i kaliber 223 Remington. Denne patronen er for øvrig den sivile utgaven av Forsvarets enhetspatron som i militærutgaven heter 5.56x45. Gjerningsmannen hadde fått ervervstillatelse for sin Ruger Mini 14 etter avlagt jegerprøve, noe som berettiger til anskaffelse av inntil 6 komplette jaktvåpen.

 

Han hadde imidlertid etter det som er blitt offentligjort (se Aftenposten 27.02.2012) bygget om sin Ruger med en ny kolbe, og montert et pistolgrep for at våpenet skulle fremstå som mer ”miltært”. Derigjennom hadde han også bygget om våpenet på en måte som ikke er tillatt etter regelverket i dag, slik at han faktisk benyttet et ulovlig våpen på Utøya. Det er antagelig dette som ligger bak Utvalgets forslag i

 

Underpunkt: Forbudte våpendeler - om å forby våpendeler som endrer skytevåpenet slik at det fremstår ”som særlig farlig eller uten aktværdig anvendelsesområde”, noe jeg ikke har bemerkninger til. Et eksempel er kolber av typen Triiari fra Hera Arms (www.hera-arms.de) og RONI-G1 fra CAA (www.caatactical.com) som på sekunder konverterer en del halvautomatiske pistoler, bl.a. Glock, til et skulderholdt tohåndsvåpen som er treffsikkert til 100 meters avstand

 

 

Underpunkt: Tillatelse til å erverve, eie og inneha skytevåpen, registreringspliktige våpendeler og ammunisjon.

 

Det vises til bemerkningen foran om ”erverve, eie og inneha”. Slik denne fremstår, og slik den har vært praktisert, betyr dette en de facto inndragning, uten erstatning, for tidligere lovlige våpen uten at eier har foretatt seg noe som berettiger en inndragning. Det minste som kan forventes her er av et forbud mot visse våpen- eller ammunisjons-typer er at forbudet er solid forankret i faktiske kjennsgjerninger som bidrar til målsetningen ”Samfunnets sikkerhet”. Slik jeg har påvist ovenfor kan jeg ikke se at forbudet mot håndvåpen med kulediameter over .455 tommer på noen måte medvirker til dette.

 

Videre bør det, dersom formuleringen blir stående, innføres en kompensasjonsordning, slik at de som etter et nedlagt forbud ikke lenger kan beholde tidligere tillatte våpen, får erstatning for verdien.

 

Ideelt sett burde et forbud ikke kunne gies tilbakevirkende kraft, slik at et våpen som var lovlig og lovlig eies når et forbud trer i kraft, fortsatt er lovlig, både å inneha og eie etter forbudet. Det kan naturlig ikke selges siden ingen kan erverve det siden, men bruksverdien for eier blir i behold.

 

Jeg har ingen store synspunkter på forslaget om å innføre legeattest ved første gangs søknad, men antar at et slikt krav ikke i vesentlig grad vil bidra til å luke ut uegnede personer fra å få godkjent anskaffelse av våpen. Utvalget har henvist til at det kreves legeattest ved anskaffelse av førerkort for motorvogn, og at kravene er ”i det vesentlige” sammenfallende (med krav for å anskaffe våpen). Jeg kan ikke se at det er noen fysiske skavanker som skal kunne diskvalifisere noen fra å erverve våpen, selv blinde personer har ved tilrettelegging kunnet delta i skytkonkurranser. Det som kunne diskvalifisere er psykiske forhold, men jeg kan ikke se at en vanlig legeundersøkelse slik det skjer ved førerkorterverv vil kunne luke ut personer som av psykiske grunner ikke bør ha tilgang til våpen, om ikke annet står det i disse dager en person i Oslo tingrett som jeg tviler på hadde blitt diskvalisert fra å anskaffe våpen selv om en legeundersøkelse hadde vært påbudt da han kjøpte sin Ruger Mini 14.

 

Det bør derfor vurderes nøye om det virkelig vil være en sikkerhetsgevinst ved å innføre krav til legeerklæring ved første gangs anskaffelse av våpen, eller om dette ”bare” er en ”god” ide hos noen i Utvalget som egentlig bare er en ytterligere omgang på byråkratiskruen.

 

 

Underpunkt; Egenerklæring – regelmessig oppfølging av den enkelte våpeninnehaver.

 

Dette er i utgangspunktet etter min mening en god og fornuftig ide, spørsmålet blir hvordan en slik bestemmelse vil bli praktisert.

 

Jeg mener en eventuell innføring av krav til en regelmessig egenerklæring bør kobles sammen med et nytt våpenregister, jeg er enig i at det er behov for et fullstendig og oppdatert register. Etter min mening bør driften av et slikt register legges til Brønnøysundregistrene. De har for det første kompetanse på opprettelse og drift av store dataregistre, og de fører og drifter i dag allerede Jegerregisteret med nærmere 500 000 innførte jegere. Det kan formodes at de aller fleste av disse vil figurere i et våpenregister også. Det vil da, spesielt hvis det besluttes å innføre gebyr på eie av våpen, sammen med gebyrregningen også kunne sendes ut egenerklæringsskjemaet, på samme måte som Jegerregisteret i dag sammen med blanketten for jegeravgiften sender ut en blankett for registrering av fjorårets jaktutbytte.

 

Driften av Jegerregisteret er rimelig, og det kan forventes at Brønnøysundregistrene også vil kunne drifte et våpenregister på en rimelig og god måte. Brønnøysundregistrene har også god og omfattende erfaring med å håndtere både almenn tilgang til data, og mer regulert tilgang til enkelte data der bare nærmere definerte personer har tilgang.

 

Som jeg nevnte ovenfor, hvordan bestemmelsene om egenerklæring i relasjon til aktivitet som berettiger et ”behov” for våpen praktiseres, vil være avgjørende for hva som kommer ut av en slik bestemmelse. Det må aksepteres at personer som har anskaffet et våpen begrunnet i et visst behov, etter noen tid vil kunne ha en endret aktivitet. Ser man på mitt eget tilfelle var jeg en svært aktiv skytter til jeg begynte med studier i utlandet, noe som gjorde en aktiv utøvelse av skyttersporten problematisk. Siden gjorde flere år med arbeid utenlands også at aktiv skyttersport ikke var prioritert. Jeg var imidlertid i det nærmeste hvert år på jakt, noe jeg også hadde anledning til mens jeg var i utlandet. En egenerklæring her kunne fort ha blitt tolket til at jeg ikke lenger hadde ”behov” for enkelte av mine skytevåpen, mens jeg nå etter å ha nådd pensjonsalder har tatt opp en del av den tidligere aktiviteten. Det antas at mange pga utdannelse, jobb og familie i perioder må prioritere andre ting en jakt og skyttersport, men at dette ikke bør være grunn til å anse at man ikke lenger har behov for sine våpen. Ved en periodisk egenerklæring, f.eks. slik det antydes hvert 5. år må det være tilstrekkelig til å begrunne fortsatt ”behov” for våpen at man fortsatt betrakter seg selv som ”aktiv” skytter, selv om aktiviteten har vært lav, eller i perioden av personlige grunner har vært fraværende.

 

Underpunkt Erverv av skytevåpen mv – krav til person.

 

Sitat: ”Utvalget ser det som vesentlig at det fremgår av loven, på en så tydelig måte som mulig, hvilke krav som stilles til den enkelte”

 

Utvalget vil videreføre kravene om at en erverver må være edruelig og pålitelig, og at det taes inn krav til helse. Det som ikke samsvarer så godt med det som er sitert i setningen over er at det skal overlates til forskrift å fastlegge innholdet i disse kravene, og at man da åpner for at det ikke på en tydelig måte vil fremgå av loven hvilke krav som stilles.

 

Dette i motsetning til den tyske våpenloven som i §§ 4 – 9 meget presist oppstiller vilkårene for å kunne erverve våpen

 

Utvalget ønsker å ”videreføre kravene om at erververen må være edruelig og pålitelig”. Dette er skjønnsmomenter som åpner for vide tolkninger, avhengig av saksbehandler. Jeg kjenner til et tilfelle der inndragning av våpenkort var begrunnet i at vedkommende ikke lenger var ”pålitelig” etter at han var tatt for overtredelse av fartsgrensene et antall ganger, og det fremgår av våpenrundskrivet at dersom man er ilagt forelegg for ordensforstyrrelse i beruset tilstand vil dette kunne medføre at vedkommende ikke lenger betraktes som ”edruelig”.

 

 

Det er også anført at en ikke rettskraftig dom kan være grunnlag for både å nekte erverv at våpen, og til å trekke en våpentillatelse tilbake.

 

Utvalget foreslår å beholde adgangen til å nekte erverv, og til å trekke en våpentillatelse tilbake, når vedkommende ”av særlige grunner anses uskikket”, og mener at dagens praksis med å nekte erverv eller trekke tillatelse tilbake ”dersom det foreligger en begrunnet tvil om en søkers skikkethet” er en ”nødvendig sikkerhetsventil” som ikke foreslåes endret.

 

Jeg ser visse rettsikkerhetsproblemer med en slik praksis. Jeg kjenner flere tilfeller der politi har rykket ut med tung bevæpning etter såkalte ”bekymringsmeldinger”, og inndrar våpen hos en person. Selv om det viser seg å være en ubegrunnet eller rett og slett falsk bekymringsmelding kan det gå måneder før vedkommende får sine våpen tilbake, og i flere tilfeller har dette medført skader på våpnene grunnet ukyndig og uegnet oppbevaring av politiet. I et tilfelle ble en utrykning foretatt etter at politet hadde sett et bilde av vedkommende på Facebook, der han poserte med et våpen som politiet mente han ikke hadde tillatelse til å ha, og i et annet tilfelle var det full utrykning med blålys og beslag etter at en person på egen grunn i utmark hadde bedrevet øvelseskyting under sikre forhold.

 

Et eget kapittel er i situasjoner med samlivsbrudd der jeg kjenner flere tilfeller der tidligere samlivspartner anmelder at den andre har våpen og har truet med å bruke de. Selv om dette kan være grunnløse påstander fører de regelmessig til aksjoner og beslag.

 

Jeg kjenner av egen erfaring et slikt tilfelle, der tidligere samboer sendte bekymringsmelding, noe som førte til beslag og inndragning av våpenkortet. Det spesielle her var at bekymringsmeldingen kom etter at den andre av tingretten var tilkjent omsorgen for samboernes felles barn, og at hans våpen var oppbevart i et våpenskap som stod i den tidligere felles bolig, og der han ikke engang hadde nøkkelen til våpenskapet.

 

Det er slike tilfeller som dette som etter min mening bør føre til en klargjøring av grunnlaget for at politiet kan aksjonere, og dersom man følger ”føre var prinsippet” må det klart fremgå at våpen må tilbakeføres til rette vedkommende uten opphold når det viser seg ikke å være et holdbart grunnlag for inndragningen.

 

 

Underpunkt: Meldeplikt for helsepersonell.

 

Dette er i utgangspunktet et fornuftig forslag, men det er sider ved dette som krever en grundig vurdering før det eventuelt settes ut i livet.

 

Det er alment antatt at de fleste av de ”uønskede hendelser” med sivile, lovlige våpen gjerne finner sted hos våpeneiere som har kommet i en akutt livskrise, det være seg samlivsbrudd, jobbproblemer, familieproblemer og uventede dødsfall i nær familie, helesproblemer eller andre traumer. De ”uønskede hendelsene” kan ta form av trusler med våpen, i alvorlige tilfeller med drap eller selvdrap. Dette er situasjoner som ikke er/var tilstede da søknaden om å erverve våpen ble behandlet, og det er neppe noen muligheter for å forutse hvem av landets pr 24. november 2011 486 082 våpeneiere som vil bli rammet av slike traumer. I svært mange tilfeller vil for eksempel et samslivsbrudd kunne medføre depresjoner og psykiske problemer av varierende alvorlighetsgrad for en våpeneier som rammes. Noen ganger medfører slike problemer at man er i behov av legehjelp for kortere eller lengre tid, andre ganger glir dette over av seg selv.

 

Dersom problemene er av lettere art, men vedkommende allikevel føler behov for profesjonell hjelp, kan det bli en ekstra barriere for å søke slik hjelp dersom vedkommende vet at legen har plikt til å rapportere hans problemer videre til våpenmyndigheten og dermed kan regne med at hans våpen blir inndratt, mens det aldri var noen spesiell fare for at det skulle utvikle seg til mer alvorlige problemer. Jeg kjenner til et tilfelle der en person etter et samlivsbrudd endte opp i en depresjon. Han innså selv at han i denne situasjonen ikke burde ha tilgang til våpen, og overleverte derfor alle nøkler til sitt våpenskap til en god venn. Tidligere samlivspartner hadde imidlertid meldt fra til politiet, som fluksens inndro våpnene, selv om han altså ikke lenger hadde adgang til dem. 3 måneder senere var han kommet ut av sine depresjoner, men han fikk allikevel ikke sine våpen tilbake.

 

En plikt for helsepersonell til å melde fra til politiet om slike tilfeller kan da medføre at man av frykt for å få inndratt sine våpen avstår fra å søke profesjonell hjelp når problemene ikke er av veldig alvorlig art, men man føler at man kan ha behov for det, og at disse problemene i stedet for å bli tatt fatt i og få adekvat behandling straks, i stedet utvikler seg til for eksempel en akutt psykose og vedkommende ender opp som drapsmann.

 

Underpunkt Kontroll og forvaltning.

 

Jeg er enig i at forvaltningen av våpensaker fortsatt skal ligge til politiet, og anser det som positivt at man tar sikte på å bygge opp større enheter som skal stå for saksbehandlingen for derigjennom å bygge opp avdelinger med større fagkompetanse på våpen. Slik jeg har vist til ovenfor er det til dels graverende mangler i kompetansen på det enkelte våpenkontor og i POD i dag. Et annet problem er at våpenbehandlingen i dag de fleste steder er lagt til sivilforvaltningen i politiet og der behandler andre sivilsaker enn våpen også. Ved stor belastning blir andre oppgaver, for eksempel utstedelse og fornyelse av pass prioritert, noe som kan føre til svært lang behandlingstid for våpensaker.

 

Forslaget om å sentralisere godkjenning av samleområder for våpensamlere til et politidistrikt har den ulempen at loven da må endres i forhold til i dag, da det i dag etter våpenloven er den stedlige politimesteren som avgjør søknaden, mens det for samling av automatvåpen er POD som har kompetansen, dvs at i praksis blir visst alle søknader om våpensamling sendt til og avgjort av POD.

 

 

Underpunkt Utlån og utleie.

 

Jeg kan ikke se behovet for et utstrakt utleieinstitutt og anser at dette i dag er løst ved oppstått behov for midlertidig tilgang til skytevåpen ved de regler om utlån av våpen som man har i dag. De forslag til reguleringer av utlån og utleie av våpen som fremsettes i forslaget synes svært byråkratiske og unødig kompliserte. I praksis vil det bli i det nærmeste en komplett søknad om erverstillatelse som må gjennomføres før man blir godkjent for å leie våpen.

 

Underpunkt Tilbakekall.

 

Forslaget er at man endrer ”kan tilbakekalles” til ”skal tilbakekalles” når vilkårene for å ha våpen ikke lenger er oppfyllt . Forutsatt at det innebygges rimelige rettssikkerhetsgarantier og kontrollordninger før et tilbakekall vedtaes kan det ikke sees at dette er en urimelig endring.

 

Uderpunkt Deaktiverte våpen.

 

Utvalget foreslår registreringsplikt for varig deaktiverte våpen. Begrunnelsen synes å være at ”det kan være enkelt å reaktivere slike (deaktiverte) skytevåpen”. Forutsatt at deaktivering er foretatt slik det er foreskrevet i våpenrundskrivet kan jeg ikke se at et slikt deaktivert våpen ”enkelt” kan reaktiveres, til det kreves det for det første fagkunnskap som i hovedsak kun besittes av børsemakere, og det krever tilgang til spesialisert verktøy. Videre er det i fastsatt at reaktivering av et deaktivert våpen er å regne som en nytilvirkning av våpen, og således bare kan gjøres av børsemaker/godkjent tilvirker. Det synes derfor som unødig byråkratisering å påby registrering av våpen som er forskriftsmessig deaktivert. Det er som en ytterligere grunn til å påby registrering anført at det kan være vanskelig å se forskjell på et aktivt og deaktivert våpen, og at de av den grunn kan brukes til kriminelle formål som ran og trusler. Dette argumentet er i like stor grad gyldig for såkalte soft guns og for gass- eller lufttrykks-drevne våpen. For å enkelt kunne skille slike ”look-alikes” fra aktive våpen har man i dag hjemmel for å påby en øyenfallende merking på disse våpenkopiene. Jeg har sett slike i andre land, der munningen er farget rød eller oransje slik at man med et kort blikk kan konstatere at man står over for et deaktivert våpen eller en (ufarlig) våpenkopi.

 

Underpunkt Våpenregisteret.

 

Dette har jeg omtalt tidligere og foreslått at Brønnøysundregistrene blir tillagt oppgaven med å drifte et våpenregister. Med on-line-tilgang fra det enkelte våpenkontoret kan man raskt, sikkert og enkelt oppdatere og vedlikeholde registeret ved at de transaksjoner som kommer i stand med våpenkorets mellomkomst straks kan innføres i registeret.

 

Underpunkt Gebyr.

 

Slik jeg ser det er begrunnelsen for å foreslå innført et gebyr på våpeneie at Utvalget i strid med sitt mandat ikke har lagt fram et lovforslag som ”ikke medfører høyere ressursbruk”, men tvert i mot har lagt fram et forslag, som hvis alt utvalget foreslår gjennomført vil medføre en økt ressursbruk som er beregnet tilsvarende 124 millioner kroner første år. For å komme rundt dette synes Utvalget å ha omdefinert kravet om uendret ressursbruk til å bety ”budsjettnøytralt”, dvs at lovforslaget ikke skal medføre høyere kostnader for Staten. Ettersom lovforslaget vil medføre høyere kostnader griper man til det gode gamle; innføre et gebyr slik at våpeneierne må betale for de høyere kostnadene.

 

Forslaget går ut på at gebyrene blir satt slik at det ”finansierer forvaltningen av våpensaker og politiets kontroll, samt driften av våpenregisteret”.

 

Når det gjelder”politiets kontroll” synes det derved som at finaniseringen av noe som er en ren politioppgave blir belastet våpeneierne, det er i tilfelle et nytt prinsipp. Selve driften av våpenregisteret har jeg foreslått blir lagt til Brønnøysundregistrene, de kan også lempligt pålegges oppgaven med å kreve inn våpengebyrer dersom dette blir en realitet.

 

Det vises til Utvalgets bemerkning; ”Det forutsettes at avgiften ikke settes høyere enn de reelle konstnadene ved forvaltningen og etablering og føring av våpenregisteret”.

 

Dersom det innføres et gebyr på våpeneie bør dette etter min mening legges på den enkelte våpeneier, og ikke på det enkelte våpenet. Det er til dels store variasjoner på hvor mange våpen hver enkel våpeneier besitter slik at det kan synes mer rettferdig med avgift på hvert enkelt våpen, men ettersom det skjer en utstrakt utskiftning av våpen gjennom året for den enkelte våpeneier ser jeg det som svært upraktiskt med avgift på det enkelte våpenet. Det er betydelig enklere og lettere gjennomførbart å avgiftslegge den enkelte våpeneieren.

 

 

Noen avsluttende kommentarer rundt tema Våpen i samfunnet.

 

Som Utvalget har påpekt har våpen og våpenbruk lange tradisjoner i Norge, spesielt forbundet med utøvelse av jakt og skyttersport. Det er positivt at Utvalget ønsker å bevare disse tradisjoner, og at man ser verdien av en fortsatt god våpenkultur i Norge.

 

Norge har en i verdenssammenheng høy tetthet av våpen i og med at det i dag er over 1,2 millioner våpen lovlig registrert i Norge. I tillegg kommer kanskje 800 000 hagler anskaffet før år 1990, og som lovlig kan eies uten registrering. Riktignok vil mange av disse haglene i dag ha en begrenset bruksverdi som følge av forbudet mot å anvende ammunisjon med blyhagl, men det finnes alternativ ammunisjon også for disse. Det kan altså finnes ca 1 våpen for annenhver innbygger i Norge.

 

Det sier seg selv at med en slik våpentetthet vil det fra tid til annen forekomme det som Utvalget kaller ”uønskede hendelser” med våpen. Foruten at våpen brukes i kriminelle handlinger som ran og trusler, og til utførelse av drap og drapsforsøk, vil det også forekomme et antall selvdrap med skytevåpen, foruten rene ulykkeshendelser og vådeskuddsulykker.

 

I denne sammenheng er jo terroristaksjonen på Utøya 22. juli 2011 ikke til å komme utenom. Det som særlig kan diskuteres i den sammenhengen er om Utøya kunne vært forhindret, eller ville hatt et mindre omfang, med en annen våpenpolitikk i dette landet.

 

Det kan vel for det første slåes fast at en strengere våpenpolitikk neppe ville kunne forhindret at Utøya fant sted. Utvalgets forslag om en obligsatorisk legesjekk ved førstegangs søknad om våpentillatelse kan man vel med 100% sikkerhet påstå ikke ville utelukket gjerningsmannen på Utøya fra å få innvilget sin søknad. Han hadde jo gjennom flere år systematisk planlagt sitt attentat, og var ikke blitt fanget opp av noen instans før han fullførte sine gjerninger.

 

Det er kjent at hans førstevalg som våpen på Utøya var det russiske våpenet AK 47 –Kalashnikov, og at han var i Baltikum med sikte på å anskaffe en slik, og det er kjent at ranslaget i NOKAS-ranet var utrustet bl.a med AK 47-rifler.

 

I rapporten fra Oslo politikammers ”Prosjekt Bullit” trekker politiet fram tre hovedkilder (for våpen) for de kriminelle nettverkene: Forsvaret, smugling og eldre, uregistrerte våpen.

 

Det oppgies at Forsvarets Sikkerhetsavdeling anslår at 2000 automatvåpen er på avveie fra Forsvaret, herav 1265 AG3 geværer, MP5 maskinpistoler samt pistoler av merke Glock.

 

Rapporten oppgir videre at politiet ikke har noen oversikt over mange våpen som smugles inn i Norge, de nøyer seg med å si at det er ”et ukjent antall”, men sier også at det for kriminelle handler om moderne automatvåpen og at disse følger de samme smuglerrutene som brukes for narkotika, det vil si fra Øst-Europa.

 

Endelig vises det til at mange våpen er forsvunnet fra det tidligere hemmelige ”Stay Behind” nettverket til Forsvaret

 

”Prosjekt Bullit” rapporten angir også en ”rangstige” for preferansen for våpen hos kriminelle elementer, der militære automatvåpen står høyest, det oppgies at en maskinpistol av type MP5 på det illegale markedetet har en pris ”sjelden under 25 000 kroner”, og at: ”Nederst på rangstigen kommer jakt- og sivile våpen som rifler og hagler, som det finnes svært mange av i Norge. Men disse er lite populære blant etablerte kriminelle nettverk”.

 

Stjålne registrerte våpen har vært en kilde for ulovlige våpen, men dette har de senere år blitt et lite problem, spesielt etter at det ble påbudt med våpenskap fra første våpen. Det var i 1993 registrert 654 stjålne våpen, noe som i 2002 var sunket til 171 våpen. Det er ikke publisert statistikk over dette siden 2004, men i det året forsvant det flere våpen fra Politiet (5 stk pistoler/revolvere) enn det forsvant pistoler/revolvere fra private eiere( 3 stk!). Sett hen til at det er betydelig flere håndvåpen i privat eie enn det er hos Politiet skulle dette si at tyverier fra private våpeneiere ikke er en kilde for ulovlige våpen av betydning.

 

Hvis en ser på den offisielle drapsstatistikken i Norge (Kripos – Drapsoversikt 2011) har drapstallene vært noenlunde stabile det siste tiåret, mellom 44 og 30 drap pr år, Utøya ikke medregnet. CA 50% av drapene blir begått ved bruk av kniv, selv om det har vært et forbud mot å bære kniv i 20 år. Rapporten oppgir at ca 90% av gjerningspersonene er menn, og at de fleste er ruspåvirket og tidligere straffede personer.

 

Det har vært en stadig nedgang i bruk av våpen som drapsvåpen. I 2002 var det 42 drap i Norge, hvorav 10 ble utført med skytevåpen, og 11 med kniv. I 2010 var det 31 drap, hvorav 3 ble utført med skytevåpen og 13 med kniv, i 2011 var det, Utøya ikke medregnet, 34 drap, hvorav 4 ble utført med skytevåpen, og 17 med kniv.

 

Det var ingen kjente dødsfall som følge av vådeskudd eller ulykker i 2010, men jeg er kjent med et tilfelle av vådeskudd med dødelig utgang under jakt i 2011.

 

Selvdrap med våpen er en kjent problematikk, og Utvalget gjengir en del tall. Jeg har ikke sett nærmere på disse, og heller ikke undersøkt tilgjengelig statistikk om dette. Det kan antas at de fleste selvdrap med skytevåpen skjer med lovlige, registrerte våpen, og ofte utføres av våpeneieren selv. Grunnen til at en person velger selvdrap er sammensatt og flere, jeg vil her vise til det som er sagt ovenfor i diskusjonen om helsepersonells foreslåtte plikt til rapportering. Jeg tror at når en person har kommet dit hen at vedkommende velger selvdrap skyldes dette at vedkommende oppfatter sin livssituasjon som uholdbar, av grunner som er referert ovenfor. For å illustrere kjenner jeg et tilfelle, vedkommende var en vellykket industrieier som nøt stor respekt i sitt miljø og i kretser langt ut over dette. Han fikk diagnostisert en terminal kreftsykdom og valgte da å dra på kontoret og hente sitt håndvåpen ut av safen. Han oppga at han ikke ønsket å bli liggende med smerter og til belastning for familie i vente på at sykdommen skulle avslutte livet.

 

Jeg vil videre vise til artikkelen ”Would banning firearms reduce murder and suicide?” av Don B. Kates og Gary Mauser, publisert i ”Harvard Journal of Law & Public Policy”, vol 30 number 2 2007.

 

I artikkelen går de med grundighet igjennom selvdrap med våpen, og viser til at samfunn der tilgangen til våpen er begrenset er til dels forekomsten av selvdrap høyere enn i samfunn med større tilgang til våpen, bare at selvdrapene utføres med andre metoder enn bruk av skytevåpen.

 

Det er ingen grunn til å anta at en begrensning av tilgangen til våpen i Norge ville medføre en lavere selvdrapsrate i Norge heller, selv om en vanskeligere tilgang til skytevåpen nok kan medføre at antall selvdrap med skytevåpen kan gå ned.

 

Uten tilgang til skytevåpen vil en fast bestemt selvdrapskandidat velge en annen måte å utføre sitt forsett på. Det er for eksempel kjent, men med store mørketall, at mange av de ellers uforklarelige møteulykkene mellom personbil med en person og tunge kjøretøyer (trailere) antaglig er selvdrap.

 

I min egen vennekrets har det vært to selvdrap foretatt av kvinner, begge med inntak av overdoser av sovemedisin, som, sammen med kutting av pulsårer i armen, kan synes å være den foretrukne metoden blant kvinner.

 

Det er for øvrig tankevekkende at Mausers artikkel påviser at samfunn der man har begrenset den lovlige tilgangen til skytevåpen regelmessig har opplevd en oppblomstring av aktiviteter som skyldes en ulovlig bruk og besittelse av våpen.

 

Man har oppevd det samme i Storbritannia etter at man som følge av massakren i Dunblade i 1996 i praksis forbød privat eie av håndvåpen. Bruk av skytevåpen til kriminelle handlinger har øket sterkt etter dette.

 

Jeg vil berømme at Utvalget ikke har gått inn for den samme linjen, at man som følge av ”uønskede hendelser” som Utøya og Dunblade finner ut at riktig medisin er å begrense eller forby våpen i privat eie. Tiltaket etter Utøya med et moratorium på halvautomatiske rifler er etter min mening et tiltak av typen ”Stenge stalldøren når hesten allerede har stukket av”, og et eventuelt permanent forbud mot denne typen våpen kan ikke sees å være egnet til å forhindre at lignende massakrer skjer igjen.

 

Det synes for meg rimelig klart at problemene ikke er den vanlige, lovlydige borger som besitter skytevåpen fordi han utøver skytesport eller legal jakt.

 

Problemene stammer i all overveiende grad fra ulovlige våpen og kan knyttes til kriminelle miljøer eller personer.

 

Det finnes i dag ingen statistikk over fordelingen av lovlige og ulovlige våpen i kriminalsaker, det eneste jeg har sett om dette er referansen i NOU 2011:19 til møte Utvalget har hatt med Kripos, der det ble referert, jf pkt 3.5.6 på side 31 ”at det fortrinnsvis er ulovlige skytevåpen som er benyttet i straffsakene. I mange tilfelle er skytevåpnene verken regisrert i våpenregisteret, eller registrert som stjålne, når de registreres i straffesaker”.

 

Jeg kan ikke se at dette forholdet vil endres, selv om man iverksetter tiltak for å bedre samfunnets kontroll med skytevåpen. Slik jeg har påvist foran anser jeg en full implementering av alle forslagene i lovutkastet som en omdreining av byråkratiskruen som med få unntak ikke vil være noe vesentlig bidrag til å fremme målsetningen ”samfunnets sikkerhet”, tvert i mot tilsier erfaringer fra andre land som har skjerpet kontrollen med og adgangen til å inneha skytevåpen at det motsatte har blitt resultatet.

 

Som det er blitt sagt:

 

When you ban legal access to guns, only criminals will have them.

Link to comment
Share on other sites

NOJS har svart, og jeg har sendt inn et privat høringssvar, de ligger på medlemskammeret, på Høring Våpenloven under Arbeidstråd - høring ny våpenlov.

 

Som det er blitt sagt:

When you ban legal access to guns, only criminals will have them.

 

Dette tok lang tid å lese, men ....

UTROLIG BRA, ISTMUS !!!!!!!

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror ikke slitne NRA metaforer er den lureste måten å påvirke norske politiske partier på i lov spørsmål.

Loven er faktisk tiltenkt å regulere den lovlige delen av våpennorge, ikke kriminelle.

 

Syntes det det blir litt tåpelig å trekke frem og kritisere en enkelt linje i en 15 siders lang hørinsuttalelse. Og jada; våpenloven er er tiltenkt å regulere den lovlige delen av "våpen-norge", men poenget han prøver å få frem for den lovgivende myndighet er jo at en streng våpenlov ikke nødvendigvis vil ha noen effekt i forhold til å forhindre kriminelle handlinger der våpen er involvert. Tvert imot vil det kunne føre til en ytterligere oppblomstring i det svarte markedet, samtidig som at de lovlydige våpeneierne må stange hodet mot meningsløse "symbol-bestemmelser".

 

Syntes for øvrig at det er bra at Istmus drøfter dette med at helsepersonell skal ha tilgang til våpenregisteret, samtidig som de skal gis en lovpålagt meldeplikt uhindret av taushetsplikten.

Etter min oppfatning er dette en bestemmelse som i mange tilfeller vil kunne virke mot sin hensikt. Det må ikke bli slik at våpeneiere som befinner seg i en vanskelig livssituasjon vegrer seg for å oppsøke hjelp fordi man er redd for at f.eks fastlegen melder fra til politiet, og våpnene blir inndratt etter et "føre var-prinsipp". Det må i så fall være klare retningslinjer for hvilke situasjoner helsepersonell plikter å melde fra, og jeg mener at lista bør ligge relativt høyt.

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.


×
×
  • Create New...