Jeg husker da vi for et par år siden rydda på låven, og der, mellom ei gammal brannpumpe og et par turkise slalåmstøvler fra Bobbysocks-alderen sto det en boks. Etiketten var så bleket av tidens tann at man knapt kunne se hva som sto og man begynte å lure på om det var ei gammal landmine man hadde funnet.
Ved nærmere ettersyn kunne man skimte at det sto "Homes" på den siden som hadde stått mot den ene slalåmstøvelen og så i måte ikke blitt offer for sollysets utviskende effekt. Dette bekreftet at det var Joika fra 60-tallet, og ikke den landmina man først trodde det var. Bekymringen for plutselig detonasjon ble dog ikke mindre av den grunn.
Selvsagt måtte herligheten smakes på, boksen hadde hverken synlige skader, rust eller buler. Fatter'n konkluderte med at det kanskje var som med en god vin, at den ble bedre med årene. Jeg stilte meg tvilende til den påstanden, men er en person som av natur er åpen for nye impulser og slettes ikke redd for å prøve noe nytt.
Smaken var upåklagelig. Kakene var kanskje litt "løsere i fisken" enn de man kjøper nå til dags, men slettes ikke ille. Det føles alltid like kult å spise noe som var slaktet mens Elvis var kongen av musikk og man selv ikke var så mye som påtenkt.