JørnV

Under forrutsettning om at hunden har viltinterresse, i dette tilfellet elg. Er det svært lite en kan gjøre for løshunden. En kan tilrettelegge slik at hunden får utviklet sine NEDARVEDE instinkter og egenskaper. For bandhunden/ledhunden derimot, kan en påvirke og dressere kontinuerlig, da hunden er i umiddelbar nærhet. Jeg har ikke ord for hva jeg mener om gråhundoppdretternes avl på to linjer. Bandhund- og løshundlinjer og når det så topper seg ved å mixe dette..... Dette var interresant. Har du noen link til dokumentasjon på dette??

Tror neppe det er nok med kun jaktlyst, hvis hunden mangler mot, selvstendighet, kondisjon eller i verste fall ikke er frisk(f.eks nesemidd o.l). Mot, selvstendighet og kondisjon kommer med erfaring og trening. Ved all rask endring i adferd må selvsagt hunden helse settes i fokus først(ser bort ifra kjønnsmodningsperioder og brunst/løpetid).

Nå er jeg ikke enig i at fører alltid er en belastende del av ekvipasjen. All den tid hunden fra naturens side et flokkdyr med utmerket sammarbeidsevne, og et ønske om å sammarbeide. Men det krever som tidligere skrevet mye trening, også ETTER bestått godkjenningsprøver. Nå er det slik at ettersøk i norge reguleres gjennom jaktlovgivningen, og frem til vi får egne lover/forskrifter må vi foholde oss til disse også under ettersøk. Derfor er det ikke tillatt at fører slipper hunden for hets. Den dagen fornuften seirer og vi får et eget loverk for utøvelse av ettersøk, som f.eks trer i kraft når det er påvist skadeskyting, og for kommunale ettersøksekvipasjer, tror jeg det blir betraktelig mindre lidelse for skadet vilt.

Trente med bringsel på tjenestehund for 20 år siden, og med mindre det er noe nytt i bruken, eller at det brukes i en annen form under ettersøk av skadet vilt, kan jeg ikke helt se for meg nytten. En ting er for dødsøk, men er det liv i viltet vil jeg nå helst være med med våpen i hånd og avslutte i første sårleie....... Tidligere skulle jo hunden rapportere med bringselapporten for så og kobles og lede fører til funn. Er det annen måte å bruke dette på i ettersøksammenheng, hadde det vært interresant å høre hvordan?

Når skiller det skadede viltet ut denne dødslukten? Hvorfor snues ting på hodet med en løshund? Den skal fra A-presentasjon av sporet til B-sporslutt, med eller uten fører hengende bak, teoretisk da .

Er ikke uenig med deg i dette. Det jeg derimot ikke har så stor tro på er at dette er instinkivt. Hundens jaktadferd deles inn i funksjonene grovsøk-finsøk-ansmygning/angrep-bite/gripe/spise Bite/gripe er da slutthandlingen i jaktadferden. Hvis vi tenker oss en dreven hund som gjennom prøving og feiling har lært at dyr med "dødlukt" fører til en slutthandling, på lik linje som blodsportrening som også ender med slutthandlingen bite, leke, hopp og sprett. De aller fleste hunder vil gjennom minnesbilder velge å utføre det som tidligere har gitt den noe positivt. For f.eks en elghund vil det ofte være å få buste elgen. En elghund som gjentatte ganger erfarer at "dødlukt" fører til busting, får en høy motivasjon for å følge "dødluktspor". Altså har hunden gjenom læring en høyere motivasjon for å følge et skadet individ en et friskt et. Blodsportreningen vi utfører idag handler om å presentere et spor for hunden.Kun ved å følge dette sporet oppnår hunden en slutthandling. Hver eneste gang skal det ved sporslutt skapes en forhøyet motivasjon/ønske om å gjøre dette igjen. Og DET er en reel utfordring......

Debatten trådstarter sikter til, begynner etter min mening å minne mest om stolpepissing..... Uansett hvilken rase vi velger og hvordan vil legger opp at et kunstig prøvespor, er "vedlikeholdstreningen" etter at godkjenningen er bestått avgjørende. Uansett om vi snakker fullverdig godkjent ekvipasje eller "late elghundfolk-godkjenning". Greit for min del at vi kun skal ha en godkjenningsform, det handler jo bare om å trene mot ett og samme mål det. Men argumentasjonen i debatten er alt for steil, etter mitt syn. Et fryktelig leven har det også vært etter NINA`s forsøksprojekt med gps merka hjort og elg. Men burde vi ikke klare denne oppgaven da? Å spore et hjortevilt uten at ekvipasjen bytter dyr? Er det ikke det blodspor treninga vår går ut på, holde seg til sporet hunden blir presentert for ved sporstart. "Det var ikke reelt, og skada dyr" sies det som forsvar. Det lukter annerledes av skada dyr, og hunden vil alltid følge et skadet individ, hevdes det stadig. Hvorfor skulle en 6 mnd gammel valp følge et skada individ foran et friskt et? En 20.000 år gammel arv fra da hunden måtte jakte for å få mat, og at å følge et svekket individ betyr å bruke mindre energi for maten? Ikke tror jeg hundene våre sporer fordi de er sultne. At enkelte hunder følger et skada individ fremfor et frisk, tror jeg likegodt kan være læringsbasert som en urgammel arv..... Dessuten spores det da stadig på friske dyr under reele ettersøk.... Samtidig lurer jeg fryktelig på NÅR disse dyra skiller ut den lukten som forteller at den er såret? Påskutt, påkjørt, vrikket en fot, kranglet med en artsfrende, eller også når den er stresset kanskje? Mulig jeg virker litt surmaga og spydig, men synes som nevnt over debatten bærer alt for mye preg av at noen skal sitte med fasiten for velykka ettersøk og hvilke treningformer som leder til nettopp velykka ettersøk. Den finnes neppe, og dessuten burde debatten bli såpass nyansert at en skiller mellom ettersøk på de ulike hjortevilt også.

K.b betyr korrekt bitt. På NEG altså saksebitt.

Vi må ikke glemme at for hunden er det å gripe/bite som for oss å bruke hånden. Siden hundekjeften er et potensielt ødeleggende redskap, biter valpene hverandre i valpekassen for å lære å regulere bitetrykket. Når søknene som blir bitt piper, slippes bitetrykket. Etter hvert skapes ”en mental sperre” mot å bite flokkmedlemmer av full styrke., bitehemming. I vill tilstand vil ikke en flokk klare seg om det hele tiden var et skadet individ å ta hensyn til. I kullene jeg har hatt, har mødrene reagert på biting fra valpene med et knurr(NEI!) og ignorering ved å flytte seg. Kommer valpen etter og forsetter, gripes valpen over hodet og holdes slik en kort stund. Når den slippes, viser den tydlig dempende signaler og har forstått poenget. Mitt tips er å følge tispas adferd når valpen din biter. Et NEI, og å forlate valpen med ignorering. For mange hunder er oppmerksomhet, negativ eller positiv, den hunden ønsker. Ignorering derimot gir ikke hunden noe som helst. Rettet skriveleif....

Nå kan det hende trådstarter synes vi tøyer diskusjonen iht trådens emne men Det er jo noe av poenget i DN`s rundskriv, om videregående ettersøkskurs. Å danne profesjonelle ekvipasjer på sikt. Spørsmålet er hvor profesjonell en kan bli av å gå få ettersøk i året, slik det er for de fleste av oss i norge. Dessuten er ikke kravet om videregående ettersøkskurs forankret i noe lov eller forskrift, så foreløpig er disse kursene frivillige. Du er inne på noe veldig viktig om å komme med ettersøkshund etter andre har prøvet og" rotet det til". Når jeg har dømt en ekvipasje på blodspor, henter jeg egen hund og går sporet med den. Det er utrolig læring for hunden å gå sporene andre har tråkket før og spesielt der tidligere ekvipasje har buktet og trøblet litt av sporet

Vi er nok ikke så uenige, men jeg er veldig opptatt av at vi ikke må konkludere med hva som er det eneste rette eller hva som er fasit for å lykkes med ettersøk. Selv om jeg har godkjente hunder av forskjellige raser og egenskaper, er det ikke gitt på forhånd hvilken hund som egner seg til DET ettersøket. Er ikke sikkert mine hunder egner seg i hele tatt i enkelte ettersøk, og da er det viktig og krabbe seg ned av haugen, legge vekk stoltheten og la andre ekvipasjer med andre egenskaper gjøre jobben. Er det en elg med avskutt bein, og JEG har valget mellom den godkjente Beaglen eller å la kompisen med en løshundprøvepremiert elghund ta ettersøket, blir valget enkelt......

Det var en ny vri. Så vidt jeg vet har NEKF jobbet for at vi skal bevare "Godkjenning for eget og tilstøtende lag" med jaktprøvepremiering på elg, og ingenting annet. Nå er det DN sitt argument, ikke mitt, da jeg både har attackhund og mener det burde åpnes for bruk av slik. Det er heller ingen tvil om at de landene du nevner har både mer erfaring og kompetanse på ettersøk av hjort og rådyr. For ikke å nevne ordningene og lovgivningen ved ettersøk. Du får holde deg i skinnet. Bestill deg rapporter og statistikker fra danmark, så vil du se at ikke bare slippes attackhunden svært sjelden, men det er ganske ofte hunden misslykkes i sluttdelen av ettersøket. Dette bekreftet også foredragsholderne fra danmark og sverige ved et ettersøkseminar for noen år siden. At det er effektivt og til og med eneste fornuftige i enkelte ettersøk er det ikke minste tvil om, men greit og forholde seg dette på en balansert måte.

DN svarte en gang at vi mangler en prøveform som vil kvalitetsikre at slike "attackhunder" holder mål, og at de derfor ser det som lite etisk å åpne for dette i norge. Joda men ikke for enhver pris. Vidar Holdte sa så fint engang at, kommer du over en påkjørt elg kan du velge å slå den ihjel med treskoa, eller vente i en halvtime på skytevåpen..... Hva er størst lidelse for elgen tror du. Overfør det til ettersøk med en attackhund med de egenskapene som kreves eller en som kun biter etter bakben og svange på rådyr/hjort. Altså skal det tiltaket du velger ikke gi mer lidelse en andre alternativ. I danmark er det ikke uvanlig å med hensikt vente et døgn før ettersøket starter fordi sjangsen for å lykkes da er større. Altså et mer humant alternativ. Selvsagt avhengi av type skade. Tåpelig påstand!! En Attackhund/hetshund som har som egenskap å først og fremst være en sporhund på lik linje med ettersøkshundene vi bruker i norge. I danmark slippes en slik hund i snitt hvert tiende ettersøk på rådyr(noen år gammel statistikk), og slippes da ved visuell kontakt med det skadede vilt der skuddmulighet uteblir. En løs ettersøkhund i norge har som egenskap og stille viltet, ikke legge det ned/avlive det. En sporer ofte også her en god bit før evnt slipp.For det andre er det slik at de hunderasene som er tilsluttet NEKF gjennom målrettet avl og prøveformer har dokumentert egenskapen å stille viltet. Først og fremst elgen, som gjennom evolusjon har adferden å stå for hund istedet for å flykte.( forsvarsmekanisme med høyere overlevelse mot naturlige predatorer). Som du selv skriver er det ingenting i veien for at du slipper en viltsporhund eller eller hund av annen rase som har egenskapen å stille viltet.

Får en flaus smak i munnen av å lese resultatet av dette prosjektet, og ennå flauere smak i munnen av denne tråden. Hvor relevant resultatene av denne "utvida fersksporprøven" er for kvaliteten på ettersøksekvipasjene i norge er så som så. Det er er jeg enig i. Men hva er det vi prøver å oppnå ved treningen på utlagt kunstig blodspor. At hunden skal holde seg til sporet den blir satt på. Blir letter oppgitt når det stadig skrives at "hadde det vært et såret hjortevilt derimot.....". Joda tror også, og har erfart at hunden noen ganger helst velger et svekket individ. Men nå er det nå engang slik at en ettersøksekvipasje stadig må utrede et ettersøk på helt friskt hjortevilt. Hva da om en sporer ei kolle som er friskt grunnet bomskudd, og utover i sporet krysser en bukk som nettopp har knuffa litt på rivalen. Hva velger hunden? Selv er jeg glad for at det endelig settes litt fokus på våre treningsmetoder for ettersøkshunder, men om ID søk er rette veien vet jeg erlig talt ikke nok om, med untak av noe erfaring fra sporsøk med tjenestehund. Jeg har en oppfattning av at den største utfordringen i ettersøksnorge, er at vi(generelt) må se oss oftere i speilet og krympe litt......... Hvor mange av dere som går ettersøk i praksis har ved reelt ettersøk vært ærlige nok til å innse at du og din hund ikke er gode nok den dagen til det ettersøket og kontaktet annen ekvipasje?

Fort gjort det. Nå er vel forskriften under revisjon til 2011 og der er punktet "-Valdansvarlig, jaktleder, jaktfeltleder" et punkt som visstnok skal vurderes. Skal vi tippe teksten du skrev over igjen vil være aktuell.........