førstegang

Det er nok riktig at hans første sesong ble meget amputert, mye av dette skylder jeg på de proffe lokale fuglehundtrenerne som mente at valpen ikke kunne gå ute før dressuren satt 100%. Denne valpen har vært av det staeste jeg noensinne har opplevd, hvor hverken dressurlenke, godbiter eller noe som helst har fungert. Når det gjelder aversjonsdressur har vi allerede vært på sauedressur, hvor han ble erklært kurert, uten at jeg stoler nevneverdig på det beviset. Jeg vil si dressuren er ok minus, men jobber med saken der. Når rypene letter derimot er det ikke bare å nå inn til han. Dersom han løper mot meg har jeg muligheten til å stoppe han. Eneste vi har av tamfugl her i området er duer, og tenker å gjøre ett forsøk med dette neste måned. Hadde ikke hatt noe imot å reise ett stykke for å få hjelp med hunden men har vært særdeles usikker på hvor jeg skal henvende meg. Når det gjelder det å gå ute, så er han avhengig av å se meg til enhver tid, om han ikke har sporet av noe i nesa. Men han er kjapt tilbake igjen, og "søker" som oftest ikke lenger ut en 50-60 meter. Min far har hatt flere fuglehunder, og alle har tatt stand relativt tidlig i deres liv, så han er rådvill på hva som kan gjøres. Hans venner som har hatt IS har fortalt at de ofte er 2 år før de virkelig fungerer, men denne hunden virker jo ikke å fungere i det store å hele. Jeg har da blitt enig med min far å prøve denne sesongen også, så ser vi hvordan det utvikler seg med mer eksponering.

Ok, har da prøvd å følge dette, og har gått med hunden med langlina på i 4 dager på fjellet uten noe progresjon. Hunden er nå en IS på 19 måneder, der hunden viser lite vilje til å lete spesifikt etter fugl. Rett etter en oppflukt er han svært interessert, men etterpå så er det tilbake til å snuse litt på alt, elgspor, lemmen, mus you name it. Hunden søker dermed ikke riktig, selv om han viser særdeles stor interesse for fuglen så snart den er på vingene. Hunden forstår også at der er fugl når han får vitringen i nesa. Da virker det som om han begynner å lete etter sporet til fuglen. Iløpet av disse 4 dagene hadde vi vel en rundt 20 situasjoner på fugl, uten at han visste tendenser til stand. Hunden virker også særdeles uselvstendig, og roter rundt beina mine mye, og går ofte inn i samme områder hvor han har vært og luktet noe, om det er annet vilt aner jeg ikke. Forrige år hadde vi veldig få situasjoner med vilt, og grunnet hans jaging av både sau og rein ble ting avsluttet ganske tidlig på fjellet for hans del. Da hunden allerede er 19 måneder så mener jeg da at han skulle ha blitt noe mer voksen i hodet nå enn å behandle fugl slik han gjør, men min far ber meg være tålmodig, å fortsette å prøve da IS fort kan bli 2 år før de virkelig skjønner dette med jakt. Anbefalingen også var å prøve i mer djupsnø, hvor det er vanskeligere å springe etter, kanskje han vil velge å prøve andre metoder på fugl som å ta stand. Men dette igjen vil ikke ordne det rotete søket. Vanligvis så lar jeg han bare tulle rundt uten innblanding fra min side, prøver kun å følge med på hva han gjør dersom han skulle ta opp rype for å prøve å fatte situasjonen. Noen som har noen tips og triks for å få fart på hunden, både når det gjelder søk og fuglebehandling? Har dessverre ikke muligheter for rapphøns i nærheten.

Hunden er nå 19 måneder gammel, og har sett særdeles lite fugl. Men det jeg har merket meg er at han istedenfor å ta stand på fugl begynner å gå i sporet til rypene. Dersom han ser dem stopper han en liten stund før han gir etter. Dette har da selvfølgelig ikke skjedd mange ganger, men dette gjør meg usikker på hvordan jeg skal ta tak i problemet. Langlina er selvfølgelig på og han stoppes de gangene det er mulig, men han finner sporet og løper med nesa i bakken til han støkker dem, noen ganger kan han til og med gå glipp av fuglen å bare bry seg om sporet. Så hva kan gjøres i dette tilfellet? Er det kun erfaring? Vil han befeste stand etterhvert?