Jibrag

I dette tilfellet var jegeren "tiltalt for å «ha drevet jakt eller fangst på en slik måte at det medførte fare» for unødig lidelse." Og ble frikjent etter et (velrettet) hodeskudd fra ca 140m avstand. Denne dommen vil jo måtte gi en viss presedens for hva som skal tolkes til at det "medfører fare for unødig lidelse", og i tilsvarende saker tidligere (tenker på en sak ang jakt i dårlig lys?) har det blitt poengtert at det ikke er resultatet som sådan som er grunnlag for anmeldelse, men selve handlingen. Altså at jegeren gjør valg som øker risikoen for skadeskyting. Ettersom lovteksten er såpass tolkbar og det ikke er noen "faste grenser" er det i praksis umulig å forutsi hva som skal til for å bli dømt i en slik sak. Såvidt jeg kan forstå er det fullstendig opp til rettens tolkning. Og så langt har rettspraksis vært at man har dømt i jegerens favør - jegere har altså en relativt stor frihet til å gjøre egne valg og vurderinger. Jeg håper virkelig at vi ikke kommer dit at det blir straffbart å være uheldig. For det kommer til å skje "alle", hvis man bare har nok timer i skogen.

Det er en klar tendens i mitt område til at de som er "født og oppvokst" med storfe hjemme, er betydelig sikrere på å skille ku og kvige av elg. De fysiske trekkene er ganske samsvarende. Det er nok også en grunn til at enkelte skyter rett hver eneste gang, mens andre klarer å skyte feil 12 av 12 ganger (reelt eksempel fra eget jaktlag). Den store forskjellen ligger nok i at når enkelte er usikre, tar de en sjans - mens når andre er usikre lar de dyret gå.

Det må nødvendigvis være minst to - hvis de går alene er det ikke noen forskjell...

Skogredd er vel et kjent uttrykk. Da er det greit å ha noen å prate med...

Resultatet av for streng/spesifisert kvote kan være at jegerne holder igjen og man ikke klarer å fylle kvotene - eller at man får mye feilfellinger og jegerne gjør som du antyder, korter inn nakke osv. eller at elgen rett og slett går i sekken, istedet for å bli straffa. Og det er det ingen som er tjent med. Vi merka veldig stor forskjell når vi åpna for å felle fritt hunndyr hos oss. Jakta ble mye mer effektiv, en slapp å gå rundt og være redd for å bli behandla som kriminell, og de fleste fylte kvotene mye raskere enn før. Tidligere hadde man gjerne gått rundt og lett etter kviger utover jakta, og for å slippe å jakte kun kvige ble det gjerne til at man sparte noe kalv også. De siste åra har de fleste jaktlagene fylt kvota på noen få jaktdager (og vi har kun åpna for å jakte 1.okt-31.okt)

For min del oppleves dette som en myte. For det første tar rovdyr gjerne mest kalv, og det er ingenting som tyder på at rovdyra selekterer spesifikt de minste kalvene men tar de kalvene som er tilgjengelige. Med retta avskytning på elg er de fleste jegere "opportunister" og skyter de første dyra av rett kjønn/alder som kommer på post. Det er sjelden å høre om jegere som leter etter store kalver og store fjorårsokser - og kanskje spesielt store kviger. Mitt inntrykk er at de fleste skyter de første kalvene de har sjans på, og om det selekteres på halvannetåringer er det heller slik at store fjorokser får gå pga tvil om de er for gamle, og store kviger har en større sjanse til å overleve jakta. Samtidig vil også jakta være en form for seleksjon - elgen som er "smart" og overvåken nok til å ikke gå på postene overlever, mens de dyra som stiller seg til med breisida blir en del av fellingsstatistikken. Det er vel i hovedsak storoksen mange ønsker å få så stor som mulig, men det er nevnt av flere at det alltids er storokser som har vett til å holde seg unna jegerne og overlever jakta. Jeg er ikke i tvil om at det er en viss grad av seleksjon involvert i jakta, men man kan alltids diskutere hvor sterkt seleksjonspresset er.

Det er gjort mye arbeid på dette her i Steinkjer kommune, med alders- og reproduksjonsanalyse siden 2004. I forhold til "nullhypotesene" angående sammenhenger mellom alder og reproduksjon er det store avvik her i kommunen, men tilsvarende undersøkelse i Nærøy viser at det er en del ulikheter. Kort oppsummert har man funnet ut at - Brunsten blir seinere for hvert år (målt i andel para/upara elgkyr blant de felte i hhv 1. og 2. jaktperiode). I 2004 var 34% av de felte elgkyrne i 1.periode drektige, i 2018 var 2.1% drektige. - En uventet høy andel av kvigene er fruktbare. 1/3 av felte kviger for kommunen som helhet, betydelig flere i de mest produktive områdene - Det er liten eller ingen sammenheng mellom vekt på kvigene og kjønnsmodenhet - En uventet høy andel av 2.5-åringene kommer med kalv, og ettersom disse utgjør en relativt stor andel av kupopulasjonen utgjør dette en betydelig høyere kalveproduksjon enn man hadde forventet. - Det er påvist ekstremt få "gjeldkyr"- av 750 undersøkte elgkyr 3.5 år eller eldre har kun 5 stk ikke vært kjønnsmodne. - Kalvevektene reduseres med ca 2-300g pr år, og total nedgang siden starten av undersøkelsen er på 5.8 kg (og det kan skyldes seinere paring) - Flertallet av felte elgkyr mellom 15-21 års alder har hatt kalv det året de ble felt, og samtlige over 17 år hadde hatt kalv i fellingsåret (18 stk av 750) Det vi også har funnet ut er at med såpass høy reproduksjon og såpass tidlig kjønnsmodning, er verdien av gammelkua mindre i en bestand som er såpass tett som vår. Av de fem storvaldene i gamle Steinkjer tildeler nå to storvald hunndyra som "valgfri ku", med en oppfordring om å skyte noe kvige. Til tross for at kuprosenten har økt betraktelig har det ikke hatt noen dramatisk effekt på elgbestanden. Dette også stikk i strid med "nullhypotesen" som gikk ut på at vi kom til å skyte elgbestanden sønder og sammen på få år. Vi ligger forsåvidt ikke ekstremt høyt på prosentandel voksen ku, rundt 15% - men for vår del er dette en stor økning (tidligere var kua i praksis freda og all felling av ku var feilfelling istedet for kvige). Og det er selvsagt fordi vi ønsker å redusere stammen. NB: En må huske at det ligger inne en feilkilde i datamaterialet, nemlig at datamaterialet er kun av felte kyr/kviger. Kyr som går tomme vil ha en litt større sjanse til å berge hele jakta, og likeledes kan det være en tendens til at de største kvigene har større sjanse til å overleve jakta. Eksempelvis kan dette bety at når 34% av felte kyr var parra i 1.periode 2004, kan det være en større andel kyr som har gått uten kalv i dette datamaterialet enn i populasjonen forøvrig. Likeledes er det trolig at andel 2.5-åringer som kommer med kalv i bestanden er større enn andelen felte 2.5 år gamle kyr som har hatt kalv, ettersom at de som går uten kalv vil ha en større risiko for å bli felt. De seneste rapportene i serien ligger her (2019 har ikke kommet på nett enda men jeg har sett en foreløpig greie og tallene er bra like som før): https://nordopen.nord.no/nord-xmlui/handle/11250/2424262/browse?type=subject&value=reproduksjon Men bare så det er sagt: det direkte svaret på spørsmålet ditt er at dersom dere har en elgbestand der dere ønsker høy(ere) kalveproduksjon og dere ikke har en bestand som er for stor, så er gammelkua verdifull. Den kalver så lenge den har tenner til å tygge kvist. Men ikke glem storoksen i forvaltninga...

Jeg er nokså sikker på at svaret står å lese i storvaldets og jaktfeltenes vedtekter, og det er vanskelig (eller umulig) å gi et riktig svar uten å ha sett begge deler. Det kommer nok også an på hvordan man har organisert seg. Og dessverre tror jeg at dersom organisering og vedtekter er "fornuftige", så er svaret ja... (Selv om jeg helt klart mener at vedtaket er langt fra fornuftig...) Normalt sett er hierarkiet slik at grunneier er medlem av et jaktfelt/grunneierlag, jaktfeltet er medlem av storvaldet. Dermed vil den enkelte grunneier sin rett til å forvalte egen jaktrett bestemmes av vedtektene (eller årsmøtevedtak) i jaktfeltet, og jaktfeltet sin rett til å forvalte medlemmenes jaktrett bestemmes av vedtektene (eller årsmøtevedtak) i storvaldet. For å ta et helt annet eksempel: Hva om årsmøte i et storvald vedtok at voksen okse skal være fredet til 10.oktober. Mener vi da at det er rett at et jaktfelt i storvaldet kan overse dette vedtaket? Eller tilsvarende innenfor jaktfeltet - at en grunneier skal kunne gå mot et slikt vedtak og skyte seg en okse 25.september? Jeg fikk et tilsvarende vedtak "mot meg" i eget jaktfelt for en del år tilbake, men da var det formulert litt annerledes. Det ble da vedtatt at man ikke skulle jakte med løs hund onsdag, torsdag og fredag. Dette begrunnet med at enkelte mente at rådyra ble skremt bort av drivende hund og at det var umulig å jakte helgene hvis noen fikk jakte med løs hund ukedagene opp til helg. Som en av de større grunneierne måtte jeg bare føye meg etter galskapen.

Jeg har ingen motforestillinger mot å la unghund samjage med en eldre. Hvis du har mulighet til dette, kan det være god medisin. Vet at enkelte er skeptisk til dette med begrunnelse i at unghunden lærer unoter, ikke blir selvstendig osv. Men forutsetningen er at man starter med innjaginga av valpen alene og lærer den seg selv å kjenne, og bruker samjag med en eldre hund for å gi unghunden erfaring, i tillegg til at tryggheten i å være med en eldre hund gjør det enklere for unghunden å "presse grensene", spesielt når det er snakk om en hund som er litt "utrygg" som her antydet. Nå har jeg vært heldig og hatt hunder som har vart lenge, så jeg har ikke erfaring med innjaging av mange hunder, men de jeg har jagd inn og brukt samjag som en av treningselementene har i allefall ikke blitt lostjuver eller lite selvstendige, heller tvert om.

Kan legge til at første dreveren min var litt som dette, jagde veldig greit den første sesongen, men sesong 2 og 3 ble det bare korte loser. Men der løste det seg med ei felling midt i sesong 3 (hunden var da 4 år, og jeg hadde fått beskjed om at den hunden var det bare å gi opp) av en hare av alle ting, og etter det gikk ting klokkerent som svenskene sier. 1-2 timers loser kontinuerlig fra den dagen til han losa seg ut av hørehold og inn i evigheten som 13-åring.

Høres litt ut som at hunden er redd for å ikke finne tilbake til "far". Viktig med en sånn hund at en er veldig konsekvent på å ikke bevege seg fra plassen bikkja forlot deg, så hun alltid finner deg der hun forventer. Det kan være en løsning å bli med hunden opp på tapet og la henne fortsette på samme dyr, fra der hun slapp dyret. Så hunden forstår at du vil hun skal henge seg på det dyret - istedet for å finne et nytt dyr. Likeledes kan det være en fordel å få et fall, så det kan jo være greit å starte sesongen med å jakte noen enkle smådrev og se om en får skutt et losdyr.

Den såkalte "bjørneprøven" (oppskyting) avsluttes med hurtigserie der treffområde er midt mellom øya på bjørnen, så sånn sett må en vel si at det er "akseptert". De mer kyniske vil vel også si at hvis en skyter etter hodet vil den enten stryke med eller man klipper kjeven som her - slik at den ikke klarer å bite verken hund eller jeger. Selv har jeg en ganske sterk motforestilling mot å skyte etter hodet på noe vilt. Oppleves unødvendig all den tid en har en mye større blink like ved, som er vel så effektiv. Og ja, jeg har også vært med på ettersøk etter vilt skadeskutt i hodet, og det er aldri noe stas.

Kommer alt an på hva han/hun dyrker, og hvor gode avlinger det er. For korn regnes det gjerne med et dekningsbidrag (dvs inntekt minus variable kostnader) på 800-1000 kr/daa. Dette skal dekke de faste kostnadene (maskiner, lån osv) og formodentlig en inntekt til bonden. For gras er regnestykket egentlig litt annerledes, der er økonomien i produksjon for salg noe dårligere ettersom det er påregna at bonden skal skaffe inntekta ved å "foredle" graset gjennom en drøvtygger. Men regnestykket blir fort et annet hvis en skal regne på kostnaden med avlingsskader fra f.eks villsvin, ettersom en da allerede har hatt kostnadene og det bare er utgifta som uteblir. Man taper altså ikke bare verdien av avlinga, men også verdien av innsatsfaktorene man har "investert" for å dyrke avlinga (såkorn, gjødsel, arbeidsinnsatsen osv)

Et tips er at jeg har en Marlin 1894 i 357 mag med aimpoint micro som sjelden blir brukt...

Det er aldri feil å åpne sluttstykket (gjelder alle våpen i grunn) og rense ut "gammel gruff", selv om det neppe er nødvendig å gjøre "veldig ofte". Selvsagt alt etter hvor mye man skyter og hvordan våpenet håndteres under jakt. Noen våpen er jo knapt nok ute av futteralet når eieren har satt seg til rette på stolsekken, mens andre mer eller mindre drar børsa med seg gjennom gjørma hele høsten, for å sette det på spissen. Jeg er vel mer av den siste typen, egentlig. De får litt juling, og må tåle litt juling. En annen sak er at man gjerne kan ta våpenet ut av stokken og rense bort "gruff" fra de delene av mekanismen/børsa som normalt sett ikke ser dagens lys. Utrolig hvordan støv og dritt klarer å krype inn i de mest utrolige plasser. Samme gjelder forøvrig også hagler - har jobbet en del med salg av bruktvåpen, og det er sjelden feil å ta av kolben og blåse reint med trykkluft, dra over med ei fille, og ha på litt god våpenolje for rustbeskyttelse. Heller ikke noe som er behøvelig veldig ofte, men man har nå gjerne et våpen i både 10 og 20 år, og gjerne enda lenger.

Nå tenkte jeg i utgangspunktet ikke på tvangssalg men vanlige eiendomsoverdragelser. Det er i slike tilfeller vanlig at leieavtaler osv videreføres med normal utløpstid. Det er som regel private avtaler som ikke er tinglyst, men f.eks jordleieavtaler vil normalt følge bruket. Så er det selvsagt også veldig varierende hva som er avtalt i slike private avtaler, f.eks med tanke på oppsigelsestid. Vedr. tvangssalg finner jeg dette: "For heftelser som ikke er rene pengeheftelser, slik som leieretter, boretter og lignende, er utgangspunktet det motsatte. Disse heftelsene skal bestå, med mindre tvangssalgsskjøte opplyser om at de er gjort opp eller satt til side etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-21 andre ledd." https://www.kartverket.no/eiendom/saksbehandling/veiledning-og-kurs/Rundskriv-for-Tinglysingen/10-Rettsavgjorelser/103-Beslutning-om-tvangssalg/ Var nylig borti en sak der to eiendommer som var medlem av et jaktfelt, ville melde seg ut for å danne eget jaktfelt. Begge eiendommene er overdratt til ny eier etter de ble innmeldt i eksisterende jaktfelt (grunneierlag), og i lagets vedtekter var det 1 års oppsigelsestid på medlemsskapet. Begge eiere nektet at de var bundet til medlemsskapet da dette var noe forrige eiere hadde avtalt, men etter en liten runde ble det veldig klart at de måtte forholde seg til oppsigelsestid i lagets vedtekter (og de var forsåvidt også klar over denne regelen da begge hadde deltatt på årsmøte der tilsvarende sak var til behandling). Så egentlig er også slike medlemsskap en form for heftelse - i praksis betyr medlemsskapet at en har "leid ut" jaktretten sin til (eller via) grunneierlaget, og må forholde seg til grunneierlagets interne regelverk for å disponere jaktrett.

Ser du har fått entydige svar på dette allerede som er korrekte - og det hadde vel også vært like korrekt hvis avtalen ikke var tinglyst, en leieavtale vil være en heftelse på gården uansett. Men som et apropos - Har vært borti problemstillinga ifb med at kommunen her har vurdert å inkludere dyrka mark i tellende areal. I den forbindelse har det kommet frem at juridisk sett er alle rettigheter inkludert når dyrkamark leies bort. Dvs at hvis en bonde leier dyrkamarka på en gård, er som hovedregel også jaktretten på samme grunn inkludert. Såfremt ikke det motsatte er spesifisert i avtalen. I praksis er det sjelden det har blitt praktisert slik i mitt nærområde, jeg har bl.a leid en del dyrka mark fra naboer de siste tiåra, og har aldri krevd å få utbytte fra dette arealet. Men juridisk sett var det visstnok ikke noen som helst tvil, iflg juristen i kommunen.

Mener jeg har lest samme undersøkelse som Cruiser henviser til, og at det var i snitt 2.3 fødte kje. Mulig dette var ifb med en annen undersøkelse (ang. predasjon på rådyrkje av rev, på Vega?). Men ja, en må regne med at det er et visst frafall fra fødsel til jaktsesong. I mitt område "koker" det med rådyr for tida...

Er vel sannsynligvis kontraktsproduserte kopier av Leupold QRW, det finnes flere slike i markedet. Eks har Bearskin også samme type montasjer, har egentlig ikke noen grunn til å tro at det er ekstreme kvalitetsforskjeller men muligens billigere stål og ikke så tighte marginer som originalene? Uten at jeg har noe belegg for den påstanden.

"Konflikt" er utrolig personavhengig, og selvforsterkende. Har du en som "hauser opp" stemninga er det lett å dra med seg folk rundt. Driver med sau på utmarksbeite og merker dette ekstremt godt i de tilfellene sau kommer utenfor gjerder/almenningsbeite og inn mot bebyggelse eller innmark. Noen steder kommer det ei melding om at det har gått noen dyr der ei uke så vi kan godt hente dem når vi har tid, andre steder har enkeltpersoner "dratt opp" stemninga slik at med en gang noen hører ei sauebjelle er innmarka nedbeita, sommeren ødelagt, ingen har sovet på ei uke og det ringes til kommune, fjellstyre, mattilsyn og politi før man gir beskjed til dyreeier. Men det er viktig å huske at de aller fleste er utrolig tøffe i kjeften på sosiale medier eller til og med på melding - noen klarer også å glefse fra seg utrolig på telefon. Men hvis man treffer folk, prater med dem, er saklig og forklarer... så blir stemninga som regel en helt annen. Med noen helt klare unntak, det er jo enkelte som er så fokusert på egen nesetipp at det ikke er mulig å komme gjennom "filteret" de har skapt.

Første elgen jeg skjøt på løper enda, det var på 90-tallet. Men sånn litt mer seriøst - rådyrgeit med inngang like bak bog og utgang like bak bogbein, utgangshull ca 5x3 cm stort. Skjøt fra ca 80m og var 100% på treffet så jeg lot bare bikkja være løs og rusla opp for å finne dyret. Skritta ikke opp men jeg har film av at jeg skyter og går etter dyret (og til slutt peileren på hunden). Minst 300m. Mulig det er plassen som er "ganna" for noen år tidligere husker jeg det ble påskutt ei elgkvige på eksakt samme plass, den rasa også ut noe tilsvarende og lå dau ikke langt fra der jeg fant rådyrgeita. Men generelt sett tenker jeg kanskje ikke så mye på disse utrasene, ettersom 99.9% av hjorteviltjakta mi foregår med laushund så som regel rusler vi bare bort til hunden og finner dyret...

Har tilsvarende på veggen her, en brukbar elgokse. Påskutt med to bom og ett lavt i småtarmene av en postskytter. Ettersøkshunden de hadde kontrakt med klarte ikke å skille ut sporet fra mye annen elg i området, men løshunden min fant elgen og stilte den opp. Kanskje et av de bedre jaktminnene jeg har, i første rekke på grunn av hunden og den jobben den gjorde. Noen vil vel sikkert tolke det dit at jeg ikke unnet skytteren trofeet, men for meg føltes det mer riktig at den ble med hunden hjem, enn en postskytter som egentlig hadde gjort det meste feil og hadde flaks i det at han ikke ble (i allefall moralsk) ansvarlig for at en elg ble gående og surne bort i flere dager. Hva som var tilfelle i den saken som nevnes i denne tråden, har jeg egentlig ikke gjort meg opp noen større mening om, men jeg synes det høres litt snodig ut at han som gikk inn og avliva dyret mener dette er et trofe han kan ha glede av. Og så kan man jo også spørre seg om hvorfor ikke jaktleder kan skjære gjennom og avgjøre. Hadde det vært en slik smålig krangel i mitt jaktlag tror jeg at jeg hadde kjørt på Skarnsundbrua og dumpa hjortehodet ned på 400m.

Noen (sannsynligvis de fleste) "subsidierer" frakt i nettbutikken, andre tar fullpris. Den "enkleste" løsningen som du beskriver, er fast frakt uansett hva man kjøper. Da blir det dyr frakt på de som kjøper smånips, og billig frakt på de som kjøper større greier. Den "superavanserte" løsningen er at alle produkter registreres med volumvekt, og at webshop beregner fraktpris ut fra samlet volumvekt og fraktsone. 220,- ink mva er faktisk ikke så langt unna reell pris for en gjennomsnittlig pakke som sendes med full sporing hos Posten. Og norsk prisnivå på frakt er vanvittig i forhold til en del andre steder, har vært borti tilfeller med utenlandske kunder/leverandører der vi har spart enormt på at mottaker har bestilt returfrakt fra Norge med sin fraktleverandør, kontra at vi bestiller frakt i Norge.

Det er viktig at grov og alvorlig kriminalitet etterforskes, oppklares og straffes hardt. En salongrifle er jo dødelig på flere kilometers avstand må vite. Det groveste i denne saken er vel at journalisten har brukt uttrykket "tenkt til å...". Og hva "til" gjør i denne setningen har jeg overhode ingen formening om, og det må jo minst kvalifisere til en bot på 10.000. Om ikke mer. Yrkesforbud hadde vel vært mer passende. Vi kan vel egentlig konkludere med at vi må prise oss lykkelig over at vi bor i et land der en slik sak både havner i rettsystemet (der den ikke har noe å gjøre) og i avisene. I USA skjer det 42 mord pr dag. En norsk journalists våte drøm. Regner med at ironien er rimelig selvforklarende.

Lykke til med den! Er mange år siden gamle bondenisser ble tvunget over på elektronisk søknad om produksjonstilskudd, men fortsatt sitter politiet og taster inn søknadsdata fra våpensøknader med gjennomslagspapir. Føler kanskje ikke at modernisering av våpenlovgivning er det som ligger lengst fremme...