GonF

Hehe, ja, det er nesten så det burde bli en ny flaggdag (hjemme hos meg i alle fall) Glad du har satt pris på tråden, det har jeg òg! Dette har vært en veldig viktig kanal for meg å oppsøke informasjon og råd (inkludert andre tråder enn denne) - og jeg er veldig takknemlig for at Kammeret har vist seg fra sin beste side! Jeg ble ikke overrasket over at det er kommet så mange gode svar; det er MANGE kloke, hyggelige, fine mennesker her inne! At tråden har vært helt fri for "forurensing" tror jeg nok skyldes litt av alvoret i situasjonen. I alle fall alvoret for meg, og det har folk skjønt. Jeg er heldigvis ikke en skjør og sart person, så jeg hadde tålt noen sleivspark og avsporinger. Ulempen ville egentlig vært at det hadde trukket fokus vekk fra emnet og man måtte potensielt lett etter gull blant gråstein, og her var tid en ressurs det var knapphet på. Så takk til alle som har kommet med gode svar, men også en stor takk til alle som tenkte seg om to ganger og kanskje lot være å poste. Innimellom er selvmoderering vel så viktig som noe! Takk for alle lykkeønsker på veien videre! Vet ikke om det kommer til å komme så mye mer fra meg med mindre det faktisk blir sendt en BM, og mtp at jeg ønsker å bytte lege (evt DPS) så kan det fort hende at det blir et lite opphold i behandlingstiden. Jeg tror at ting løser seg til det beste til slutt i alle fall!

Vel, da har man vært på timen og det blir ikke sendt noen melding (med det første i alle fall). Det ble ikke noe større tema, selv så godt forberedt jeg var på å snakke i "timesvis" om det. Inntrykket var vel at legen var litt skuffet over at kollegene hadde moderert h*n, så det måtte repeteres noen ganger at jeg måtte forstå hvorfor det finnes en opplysningsplikt etc etc. Det ble litt "smile and wave" fra meg tror jeg, for det var ingenting nytt eller oppklarende som kom fra h*n. Min faste psykolog hadde jeg en time hos i forkant og han var helt klar på at det bare var å for legen å ta kontakt og at han ikke mener det finnes noe som helst grunnlag for å sende inn en slik melding. Vi har også tidligere blitt enige om (før dette ble noen problemstilling i det hele tatt) at nøkkel til våpenskap evt vitale deler skal overlates til andre hvis det skulle gå skikkelig utforbakke. Det er om ikke annet enn teoretisk mulighet siden det har vært èn suicidal episode. I ettertid har det ikke vært noe ønske om å dø, planlegging av selvmord el.l. Jeg ville også trukket dette frem (avhende tilgang til våpen) skulle det vist seg å ligge helt på vippepunktet for å sende en slik melding. I denne omgang så var saken ute av verden på et par minutter og da ble det liksom ikke naturlig å trekke ut emnet lenger enn nødvendig. Det å slite med depresjoner er tross alt ikke synonymt med at man hele tiden tenker at man burde gå ut i vedskjulet med hagla for å si det litt stygt, og de fleste har vel en lengre periode der ting er veldig vondt og vanskelig før de går til det skrittet. Likevel er det en økt risiko når det er depresjoner i bildet, og den risikovurderingen må både behandler og pasient jobbe godt med. Jeg har heldigvis mine nærmeste som jeg kan snakke med det meste om og nesten alle har erfaring med psykiske sykdommer fra den ene eller andre siden av pasient/behandler-rollen. Det gjør terskelen lav for å si at man sliter og jeg liker å tro at det hadde blitt fanget opp hvis det skulle gå for langt ned. Skulle det være noen som leser dette og som sliter med noe selv så vil jeg på det sterkeste anbefale å oppsøke hjelp, både fra de som står en nærest og helsepersonell. Ser at det vært veldig mange visninger på tråden, så tror det er en ganske solid interesse for emnet selv om det ikke er så mange som skriver. Løsningen med oppbevaring av nøkkel eller vitale deler hos andre er trolig den beste mellomløsningen. Jeg vil tro at såfremt det ikke virker å være en akutt fare for egen eller andres liv og helse så vil da også helsepersonell være pragmatiske. Det er liksom ikke veldig lurt å fjerne en av de viktigste tingene i livet til en person som allerede mangler vitalitet - det oppleves også som veldig ydmykende og umyndiggjørende når noen sier de kan bestemme akkurat som de vil hva som skal skje i livet ditt. Det tror jeg også de fleste i helsevesenet er seg bevisst. Heldigvis! Det har heldigvis gått bra for meg. En litt overivrig lege har gitt meg dårlig søvn, men det har også vært spennende å dykke ned i stoffet om ikke annet. Det er veldig fint å se at det er folk som kommer med svar og deler av de erfaringene de har gjort seg! Nøyaktig hvor veien går videre vet jeg ikke. Utredningen pågår fortsatt, men det spørs nå om jeg kommer til å fortsette med den samme psykiateren. Utredningen vil bli gjort på DPS uansett og forhåpentligvis er det rimelig knirkefritt å bytte. For de som jobber med dette til daglig kan det fort høres mindre dramatisk ut enn slik jeg har opplevd det. P.S: Hvis man er veldig interessert i lesestoff så er det alltids noen lenker, som jeg opplevde at var mer eller mindre nyttige: Våpenloven: Den kjenner vel de fleste her inne tror jeg, og det er biten med skikkethet som her blir det interessante. Da er det rundskriv og høringsuttalelser som egentlig er av interesse. Psykologforeningens høringsuttalelse til revidering av våpenlov: www.psykologforeningen.no/content/downl ... penlov.pdf Og i bloggform, fra lederen av Psykologforeningen: http://www.dagensmedisin.no/blogger/tor ... -avsporer/ Sivilombudsmannens uttalelse til politiets rundskriv om våpen og psykisk sykdom: https://www.sivilombudsmannen.no/politi ... 5-212.html Pasient og brukerrettighetsloven: Spesielt §3-6, men flere interessant der. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999 ... #%C2%A75-1 Helsepersonelloven. Spesielt §23 og §31 https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999 ... KAPITTEL_7 Finnes også med kommentarer fra Helsedirektoratet: https://helsedirektoratet.no/publikasjo ... ommentarer Og sist en TEDtalk med Andrew Solomon (ikke relatert til våpen altså, men om tunge depresjoner)

Tusen, tusen takk for gode tilbakemeldinger (og lykkeønskninger) Ser det er litt gjennomgående i svarene at det er viktig å spille på lag med øvrigheten - og det er selvsagt noe jeg tenker å gjøre. Man kommer lenger med honning enn pisk eller hva det heter. Jepp! Jeg har ingen planer om å fortsette hos denne psykiateren eller DPS'en uansett (Det er fritt sykehusvalg tross alt). Psykiateren virker uerfaren, uinteressert og det er ingen god kjemi mellom oss*. Jeg har ingen tillit til vedkommende, og med den siste timen forsvant siste rest av vilje fra min side til å gå dit. Fant også "Fastlegers vurdering av DPS'er" fra 2014 der min lokale DPS er blant de dårligste eller ligger under snittet på de fleste kriterier, det var forsåvidt ingen stor overraskelse. Epikrise og journal har jeg krav på å få utlevert (PBRL § 5-1), og det kommer jeg da også til å be om. Sletting av journal derfra får jeg eventuelt vurdere når jeg til syvende og sist er ferdig utredet (på en annen DPS). Det er ikke spesielt gøy å tenke på hvor stuck man kan bli hvis ting skjærer seg med behandlere osv, men tror og håper at det ikke skal bli så ille som vennen din opplevde. Håper at det gikk bra for vedkommende til slutt! Siden jeg har snakket med både tidligere psykiater, fastlege og psykolog om dette så slapp jeg egentlig guarden litt ned på å fortelle om det til denne legen. Jeg er opptatt av at det skal svares ærlig og at ting skal være ryddig jeg også - og jeg forventet egentlig ikke at det skulle bli noe rabalder ut av det. For alt jeg vet kan det fort være at de andre psykiateren prater med forteller at det skal litt mer til før man sender en slik melding. Std-diagnose skjema er ikke noen måte å bli kjent med en person på nei. Denne legen har jo da heller ikke tatt seg noe tid til å bli særlig kjent heller. Sånn sett er psykologen min helt super - det fungerer mye bedre å bli stilt kritiske spørsmål av en person man opplever som en som vil ens beste. Kan ikke skjønne at en psykiater vil diskutere en psykologs kvalifikasjoner sånn sett - spesielt mtp (i dette tilfellet) erfaring og utdanning innenfor psykisk sykdom de to har. Men er vel kanskje litt som med fotballag at man ikke alltid vil vedkjenne seg at den ene kan være like god, eller sågar bedre enn, den andre Når det gjelder livsglede for en som er deprimert så er det klart at det vil være en veldig vanskelig avveining for en behandler om de skal følge en opplysningsplikt eller ei. Helsepersonelloven §31 "Helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom". Den er kortfattet og lite forklarende, og man må se på bl.a. uttalelser fra Sivilombudsmannen m.fl. for å finne litt av kriteriene som ligger til grunn for hva som kan regnes som nødvendig. Fra mitt ståsted er det ingen grunn til å varsle, men jeg vil respektere en faglig avgjørelse hvis jeg opplever vedkommende som skikket til det. Når det gjelder friskmelding så vet jeg ikke om det er noe jeg nødvendigvis kan forvente hvis det er slik at jeg f.eks er nødt til å gå på medisiner mer eller mindre resten av livet. Da er jeg jo ifølge politiet, med dagens kriterier, ikke skikket. Selv om Sivilombudsmannen mener i sitt rundskriv fra 2014 at det trolig er bedre å lempe på kravet om "helt friskmeldt" og "Helt uavhengig av medisiner"** Jeg får en uttalelse fra psykologen min som jeg kommer til å sende inn uansett ja. Om nødvendig også til onkel blå. Jeg ønsker absolutt ikke å legge vrangsida til Det koster både meg og dem mye mer enn hvis man finner løsninger i fellesskap. Det skal nok greit gjøres å oppbevare vitale deler hos en jeg kjenner. Alternativt blir det hos advokat. Skal ikke se helt bort fra at det dukker opp en PM med noen spørsmål! Takk igjen for gode innspill! Det er ikke det morsomste å utlevere seg selv, men det er godt å vite at man kan få verdifull hjelp og tips til hvordan man skal håndtere det. Enten man har opplevd det selv, kjenner andre, eller sitter i behandlerrollen så er det fint å se at folk åpner deler de erfaringene de har! Det setter jeg veldig pris på! *Gjespet seg gjennom den andre timen. Kom 15 min for sent til den tredje uten å varsle meg eller resepsjonen. Virker brydd og irritert når jeg prøver å forstå spørsmålene. Det er både pga språk og muligens litt kulturkræsj. Alternativt bare at det er spørsmål man burde skjønne, men når jeg er "nede" så går ting mye tregere i hodet og jeg sliter i stor grad med å formulere meg muntlig. Man er jo utslitt og trenger mer tid til å tenke seg om, da er det vanskelig å bli møtt med en som titter på klokka og forventer at det skal gå raskt. ** https://www.sivilombudsmannen.no/politi ... 5-212.html

Så meg nødt til å måtte opprette en ny bruker da jeg ikke har så lyst til å ha denne knyttet til min vanlige bruker. Regner med at folk forstår det Jeg må også se meg nødt til å være litt generell så det ikke "avsløres" hvem jeg er heller. Kan hende jeg kommer med mer utfyllende info hvis det trengs - imens vil jeg være veldig generell. Jeg har vært hos en psykiater (Lege i Spesialisering vel og merke, så ikke ferdig med videreutdanningen ennå) 3 ganger nå på grunn av tilbakevendende depresjoner. På den siste timen mente vedkommende at det måtte tas opp på et plenumsmøte på DPS om det er grunnlag for å sende en bekymringsmelding til politiet fordi jeg har jaktvåpen hjemme og rettet våpen mot meg selv for 4 år siden. Det har kun vært den ene gangen, men i 2014 var jeg såpass i ulage at jeg valgte å la andre ha garderoben en tid da jeg ikke likte tanken på å ha våpen i hus (Jeg var ikke suicidal - "bare" veldig deprimert). Jeg har fortalt om dette til andre som jobber i den delen av helsevesenet og INGEN av dem mener det er noe grunnlag for å sende en bekymringsmelding. På den siste timen spurte jeg da: 1) Hvis dette skal diskuteres med kolleger, kan jeg da komme med et brev el.l. for å fortelle min side? Svar: "Nei, det vil ikke bli tatt opp" 2) Siden jeg får beskjed FØR det sendes en slik melding, kan jeg "anke" avgjørelsen siden noe slikt ikke kan angres? Svar: "Nei, jeg sender den hvis jeg mener det er behov for det" 3) Vet du hva som skjer hvis du sender den meldingen? Da er jeg garantert å miste våpen og får ikke gjort noe av det viktigste i livet mitt, og noe av det jeg gleder meg mest til. Det er lite i livet mitt jeg gleder meg over og du vil ta en av de få tingene jeg har fra meg? Svar, og dette var det eneste han sa hver gang han spurte om hvorfor jeg skulle ha våpen: "Hva tror du skjer med meg som behandler hvis jeg ikke melder ifra og du gjør noe galt med våpen"? 4) Vil du ha kontaktinfo til min faste psykolog og andre som har utredet meg tidligere? "Nei, det trenger jeg ikke" Dette kommer fra en person som har stilt meg spørsmål fra et skjema i 3*45min - uten å snakke skikkelig med meg/bli kjent. De samme skjemaene som jeg har gått gjennom med andre mer kvalifiserte personer. Det kan godt være at siden personen er såpass fersk vites det ikke om det bør sendes eller ei og derfor vil vedkommende bare rådføre seg. Det er likevel en skikkelig bombe å slippe i fanget på meg - og svaret får jeg på førstkommende møte neste uke. Jeg har gått til en psykolog i flere måneder, går fortsatt, og han ser ikke noe problem med meg og våpen. Han har tatt seg tid til å bli kjent - og vi har gått gjennom mye av de samme skjemaene (svarene tror jeg er rimelig like for øvrig). -Er det noen her som vet hva som skjer når en slik melding kommer? Er det faktisk en automatikk, eller kalles man inn til en samtale hos onkel blå først? Jeg sliter med å finne info på nett, det lille jeg derimot finner er ikke veldig oppløftende.. -Kan man få en "godkjennelse" fra andre på at man regnes som skikket? -Hvis våpen inndras så ser jeg at det blir et helvetes mas, men noen som vet hvordan det pleier å gå hvis man først sender inn en klage? Kan nevne at jeg har gode jurister i familien så en klage blir nok velformulert og om nødvendig kan jeg lage mye ekstraarbeid hvis det er utmattelsesstrategi som er tingen. Men jeg vil jo ikke ha dette i "papirene" mine uansett! -Forslag til hva jeg bør si på neste time hvis vedkommende mener at det skal sendes en melding? Jeg vurderer vel i utgangspunktet å kreve at den settes på vent og revurderes til jeg har lagt frem min side til et sånt plenumsmøte, med "attest" fra psykolog som kjenner meg best. Det er tross alt ingen umiddelbar krise det er snakk om her. Jeg vurderer også å lage en avtale om at noen andre kan ha nøkkel til våpenskap. F.ex. psykolog eller advokat og at jeg skal ha en time hos psykolog før jakta starter. Det er betydelig mer stress - men det er tross alt bedre enn å ligge i et arkiv med et stempel man ikke vedkjenner seg. Vet det fort blir mange kommentarer som klager på fryktsamfunnet, politistat osv eller belyser etterpåklokskap som "dette burde du aldri ha sagt i utgangspunktet". Det kan sikkert diskuteres, da helst en annen gang, for akkurat nå hadde jeg satt veldig veldig stor pris på konstruktive kommentarer om hva jeg har i vente og hva jeg bør gjøre hvis denne skulle sendes.