jaktlykke

For tre år siden dro jeg til British Colombia på svartbjørnjakt. I år dro jeg over igjen; denne gangen gikk turen til Matane som ligger i staten Quebec, altså helt på andre siden av Canada. Det er for det meste åtejakt her, noe jeg i utgangspunktet ikke liker noe særlig. Men skogen er ekstremt tett og umulig å jakte i så alternativet til åtejakt er postering/vandring langs hogstflater/cutlanes. Jeg gikk noen runder med meg selv for å kunne "forsvare" å jakte på denne måten skal jeg innrømme…. Reiseruta var Haugesund-Oslo-New York-Montreal-Mon Joli med fly og deretter halvannen time i bil inn til selve leiren som ligger i Reserve Faunique som er en nasjonalpark på størrelse med sørnorge. Her finnes det rundt 500 svartbjørner; 300 av individene er voksne. Det er lisens på 30 stykker hvert år og det jaktes i tre uker i juni. Hytta vår Vi hadde hver vår tag og var veldig spente på hvordan denne jakta kom til å være. Totalt var vi vel 13 norske jegere fordelt på flere hytter. God komfort her i forhold til forrige gang jeg var over dammen; det var strøm, innlagt vann og store gode rom. Nedenfor hytta vår lå et digert vann som vi badet i hver eneste morgen. De andre himla med øynene for det var frost om nettene og rimelig kaldt i vannet Nydelig utsikt fra campen Forfriskende å bade før klokka åtte! Lørdagen tilbragte vi hele dagen med de lokale guidene Mario og Matthew samt de norske lederne for å legge ut bait til bjørnene – de hadde over 60 åter (!) og vi brukte 7-8 timer for å komme rundt til alle sammen. De baitet annen hver dag, så vi fikk virkelig se at det var tidkrevende arbeid – mye mer enn jeg hadde forventet. Brød og melasse Slike skilt fantes for å advare folk om at her fantes det åte Et typisk jakttårn Bjørnene kunne være rimelig nærgående; den ene guiden vår fikk ei binne opp i tårnet sitt og han måtte kakke henne i hodet med kolben for å få henne vekk. Hun gav seg ikke så til slutt måtte han skyte henne. Bamsen har gnagd på ene jakttårnet. Nyrebelte er å anbefale på disse veiene! Det var interessant å se hvor mye arbeid som ble lagt ned i foringa; jeg hadde sett for meg at det var "søppelbjørner" som herja rundt en bossdunk. Guidene tilbragte 12 timer daglig på å fylle opp tønnene med mat (brød og melasse) og å fikse på tårnene og sjekke viltkameraene som de hadde i områdene. Mye mer arbeid enn jeg hadde forestilt meg. Vi så flere jerper som trippet rundt i veikanten og spor etter både whitetail, coyote, gedigen elg og bjørn. Søt liten pipip som såvidt unngikk å bli overkjørt "liten" bamse..... "liten" elg...! Vi hadde ikke egne våpen med oss siden vi kun skulle være der ei uke og det hadde vært kjipt hvis vi av en eller annen grunn mistet bagasjen på en flyplass. Så vi lånte børser. Det var greit for min del for jeg hadde ei vanlig linksrifle mens resten av gjengen hadde noe plastræl med magasin som overhodet ikke tillot å repetere skudd raskt. For da ble det fullstendig kil…. note to selv å ALLTID ha egne våpen med! Samling før avreise, alle måtte ha signalvester på seg Jeg skulle sitte på "kloreposten"... Her var det tydelige merker etter en bamse eller to som hadde kvesset klørne sine! Vi skulle hentes etter at det ble mørkt så det ville bli en hel del timer for seg selv ute i ødemarka Jeg satt i et lite jakttårn med utsikt i tre retninger. Det er sinnsykt mye mygg og blackflies der så jeg hadde smurt meg inn med MyggA og tetta igjen hodet med jaktburkaen min (buffen som jeg drar over caps og ansikt slik at kun øynene viser). Det var et lite vinddrag heldigvis så jeg overlevde Men du all verden som jeg så ut etter lørdagens tur på de forskjellige åtene! Det lignet nærmest byllepest på halsen min! Etter en liten times tid fikk jeg besøk av en . Den var for liten til å skytes; vi hadde blitt fortalt hvordan vi skulle bedømme størrelsen på bjørnene ved å sammenligne med tønna. Stod tønna oppreist så burde ryggen nærme seg toppen; da var den stor. Lå tønna så burde kroppen dekke tønnas lengde og litt til på hver side. Denne bjørnen var en halvannaåring; nysgjerrig og sulten prøvde den å fiske ut maten fra hullene i sida på tønna. Det var et fasinerende syn; et ekorn kom og satte seg på tønna og hjalp til med å tømme den for innhold Bamsen hadde ikke noe i mot det tydeligvis for den brydde seg i alle fall ikke noe om den. Etter en times tid ble den skremt av noe; den kikka seg over skuldera og løp inn i skogen i vill fart. Jeg kjente at pulsen steig noen hakk, for her var sjansen stor for at det var en større bjørn på vei inn. Jeg satt musestille og konsentrert og bare øynene mine flakket vilt rundt i terrenget for om mulig oppdage bamsen. Men nei – det kom aldri noen bjørn fram sjølv om jeg hørte at det braka i buskene inni skogen et sted lengre framme. Så jeg lente meg tilbake og pulsen senket seg. På sidene av tårnet var det satt opp camodekke og det var ikke så lett å se gjennom det – jeg var nødt for å lene meg fram for å kikke gjennom de flagrende tøyfillene dersom jeg skulle se til sides. Skulle jeg se bakover måtte jeg være uendelig forsiktig for å ikke skremme eventuelle dyr som var i skogen bak meg. Så jeg lente meg forsiktig fram og kastet et raskt blikk til venstre for meg og der stirret jeg rett på en bjørn! Herreminhatt – jeg fikk nesten hjertestans for jeg kvapp sånn til! Han var 20 meter fra meg og det var definitivt ikke samme bjørn jeg hadde sett på tidligere. Denne her oppførte seg rart og det var noe galt med halsen hans. Det så ut som om skinnet var borte i et bredt bånd og jeg trodde at det var skabb eller noe lignende. Bjørnen virket desorientert og var helt stiv i nakken og han stod lenge og vaiet ubesluttsomt før han gikk inn i skogen igjen. Jeg skjønte ikke helt hva det var jeg så; burde jeg skyte ham? Men han kom straks tilbake og stod nok engang og virret med hodet; så bestemte han seg brått for å klatre ned på skogsveien og kom rett mot der jeg satt. Ene øret peika fram og det andre bak; bamsen hadde garantert store smerter og ergo var han nok rimelig irritert. Satt jeg ikke musestille så ville han oppdage meg og muligens gå til angrep; gretne bamser skal man være forsiktig med.. Så når han var 12 meter unna vinklet han litt til sides og jeg reiste meg opp, la krysset i bogen og trakk av. Det formelig eksploderte i frasparka hans og jeg fikk aldri inn et andreskudd på ham der han forsvant i en rasende fart ned i det tetteste villniss du kan tenke deg. Det gikk bare noen sekunder og så ble det heeeeelt stille. Det er visst normalt å høre dødsrop fra bjørnen men her var det tyst som i graven. Jeg sikret børsa og gikk ned fra tårnet etter å ha sittet rolig og lyttet i et kvarters tid. Nede på skogsveien fant jeg noen blodflekker etter rundt fem meter og videre fant jeg en lungebit noen meter unna der igjen. Det var jo et godt tegn sjølv om jeg visste at skuddet måtte sitte der det skulle. Så jeg bestemte meg for å . Rundt 25 meter nedi villnisset lå han død. Her endte han sine dager Jeg klarte selvsagt ikke å dra ham opp fra skogen selv så jeg satte meg tilbake i tårnet og ventet. Jeg satt og halvdøsa og titta sånn innimellom rundt meg og bak meg i tilfelle det dukke opp noe å se på. Nok engang fikk jeg nesten hjerteinfarkt for tror du ikke at det stod en ganske så stor bjørn rett bak tårnet og så på meg?? Han prøvde virkelig å snike seg forbi og frøs til is når jeg fikk øyekontakt med ham. Dæven; han var 25 meter unna og listet seg på tå i “snikende ullteppefart” i den tro at han ville lure meg Så jeg reiste meg opp og snakket til ham og bad ham pent om å gå vekk – han vinkla brått inn i grantetta bak tårnet mitt og nå var det blitt litt vel mørkt ute slik at jeg ikke hadde helt kontroll på hvor han ble av. Jeg hørte at han tusla rundt der inne og jeg var litt redd for at han ville ta meg nærmere i øyesyn. Så jeg stod nå der som en annen grensepost mellom sør og nordkorea med børsa i høyeste beredskap mens jeg hadde ørene på stilker. Det var litt ekkelt å høre hvordan han sneik rundt der inne – men heldigvis så bjeffa han til meg og forsvant nedover i skogen og ble borte. Puuuuh! Makan for en spennende kveld! Som om ikke det var nok så kom det en fin elgokse sigende fram som jeg fikk filma en liten snutt av. Vel hjemme i campen ble bamsen veid – han var stor i kroppen men mager som en rev pga manglende matinntak. Han vog 82 kg og burde nok vært betydelig tyngre ja. Det var meg og en annen av jegerne som fikk bjørn den kvelden; de andre hadde ikke sett noenting. Men sånn er jo jakta; man kan ikke bestille dyra! Vinden må være rett og forholdene ellers må ligge til rette for en jaktsituasjon. Men vi var jo fremdeles bare på første dagen Min bjørn ble naturlig nok kassert og det var ingen bønn fra de canadiske guidene sin side; jeg måtte bruke tagen min på ham. De hadde ikke noen mulighet til å gi meg nytt kort av dyrevernhensyn; hjemme i Norge får man jo nytt løyve dersom man skyter åpenbart syke eller skadede dyr. Men det ordnet seg heldigvis; jaktlederen hadde en ekstra tag som jeg fikk overta. Så det betydde at jeg kunne jakte videre. Neste morgen var vi ute og pürsjet alene – vi var på farten før klokka fem om morningen og tilbrakte mange timer ute langs hogstflatene. Det var herlig både å se den fantastiske naturen og det å kunne snike seg rundt på egenhånd. Sola varmet og fuglene sang så det ljomet og livet var bare helt fantastisk. Neste kveld var det flere som fikk skutt seg bjørn og jeg hadde en fin bamse i siktet på den posten jeg satt på. Bamsen var veldig sky og viste seg ikke noe særlig før han reiste seg på to og stirret i min retning. Det var jeg som laget en bitteliten lyd med riflestroppen; det var nok til at han skvatt til. Jeg kunne ha skutt ham rett forfra i brystet men det tok jeg ikke sjansen på all den tid det advares sterkt mot å sikte der. Du er nødt for å treffe ryggraden; tar du bare ene lunga så finner du aldri i livet bjørnen igjen. For da vil han løpe for harde livet og klarer fint å leve noen dager på ei lunge. Og å leite i jungel etter en sinna og skadet bjørn er ikke det morsomste å finne på… så jeg titta bare på ham og brant fast bildet av ham på netthinna i stedet. Neste kveld hadde jeg en post som lå ved ei lita elv og hvor åtet lå på andre siden rundt 44 meter unna. Det var en utrolig kjedelig post der du bare ser rett fram og mine negative tanker om åtejakt fikk ny næring. Ja jeg VET at det er umulig å jakte i skogen men likevel… det er ikke min form for jakt – den saken er helt klar. Når det nærmet seg avslutning på jakta ( det er ikke lov å jakte etter klokka 21.00) så dukka det opp en mindre bjørn. Jeg studerte henne i kikkerten og vel vitende om at dette ikke var allverdens størrelse så gav jeg beng i det for hun virket veldig fin i pelsen og jeg hadde gnagsår i rumpa etter all sittinga de siste dagene. Så straks hun eksponerte hele breisida så skjøt jeg og hun la seg rett ned. Kjapt ladegrep og kontroll på henne i tilfelle noe skulle skje, men hun var ferdig. Det var ei fin binne med en alldeles nydelig og lang pels. Guidene hadde ikke sett en bjørn med så lang pels før – den var minst dobbelt så lang som de andre bjørnene som ble skutt den uka. En fin binne med skinnende vakker pels Binna skal stoppes ut hadde jeg tenkt Dermed var jakta over for min del. Jeg var ute på tre ettersøk i løpet av uka; en bjørn fant vi død, en ble skutt mens den stod på to og den fant vi ikke så mye som et lite hårstrå eller bloddråpe etter og den siste gjorde en brå bevegelse i det skuddet gikk så der var satt skuddet dårlig. Vi fant blod men etter 30 meter var det nada å finne. Det var en heller ubehagelig opplevelse å gå ettersøk etter en beviselig skadeskutt bjørn og det gjorde det ikke noe bedre at den var diiiiger – 400 pund er STORT…! Å bruke hund der borte på ettersøk var ikke-tema så vi følte oss ganske så fortvila. Igjen så er det andre regler og syn på saker og ting i andre land; for oss norske var det en vond pille å svelge. Så vi gjorde vårt beste med å gå manngard i timesvis i den tette skogen. Men negativt funn altså. Vi har blitt kjent med en hel haug med trivelige mennesker og flere av dem kommer vi garantert til å holde kontakten med. Jeg fikk også hilse på hjortene der borte – om enn i tam sammenheng. Nærkontakt Blæææææh! Hjortefarm Uhum...?? You talkin` to me? Rundt campen hadde vi et yrende dyreliv, harer som slåss og små ekorn som kjefta vilt på oss til tider. Unna løype! Utrolig søt da! Hopp og sprett! Denne jakta var ganske annerledes enn min forrige. Åtejakt er ikke for meg, men jeg respekterer og har forståelse for at denne jaktformen praktiseres. Det er et jævla villniss og ikke mulig å se noe som helst i skogen. Så vil man ha bjørn så må man gjøre det på denne måten. Det opprørte meg at man ikke tok hensyn til at dyr var skadeskutt; det var liten vilje og forståelse fra de canadiske guidene sin side om at man burde gå ettersøk. Det var en big deal å skaffe ettersøkshund tydeligvis; det kostet penger og det var ingen vits likevel... så det var bare å få ny tag og jakte videre. Vi nordmenn organiserte oss likevel på de ettersøka som var nødvendige for sånt er det vi vil ha det. Å avlive et skadet/sykt dyr her hjemme resulterer i at man får nytt løyve; min syke bjørn var ikke diskusjonstema engang. Jeg kunne jo bare latt være å skyte må vite...! Jeg er stygt redd for at andre kanskje hadde latt den gå for hvem gidder å legge ut masse penger på noe som likevel blir gravd ned? Så tankegangen er litt annerledes enn hva jeg er vant til må jeg si. Foruten det ble jeg kjent med en haug trivelige jegere fra hele Norge og vi kommer helt sikkert til å holde kontakten med flere av dem

Yeah right Andre litt mer realistiske forslag? Sjølv tipper jeg det må være en bikkje.

Dyret befinner seg på Åland Det var oppdretteren min som sendte meg bildet og lurte på hva det kunne være.

Visste ikke helt hvilket kammer jeg skulle legge dette... men hva slags dyr er det her tror dere?

Gratulerer!!

NOAH forbereder protestaksjon mot dette forsøket (selvsagt). Jeg ble kontaktet av Jenny for at de ville bruke bildet av meg og hjorten på Svanøy som frontfigur - i det innlegget sier jeg jo at jeg skal slutte med jakt (men det var jo årets 1 aprilspøk og det oppfattet ikke de ). Jeg svarte naturligvis NEI til å bli frontet i den aksjonen! Jeg har ingen spesiell kunnskap om bruken av pil og bue i jaktsammenheng, men det er jo velprøvd og mye brukt i andre land. Selvsagt stiller det særlige krav til jegeren, så det er nok ikke for hvem som helst. Jeg er spent på hva forsøket på Svanøy resulterer i - gleder meg til å lese rapporten etter hvert!

Vi har vært på fuglehundfestival i helgen og gutta boys har forsynt seg grovt av premiefatet Dag 1: Amigo BIS 1 veteran Storm BIS 3 valp Dag 2: Amigo BIS 2 veteran Storm BIS 1 valp

Gutten begynner å bli voksen Han har også vært på utstilling (valp 6-9 måneder) og la sin elsk på dommer`n ... og til slutt et som han ser nogenlunde "normal" ut på....

Jeg skulle nok ha trivest med de fleste rasene - men ingen er som min egen rase selvsagt (stabyhoun)

En del utstillinger slipper ikke inn valper under 4 måneder pga smittepresset. Selve valpeshowene er fra 4 måneders alder. De er inndelt i klasse 4-6 mnd og 6-9 mnd. Deretter går de over i de "offisielle" rekker som junior ved fylte 9 måneder.

"Blogg og blogg" fru Blom... min hjemmeside med stoff om jakt, ettersøk og bikkjer (sportrening og tips). Jakt og ettersøk

Jeg veeeeeeeet Men måtte bare si det Sjølv foretrekker jeg karer som slepper en fjert foran en som pynter opp koia med blomster......

@villdyret: Nei har ikke jakta med feil mannfolk - nå fornærmer du en del kammermenn For les neste setning; dama der hjemme blir ikke nevnt med et eneste ord.

Kokken er nyforelsket og Hoffern skuespilller... jeg har jakta med karer i 20 år og ikke ÈN sier noe pent om hun der hjemme. Hun blir ikke nevnt med et ord faktisk Er man på jakt så er man på jakt - da er det jaktprat det går i.

Da jeg var til veterinær for noen uker siden for å vaksinere bikkjene så nevnte jeg dette med dårlig luktesans etter nesevaksinen. Dette var blitt diskutert i veterinærfora og derfor anbefaler de ikke den varianten til brukshunder lenger.

Digger kokken jeg

Amigo var nestemann inn i ringen bak ei tispe med løpetid... Du kan si det slik at det gikk rævva! Bikkja hang klistra i gulvet med snuten og det var ikke mulig å oppnå kontakt med ham. Dommeren skreiv på kritikken at han spolerte sine sjanser pga "wicked behavior". Så ja til egne ringer Ps: "alle" vet jo at Amigo er en kåtgris

Jeg sier ikke at dommeren er inkompetent; de har ulike preferanser. Denne dommeren kom bort etterpå og sa at han var "ein bewegungsfanaticer". Kritikken var ellers strålende og bikkja vant klassen sin uten CK.

HER kan du lese

Dommere har sine preferanser som alle oss andre. Noen legger stor vekt på bevegelser, andre på pels, atter andre på vinkler og beinstamme. Så lenge de holder seg innenfor standarden så står de fritt til å premiere den bikkja DE liker best. Det gjelder enten det er en rasedommer eller en allrounddommer. Det mest komiske er jo når bikkja ene dagen får flat rød og på kritikken at han har ustabile bevegelser og neste dag får CK og blir BIG1 med beskrivelsen meget gode bevegelser.... merkelig hva èn natts søvn kan gjøre med kroppen gitt

Min hund ble BIM med CACIB ene dagen og røyk ut med blått den neste. Det samme gjorde BIR-hunden... Så dette hadde med dommerens preferanser å gjøre.

.. sjølv kom jeg rett fra ettersøk og inn på en NKK-utstilling - bikkja fikk tørka vekk det verste blodet og gjørma fra bein og buk og fikk CK, CACIB og BIR

Ikke til forkleinelse for yrket altså Men her er et par uheldige antrekk.... ******************** Når det gjelder pelsen så gir jeg for min del ølgjær og rapsolje i maten - hver dag hele året. Det gjør at pelsen kommer fortere tilbake etter røytinga, den er glansfull og blank og klør og poter er uten sprekker. Min rase trenger lite pelsstell; skal hunden bades så må det skje et par uker før utstillingen ellers blir den for fluffy og stygg. Jeg kan ikke huske sist jeg shamponerte Amigo; jeg spyler helst av skitt under buken og beina dersom han har møkka seg til. Shampoen er en som er beregnet for sorte hunder.

Du har maks fem minutter på å gi et godt inntrykk av hunden din i ringen; stiller du uforberedt så får du gjerne premiering deretter. Det er en del hunder som ser bra ut eksteriørt men som ikke får mer enn VG fordi handleren ikke klarer å vise bikkja rett. Dvs. hunden løper ikke ordentlig og den står som ei ku. Dommeren dømmer det han ser der og da; hjelper ikke om bikkja er verdens vakreste ellers. Så det kan lønne seg å legge litt innsats i det før man entrer ringen Hunden skal tåle håndtering og tannvisning. Den skal stå rolig i en naturlig posisjon for rasen. Den skal løpe slik at bevegelsene fra siden, foran og bak kan vurderes. Den som viser hunden skal ha 100% fokus på bikkja i de fem minuttene. That`s it i grunn - og det kreves egentlig ikke så forferdelig mye trening til for å få disse tingene til... Rettelse - dersom du har en rase som krever pelsstell (napping, klipping osv) så er det en selvfølge at bikkja stiller i best mulig pelskondisjon. Hvordan skal man øve på disse tingene da? Vel, når det gjelder håndtering og tannvisning så er det bare å la venner og familie sjekke bikkja med jevne mellomrom slik at det blir en vane. Stå i ro kan øves inn med godbit f.eks. Sjekk også hvordan din hund skal stilles; det er forskjell på en schäfers oppstilling og en labrador for å si det slik! I ringen skal dere løpe venstresvinger - finn deg en flat plass og sett i gang Noen raser skal trave fort; andre seint. Finn ut av det. Å ha fullt fokus på bikkja så lenge dere er i ringen (også når dommeren vurderer de andre hundene som er der - han ser dere i øyekroken) er viktig. Ikke stå foran bikkja slik at dommeren ikke ser - jobb med hunden og få den til å se på deg; bruk godbit for det det er verdt. Er du ny eller usikker i ringen så gi beskjed om det til ringsekretæren og så blir det tatt hensyn til. Sist men ikke minst - still i rene hele klær... det ser megateit ut og gir et dårlig inntrykk av helheten dersom du stiller i hullete joggebukse med rørleggersprekk.

Levert forlengst