RDJ

De som skaffer seg kontinentale stående hunder som vorsteh, münsterländer e.l. kjøper nok stort sett etter linjer som er avlet for allsidig bruk. Ofte betyr dette linjer fra det tyske prøvesystemet. Her blir los på syn og helst spor dokumentert og avlet for, og arbeidssettet etter hårvilt er nok litt annerledes enn hos f.eks settere. Dog er det klart at det går fort sett i forhold til kortbeinte hunder. Men så jager de betydelig kortere også. Som nevnt så finnes wachtelhunden som en mellomting, hvor losen går omtrent som med de raskeste kortbeinte hundene og med losmål som kan sammenlignes med en trang kortbeint hund. Du sier jo også at de som var trent til dette avsluttet etter få minutter. Da blir det litt urettferdig å sammenligne dem med "fillebikkjer" som jager på egenhånd. Nå er det litt ulike oppfatninger om hvor tidlig man skal begynne på hårvilt med disse stående hundene. Münsterländerleiren har vel mange som taler for å begynne så tidlig som mulig etter hva jeg har forstått, spesielt for å få i gang losen hos hunden. Jeg ble anbefalt en annen strategi da jeg kjøpte min strihår, hos en oppdretter som dokumenterer hundene sine på fugl men bruker dem allsidig. Linjemessig en kombinasjon av svensk/dansk morslinje og dansk/tysk far. Her fikk jeg beskjed om "kontroll, kontroll, kontroll". Slipper du hunden på elg fra unghundsstadiet av, så ender du til slutt opp med loser på betydelig mer enn 5 minutter, var den klare beskjeden. Og her tror jeg det ligger mye. Hunder med mye jaktlyst tror jeg ikke bør få jage for mye klovvilt (uten kontroll) for tidlig om den skal forbli støtende i voksen alder. Angående å kunne ta igjen et rådyr skal det nok ikke feies under teppet at dette KAN skje i visse tilfeller, men det tror jeg hører til sjeldenhetene. Det er mange uheldige faktorer som skal komme inn i bildet om hunden ender opp med å ta et friskt rådyr.

M67: Hvorfor er de "iallefall ikke" halsende? Støtende hunder på klovvilt skal selvfølgelig lose. På de tyske prøvene blir (manglende) spor/synslos registert på jaktprøvene, og da på hare/rev. Hunder som jager for lenge har med manglende kontroll å gjøre. Skal man bruke sin vorsteh allsidig skal man naturligvis ha kontroll på den, inkludert en stoppkommando. Lar man hunden fritt jage klovvilt fra ung alder, så ender man opp med en som jager altfor langt. En støtende hund a la vorsteh skal ikke jage lenger enn 5 minutter. Har man kontroll på hunden fra starten og ikke lar den jage som den vil, vil dette regulere seg selv. Wachtelhunden som er nevnt over her, er mer en drivende enn støtende, og regelverket er ikke tilpasset denne rasen (jeg har både wachtel og strihår). En wachtel jager ofte ikke fortere enn en rask drever eller basset, og det er overhodet ikke noe problem for viltet at en slik hund jager 15-20 minutter.

Det har du nok helt rett i psAico. Jeg har også tenkt tanken at det kan være oppdrettere i området som har skylden, i og med at alle jeg har sett er fra samme by. Så jeg mener på ingen måte å svartmale rasen. Men i noen raser er det ekstra viktig å gjøre hjemmeleksen i forhold til oppdretter, og tolleren er en av dem.

Den er en trivelig hund i den forstand at den er en fin familiehund for dem som har den (svigers). Ingen problemer i forhold til sine faste familiemedlemmer. Årsaken til at jeg ikke ville hatt en slik hund (dersom jeg var ute etter en ren apportør) er flere: Man kan ikke stole på den forhold til fremmede. Den har aldri bitt, men har snappet etter barn som forsøker å klappe den på "feil plass". Mye usikkerhet, mye lyd. Lite miljøsterk, tross godt arbeid i ung alder. Middels arbeidsvilje. Detter er dog en "showtoller", altså ikke fra linjer avlet til jakt, bare for å ha nevnt det. Jeg bodde noen år i Stavanger, hvor tolleren var så å si over alt. Tror ikke jeg møtte en eneste en som ikke var hissig i bånd, og jeg møtte MANGE. Ved fri lek har jeg flere ganger sett tollere som bare snapper og angriper andre hunder tilsynelatende uten provokasjoner. Min egen valp (da rundt 3 måneder) ble i en slik situasjon jaget hylende over hundre meter med en illsint hannhund etter seg før vi fikk tak i dem. Eieren virket ikke akkurat sjokkert. Før denne situasjonen hadde de tuslet rundt sammen uten problemer. Jeg skal være den første til å si at man ikke skal dømme hele raser ut fra enkeltepisoder, og jeg er ikke i tvil om at gode tollere er trivelige hunder. Men når det er sagt så er det ingen enkeltrase jeg har så mye dårlige erfaringer med når det kommer til oppførsel mot folk og andre hunder som nettopp tolleren.

Tolleren er en rase med fryktelig mye drittbikkjer. Frynsete nerver, hundeaggresjon, generelt lummert gemytt, helseproblemer, skuddreddhet osv. Vær veldig grundig i valg av oppdretter. Vi har en toller i familien, og den er for all del trivelig på mange måter den, men absolutt ikke en hund jeg ville hatt selv. Finner du en oppdretter med skikkelige hunder (og det tviler jeg ikke på at finnes), så er det nok veldig greie apportører dette. Treningsmessig enkle å ha med å gjøre, lettmotiverte og tåler mye mental aktivitet. Dog er de ikke på nivå med verken jaktgolden eller jaktlabrador på den jaktlige biten her i Skandinavia, etter hva jeg har hørt. Disse to rasene er nok tryggere valg om jakthund er førsteprioritet. Vær også oppmerksom på, som nevnt i et annet innlegg, at selv "brukslinjene" er plaget med skuddberørthet. Som sporhund på ettersøk fungerer de nok veldig bra, men viltskarphet tror jeg ikke du kan forvente. Rev og hare, hvordan tenker du at hunden skal fungere her? Dette er nok ikke noe å håpe på. Som apportør og muligens også en slags støtende hund på rypejakt vil den jo fungere, men det finnes bedre valg fra andre rasegrupper her.

Ikke ta mine tanker som noen absolutt sannhet her, da kløvrenhet/spesialisering av drivende hunder ikke er noe jeg har erfaring med. Men slik du beskriver hunden når den kommer tilbake etter endt drev, får meg til å tenke litt på dette med å kjefte på en hund etter at den har ignorert innkallingskommando. Hunder tenker i nåtid, og kan ikke forbinde ros og korreksjon med ting som har skjedd tidligere. Derfor sier man gjerne at man ikke skal kjefte på en ulydig hund når den endelig kommer. Når hunden er lav og krypende når den kommer etter elgdrev, tenker jeg at den ikke nødvendigvis er redd deg fordi den har gjort noe ulovlig, men rett og slett fordi den vet at når den har vært borte og kommer tilbake, ja så er du sint på den. Dette kan, etter min mening, skade tilbakegangen etter alle typer drev. Et forslag fra min side er å fokusere på å korrigere hunden NÅR den jager elg og NÅR den viser interesse for elgspor, ikke etterpå. I tillegg ville jeg lagt så mye innsats som mulig i å la hunden få gode og positive erfaringer med det viltet den SKAL drive. Nå sier jeg gjerne noe som ikke er etter boka, men hadde jeg følt at en støver begynte å PRIORITERE feil vilt, så hadde jeg heller prøvd å sette hunden direkte på harefot noen ganger for å forsikre meg om at den går på riktig vilt. Heller det enn å slippe på frisøk og dermed risikere enda flere elgdrev.

Ikke kjøp elghund hvis du ikke jakter. Ingen sportrening eller leking vil bli noe substitutt for en slik hund. En ettersøkshund blir godkjent sammen med fører, altså kan du ikke bare låne ut hunden til andre uten at de har gått gjennom godkjenningen sammen med hunden din. Dessuten brukes nok elghund ofte løs på ettersøk, og dette mestrer ikke hunden uten trening. Ang. jaktlag har du fått godt svar allerede. Har du for eksempel tenkt på at dette ville vært en selskapshund som du må ha i bånd året rundt? Jeg kan love deg at det hadde vært en evig kamp å holde en elghund i nærheten av deg dersom den går løs på tur. Selv har jeg drivende hunder, og jeg ville aldri hatt hunder som skaper så mye ekstra arbeid dersom jeg ikke hadde hatt nytte av dem. Da hadde jeg gått for en hund som er skrudd sammen annerledes mentalt.

Det er vanskelig å si noe generelt på slike ting, både folk og hunder er så forskjellige. Men jeg tror nok at valper er verre enn voksne hunser. Selv opplever jeg også å bli litt tett av hunder iblant, og valper pleier å være verst. Nå har jeg aldri reagert såpass kraftig som du skisserer, men jeg ville nok ikke gitt opp håpet enda.

Gubbe på stubbe er det som gjelder dersom du vil ha et bra søk på hunden. Hva man kan forvente av en gjennomsnittlig wachtel kan jeg nesten ikke svare på, da rasen er veldig ujevn. I tillegg er det ikke til å stikke under en stol at ulike jegere ønsker ulike ting med rasen. Dette gjør at det avles på ulike egenskaper blant annet når det gjelder søket. Noen vil nærmest ha en spaniel, mens andre trenger et stort og selvstendig søk. Sistnevnte er hva den tyske standarden beskriver, og er også den type hunder jeg foretrekker.

Takker så mye for hjelpen!

Det er nok her jeg har gjort feil ja, av en eller annen grunn hadde jeg fått for meg at saltet bare skulle børstes av. Det ble nok også endel saltkorn liggende igjen på stykkene. Bør jeg skylle nå, eller kan jeg gjøre noe annet for å bedre prosessen?

Skulle forsøke meg på pinnekjøtt av lam for første gang dette året, men på grunn av jobb måtte jeg reise bort en uke rett etter at det ble hengt opp. Da jeg kom hjem, så det ut slik som på bildet. Jeg klarte ikke la være å pirke litt, og løftet opp den ytterste hinnen. Er dette fullt av mugg, eller har det bare blitt liggende igjen for mye salt etter tørrsaltingen? Dersom det er mugg, er det jo åpenbart mye av det. Er stykkene helt tapt, eller kan muggen fortsatt trygt fjernes?

På slike turer er vel hunden i bånd, og da påvirkes ikke søket. Selv har jeg alltid hundene med. Det handler bare om trening dersom en hund ikke klarer å slappe av mens du eksempelvis står og fisker. Hunder har bare fordeler av å få være med på friluftslivet utenom jakta også, så ta den med

drSmart: Som de fleste andre på denne tråden deler heller ikke jeg synspunktene dine, men jeg synes du fortjener ros for både saklighet og åpenhet i diskusjonen. Dette er det ofte lite av dessverre, og det gjelder samme hvilket standpunkt man har. Jeg orker ikke gå inn på så mange av argumentene dine (endel av dem har blitt tatt opp allerede), men jeg vil gjerne kommentere litt angående det du sier om subsidiering. En næring blir subsidiert fordi den ikke er lønnsom i seg selv, her har du rett. Men hvorfor får bøndene så støtte? Det er fordi staten anerkjenner at landbruket gir fordeler utover det rent regnskapsmessige. Dette er dels politisk, blant annet er det et uttalt mål at Norge skal produsere mat til egne innbyggere. Videre er det et uttalt mål at man skal bevare bosetningsmønsteret, deriblant å beholde bosetning i distriktene. Det politiske målet om å bevare landbruket er et direkte virkemiddel for det første punktet, og et indirekte middel for det andre, siden landbruket skaper insentiver for fortsatt bosetning i distriktene. Videre skaper landbruket også andre såkalte positive eksternaliteter, det vil si fordeler for andre parter enn de som er direkte involvert. Dette inkluderer bevaring av kulturlandskapet og de ofte sårbare artene som er avhengige av denne landskapstypen. Siden landbruket ofte ikke er lønnsomt for den enkelte bonde, har staten valgt å subsidiere denne næringen fordi den anser at de totale fordelene ved landbruket er større enn kostnadene det medfører. Så er det naturligvis opp til hver enkelt å avgjøre om man er enig i dette eller ikke, men det skal være klart at saken er mer kompleks enn de fleste debattanter ofte er klar over. Til slutt kan jeg jo også legge til litt betenkeligheter når det gjelder å importere mat, da vi vet at andre land ikke nødvendigvis er like opptatt av dyrevelferd, medisinbruk, miljøpåvirkninger osv. som vi er her i Norge. Den sektoren av kjøttproduksjonen som er i fare for ulven, er også uten tvil den mest dyrevennlige av dem alle.

Nå finnes det andre land enn Norge hvor det avholdes prøver for laikarasene. Hva med å bare innrømme at du tok feil Geco5, i stedet for å prøve å komme med alle mulige bortforklaringer? Nå har det seg faktisk slik, som påpekt av flere her, at laikarasene ER treskjellere, uavhengig av hva du måtte tro.

Geco5: Når det kommer til buhund som jakthund, kan du vise meg en oppdretter som avler jakthunder av denne rasen? Kan du vise til jaktprøver for buhund? Det at buhunden en gang i tiden har fungert som allsidig gardsbikkje (herunder på jakt), betyr slett ikke at den er avlet for jakt i dag. Blir litt som å anbefale en puddel til en som er ute etter en apportør. Du hadde vel heller ikke kjøpt deg en stående fuglehund der forfedre ikke er blitt stilt på jaktprøve de siste 10-20 generasjonene, hadde du? Så jeg tror ikke jeg er på villspor her nei. Om stående fuglehunder er bedre på fugl enn skjellende fuglehunder er jo en interessant påstand Geco5, og jeg går ut ifra at dette ville ført til en heftig diskusjon dersom du treffer på de rette jegerne Selv har jeg ikke erfaring med treskjellere, så jeg skal ikke uttale meg så mye om den saken. Men når det kommer til laikaer og fugl, er det altså som treskjellere på skogsfugl de blir brukt og også slik jaktprøvene foregår om jeg har forstått det riktig. Her spiller raser og linjer inn naturligvis, og det finnes folk her på forumet som kan svare på dette mye bedre enn meg. Legger man stor vekt på treskjelleregenskapene, finner man linjer som fokuserer på dette. Som Akanozze nevner, finnes det et vidt spekter av jaktprøver for laikarasene. Så lenge det er snakk om vilt som hunden kan stille/tree, tror jeg ikke det finnes et viltslag man ikke kan jage med en laika av rette virket.

Geco5: Det er kanskje ikke noe poeng i å dra dette opp i og med at trådstarter har valgt rase allerede (et godt valg etter min mening), men i tilfelle andre går med samme tanker gjør jeg det likevel. Er det ikke litt snodig å anbefale en rase som ikke blir avlet for jakt i det hele tatt, bare fordi du har hørt om EN person som har brukt denne rasen med hell? Spesielt med tanke på at du fraråder laikarasene, raser som faktisk har jaktprøver for alle vilttypene trådstarter etterspør? Laikarasene kan stilles på prøve både på storvilt og smårovvilt/fugl, og man kan dermed få tak i hunder med DOKUMENTERTE egenskaper på nettopp de viltartene man fokuserer på. Det er greit å ha meninger om både det ene og det andre når det kommer til hund, men av og til er det greit å se sine begrensninger også

Trivelig tråd dette her, spennende å lese.

Nå har jeg en hund på rett over året, og forventer fortsatt en del utvikling hos ham. Men slik han fungerer i dag, ligger frisøket stort sett på 200-400 meter. Drevhastigheten varierer etter viltslag, men ligger mellom 6-9km/t. Angående turing er jeg enig med Eirik. Iblant turer det riktig bra, andre ganger går det rett ut. Katter lever farlig, som seg hør og bør med en wachtelhund. Rovdyrskarphet er en viktig egenskap hos rasen. EDIT: Gratulerer til Eirik med ny hund! Virker som et spennende kull

En kontinental fuglehund er nok absolutt det rette valget her. Du sier at du vil ha en ettersøkshund til hjortejakta, ikke en hund som skal brukes før skuddet? Isåfall ville jeg selv fokusert på å finne en valp fra et kull som passer meg med tanke på fuglejakten, de kontinentale hundene blir habile ettersøkshunder med rett/nok trening uansett. Fuglehunder er lette hunder å trene, men husk på at når jaktlysten våkner så er det mye lyster å konkurrere med når du vil få hunden til å høre på deg. Men dette får du med på lasset med alle jakthunder. Angående barn ville jeg ikke bekymret meg. Med rett hund og rett oppdragelse (av både barn og hund), går slikt bra uansett rase. Vorstehhundrasene er et trygt valg. Et tips er å gå inn på raseklubbens hjemmeside http://www.vorsteh.no, kontakte en valpeformidler som du forteller hva du ønsker deg. Personlig ville jeg vært tilbakeholden med å anbefale en støtende hund type springer spaniel til rypejakt. Dette er en hund som skal søke og støte opp fugl innenfor haglehold. Man kan jo tenke seg hvor mye gåing det innebærer å gå på rypejakt med en hund som søker ut 20-30 meter. På rypefjellet der det er langt mellom fuglene, er en stående hund et mye bedre alternativ.

Det er vel sjelden at det kun finnes én oppdretter verdt å kikke på i et land, men slik det er i dag er Støyletufta eneste oppdretter jeg ville vurdert her i Norge. Finnes nok enkeltparringer som iblant kan være aktuelle, men det hører nok til sjeldenhetene. I Sverige finnes en håndfull gode oppdrettere, som Kärrmarkens, Bergfeld, Skogsmans, Sødra Gamla. Fellesnevneren her er at det er mange om beinet, og det er vanskelig å få kjøpt valp herfra. Tyskland finnes det naturligvis mange alternativer, men her er det vanskeligere å skaffe seg oversikten. En annen ting som taler i mot, er reglene som ble endret i år. Nå må man igjen rabiesvaksinere valper før import, hvilket betyr at valpen ikke kan tas inn tidligere enn 3 måneder (tror jeg det var). Dette gjelder dog ikke fra Sverige, som fortsatt er problemfritt å importere fra. Jeg vet ikke hva "små terreng" betyr i Trondheimstraktene, men min erfaring tilsier at en god wachtelhund (altså ikke av den støtende typen) krever en del terreng for å kunne utnyttes til fulle.

Jeg er med på tankene dine i det du skriver. Selv har jeg nå bare en hund, men tenker som deg å skaffe en til når denne har stabilisert seg prestasjonsmessig. Skal man ha to hunder er det etter mitt syn viktig å kunne tilby begge hundene nok jakt, og det virker det jo ikke som du har problemer med. Et punkt du ikke nevner, men som er en viktig motivasjon for egen del, er rett og slett å kunne ha en "backup" dersom den ene skulle skade seg. Kjipt å måtte avlyse en planlagt jakt dersom hunden skader seg og må ha noen dager/uker hvile.

Dersom min post fremsto som helt forskjellig fra Rangers, så må jeg ha forklart meg svært dårlig Filosofien min er i bunn og grunn den samme som Rangers. Dog er nok jeg av den oppfatning at det ikke er noe poeng i å begynne med regelrett innjaging av et 10-15 uker gammel valp. De er "barn" i den alderen, og bør heller tilbys muligheten til å oppleve så mye som mulig både i skogen og andre steder. Dette skaper trygge og stødige hunder, noe som bidrar positivt når innjagingen senere begynner for alvor.

Nå har jeg ikke petit, men spørsmålet er relevant for de fleste hunder av denne typen. Selv hadde jeg valpen løs "over alt" frem til den ble rundt 6 måneder gammel. Med andre ord gikk jeg turer i skogen (på valpens premisser) og andre steder med valpen løs. Dette gjorde jeg rett og slett for å sikre at hunden opplever mye nytt, miljøtrening altså. Etterhvert som hunden begynte å vise antydning til å "våkne" jaktlig sett, sluttet jeg å ha ham løs. Da begynner den egentlige innjagingen, altså aldri hunden løs mens jeg forflytter meg. Ut fra erfaringen med egen valp, har det ikke påvirket selvstendigheten at jeg har gått med hunden løs de første levemånedene hans. Søket kommer etterhvert som hunden modnes uansett. Dog ville jeg ikke latt valpen bli mye over 6 måneder før jeg begynner innjaging (i betydningen slutte å gå tur med hunden løs).

Da var vi på vei tilbake fra unghundsprøve i Sverige med et helt ok resultat. 57 poeng. Nå kan vi senke skuldrene en smule og fokusere på innjaging og jakt denne høsten, samt så smått begynne treningen mot tysk EPB neste høst.