Som så mange andre ble mitt første vilt, iallefall som jeg husker best, ei rype.
Høsten, ytterst på Finnmarkskysten i -78.
I vår famile var det ingen ihugga jegere, men hos nabo"guten", som for øvrig da måtte være i midten av tyveårene og kompis av storebroren min, hang det titt og ofte ryper til mørning på låveveggen.
Da jeg endelig fyldte 16, skulle jeg få lov å være med han på jakt.
Jeg fikk låne hagla til brodern, ei enkeltløpa Beretta, sekken ble pakka, "Tempo Lett'n" fyrt opp og til "fjells" bar det.
Vi starta nedi ei dalside, trålte krattene før vi jobbet oss oppover. Etter en lang mars uten å ha kommet på skuddhold, som jeg husker, begynte jeg å bli veldig sliten og ville ta en pause. Vi beveget oss opp mot toppen av et "fjell" og skulle ta en matrast i ura. Nabo"guten" skulle bare ta en rask runde rundt toppen å sjekke før han kom tilbake.
Jeg brakk hagla, la den i fra meg, fyldte opp kaffekoppen og skiva var på tur inn i kjeften da jeg hørte noe tafsing ved siden av meg. Jaggu var det ikke et rypehode som strakte seg ut fra ura Uten å tenke sugde jeg tak i kniven, en 7' Strømeng, og klakka i haue på fuglen. Husker ennå sitringa og skjelven som jeg fikk i etterkant, gitt.
Da nabo"guten" kom tilbake spurte han om jeg hadde sett noe, sjøl hadde han ikke sett fjæra. Jeg sa som sant var at min første rype lå i sekken , noe han selvsagt ikke trodde på før han så den. Han hadde jo ikke hørt noe skudd.
Han ble bare stående å måpe da jeg fortalte hva som hadde skjedd.
Det ble flere fugler den dagen, men ikke med finnkniven.
I etterkant hadde vi mange fine turer sammen og det meste jeg kan om rypejakt fikk jeg lære av han.