Jump to content

Kniver i norsk tolleknivtradisjon


Sako 30-06

Recommended Posts

Ett av mange tegn på amerikaniseringen av samfunnet vårt kan vi finne i knivdiskusjonene mellom jegere. Av en eller annen grunn ser det ut til at disse diskusjonene er dominert av tilhengere av kniver i amerikansk stil/tradisjon. Etter min mening fortjener den skandinaviske knivtypen litt støtte i knivdiskusjonene.

 

Hvorfor skal vi bry oss om disse småkjipe tolleknivene når det finnes så mye sexy, snacksy verktøy fra Swamp Rat, Busse, Kershaw, Cold Steel, etcetera, etcetera? Vel, i tillegg til at vi skylder å ta vare på kulturarven vår (som for den gode, gamle Kragen), har den skandinaviske tollekniven etter min mening kvaliteter som gjør den verd å ta vare på og bruke. I verdenen av spesialkniver til vomming, flåing, boksåpning, hogging av kratt, neglmanikyr og omskjæring av tretten og et halvt år gamle guttebarn født midt i september finnes det en knivmodell som er et universalverktøy som gjør enhver jobb - om ikke like godt som en spesialkniv - aldeles utmerket: Den skandinaviske tollekniven.

 

En bedre kniv til trearbeid enn en tollekniv finner man etter min mening ikke (i parentes, en liten avsporing: Noen språkmann er jeg ikke, men "tollekniv" kommer såvidt jeg vet fra "telje", altså det samme som "spikke"). Den relativt lange, slakke slipfasen på et konslipt tolleknivblad er bortimot perfekt til trearbeid. I tillegg er den nøytalt formete tollekniven som sagt et universalverktøy som egner seg til det meste. Dette i motsetning til kniver i amerikansk eller tysk tradisjon som kan være komplett ubrukelige til trearbeid pga. den (som regel) korte og bratte slipfasen som gjør disse knivene mer til spesialverktøy. Og en turkniv som man ikke kan spikke med... vel. Det omtrent spoleformete skaftet uten fingervern gjør sitt til at man kan holde kniven på mange ulike måter for ymse finspikking og finskjæring: Med eggen opp, med eggen ned, med halve bladet inni hånda, you name it. Tollekniven er også veldig godt egnet for hjemmeproduksjon. Det laminerte bladet i tre lag kombinerer hardt eggstål med god seighet i bladet på en måte som er vanskelig å matche like lett med et helstålblad. Såklart, et helstålblad i moderne superstål vil sikkert gå utenpå et klassisk laminert blad med bløttstål omlagt et hardt eggstål fra ei gammel fil eller noe, men vi snakker tross alt om ulike teknologinivåer her. En konslipt tollekniv med lang, god slipefas er også relativt enkel å sette opp med enkelt verktøy, særlig om bladet er laminert. Det kreves ikke mye trening for å kjenne om slipevinkelen er riktig når man legger kniven på slipesteinen: Legger man på for spiss vinkel, "drar" slipesteinen i bladet siden steinen "griper" i det myke omleggsstålet, og på samme måte kjenner man lett om man legger kniven for bratt på steinen. Da kjenner man at det "tar" i det harde eggstålet.

 

Sjøl er jeg mest fascinert av to knivtyper: Den ene er den klassiske staskniven fra Telemark, med sølvholker på skaftet (som gjerne er i beiset valbjørk eller rirkule) og lærslir med sølvholker og akantus. Olav Kleppo er en mester innen denne stilen. Den andre er brukskniven etter Aasmund Voldbakkens tradisjon som kjennetegnes av en slir sydd med kniven sjøl som lest og gjerne knapp på opphenget. Beltestroppen kan godt være festet bare ved at opphenget "flettes" ned i hull på baksiden av sliren og henger fast av seg selv etter tørking. Siden jeg ennå ikke har klart å tegne noe som minner om akantus engang, langt mindre paute eller skjære akantus, har jeg holdt meg til å lage kniver i en slags hybridstil mellom gammel tollekniv (sterkt inspirert at Olav Wåle) og Voldbakkens fornyelse av tollekniven. Jeg har ennå ikke laget en eneste slirelest, alle mine slirer er sydd på kniven etter Voldbakkens metode. Jeg er særlig glad i knappen på beltestroppen, som gir mulighet til å ta kniven av og på beltet uten å måtte smyge beltet ut av hempene i buksa hver gang. Det blir også enklere å henge kniven på ryggsekken, hoftebeltet eller andre passende steder.

 

Helt katolsk er jeg tross alt ikke, jeg kan se mange av fordelene med andre typer knivdesign og fyser til og med på en Fällkniven eller to sjøl, men det jeg har laget og som regel bruker er i tolleknivtradisjon. Det er så rart med den kulturarven, og så greier jeg liksom ikke å dra på skauen uten å ha med en god spikkekniv. Skal man ha med bare én kniv ut i skauen, må det liksom bli en tollekniv, det da.

 

Jeg har lyst til å vise fram noen av knivene jeg har laget opp gjennom årene, det blir de som jeg har i hus hjemme hos meg sjøl og ikke har gitt bort til familie og sånt. Det er mye å utsette på håndverk og formgiving, for jeg er 100% selvlært, med kun egen erfaring og bannskap kombinert med lesing av egnete knivbøker (først og fremst Olav H. Wåle og Per Thoresen) som grunnlag for løsninger og utførelse. Det hadde vært moro om også andre kunne legge inn bilder av sine håndlagete (gjerne selvlagete) tollekniver. Jeg vet jo at Hentis har en forbannet vakker Gjerstadkniv som han har laget sjøl, og det er sikkert flere som har noe å vise fram.

 

Her er den aller første kniven jeg noengang laget. Jeg ødela skaftet på en rustfri tollekniv fra KJ i Mora (en sånn med blått plastskaft og svart plastslire) og tenkte at "pokker heller, jeg prøver meg". Skaftet er satt sammen av tre biter bjørk (en bit flammebjørk og to rirkulebiter), farget med kaffe (!) og impregnert med kokt linolje, og sliren ble så som så. Men kniven gjorde god nytte som fisketurkniv i ti-femten år før tuppen datt av skaftet. Kniven er nå pensjonert. Legg merke til at allerede her finner man knappen på slireopphenget.

dsc00050jy3.th.jpg

 

En gammel Morakniv fra Frosts (den typen med rødmalt treskaft og blad i laminert karbonstål, gudhjelpe meg så mange sånne jeg har kastet bort opp gjennom årene) fikk et nytt liv etter omfattende smergling og påsetting av nytt skaft. Dette er blitt en av de to spikkeknivene som jeg bruker til finere trearbeid, siden eggstålet i denne er veldig godt. Skaftet er laminert av to biter vanlig bjørk fra en vedkubbe, viklet med lærsnor for å holde "sjiten" sammen. Enkelt, funksjonelt og billig. Sliren er bare tråklet kjapt sammen av litt overskuddslær og er ikke utstyrt med oppheng, siden dette er en kniv som ikke kommer seg ut fra furtekroken min.

dsc00051cf9.th.jpg

 

Den første jakt-/turkniven jeg laget. Jeg ville ha et stort blad som kunne brukes til litt kaffevedsanking og valgte et nokså langt laminert karbonstålblad fra Brusletto. Det viste seg å være lovlig tynt og smalt og hadde ikke den tyngden jeg ønsket. Skaft i rotknute fra bjørk med holk av fallgevir fra rein, beiset og impregnert med kokt linolje. Som dere ser, har den vært satt opp noen ganger, noe som ikke har gitt den mer tyngde i bladet. Kniven er pensjonert. Her har jeg prøvd meg på "opphøyd" pauting for første gang. Noe overdrevet, men morsomt å prøve seg på.

dsc00052aw1.th.jpg

 

Den mest brukte tur- og jaktkniven min i dag. Bladet ble kjøpt på utmarksmessa på Stiklestad like før århundreskiftet. Smeden er ukjent. God tykkelse og bredde på bladet gjør at den kan brukes til å hogge opptenningsved i et knipetak, og eggstålet er meget bra. Kniven kan brynes til bokstavelig talt barberknivskarphet. Skaftet er også her i rotknute fra bjørk med holk av fallgevir fra Tydalsrein og mellomplate av ibenholt, beiset og oljeimpregnert, først med rå linolje+terpentin, så kokt linolje, til slutt 50/50 kokt linolje og blank Benarolje. Krok på skaftet for at kniven skal "henge" godt i hånda når jeg bruker den til hogging. Her ser man også hvordan opphenget er festet i sliren.

dsc00058tx2.th.jpg

 

En litt mindre jaktkniv, bladet ble kjøpt på ei villmarksmesse i Trondheim. Jeg er ikke helt fornøyd med eggstålet, jeg har aldri fått denne kniven så skarp som jeg har ønsket. Men bladet har en grei form, i fjor slaktet og flådde jeg ei hjortekolle med kun denne kniven. Skaftet er i svartor med holk av fallgevir fra Tydalsrein og mellomplate av ibenholt, "lakkimpregnert" med ørten lag fortynnet gulvlakk. Ikke krokskaft, men en liten knagg som passer mellom ringfingeren og lillefingeren for å motvirke at hånda sklir nedover eggen når skaftet blir sleipt av blod og gørr.

dsc00055ny5.th.jpg

 

Turkniven jeg laget til kona etter at hun mistet den Helle-Olakniven hun fikk av meg da vi var nokså nyforelsket. Skaft i rotknute av bjørk med holk av fallgevir fra Tydalsrein og mellomplate av ibenholt, beiset og oljeimpregnert, først med rå linolje, så kokt linolje, til slutt 50/50 kokt linolje og blank Benarolje

dsc00061hg2.th.jpg

 

Til slutt noen blader som ligger og venter på skaft og slire

 

To blader kjøpt på martna'n i Trondheim for lenge siden. Skal bli parkniver til ØKH og meg, med skaft fra samme bit bjørkeknute eller valbjørk. En gang...

dsc00064kf4.th.jpg

 

Øverst et nydelig lite blad jeg kjøpte på utmarksmessa på Stiklestad samtidig med den store turkniven. Bølgefilt rygg gjør dette enda litt penere. Skal bli søndagsturkniv en dag. Nedenfor et blad fra Håvard Bergland som jeg kom over en gang. Måtte ha det, måtte bare ha det. Så tre nesten like blader kjøpt på ei villmarks-/fritidsmesse i Trondheim en gang. En til hver av guttene, når de er gamle nok til å vedlikeholde en kniv med laminert karbonstålblad og oljeimpregnert treskaft. Nederst et litt morsomt blad med rå sider. Bruksmessig helt på trynet, men litt stilig likevel.

dsc00065hc9.th.jpg

 

 

EDIT: Oppdatert bildelinker

Edited by Guest
Link to comment
Share on other sites

  • Replies 135
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Jøss, det var då voldsomt då ??? :shock:

 

Fin skildring av standpunktet ditt når det gjeld kniver Sako30-06. Må vel sei meg litt einig i skildringa di her, sjølv om eg også syns at det meste av kniver er av interesse og eg liker litt av alt.

 

Men eg har sjelden laga standard tollekniver. Har funne meg ein type skaft som eg likar godt og har laga et par kniver utav det. Men eg må jo berre sei det at ein skikkelig tollekniv med utskjæringer, sølvholker og utskjært formpressa slire, er jo ikkje berre ein kniv, men et smykke i seg sjøl.

 

Har vært på besøk hjå ein god knivmaker her på Voss som har høsta utallige priser på Dyrskuen og husflids messer. Og det er eit syn for guder å komme inn i smia hans. Der der det så mange fine prosjekt at knea nesten svikta... Nils Graudo heiter han, mulig du har høyrt om han.

 

Av alle kniver eg har og har hatt til bruks kniv, er det vel kun siste erobringa mi ( ein Cold Steel kniv ) som er med plast i skaftet og kunststoff slire.... Det er greitt at kniven er både fin og skarp, me den er ikkje så kjær som den muse gjelleren av ein kniv med heimelaga skaft og helle blad som eg har drassa rundt med i skog og fjell i mange år....

 

Men har sansen for formen på dei nederste bladene dine Sako. Det der er slike blad som eg synst er fine bruks knivblad...

Link to comment
Share on other sites

Jøss, det var då voldsomt då ??? :shock:

Voldsomt? Hvordan?

 

eg har sjelden laga standard tollekniver. Har funne meg ein type skaft som eg likar godt og har laga et par kniver utav det.

Regner med at en av dem er den jeg ser i avataren din. Du har ikke et litt større bilde av den?

 

Har vært på besøk hjå ein god knivmaker her på Voss som har høsta utallige priser på Dyrskuen og husflids messer. Og det er eit syn for guder å komme inn i smia hans. Der der det så mange fine prosjekt at knea nesten svikta... Nils Graudo heiter han, mulig du har høyrt om han.

Å ja, da. Det hadde vært "steikje moro" å besøkt smia hans. Kanskje ikke for lommeboka mi, men allikavæl...

 

har sansen for formen på dei nederste bladene dine Sako. Det der er slike blad som eg synst er fine bruks knivblad...

Amen. 10-12cm, helt standard tolleknivfasong, da kan den brukes til bortimot alt. Litt kortere, ned mot musegjeller, så blir det en rein søndagstur-i-skogen-spikkekniv. Litt lengre, så blir den litt mer plundrete å spikke med, men bedre til andre oppgaver.

 

Har du kaffe en dag til sommeren, dersom Yamaha'en orker å dra meg over Dovre? For de knivene dine, samt måten du tilvirker dem, har jeg lyst til å se nærmere på!

Velkommen skal du være. Kaffe (og snus) vil det alltid finnes i huset så lenge jeg bor her. Og jeg har ingen planer om å flytte ;)

 

Ellers gå jeg svanger med et knivprosjekt eller to akkurat i disse dager. Det er litt lite med fritid for øyeblikket, men når det engang blir noe av det, kan jeg prøve å ta noen bilder underveis og lage en "how I did it"-tråd. Hvis det er interesse for det, altså... :wink:

Link to comment
Share on other sites

Flott tråd Sako. Har laget noen kniver selv, og har en svigerfar som er ihuga knivmaker. Jeg og han har faktisk en avtale om at vi skal få stord knivklubb sin smed til å ta oss i "læra" og vise oss hvordan man smir. Det blir morro.

Jeg har mange kniver. En hel pappeske faktisk. Med kniver jeg har fått, kjøpt, arvet, funnet og laget. Noen blir brukt, og noen ligger nå bare der. Jeg bruker faktisk tradisjonelle norske tollekniver, og utenlandske kniver om hverandre. Hver til sitt bruk.

Link to comment
Share on other sites

Kunne ikke vert mer enig :)

Har selv vert gjennom fasen med Amerikanske kniver (Kershaw, Buck etc.), men fant dem nermest ubrukelig til generell turbruk. Ikke gidder (ønsker) jeg å drasse på flere forskjellige spesialkniver heller.

Når jeg går i skogen eller på tur, henger tollekniven i beltet og så har jeg "samen" i sekken til vedhoggst.

 

Det som startet meg på "knivmakerstien" var en kolega som viste meg en Hadeland-kniv,med treslire, doppsko,magebelte og holk i nysølv han drev å lagde. Han forklarte meg litt om hvordan man gjorde og hvor jeg kunne få tak i effekter, så var det i gang (det ble selvfølgelig lest noen bøker også etterhvert).

Jeg har også funnet "min stil" på kniven. Bruker holk av elghorn og en lignende avsluttning på skaftet som det du bruker. Skaftet er som regel lagd av materialer jeg får tak i under vedhogst, så det har blitt mest Lønn og Einer. Har lagd et par stykker av valbjerk også!

 

Det er en artig hobby som på en måte hører med når en allerede driver med lading og fluebinding.

 

Flotte kniver du har :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg vil bare legge til at jeg har gått smikurs hos Nils Graudo og greidd å lage meg noen blader......

 

Men det største utbyttet hadde jeg av å stå sammen med Nils i smia og bare SE på når han tryllet fram de nydeligste blader på utrolig kort tid!

 

Nils selger ikke blader, men han selger kniver, og uansett skryt av "moderne" knivsorter og knivstål blant de som er opptatt av amreikaniserte kniver, ser en litt stort på det er det Nils og de gamle norske smedene og deres smitradisjon som er den MODERNE.

 

Deres teknikk er en kolosal forbedring i forhold til de som vader rundt og forsøker å få til kniv av en enkelt beta stål.

 

Den skandinaviske 3-lags tradisjonen er en forbedring og modernisering i forhold til all annnen måte å lage kniv på, både vanlig stål, og damask. Forbedring fordi man enkelt og rask kan lage en kniv som oppfyller en seriøs brukers ALLE behov, og kan gi skarphet, seighet og rå styrke, og samtidig være rask og billig å produsere.

 

Den som har været så heldig å arbeide SAMMEN med Nils, bærer med seg et minne for livet, og har vært så heldig at han har skuet bakover til vikingtidens håndverkstradisjon.

 

Det sagt, vil jeg gjerne slå et slag for TATERKNIVEN også.

 

Et unikt formspråk, flott tradisjon og vakre, vakre kniver.

 

Noen som er medlem av Norsk Knivforening?

Link to comment
Share on other sites

Flott tråd, Sako .308! Fine kniver. :) Ikke noe er så gildt som en ordentlig god, norsk tollekniv. Har alltid en med meg i beltet på tur. (På jakt har jeg også minst én jaktkniv, men dét er en annen sak.)

 

Morsomt også at Keith nevner taterkniven. Det fikk meg til å tenke på ei norsk bok om kniver jeg hadde for lenge siden. (Jeg hadde så å si ALLE norske, svenske og danske knivbøker som var utgitt inntil jeg hadde innbrudd i kjellerboden, og hele det lille flyttelasset mitt forsvant, i 1998.) I ei av mine bøker var det et kapittel som beskrev en kniv/knivmaker som laget nydelige utskjæringer på plastslirer.(!) Det høres kårny ut, men det var faktisk veldig tøft. Noen som har den boka og kan opplyse hva den heter?

 

Er for øvrig på jakt etter et Bjarne Engli-blad. Folk må sende meg en PM hvis et slikt blad eller to å selge!

Link to comment
Share on other sites

Ja dette var klar tale Sako 30-06 :)

Og ingen kan vel være uenig i at den klassiske tollekniven og dens forskjellige avarter er verdens beste telje og spikkekniv.

Dette er vel knivtypen vi alle har hatt i neven da blodet randt for første gang av pekefingeren på motsatt hånd ( gudene vet hvor mange arr det skjuler seg i skinnet der :wink: )

Og som vi brukte da den første båten ble laget, for ikke å snakke om pil og bue, sløying av den første fisken tatt på eget snøre osv osv. Masse gode minner :)

 

Men jeg ser også klart behovet for et mer utvidet knivarsenal når hele jakt, friluft og fritidsaspektet tas med.

Derfor vil det alltid henge mange forskjellige kniver på veggen i laderommet mitt, uten at dette skal diskvalifisere hverken tollekniven, finske, svenske eller amerikanske typer, de har alle sin plass og sitt bruksområde.

 

Til slutt... jeg er selv en med ti tommeltotter, og slutter aldri å beundre dere som klarer å lage slike vakre ting som de eksemplene Sako viser her :!:

Link to comment
Share on other sites

Omega, har ikke sett utskjæringer i plastslirer, men jeg vet av en knivmaker i den tradisjonen som har brukt plast som innlegg i slike slirer med nysølv dopp og slikt som nevnes over her. En vanlig moraslire som var pusset ned og polert, det så fint ut, folk flest legger ikke merke til at det er plast..... Og kniven var fra en meget anerkjent kar som har vært omtalt i Knivbladet......

 

Når det gjelder boka, har du et forslag på forfatter (leteforslag) jeg har det meste som er utgitt på norsk, og mye av det på svensk og dansk, etter noen vellykkede runder på antikvariatene - nettet er gudesendt for folk med smale interesser!

 

Jeg er også interessert i et utvidet arsenal, samler fabrikkniver i det små etter innfallsmetoden, og gode tilbud på parkeringsplassen utenfor bygdeauksjoner, men bladene er nå som regel underlødige da, uansett hva USA-entusiastene sier: enten for knallharde eller for myke. De knallharde brekker, de myke er ingenting verdt.

 

Jeg skulle ønske vi fikk endel smeder i Graudo-tradisjonen som smidde fulltangeblad, gjerne etter tegning herfra, og også jaktkniver med hook, kanskje.....

En kan lage hva som helst med 3-lags stål, opp til vikingsverd, men da måp en være GOD og ha ei stor esse....

 

Skulle jeg være med på prosjektet med å DAK-skjære kniv, som Morten har gående, ville jeg ha tilgang til samme type stål som Mora of Sweden har, trelags på bånd......

Link to comment
Share on other sites

Noen som er medlem av Norsk Knivforening?

 

Jepp, sitter i styret.

 

Norsk knivtradisjon er unik, blant annet fordi Norge er eneste landet i verden hvor staknivene er brukskniver, og ikke til å drepe med.

Knivformen er svært anvendelig, og noe av det beste til altmulig- og skogskniv.

 

For de som er interessert kan jeg anbefale:

http://www.kniver.blogspot.com

Link to comment
Share on other sites

Norsk knivtradisjon er unik, blant annet fordi Norge er eneste landet i verden hvor staknivene er brukskniver, og ikke til å drepe med.

Det gjelder ikke bare stasknivene. Og det er en av de tingene vi er i ferd med å miste her i landet: Synet på kniven som et redskap, ikke et våpen. Av en eller annen grunn virker det som om sånne premenstruelle middelaldrende SV-damer i Sigrun Berg-sjal aldri har skjønt hva en kniv egentlig er. For meg har en kniv aldri vært et våpen, og ihvertfall der er jeg 110% på linje med Olaf Lundteigen. Han har sagt mye rart opp gjennom årene, men det han har sagt til pressa om kniver og annet eggverktøy er fornuftig. Alle mine unger har fått kniv i bursdagsgave når de fylte fem. Og samtidig har vi passet på at medisinskapet er fylt opp med plaster og gasbind...

 

Når jeg går i marka, føler jeg meg naken uten kniven. I løpet av en vanlig jaktdag har jeg gjerne brukt tollekniven til å kappe opptenningsved, skjære flesk og brødskive, skjære ei "kaffekjerring" til å henge svartkjelen på, løfte lokket av kaffekjelen, røre i kaffen, smøre på skiva, spikke meg en tannpirker og gjøre opp en hare. Blant annet...

Link to comment
Share on other sites

Noen som er medlem av Norsk Knivforening?

 

Jepp, sitter i styret.

 

Norsk knivtradisjon er unik, blant annet fordi Norge er eneste landet i verden hvor staknivene er brukskniver, og ikke til å drepe med.

Knivformen er svært anvendelig, og noe av det beste til altmulig- og skogskniv.

 

For de som er interessert kan jeg anbefale:

http://www.kniver.blogspot.com

 

Har du SETT gjenskapingen av en norsk vikingkniv, funnet i en utgravning som Graudo har smidd?

 

Jeg har sett tegningen, holdt i bladet og SKÅRET meg til blods på det, det var lynskarpt - kjente ingen ting! :D

 

Interessant sak, nøyaktig gjenskapt etter modellen og etter nøye studier hos metallurgene på NTNU tror jeg, det var orginalt 3-lags blad, og er det i kopien også, etter å ha håndtert noe slikt, er det intet mysterium at man overlevde i gamle dager.....

 

Har bilde av bladet også, men har lovt Graudo ikke å publisere det på noen som helst måte før han selv gjør det.

Link to comment
Share on other sites

Sako30-06 skreiv :

Voldsomt? Hvordan?

He, he, ikkje ta det ille opp Sako, det var i grunn kun meint som voldsomt fordi du skreiv fleire ord ang tollekniver enn eg nokon gong har gjort på ein Norsk stil. Og du fekk også betre karakter enn eg også, fordi det var skikkelig bra skrevet også. ( som vanlig :D )

 

Sako30-06 skreiv :

Regner med at en av dem er den jeg ser i avataren din. Du har ikke et litt større bilde av den?

 

Her er eit betre bilde av den. Desverre er det ikkje med slire. Slirer har eg ikkje vore flink å laga, eg fekk desverre ein del slirer av ein kompis som jobba på Brusletto for ein del år sidan, og ha faktisk bruk dei til å ha knivene mine i. Har aldri skikkelig lært å lage slirer. Alt eg har lært er i grunn etter ei bok, og litt bilder og sliktt eg har tatt når eg har vært på f.eks Dyrskuen...

 

19012008012019hn4igsYXAJ2O.jpg?67

 

Sako30-06 skreiv :

Å ja, da. Det hadde vært "steikje moro" å besøkt smia hans. Kanskje ikke for lommeboka mi, men allikavæl...

 

Vel, det er berre å planlegge ei helg til Voss det. Eg held gjesteseng, men du må desverre være kokk den helga. Og eg skal stå og sjå på deg med Argus auge, og nyte synet... :D Og her er det også snus og kaffi ( henholdsvis General snus og Friele kaffi !! ) Eg kan snakke med han eg, så me får oss ein omvisning i Smia.... Og lommeboka må du nok ha med, ellers så er det ikkje stas, he, he... :D

 

 

Amen. 10-12cm, helt standard tolleknivfasong, da kan den brukes til bortimot alt. Litt kortere, ned mot musegjeller, så blir det en rein søndagstur-i-skogen-spikkekniv. Litt lengre, så blir den litt mer plundrete å spikke med, men bedre til andre oppgaver.

 

Jepp, dei blada der syns eg er dei fineste til slike kniver. Eg likar veldig godt dei som "bikker" 10 cm, helst 12 cm, men det er jo alt etter bruks område. Men småkniver på 7 -8 cm er veldig fine å ha i beltet og kan jo igrunn brukes til det meste.. Ikkje så gode til å flå med kanskje, men dog bukandes til det også, hvis du har litt tid...

Link to comment
Share on other sites

... etter nøye studier hos metallurgene på NTNU tror jeg,

Ville tro jeg hadde hørt om dette. :wink:

Sikkert arkeologene, de holder seg langt unna metallurgene. :P

Kjenner ikke til prosjektet, men sikkert interessant.

 

Skal til Ålvik om en måned og jobbe der noen dager, vurderte å kontakte Nils da, ikke så langt opp til Voss.

 

Nå er ikke jeg noen stor lamineringsfan, men har noen prosjekter på området som blir posta i Bloggen til Per.

Til det kan du jo lese artikkelen om Vanadis 4. :D

Link to comment
Share on other sites

Keith skreiv :

Jeg vil bare legge til at jeg har gått smikurs hos Nils Graudo og greidd å lage meg noen blader......

 

Men det største utbyttet hadde jeg av å stå sammen med Nils i smia og bare SE på når han tryllet fram de nydeligste blader på utrolig kort tid!

 

Nils selger ikke blader, men han selger kniver, og uansett skryt av "moderne" knivsorter og knivstål blant de som er opptatt av amreikaniserte kniver, ser en litt stort på det er det Nils og de gamle norske smedene og deres smitradisjon som er den MODERNE.

 

Nei, eg troppa opp hjå Nils og tenkte eg kunne få kjøpt et par blader hjå han, men der nytta det lite med mitt gode ansikt.... Han er 100% konsekvent på det og det nytter ikkje om du er Lensmann eller Prest for der får du ikkje kjøpt et einaste blad.

 

Men fy flate so bra arbeid den karen der gjer. No er det sikker minst et 10 talls knivsmeder her i Norge som sikkert er like gode, men alikevel ,han er den einaste eg har sett som har smidd og laga kniver i frå basis. Og det er eit syn for guder....

 

Kor var det du var på kurs med han ??

 

Metallurgen skreiv :

Skal til Ålvik om en måned og jobbe der noen dager, vurderte å kontakte Nils da, ikke så langt opp til Voss.

 

Då må du ta kontakt hvis du skal oppover til Voss... Har et Smalahove i frysen til overs, og det er ikkje utenkjeleg at du må ha deg ein runde med Vestlands tradisjoner, når du først er på desse kanter... :lol:

Link to comment
Share on other sites

Omtrent det eneste jeg er enig i så langt, er at kniver er verktøy mer enn de er våpen.

 

Min oppfatning av norsk knivtradisjon er at det dreier seg altfor mye om tradisjon og altfor lite om kniv -- alle problemer møtes med spørsmålet "hvordan ville bæssfar gjort dette" og ikke "hvordan gjør jeg best dette" og dermed er innovasjon lik null og flesteparten av "knivmakerne" aner ikke engang hvilken legering som er brukt i bladene de kjøper.

Link to comment
Share on other sites

Edward skreiv :

Omtrent det eneste jeg er enig i så langt, er at kniver er verktøy mer enn de er våpen.

 

Min oppfatning av norsk knivtradisjon er at det dreier seg altfor mye om tradisjon og altfor lite om kniv -- alle problemer møtes med spørsmålet "hvordan ville bæssfar gjort dette" og ikke "hvordan gjør jeg best dette" og dermed er innovasjon lik null og flesteparten av "knivmakerne" aner ikke engang hvilken legering som er brukt i bladene de kjøper.

 

Vel det er vel så lenge siden at kniver har hatt betegnelsen " våpen " at nesten både din og min alder tilsammen hadde vel ikkje strekt langt nok...

 

Vel er det våpen i sammenheng med at det ein gong var brukt til nettopp det, men som sagt det er lenge, lenge siden det...

Men det er jo ein del i vår flotte regjering som syns desverre at det er farlig å "bevæpne" seg med slike flotte bruks gjenstander, som ein del av oss ikkje klarer seg uten. Men det er ikkje dei som går openlyst med kniv i slira som er problemet. Det er dei som ikkje viser dei fram men som lurer den inn i ryggtavla på deg, når du har diskutert ferdig med dei, og trur at alt er ok... Har du eit stort problem og vil absolutt bruke ein kniv til å gjere jobben for deg, så er nok det mange andre ting som er minst like farlige.

 

Eg føler meg ikkje naken uten kniv på ein vanlig dag, men i fjellet eller skogen, så er det verre ja. Då er vel eg i samme leia som Sako30-06 her. Men på jobben og til vanlig, så har eg ein Leatherman i beltet. Og den har jaggu meg blitt brukt til mangt. Alt frå strippe postpakker til å dissakere ein kulepenn, slik at eg kan lage juksesikring av fjæra, på høgtalerene når festen har gått over styr og volumet har stått på 10 tilstrekkelig lenge nok.

 

Men det med legering på blad er er jo sånn ting er. Eg har kjøpt knivblad på nesten "postordre" basis, og fått blad som eg ikkje har vært fornøyd med. Men f... også, det er ein del av gamet. Når ein ikkje lager knivbladene sjøl, så må ein gå på eit skjær eller to for å lære. Då veit ein kor ein ikkje skal kjøpe bladene neste gong... :D

 

Men dette er ikkje ein bemerkning til deg Edward men ein liten historie om korleis eg har syns at historia til kniven skal komme. Knivmakeri, er ein tradisjon som me høgst bør ta vare på. Det med laminering av fleire lag stål, finne emner til skaft, lage slirer og forme knivne utav tradisjonsrike. Og eg synst det er flott når eg møter ein person med ein flott kniv på hofta. Det blir då veldig synd at enkelte er syns det er uheldig at det skal forekomme på grunn av at det er eit farlig objekt som kan ta livet av in annen person. Det kan tuppen på finskoe gjere også, men den er ikkje forbudt sist eg sjekka... :cry:

Link to comment
Share on other sites

Omtrent det eneste jeg er enig i så langt, er at kniver er verktøy mer enn de er våpen.

 

Min oppfatning av norsk knivtradisjon er at det dreier seg altfor mye om tradisjon og altfor lite om kniv -- alle problemer møtes med spørsmålet "hvordan ville bæssfar gjort dette" og ikke "hvordan gjør jeg best dette" og dermed er innovasjon lik null og flesteparten av "knivmakerne" aner ikke engang hvilken legering som er brukt i bladene de kjøper.

 

Jeg leser Blade og Knives Illustrated, og leser feks om Bill Moran (RIP), jeg tror ikke Bill ville vært enig i din avfeiing av norske smedtradisjoner...... ut av hva jeg har lest meg til, er man først nå i ferd med å oppdage lamineringsteknikken der borte, og har (som vanlig) tullet seg bort i japanske tradisjoner og skråler over at de japanske tradisjonene strekker seg 500 år tilbake i tid! (smol).

 

Jeg tror du skulle ha sittet i smia sammen med Nils i noen dager, så hadde du fått ei og anna aha-opplevelse.

 

Interesserte kan ta kontakt med Fredly Folkehøgskole, der samles det hver sommer 1. eller 2. uke i skoleferien over 100 deltakere fra hele landet, i diverse tradisjons-håndverkskurs, bla.a. knivsliping, knivmakeri og knivsmiing. Nils leder smikurset i de siste 3 årene i hvert fall, men det er snakk om at han skal legge kursvirksomheten på hylla, så de som har lyst til å få kjøtt på beinet og lære noe virkelig, i stedet for US sales pitch, må skynde seg....

Link to comment
Share on other sites

Mauser skrev:

"Her er eit betre bilde av den. Desverre er det ikkje med slire. Slirer har eg ikkje vore flink å laga, eg fekk desverre ein del slirer av ein kompis som jobba på Brusletto for ein del år sidan, og ha faktisk bruk dei til å ha knivene mine i. Har aldri skikkelig lært å lage slirer. Alt eg har lært er i grunn etter ei bok, og litt bilder og sliktt eg har tatt når eg har vært på f.eks Dyrskuen... "

 

Ola Rindal, som har knivkursene på Fredly, syr de flotteste slirer og ville ha lært deg kunsten på en kveld, max 2 - han har til og med klart å få meg til å lage noen halvskapelige slirer.....

 

Brusletto-slirene hadde ikke vært så vesrt de, om de bare hadde vært sydd i skikkelig lær og ikke sydd tørt!

:D

 

Dessuten er han en gudbenådet knivmaker, som legger hovedvekten på BRUKSkniv og lager de netteste kniver og elsker å eksperimentere med mange former for tre på knivene sine, han leverer bl.a. til en kar i Tyskland som selger ganske mange kniver og er svært interessert i å fremme norsk knivtradisjon..... og når tyskeren ba om en serie kniver i gran, så laget Ola det og, det var forresten et svært behagelig materiale, selv om det nok ikke har den nimbus som spesialtre vom Ausland har....

Link to comment
Share on other sites

Tradisjoner er jo hyggelig, det.

 

Men du må gjerne forklare meg hvilken praktisk fordel valbjørk har over micarta, og limt halvtange har over pinned fulltange. Sånn i første omgang.

 

Kunne jeg forsåvidt, men her siterer jeg fra trådstarters første innlegg:

"Sako 30-06 Fre Jan 18, 2008 6:42 pm

 

Ett av mange tegn på amerikaniseringen av samfunnet vårt kan vi finne i knivdiskusjonene mellom jegere. Av en eller annen grunn ser det ut til at disse diskusjonene er dominert av tilhengere av kniver i amerikansk stil/tradisjon. Etter min mening fortjener den skandinaviske knivtypen litt støtte i knivdiskusjonene."

 

Jeg tror ikke det er rett av oss å hijacke Sako's viktige tråd.

Spesielt ikke riktig at Edward gjør det......?

 

Kammeret og Sl er jo smekk fullt av tråder som synger oinned fulltange og micarta's pris, og ærlig talt, det ser ikke ut til at mange av de som synger der har så mye vett på ståltyper heller EGENTLIG, selv om man ramser opp kjemiske analyser og nummer i lange baner.......

 

 

Men start en annen tråd, det er riktigere, her vil jeg snakke om VALBJØRK, DOPPSKO og nei ikke LIMTE blad, men innfelte blad, festet med trutna trefliser.... for på en brukskniv skal en kunne skifte blad på stasgrepet i utskjært valbjørk!

Link to comment
Share on other sites

Edward skreiv :

Men du må gjerne forklare meg hvilken praktisk fordel valbjørk har over micarta, og limt halvtange har over pinned fulltange. Sånn i første omgang.

 

Vel, sist eg sjekka vaks det ikkje micarta akkurat i skauen bak huset her, så tilgangen/pris KAN vel være ein liten fordel over micarta. Ein annen ting er at treskaft nøytraliserer bakteriefloraen på skaftet, og det er langt finere å sjå på. Ruheita på skaftet kan du lett variere på valbjørk for å få skikkelig grep, som micartaen overgår valbjørk med.

 

Limt halvtange er vel i grunn svakere enn pinna fulltange. Men du skal ha et seriøst behov for ein fulltange kniv over ein halvtange hvis du tenkjer på at den blir ødelagt. Då bør du heller tenke på å kjøpe deg ei lita øks trur eg... Klarer du å ødelegge ein limt halvtange på bruk, så har du definitivt overskrede grensa for knivbruk uansett...

 

Men uansett smaken er som baken. Eg liker som sagt det meste av kniver. Men Norske, Japanske og Amerikanske kniver er vel i grunn mine favoritter. Og alt til sitt bruk. Men det blir som å diskutere kva som er best av Amerikanske og Tyske biler. Fordeler og ulemper blir det med alle ting.

Men når det kva som er flottast av ein Amerikansk kniv og ein Norsk bruks/stas kniv.... Hmmmm den blir enkel for meg. Den Norske vinn lett....

Link to comment
Share on other sites

Variasjon er jo det beste! Ikke f... om jeg ville følt det optimalt med en custom-made høyglanspolert kniv med tapered tange i S90V-stål og grepsplater i AAA-klasse elfenbensmicarta, eller en staskniv fra Telemark for den saks skyld, hvis jeg skulle dratt på picnic på den provencalske landsbygda. Da skulle jeg hatt en Opinel, selv om den har blad i karbonstål og skaft i rosentre.

 

Celebrate diversity, heter det så fint på nynorsk. :)

Link to comment
Share on other sites

Moro å se at innlegget har skapt litt debatt, det er jo et diskusjonsforum vi er på :)

Min oppfatning av norsk knivtradisjon er at det dreier seg altfor mye om tradisjon og altfor lite om kniv -- alle problemer møtes med spørsmålet "hvordan ville bæssfar gjort dette" og ikke "hvordan gjør jeg best dette" og dermed er innovasjon lik null og flesteparten av "knivmakerne" aner ikke engang hvilken legering som er brukt i bladene de kjøper.

Nåvelja. Det er ikke min oppfatning. Hvis du ser litt mer nøye på hva endel norske knivmakere som lager kniv i norsk tradisjon gjør, tror nok jeg at du bør skifte mening. Ja, man bygger på tradisjon. Men man fornyer den heller enn å avskrive den som håpløst gammeldags. Akkurat som en Stollle Panda ikke er grunnleggende forskjellig fra en Mauser M98, men bygger på grunnprinsippene og forbedrer der det trengs.

du må gjerne forklare meg hvilken praktisk fordel valbjørk har over micarta, og limt halvtange har over pinned fulltange. Sånn i første omgang.

Jeg vil snu på spørsmålet: Hvilken praktisk fordel for meg som bruker har en pinned fulltange med sideplater i tre over en stikktange med et godt treskaft? At man for enkelte typer bruk velger et mer stabilt og værbestandig materiale enn oljet treverk, er innlysende, men det er ingen som nekter deg å lage en tollekniv med skaft i micarta eller epoksystabilisert treverk (det siste brukes av en norsk knivmaker som jeg dessverre ikke husker navnet på akkurat nå). På samme måte har jeg både børser i blånert stål/valnøtt og børser i rustfritt/synt i våpenskapet. Til mange bruksområder er blått stål og trestokk ingen ulempe, og da er det hyggeligere å bruke ei sånn børse enn ei Tupperwarebørse. Synes nå jeg.

 

Men tilbake til topic: Jeg har ennå ikke sett noen som benekter de fordelene jeg har påpekt ved tollekniven. At den er perfekt i alle sammenhenger og til alt bruk har jeg aldri påstått. Tollekniven har - som alle andre verktøy - sine fordeler og ulemper. For meg er de fordelene tollekniven har som universalverktøy såpass dominerende at det opp gjennom årene har blitt den knivtypen jeg i praksis ender opp med å ta med ut i skauen. Jeg utfordrer deg til å gi eksempler på kniver i andre tradisjoner som er like mye universalverktøy som tollekniven. Hvis jeg skulle drasset en tre-fire kniver ut i skauen, ville sikkert noen av dem vært i en annen knivtradisjon, men minst en eller to ville likevel vært av norsk type.

Ikke f... om jeg ville følt det optimalt med en custom-made høyglanspolert kniv med tapered tange i S90V-stål og grepsplater i AAA-klasse elfenbensmicarta, eller en staskniv fra Telemark for den saks skyld, hvis jeg skulle dratt på picnic på den provencalske landsbygda. Da skulle jeg hatt en Opinel, selv om den har blad i karbonstål og skaft i rosentre.

Hæ? For en nordmann vil en vakker håndlaget tollekniv passe aldeles utmerket, uansett hvor i verden man er. Jeg har sjøl fått positive tilbakemeldinger fra ikke-norske når jeg har funnet fram en håndlaget tollekniv i vakker utførelse i egnede sammenhenger. "Be true to your roots" ;) (I parentes kan det bemerkes at nordmenn generelt er alt for lite stolte av sin kulturelle bakgrunn. Hva er det som gjør irsk folkemusikk-baserte grupper som The Pogues så mye kulere enn norsk tradisjonsmusikk-baserte grupper som Gåte? Svar: Norsk mindrevedighetsfølelse)

 

Og med denne siste kraftsalven oppfordrer jeg andre til å stå stolt fram og legge inn bilder av sine håndlagete tollekniver. Gjerne med noen ord om hva det er med akkurat den kniven som gjør at man velger å bruke den istedenfor en annen man har liggende.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har ennå ikke sett noen som benekter de fordelene jeg har påpekt ved tollekniven. At den er perfekt i alle sammenhenger og til alt bruk har jeg aldri påstått. Tollekniven har - som alle andre verktøy - sine fordeler og ulemper. For meg er de fordelene tollekniven har som universalverktøy såpass dominerende at det opp gjennom årene har blitt den knivtypen jeg i praksis ender opp med å ta med ut i skauen. Jeg utfordrer deg til å gi eksempler på kniver i andre tradisjoner som er like mye universalverktøy som tollekniven.

 

Det kommer vel litt an på hvor smalt du definerer "tollekniv". Jeg tenker i første omgang laminert blad med enkel høy slipefase og stikktange, limt fast i et skaft i valbjørk uten fingervern. Slira er sydd i tynt rårandslær og henger fra en tynn lærbit som er flettet fast i slira.

 

Umiddelbart ser jeg store forbedringsmuligheter jeg ikke forbinder med norsk tradisjon:

- fulltange

- et lite fingervern av et eller annet slag

- sidesydd slire med en kraftig -- fastsydd -- beltehempe

 

Samtlige av disse punktene gir store fordeler, har nesten ingen ulemper, og stammer fra høyst reelle egenopplevde behov. Hvor fjernt de er fra norsk tradisjon skal jeg ikke hevde altfor høylytt -- men jeg forbinder dem som sagt ikke med tollekniver.

 

Skal jeg bare ha med 1 kniv ut i skævven, blir det ihvertfall noe jeg kan behandle betydelig dårligere enn en vanlig norsk tollekniv. Kunne jeg derimot tatt med en liten øks i tillegg -- så kunne jeg godt tatt en liten tollekniv.

Link to comment
Share on other sites

Variasjon er jo det beste! Ikke f... om jeg ville følt det optimalt med en custom-made høyglanspolert kniv med tapered tange i S90V-stål og grepsplater i AAA-klasse elfenbensmicarta, eller en staskniv fra Telemark for den saks skyld, hvis jeg skulle dratt på picnic på den provencalske landsbygda. Da skulle jeg hatt en Opinel, selv om den har blad i karbonstål og skaft i rosentre.

 

Celebrate diversity, heter det så fint på nynorsk. :)

 

Enig mht Opinel - har selvsagrt en slik her, det er en snasen liten konstruksjon........

 

Og langt å foretrekke framfor adrenalinpumpede fulltange amerikanske kampkniver...... som egentlig ikke kan brukes til noen verdens ting..... bare slå opp i Blade og Knives, med reportasjer fra Baghdad og bruksområder for US Marines.....

Link to comment
Share on other sites

Det kommer vel litt an på hvor smalt du definerer "tollekniv". Jeg tenker i første omgang laminert blad med enkel høy slipefase og stikktange, limt fast i et skaft i valbjørk uten fingervern. Slira er sydd i tynt rårandslær og henger fra en tynn lærbit som er flettet fast i slira.

 

Umiddelbart ser jeg store forbedringsmuligheter jeg ikke forbinder med norsk tradisjon:

- fulltange

- et lite fingervern av et eller annet slag

- sidesydd slire med en kraftig -- fastsydd -- beltehempe

 

Samtlige av disse punktene gir store fordeler, har nesten ingen ulemper, og stammer fra høyst reelle egenopplevde behov. Hvor fjernt de er fra norsk tradisjon skal jeg ikke hevde altfor høylytt -- men jeg forbinder dem som sagt ikke med tollekniver.

 

Jeg ville kalt slipfasen for lav, framfor høy, da den så og si aldri går over midten av bladet.

 

Jeg har vel omtrent sans for samme kniver som Edward, men er ikke enig i forbedringsmulighetene på tollekniven.

 

Fulltange blir sterkere, men også en tyngre kniv. Et stikktangeblad tåler mye om det er smidd/utformet riktig. (Det er desverre mye dårlig smiing rundt.) Det er som regel fra midten av bladet og ut mot spissen det knekker. Fordelen med fulltange er hovedsakelig hvis man skal bruke den som brekkjern eller hogge trær ved å banke kniveninn i treet med hammer/klubbe, men her er man også avhengig å ha et stål som er seigt nok.

 

En tollekniv skal ikke ha et fingervern. Det er i veien under bruk.

 

For mange er den dinglende saken av en slire foretrukken framfor en fast stiv sak i beltet. Den kjennes mindre og kommer ikke i veien når man skal sette seg.

 

MEN skal man først snakke om best mulig brukskniv, så blir det feil å dra fram disse moderne Vollebakkenknivene. En Agderkniv er mye bedre brukskniv, med et optimalt tønneformet skaft og et kraftig smalt blad på 8-9 cm.

 

Bjarne Engli smidde forøvrig fulltange jaktblader. Disse ser helt ville ut. :shock:

Link to comment
Share on other sites

Det kommer vel litt an på hvor smalt du definerer "tollekniv". Jeg tenker i første omgang laminert blad med enkel høy slipefase og stikktange, limt fast i et skaft i valbjørk uten fingervern. Slira er sydd i tynt rårandslær og henger fra en tynn lærbit som er flettet fast i slira.

Vi er nesten enige. Fortrinnsvis laminert blad, konslipt med eggvinkel omkring 20-25 grader, stikktange, skaft uten fingervern, rårandslær i slire og gjennomgarvet lær i oppheng. Så langt er jeg med. Valbjørk er ikke noe "must", man bruker det man har eller ønsker å bruke. Gjerne treverk. Jeg har god tilgang på og liker godt rotknute av bjørk. Eller rirkule. Hvorfor slire og oppheng skal være tynt, skjønner jeg ikke. Jeg bruker rårandslær og stroppelær som tykkelsesmessig ikke står tilbake for noe av det slirelæret jeg har sett på sidesydde slirer av gjennomgarvet lær. Innfesting av oppheng i slira er fri dressur, med søm, bøyle på slireholken kombinert med nagling av stroppen eller innfletting etter smak og behag. Jeg liker opphenget litt langt, det gir større frihet mhp. å plassere kniven på buksereima innenfor patronbeltet uten at den er i veien slik en amerikansk type slire ofte vil være. Ihvertfall de som jeg har vært borti.

 

Umiddelbart ser jeg store forbedringsmuligheter jeg ikke forbinder med norsk tradisjon:

- fulltange

- et lite fingervern av et eller annet slag

- sidesydd slire med en kraftig -- fastsydd -- beltehempe

 

Samtlige av disse punktene gir store fordeler, har nesten ingen ulemper, og stammer fra høyst reelle egenopplevde behov.

Da vil jeg igjen be deg fortelle meg hva fordelen er med fulltange. Du har sagt to ganger nå at at det er bedre, men jeg forstår ikke hvorfor det skal være slik bare fordi du gjentar påstanden. Vennligst opplys meg.

 

Fingervern er det fordeler og ulemper med. Fordelen med fingervern er innlysende, ulempen med fingervern har jeg allerede nevnt i min første post. Man kan utforme skaftet slik at handa ikke like lett sklir nedover skaftet uten å utstyre det med fingervern. Man lager bare en utsparing til lillefingeren eller en forhøyning mellom ring- og lillefinger, og presto. Da vil også ei slire i rårandslær - om den er korrekt utført - holde fast kniven slik at det er null fare for at den detter ut. Du kjenner det gode "klikket" idet kniven smetter helt ned i slira og holdes akkurat passe godt fast. Uten stropper og knapper.

 

Hva i alle verdens dager man skal med sidesydd slire skjønner jeg ikke. Jeg har sjøl kappa sømmen i sidesydd slire flere ganger, det slipper man garantert hvis sømmen går på baksiden. Og som allerede sagt, innfesting av oppheng i slira kan gjøres på mange ulike måter, gjerne med søm hvis du ønsker det. Se på de virkelig klassiske gamle tolleknivene, de har gjerne en slireholk med påloddet bøyle på baksiden. Stroppen er lagt dobbelt om bøylen og klinket fast. Det er garantert enda mer solid enn en søm.

 

Det virker på meg som om din erfaring med tollekniv baserer seg på kniver med dårlig håndverk der knivmakeren har brukt det han har oppfattet som tradisjon på en nokså uintelligent måte ;)

Link to comment
Share on other sites

Edward skrev

"hvor smalt du definerer "tollekniv". Jeg tenker i første omgang laminert blad med enkel høy slipefase og stikktange, limt fast i et skaft i valbjørk uten fingervern. Slira er sydd i tynt rårandslær og henger fra en tynn lærbit som er flettet fast i slira.

 

Umiddelbart ser jeg store forbedringsmuligheter jeg ikke forbinder med norsk tradisjon:

- fulltange

- et lite fingervern av et eller annet slag

- sidesydd slire med en kraftig -- fastsydd -- beltehempe

 

Samtlige av disse punktene gir store fordeler"

 

----------------------------------------

 

Det du forsøker å avfeie som en norsk tollekniv er hva knivfolk flest kaller en bruslettokniv - uten ytterligere interesse og kommentar.....

 

Bortsett fra at Brusletto ikke selger kniver med laminert blad.

 

Ser vi på den andre norske fabrikken, Helle, så kan vi vise til et utall fantasifulle variasjoner over tema norsk tollekniv, både med og uten fingervern om man pådødogliv skal ha det.

 

Skal ta det punktvis jeg, fordelene med norsk tollekniv:

 

- ligger først og fremst i bladet, laminert stål, utført av en smed med lang erfaring, er overlegent absolutt alt annet som finnes på markedet - absolutt alt.

 

Et blad i helstål er egentlig uinteressessant, det er en beta stål, som aldri kan ha alle de egenskapene et godt knivblad skal ha.

 

Lamineringsteknikken er langt overlegen neste trinn på kvalitetetsstigen, damascenerblad, av to årsaker: et damascenerblad kan aldri bli skikkelig skarpt, forstørrer en slipfasen NOK, vil en alltid ha en sagtakket struktur i skillet mellom stållagene, det tar dessuten urimelig lang TID å fremstille et slikt blad, og smeden er aldri 100% sikker på resultatet, det er derfor ikke kosteffektivt. Men for all del skal man ha en kniv bare å SE på, så er det helt greitt, jeg liker også å holde i og se på vakre kniver.

 

Helstålblad er og blir underlegent, og de siste 50 års skriverier i først og fremst amerikansk fagpresse bare understreker det: nye trender og moter oppstår, alle med det som sikte å rette opp feil i forrige generasjon, og hver ny ståltype som lanseres som Det Endelige Knivstålet, bare beviser at alt skrålet som har gått forut har vært - nettopp skrål.

Helstålblad er underlegne fordi det er umulig å lage et like seigt og sterkt - og samtidig TYNT blad som et laminert blad, det er umulig å herde bladet så det holder skjerpingen uten at en sitter igjen med et FOR sprøtt blad.

 

Det skal innrømmes at metallurgene har forbedret ståa - men uansett hva de finner på, feks herdeprosesser i maskiner til over en million dollar, så ville bladet ha blitt bedre om de hadde brukt tilsvarende stålkvalitet som eggestål, med et ikke herdbart ommlegg!

 

For så enkelt er det: ethvert spesialstålblad kan når som helst forbedres av en god norsk smed, ved å laminere det!

 

Fulltange: det er egentlig en svakhet med fulltange, spesielt i herdet stål: for å få en noenlunde sterk kniv som ikke brekker ved bladrota (jeg har et brukket blad liggende her stålet ser ut som støpejern inni!) må en ha for TYKT stål.

 

En generell brukskniv er avhengig av et tynt blad. Den suverent mest solgte kniven gjennom tidene i Norge er Brusletto Hunter, det er en modernisert vidreutvikling av førkrigstidens Bergankniv.

 

Bergankniven ble laget i flere versjoner, av flere fabrikker, men generelt var den en tynn stålkniv med fulltange, (min har 1,2 - 1,5mm blad) med et så tynt blad at den kan brukes til å skjære brødskiver. Den hadde et forholdsvis lite blad, og kunne fint brukes til å flå dyr, selv om den ikke var optimal til det bruk. Mye av det samme kan sies om Brusletto Hunter, den er en generell brukskniv, men ikke godt egnet som jaktkniv.

Det har begge enkeltstålblad, som ikke er særlig hardt herdet.....

 

Fulltangeknivene leveres gjerne med blad i 3 - 4 mm tykkelse eller over, og det blir ikke bra på jakt, etter min mening. Derfor mener jeg at fulltangekniven ikke kommer til sin rett før vi får sterkere, tynnere blad, bedre egnet som knivblad av laminert stål, og hvor vi far en slipfas som bedre samsvarer med tollekniven, en amerikansk kniv kan brukes som øks, men er ei dårlig øks, og kan dårlig brukes som spikkekniv, fordi bladet er for bredt, for stort, for tykt og har feil slipfas, slik at bladet graver seg inn i treet, i stedet for å følge veden.

 

Derfor er den Norske Tollekniven overlegen alt som finnes av kniv på markedet.

 

Fingervern: i FOR-forrige århundre var det moderne med fiungervern på de norske tolleknivene, dette sammenfalt med den nasjonale oppvåkningen før 1905. Dette utviklet seg slik at treskjærere med senter rundt Mesna pipefabrikk på Hamar utviklet de reneste DOLKER med dobbelt fingervern. Slike kniver og moten stammer nok fra Sverige, Eskilstuna, hvor flere fabrikker er velkjente leverandører av slike dolker.

 

Dolk er forbudt, SVJV, dolk ble også forbudt av tyskerne under krigen, og både her og i Danmark kom det påbud om innlevering av dolker og kniover med blad over et visst antall centimeter. Derfor kan slike staskniver med voldsomt flott treskurd finnes i dag med brukket blad....

 

Generelt førte antakelig dette til at moten med dolker og alt som minner om det, først og fremst fingervern, forsvant i Norge etter WW2 (hvem sa at ingenting forandret seg i norsk knivtradisjon?)

 

Tynt rårandslær: knivmakerkniver er levert i slirer sydd av førsteklasses lær, og det er ikke TYNT, jeg bruker ca 3mm og det gir slirer som tåler en støyt!

 

Men jeg har sett amerikanske sabler, lever i STYGGE "slirer" digre og umulige å bære, og pga sidesyingen over en halv tomme bredere enn de hadde trengt å være, og det er mye når bladet allerede er 15 - 20 mm for bredt til å kunne brukes til noe fornuftig på jakt.....

 

Det JEG ser når jeg ser en diger kniv, med sabelform og helfassliping, med droppont og sliping av oversiden av bladet, voldsomt bredt og langt blad, sidesydd, diger slire og fantasifulle, teutoniske kruseduller i form og dekor, er først og fremst et VÅPEN.

 

Folk flest liker antakelig ikke at vi går bevæpnet. Enkelte politifolk har tatt til orde for å forby salg av disse spesielle knivene, som antakelig provoserer dem.

 

Derfor kan heller ikke vi, som foretrekker en diskret, norsk tradisjonskniv gjøre som vi alltid har gjort, ha kniven hengende i beltet vårt. Det er synd, for kampknivene har i virkeligheten ingen funksjon, til kamp duger ei øks mye bedre, det visste Olav Tryggvason, til jakt duger nesten hva som helst mye bedre, til og med en generell teljekniv, og det visste oldefaren vår!

Link to comment
Share on other sites

Vel, Erik, for det første burde du ha lagt merke til at jeg ikke nevnte noe om laminering kontra helstål. Her vet Metallurgen mye mer enn meg, men i en såpass liten kniv det her er snakk om ser jeg ikke den store fordelen med laminering -- ei heller noen ulempe.

 

For det andre er jeg ganske uinteressert i disse store amerikanske "mordvåpnene" du beskriver. Flesteparten av knivene mine er av tolleknivstørrelse -- eller mindre.

 

Forøvrig dekker beskrivelsen min av "tollekniv" de aller fleste knivene jeg så på Elverum i sommer, og 99% av knivene i hva som visstnok er Norges største private knivsamling (kanskje med unntak av skjeftemateriale og laminering, det vet jeg ikke nok om).

Link to comment
Share on other sites

Da vil jeg igjen be deg fortelle meg hva fordelen er med fulltange. Du har sagt to ganger nå at at det er bedre, men jeg forstår ikke hvorfor det skal være slik bare fordi du gjentar påstanden. Vennligst opplys meg.

Jeg trodde den økte styrken var ganske selvforklarende? Men det er kanskje bare for oss som har brukket skaftet av en stikktange.

 

Fingervern er det fordeler og ulemper med. Fordelen med fingervern er innlysende, ulempen med fingervern har jeg allerede nevnt i min første post. Man kan utforme skaftet slik at handa ikke like lett sklir nedover skaftet uten å utstyre det med fingervern. Man lager bare en utsparing til lillefingeren eller en forhøyning mellom ring- og lillefinger, og presto. Da vil også ei slire i rårandslær - om den er korrekt utført - holde fast kniven slik at det er null fare for at den detter ut. Du kjenner det gode "klikket" idet kniven smetter helt ned i slira og holdes akkurat passe godt fast. Uten stropper og knapper.

 

Egentlig enig i at det er både fordeler og ulemper, det kommer an på så mye. Personlig er jeg litt klønete og burde ha fingervern i en eller annen form, en liten utsparing er ofte nok.

 

Hva i alle verdens dager man skal med sidesydd slire skjønner jeg ikke. Jeg har sjøl kappa sømmen i sidesydd slire flere ganger, det slipper man garantert hvis sømmen går på baksiden. Og som allerede sagt, innfesting av oppheng i slira kan gjøres på mange ulike måter, gjerne med søm hvis du ønsker det. Se på de virkelig klassiske gamle tolleknivene, de har gjerne en slireholk med påloddet bøyle på baksiden. Stroppen er lagt dobbelt om bøylen og klinket fast. Det er garantert enda mer solid enn en søm.

 

Har du kappet sømmen på en sidesydd slire, så har den vært konstruert av en komplett amatør. En ordentlig sidesydd skal selvfølgelig ha en tykk kile i lær som beskytter sømmen.

 

Dog er ikke mitt problem med norske tolleknivslirer hvor sømmen går hen, men at mange av dem har en altfor svak beltehempe. Mine sidesydde slirer har beltehemper som lett bærer hele kroppsvekten min, mens jeg har revet beltehempen av et par norske tolleknivslirer. Det er selvfølgelig ingenting som hindrer norske knivmakere i å sette på en skikkelig hempe på en rårandslire -- men jeg ser svært få som faktisk gjør det.

 

Det virker på meg som om din erfaring med tollekniv baserer seg på kniver med dårlig håndverk der knivmakeren har brukt det han har oppfattet som tradisjon på en nokså uintelligent måte ;)

 

Joda, det kan nok stemme det. :)

Link to comment
Share on other sites

Vel, Erik, for det første burde du ha lagt merke til at jeg ikke nevnte noe om laminering kontra helstål. Her vet Metallurgen mye mer enn meg, men i en såpass liten kniv det her er snakk om ser jeg ikke den store fordelen med laminering -- ei heller noen ulempe.

 

Forøvrig dekker beskrivelsen min av "tollekniv" de aller fleste knivene jeg så på Elverum i sommer, og 99% av knivene i hva som visstnok er Norges største private knivsamling.

 

Jeg forsøkte å lese innleggene dine i sammenheng, og oppfattet og oppfatter det slik at du ser laminert stål laget av norsk smed som underlegent i forhold til esoteriske ståltyper det snakkes mye om - og der vil jeg gjerne peke på en diskusjon mellom deg og metallurgen hvor begge avslører at de er usikre på hvilken ståltype det EGENTLIG er snakk om, ettersom amerikanske fabrikanter kan finne på å "døpe om" stålet etter eget forgodtbefinnede!

 

Det er min enkle påstand: ethvert herdbart stål kan få forbedrede egenskaper som knivstål ved å la en god smed laminere det herdbare stålet mellom to lag ikke herdbart stål.

 

Det er så selvinnlysende, at dersom noen benekter det, da står det ikke til troende, og det likegyldig hvilkern yrkestittel de måtte ha.

 

Nåvel, jeg er en god del annerledes mht smak og behag i forhold til andre kniventusiaster, oog er forsåvidt interessert i heltangekniver av litt mindre sturm-und-drang karakter enn det vi til daglig kan kjøpe fra USA.

 

Både Frost og Mora hadde for noen år siden slike kniver, passe små og bra til jaktniver å se til, i katalogen, nå etter at disse to fabrikkene har slått seg sammen, til Mora of Sweden, tror jeg fremdeles en av typene er i produksjon (besøkte fabrikkutsalget i 2006 og kjøpte meg blad og deler for å lage et eksemplar selv, med litt bedre grep, liker ikke flate fjøler.....), men det er fremdeles ikke et skikkelig blad, bare en enkel stålbeta.

 

Så jeg ser fram til at man begynner å smi heltangeblad, det burde faktisk være ENKLERE enn å forme en tange til innstikk, og laminert er nå laminert, det er tradisjon siden før vikingtiden det, og det skal vi ta vare på!

 

PS denne kommentaren: " i en såpass liten kniv det her er snakk om ser jeg ikke den store fordelen med laminering" slår jo i hjel hele argumentet med fordelen med heltangeblad: dersom det ikke er viktigere, hvem trenger da en heltange for styrken sin del?

Link to comment
Share on other sites

- ligger først og fremst i bladet, laminert stål, utført av en smed med lang erfaring, er overlegent absolutt alt annet som finnes på markedet - absolutt alt.

 

Et blad i helstål er egentlig uinteressessant, det er en beta stål, som aldri kan ha alle de egenskapene et godt knivblad skal ha.

 

Lamineringsteknikken er langt overlegen neste trinn på kvalitetetsstigen, damascenerblad, av to årsaker: et damascenerblad kan aldri bli skikkelig skarpt, forstørrer en slipfasen NOK, vil en alltid ha en sagtakket struktur i skillet mellom stållagene, det tar dessuten urimelig lang TID å fremstille et slikt blad, og smeden er aldri 100% sikker på resultatet, det er derfor ikke kosteffektivt. Men for all del skal man ha en kniv bare å SE på, så er det helt greitt, jeg liker også å holde i og se på vakre kniver.

 

Helstålblad er og blir underlegent, og de siste 50 års skriverier i først og fremst amerikansk fagpresse bare understreker det: nye trender og moter oppstår, alle med det som sikte å rette opp feil i forrige generasjon, og hver ny ståltype som lanseres som Det Endelige Knivstålet, bare beviser at alt skrålet som har gått forut har vært - nettopp skrål.

Helstålblad er underlegne fordi det er umulig å lage et like seigt og sterkt - og samtidig TYNT blad som et laminert blad, det er umulig å herde bladet så det holder skjerpingen uten at en sitter igjen med et FOR sprøtt blad.

 

Dette er feil.

Det er veldig mye dårlig stål brukt i kniver, både helstål (og laminerte), men det betyr ikke at alt helstål er ubrukelig. Hvis man har litt greie på stål, som for eksempel en metallurg spesialisert verktøystål og slitegods, :wink: så kan man finne stål som presterer mye bedre enn et laminert stål. (Det er selvsagt andre som også kan finne noe, men går litt enklere når man kan litt om metallurgi.) Problemet er at produsentene og knivmakerne tror det er det høyest legerte stålet er det beste, noe det ikke er, og det er derfor det er så mye dårlige helstålkniver.

 

Et av problemene med smidde laminerte stål er at det må være ulegert eller lavlegert for å kunne essesveises. Da utelukker man endel slitesterke stål som vil holde eggen lengre. Ikke rustfrie, luftherdende verktøystål vil prestere best i en kniv, både med tanke på å holde eggen og seighet.

Det finnes også høylegerte (rustfrie) laminerte stål, som Helle og Hattori (Japan, produsenten av Fallkniven og Berganskniven), men igjen så er det ikke brukt det helt ideelle ståla.

 

Et annet problem er omleggstålet. Her blir det stort sett alltid brukt SS1312 (eller rundt der). Dette er et lavlegert stål, nesten som rent jern. Dette er rett og slett for svakt til å gi knivbladet den støtten det trenger.

Link to comment
Share on other sites

"Hvis man har litt greie på stål, som for eksempel en metallurg spesialisert verktøystål og slitegods, så kan man finne stål som presterer mye bedre enn et laminert stål"

 

Spørsmålet er til hvilket BRUKSOMRÅDE?

 

Joda en kan finne stål som egner seg bedre til kjøkkenkniv

eller til slakterkniv

 

Men til en generell markakniv som skal dekke alle bruksområder?

 

Jag har ikke funnet noen jeg, ikke minst med tanke på at stålet må være noenlunde lett å skjerpe, fordi en kniv som BRUKES blir sløv, uansett hva mange later til å tro

 

(og i følge Blade, skal en ikke kutte mer enn ca 120 taustumper før det mest spesielle knivstålet blir sløøvt leser jeg, og det er ikke rare greiene for en norsk elgjeger som skal takle skinn, knoker, sener og kjøtt på en hel elg!)

 

Så dersom du benekter at laminering gir deg muligheten til å lage et bedre blad, får du nesten ta en diskusjon med Håvard Bergland, da velger jeg å lite på han, uansett om han ikke er metallurg......

Link to comment
Share on other sites

Jeg forsøkte å lese innleggene dine i sammenheng, og oppfattet og oppfatter det slik at du ser laminert stål laget av norsk smed som underlegent i forhold til esoteriske ståltyper det snakkes mye om - og der vil jeg gjerne peke på en diskusjon mellom deg og metallurgen hvor begge avslører at de er usikre på hvilken ståltype det EGENTLIG er snakk om, ettersom amerikanske fabrikanter kan finne på å "døpe om" stålet etter eget forgodtbefinnede!

Hva de kaller ståla er mindre viktig, likeledes om jeg og Edward misforstår hverandre. Egenskapene til et riktig sammensatt og produsert moderne stål vil være vanskelig å overgå i et smibart, sveisbart stål.

 

Det er min enkle påstand: ethvert herdbart stål kan få forbedrede egenskaper som knivstål ved å la en god smed laminere det herdbare stålet mellom to lag ikke herdbart stål.

 

Det er så selvinnlysende, at dersom noen benekter det, da står det ikke til troende, og det likegyldig hvilkern yrkestittel de måtte ha.

I prinsipp vil et laminat bestå av egenskapene til de to materialene, det er desverre begrense hva man klarer å laminere sammen, spesielt i essa.

I tillegg kommer problemer med termsik utvidelse, som fører til mer spenninger i et laminat.

Link to comment
Share on other sites

Jag har ikke funnet noen jeg, ikke minst med tanke på at stålet må være noenlunde lett å skjerpe, fordi en kniv som BRUKES blir sløv, uansett hva mange later til å tro

Ikke noe problem å slipe en kniv i disse ståla jeg refererer til.

 

(og i følge Blade, skal en ikke kutte mer enn ca 120 taustumper før det mest spesielle knivstålet blir sløøvt leser jeg, og det er ikke rare greiene for en norsk elgjeger som skal takle skinn, knoker, sener og kjøtt på en hel elg!)

Erfarene jegere og knivbrukere har flådd 20 elg med en kniv i Elmax, uten å måtte slipe, de samme folka må slipe en vanlig laminert kniv under flåing av én elg. Ikke det beste eksemplet fra et teknisk standpunkt, men er for å påpeke at erfaringer finnes blant folk. Er ikke værre enn at det blir testet.

 

Så dersom du benekter at laminering gir deg muligheten til å lage et bedre blad, får du nesten ta en diskusjon med Håvard Bergland, da velger jeg å lite på han, uansett om han ikke er metallurg......

Kjenner Håvard og har diskutert metallurgi med han. :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg trodde den økte styrken var ganske selvforklarende? Men det er kanskje bare for oss som har brukket skaftet av en stikktange.

Tydeligvis. Sjøl foretrekker jeg å bruke brekkjernet til å bryte med framfor kniven min ;) Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke engang hadde tenkt tanken at noen var i stand til å bryte av tangen. Jeg har brukket et knivblad, men da brakk det midt på bladet. Jeg har aldri greid å brekke tangen.

Egentlig enig i at det er både fordeler og ulemper, det kommer an på så mye. Personlig er jeg litt klønete og burde ha fingervern i en eller annen form, en liten utsparing er ofte nok.

Ser den. Men se for deg utsparingen for en av de andre fingrene enn pekefingeren. Det vil være mindre i veien enn et tradisjonelt fingervern i overgangen mellom skaft og blad, og du får fordelene ved et skaft som har en glatt overgang mot bladet i tillegg.

Har du kappet sømmen på en sidesydd slire, så har den vært konstruert av en komplett amatør. En ordentlig sidesydd skal selvfølgelig ha en tykk kile i lær som beskytter sømmen.

Joda, det kan nok stemme det. :)

Dog er ikke mitt problem med norske tolleknivslirer hvor sømmen går hen, men at mange av dem har en altfor svak beltehempe. Mine sidesydde slirer har beltehemper som lett bærer hele kroppsvekten min, mens jeg har revet beltehempen av et par norske tolleknivslirer. Det er selvfølgelig ingenting som hindrer norske knivmakere i å sette på en skikkelig hempe på en rårandslire -- men jeg ser svært få som faktisk gjør det.

Da synes jeg du skal skylde på knivmakeren, ikke knivtypen ;)

 

Forøvrig synes jeg en pent utført tollekniv er penere enn en amerikansk knivtype, de virker på en måte lovlig aggressive i formspråket i mine øyne. Men dette er smak & behag og komplett utenfor topic for denne tråden 8)

Link to comment
Share on other sites

Et av problemene med smidde laminerte stål er at det må være ulegert eller lavlegert for å kunne essesveises. Da utelukker man endel slitesterke stål som vil holde eggen lengre. Ikke rustfrie, luftherdende verktøystål vil prestere best i en kniv, både med tanke på å holde eggen og seighet.

Det finnes også høylegerte (rustfrie) laminerte stål, som Helle og Hattori (Japan, produsenten av Fallkniven og Berganskniven), men igjen så er det ikke brukt det helt ideelle ståla.

 

Et annet problem er omleggstålet. Her blir det stort sett alltid brukt SS1312 (eller rundt der). Dette er et lavlegert stål, nesten som rent jern. Dette er rett og slett for svakt til å gi knivbladet den støtten det trenger.

For å spinne videre på dette: Finnes det ikke andre måter å laminere på enn essesveising, som kunne brukes på disse stålene? For et komposittmateriale er som kjent ofte overlegent ett enkelt materiale mhp. styrkeegenskaper. Kunne du se for deg noen måte å lage et laminert blad med ett av disse ikke-smibare stålene for på den måten å optimalisere eggstålet som eggstål og la et annet stål ta en del av jobben med å gjøre bladet tilstrekkelig seigt?

 

Eller mener du at dagens "superstål" har så perfekte egenskaper at noe slikt overhodet ikke ville kunne gi noen bedring i egenskapene? ;)

Link to comment
Share on other sites

Tydeligvis. Sjøl foretrekker jeg å bruke brekkjernet til å bryte med framfor kniven min ;) Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke engang hadde tenkt tanken at noen var i stand til å bryte av tangen. Jeg har brukket et knivblad, men da brakk det midt på bladet. Jeg har aldri greid å brekke tangen.

 

Jeg har splintret opp treskaftet rundt tangen slik at bladet falt ut, ikke brukket selve tangen.

 

Forøvrig synes jeg en pent utført tollekniv er penere enn en amerikansk knivtype, de virker på en måte lovlig aggressive i formspråket i mine øyne. Men dette er smak & behag og komplett utenfor topic for denne tråden

 

Litt forskjell på en klassisk Loveless drop-point -- og en Dark Ops, da. Pris deg forresten lykkelig hvis du ikke vet hva styggedommen Dork Ops er for noe. :)

Link to comment
Share on other sites

(og i følge Blade, skal en ikke kutte mer enn ca 120 taustumper før det mest spesielle knivstålet blir sløøvt leser jeg, og det er ikke rare greiene for en norsk elgjeger som skal takle skinn, knoker, sener og kjøtt på en hel elg!)

Erfarene jegere og knivbrukere har flådd 20 elg med en kniv i Elmax, uten å måtte slipe, de samme folka må slipe en vanlig laminert kniv under flåing av én elg. Ikke det beste eksemplet fra et teknisk standpunkt, men er for å påpeke at erfaringer finnes blant folk. Er ikke værre enn at det blir testet.

 

Nå tror jeg vi skal gi tilbake tråden til trådstarter, for nå blir det en av de kjedelige trådene med en masse påstander om spesielle stål, som vi har sett på nettet i over ti år.

 

Javel Elmax er på moten i år. Dermed er AUsXXX ute av bildet nå, påå tropss av at NØYAKTIG samme påstand ble fremsatt, muligens av noen andre om akkurat de ståltypene for utrolig kort tid siden.

 

Til neste år kommer noe annet på moten, eller senest om 3 år, og DA er det DE ståla de samme 20 elgene flår....

 

Dette er samme typen virksomhet som når en liten kattunge jakter på halen sin, men mye mindre underholdene. Norsk knivsmed-tradisjon har røtter som er mer enn 1000 år gamle, kanskje nærmere 2000 år.

 

For så lang tid siden var mer enn 2000 mann i virksomhet og fremstilte herdbart stål til eksport i midtnorge alene, med den tids familiestørrelse tilsvarte det en befolkning på 20 000 som levde av dette, eller en by på størrelse med Steinkjer, og det levde ikke så mange mennesker i landet den gang, så at dette har hatt stor betydning og at det har vært samlet opp store mengder kunnskap, som er gått i glemmeboken og som blir misforstått av dagens fagfolk, er temmelig sikkert...... kilde: A. Espelund: Bondejern i Norge. Anbefales.

Link to comment
Share on other sites

Nå tror jeg vi skal gi tilbake tråden til trådstarter

Det tror trådstarter også. Er det flere her inne som har en (eller flere) tollekniver de har laget og som de kunne tenke seg å vise fram?

 

Jeg har noen bilder fra Knivkurset / Smikurset på Fredly Folkehøgskole, kniver og blad, utrolig hvor flinke folk blir på bare EI uke!

 

Dersom det er interessant, kan jeg nok legge ut et par bilder.....

Link to comment
Share on other sites

Jeg har laget noen, holder meg til norsk tradisjon, og har vært svært fornøyd med dem, hr brukt blad fra flere smeder, men de jeg liker best er smidd av Arne Grimseid i Fana. Han selger vanlighvis bare komplette kniver og de er svært gode. Godt bett, fin design og pent arbeid.

Når jeg finner ut hvordan jeg poster bilder skal jeg legge dem ut.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har vært veldig lite flink til å ta bilder av de knivene jeg har laget :oops::cry:

 

I farten finner jeg bare denne. Det er en Gjerstad-kniv, med knivblad smidd av Halvor Mostad. Resten er laget av meg selv. Slira er sydd på gammelmåten, med grisebust i stedet for med nål, en teknikk jeg lærte av en av de gamle, gode, nemlig Aanon Dalane. I slira er det skåret akantusranker.

 

minkniv1hp7.th.jpg Klikk på bildet for å forstørre...

 

minkniv2dy5.th.jpg Klikk på bildet for å forstørre...

Link to comment
Share on other sites

For å spinne videre på dette: Finnes det ikke andre måter å laminere på enn essesveising, som kunne brukes på disse stålene? For et komposittmateriale er som kjent ofte overlegent ett enkelt materiale mhp. styrkeegenskaper. Kunne du se for deg noen måte å lage et laminert blad med ett av disse ikke-smibare stålene for på den måten å optimalisere eggstålet som eggstål og la et annet stål ta en del av jobben med å gjøre bladet tilstrekkelig seigt?

 

Eller mener du at dagens "superstål" har så perfekte egenskaper at noe slikt overhodet ikke ville kunne gi noen bedring i egenskapene? ;)

 

Det er nok mulig.

Man kan bruke samme teknikke som er brukt for å laminere rustfritt. Og eksempelvis skal Fallkniven ha registrert en økning i bruddstyrke på ca 20% fra rent VG10 til laminert. Denne økningen er ikke så imponerende stor når man kan fordoble eller triple bruddstyrken ved å velge et annet stål en VG10.

Det finnes allerede mye rare prosesser til soneherding og bimetall som blir brukt.

Man kan fint forbedre de verktøyståla man har i dag. Men hvor sterkt trenger du ha bladet?

 

Hvorfor skal vi ha et laminat i det hele tatt?

Bevaring av tradisjon er viktig, men det finnes ingen grunn til det skal du kun fokusere på egenskapene.

Helstålblad i eggstålkvalitet er ikke ukjent i historien. Randall lager helstålblader av O1, som er det samme stålet som Håvard Bergland bruker, og Bjarne Engli brukte. De gamle instrumentmakerne lagde helstålblader, og Blikkstad (slutten av 1800 tallet) i Trondheim hadde rykte på seg å lage bedre blader enn i Sheffield. (Og dette kom fra en engelskmann.)

Stedet man ønsker å forbedre kniven er i eggen, ved å ha økt slitasjemotstand og økt seighet for å unngå att eggen knekker. Her vil ikke et laminat påvirke noe som helst.

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.


×
×
  • Create New...