Hei folkens. Gratulerer til Hoffvoff:-)
Jeg skulle egentlig nå skrive et lite innlegg som skulle inneholde svar til Ona og Olivia:-) om
temaet biting i tide og utide. Men det har skjedd noe i dag som jeg bare må fortelle om.
Jeg gikk en tur med Omi i ettermiddag. Vi bor slik til at det bare er å huke på lina og gå
rett ut i skogen. Vi gikk noen hundre meter opp en skogsbilvei fra huset for så å fortsette
langs kanten av et jordet. Plutselig begynte Omi å sette nesa i bakken og bli meget bestemt
i ganglaget der hun søkte rundt. Hun ga fra seg et par snøft som i forvekslingen kunne høres ut
som et villsvin som rotet i jorda. Så bar det ut av jordet og i strak kurs oppover lia mellom
noen grantrær. Jeg hang på slep i ei 15 meter line. Hun hadde hele tiden nesa i bakken. Hun stoppet, tok
et par runder så bar det av sted mot den tetteste skogen. Og der kom først et par klynk, så
startet hun losen. Og hvilken los. Himmel det var lyd i den "lille" frøkna. Jeg var sikker på
at den losen kunne høres helt inn til Stange.
Så bar det i strak kurs inn i den tetteste granskauen. Jeg etter på alle fire under greiner og gjennom busker.
Hun gaula ut, runda busker, bråstoppet så tilbake forbi busken, sirkla litt så i hundre avgårde igjen på ny kurs og losen
sang mellom trærne. Så bestemt og superivrig. Jeg måtte slippe lina når det gikk i hundre rundt og gjennom
buskene, for så å løpe rundt og gripe fatt i lina på andre sida. Jeg hadde helsikes lyst til å slippe
henne løs...men holdt meg i skinnnet. Jeg så på klokka nede på jordet. den var noen minutter over halv syv.
Jeg aner ikke hvor langt vi gikk. Men når vi nådde en skogsbilvei. hvor det forøvrig stod en bil med
et par karer i, tok jeg Omi i armene og roset henne opp i skyene. Da var klokka fem på syv. Vi hadde
holdt det gående i rundt 20 minutter:-) Jeg måtte bare ta med meg Omi bort på en lysning i skogen og
holde henne i fanget og kose henne. Jeg hadde med noe goddis i lomma. Hun fikk alt. Jeg satt der med
tårer i øynene. Jeg må jo også innrømme at underveis i losen ringte jeg hjem til samboer, heseblesende på alle fire, for
å la henne få høre losen. I lysningen, med Omi ved siden av meg, måtte jeg sende sms til Merete (og en kamerat
og familie) for å fortelle om begivenheten. Det var helt utrolig å se forvandlingen hennes. Hun var så utrolig fokusert
på å søke. Og der hun hadde tap, var det bare å søke tilbake og begynne å rede ut. Jeg viste jo ikke hvor sporet gikk.
Jeg vet ikke om det var rådyr eller f.eks. hare.MEN det var en alldeles herlig los. Og det var en los som gikk over lang tid.
Det var en lykkelig mann som gikk hjemover med Omi i kveld. Og vel, jeg har vel ikke helt landet på planet earth enda..
Først hjemme oppdaget jeg at jeg hadde blemmer av myggstikk på skuldre, rygg og legger. Men jeg er en lykkelig Petiteier:-)
Og så kan jeg som samboer fortelle at mannen har kun snakket om los og turen de to hadde, lurer på hvordan det blir når den virkelige jakta begynner :-DD
Ha en fin lørdagskveld alle PBGV eiere og venner. Fra samboen og også SH eier
Det er ikke så bra å ha hunden losende i line. Fikk noen gode råd fra Merete:-) Men vel, akkurat denne ene gangen..jeg kunne bare ikke la være..:-)